Roy Marcus Cohn (1927-1986) befinner seg til høyre på bildet ovenfor. Til venstre er Donald Trump. Det ble sagt at Trump ønsket seg “sin egen Roy Cohn” som justisminister da han var president i USA. I et intervju uttalte Trumps forbundsfelle Roger Stone (som svar på et direkte spørsmål) at Roy Cohn var ikke “gay”, han bare likte å ha sex med menn. Hva skal man tenke? For de fleste er dette selve definisjonen på om man er … gay? Vi har ikke noe norsk ord som brukes på samme måten. Muligens “skrulle”, fordi Stone fortsatte med å si at menn som er “gay” er etter hans oppfatning svake og feminine, mens Cohn var en “ekte mann” som var opptatt av makt og innflytelse. Det er interessant hvordan ord brukes og misbrukes, for å skape eller ødelegge en mening. Ordet “gay” kom på banen etter Stonewall-opptøyene i 1969 og poenget var å understreke at homofili er ikke en sykdom eller engang noe man “lider av”, det er et positivt personlighetstrekk hos dem det angår og det er deres måte å leve ut sin seksualitet, som for de fleste – uansett legning – er et av livets goder.
Da jeg selv undersøkte saken intervjuet jeg en jeg kjenner vagt som var en del av det homoseksuelle “lærmiljøet” i New York på 70- og 80-tallet. Han fortalte at Roy Cohn var en kjent skikkelse i de kretser. Han likte å bli tatt hardt bakfra, gjerne av flere menn etter tur, rett på sak og ned med buksa, hilsing og navn er unødvendig, her skal det bare føkkes. Ikke overraskende døde han av AIDS, selv om han hardnakket nektet for å være smittet like frem til dødsleiet. Det ble formodentlig regnet som en svakhet å være HIV-smittet på 80-tallet i USA og Cohn var ingen svak mann, han var en ordentlig jævel som åpenbart opplevde sadistisk nytelse gjennom jobben som advokat, særlig mens han var den som gjorde grovarbeidet for “kommunistjegeren” Joseph McCarthy. Det er imidlertid interessant å merke seg at McCarthy var ikke bare ute etter “kommunister”, han var også på jakt etter homofile, basert i det samme argumentet: De utgjør en sikkerhetsrisiko for USA og må fjernes fra alle offentlige stillinger. Cohn hadde etter alt å dømme ikke mye sympati for “sine egne” i så måte, hvilket er ekstra interessant når man sammenholder det med både homofil legning og transvestisme hos den legendariske FBI-sjefen John Edgar Hoover (1895-1972) som også var kjent for sin nådeløse jakt på “kommunister” og homofile, mer eller mindre på den samme tid som McCarthy.
For meg er det SF (samme faen) om folk er homo, hetero eller noe jeg ikke engang har peiling på, det er ikke noe som angår meg. Selv er jeg ikke særlig spennende. Som de fleste andre av min type klarer jeg bare ikke å se hva som er seksuelt tiltrekkende med menn, enten det er kvinner eller andre menn som liker dem. Menn er jo som regel ganske fæle skapninger. Men det er heller ikke noe jeg gidder å bruke mye tid på å fundere og spekulere rundt, det er kort og godt ikke min sak hva andre liker og ikke liker. Imidlertid vil vi typisk få et problem hvis folk er uærlige om seg selv og sin identitet. En viss grad av “offentlig fjes” (som forandrer seg på privaten) er bare rimelig å regne med, men det er ikke greit når det offentlige fjeset folk anlegger er en ren løgn, eller enda verre, en fullstendig selvmotsigelse. Vi har et ganske klart tilfelle av Doktor Jekyll og Mister Hyde hos Roy Cohn, som i det ene øyeblikket er offentlig homojeger, men i det neste omtrent så erkesoper som det er mulig å bli rundt om i buskene i Central Park på nattestid. Hvordan kan man leve med en sånn løgn? Vi aner konturene av noen slags “komplisert” psykologi, som finner sitt ekko i Roger Stones utsagn om at Cohn aldri var homoseksuell, han bare likte å ha sex med menn. Det er så man mest må slå ut med armene i en slags fransk gest. Sacre bleu! Det er jo dette ordet “homoseksuell” betyr. Det behøver ikke å være noen stor sak, eller engang noe saklig tema, men det blir PFW (pretty fucking weird) når man sier en ting men gjør noe annet. Ser du den? Det er vanskelig å forholde seg til de som tøyer grensene for virkeligheten. Bedre blir det ikke når de får en høy stilling i det offentlige.
Samfunnet blir forkjølet hver gang noen lyver. Det er aldri nødvendig å lyve, det er noe folk velger å gjøre fordi de har en “historie i hodet” som ikke er godt synkronisert med de objektive forhold (i den grad løgneren overhodet bryr seg om objektive forhold). Det operative begrep her er naturligvis mental helse. Det er et sykdomstegn når folk lyver. Et symptom på noen slags dypereliggende forstyrrelse. Det går helt klart an å både ha og bruke all slags makt selv om man som person og individ er fullstendig koko. Det er ikke engang uvanlig. Se bare på den nåværende statslederen i Russland. Hva er det han tror han driver med? I virkeligheten ønsker vi alle, uansett hvem vi er og hvor vi lever, sindige og godt avbalanserte personer i de høyeste stillingene, hvor makten de har og bruker kommer med alvorlige konsekvenser for et stort antall mennesker. Vi kan ikke ha løgnere i den typen jobber. Alt må på bordet og alt de sier må være sant. En politiker som blir tatt i å lyve må fratre stillingen sin. Det samme bør gjelde alle andre typer offentlige stillinger. De som liker å lyve og fantasere må finne seg en type jobb hvor deres uryddige omgang med prinsipper og fakta ikke har noen betydning for andre enn dem selv. Vi har sett noen ganske surrealistiske statsledere i de senere år. Det er vanskelig å forstå hvorfor noen vil stemme på sånne typer som Donald Trump, Boris Johnson eller Jair Bolsonaro. De er jo åpenbarty vanvittige menn. Men sånn har verden blitt, det er ikke noe krav om at man skal være stabil og sannferdig. Handler det om underholdningsverdi? Man kan lure på hva folk tror kommer til å skje når sjefen er inkompetent. Neppe noe bra er hva vi kan si sånn rent generelt, før en krise inntreffer og selvforsvarsmekanismene deres gjør at alt oppløser seg i kaos.
