Mussolini elsket Italia. Han sa det selv. Jeg er fanatisk italiensk. Derfor var han naturligvis en egnet fører for de som følte seg italienske. Det er i oktober måned 2022 hundreårsjubilèum for Mussolinis “marsj mot Roma” som endte med at han ble bedt av kong Victor Emanuel om å danne regjering med sitt Partito Nazionale Fascistas. Det endte ikke bra. Bedre endte det ikke for hans tyske bror i ånden, Adolf Hitler, som rent teknisk sett neppe noensinne sa de eksakte ordene Jeg er fanatisk tysk — men det er ikke urimelig å trekke en slik inferens ut av hele fremtoningen hans. Derfor var han naturligvis en egnet fører for alle som følte seg tyske. Brennende hjerter og følelser i kok. Det var en fin tid for alle de som var rasende på noe. De fikk sannelig ordnet opp med litt av hvert. Og etterpå levde alle som vi vet lykkelig alle sine dager.
En narcissist skiller seg fra vanlige egoister (som setter sine egne interesser foran alt) ved at det foreligger en selvnytende komponent i bildet. Narcissisten soler seg i sitt eget speilbilde, både bokstavelig og metaforisk talt. Den høyeste lykke en narcissist kan oppnå er når en personkult blir etablert, bestående av ukritiske følgere som vil gjøre nærmest hva som helst for den store lederen som jo er noe mer enn et vanlig menneske fordi vedkommende er et legemliggjort symbol for bevegelsen som har kommet for å gjenopprette folkets stolthet over sin kultur, sine storslagne tradisjoner og sin nasjonale egenart.
Man skal være forsiktig med å stille avstandsdiagnoser men i tilfellene Mussolini og Hitler er det ukontroversielt å si at de begge led av hva vi nå kaller narcissistisk personlighetsforstyrrelse. De var begge rett og slett ute av stand til å fatte annet enn at de var Guds sendebud som hadde kommet for å lede sine respektive folk til det lovede land. Og folk lar seg jo ofte sjarmere av selvsikkerhet. Om andre diktatorer av samme ulla, for eksempel Franco, Pinochet, Bolsonaro, Erdogan og Putin, er det å si at de alle har vist en noe mer diskrèt personlig fremtoning, men de har/hadde alle store tanker om sin egen rolle i verdenshistorien og deres tilhengere betrakter dem som store menn. Tilfellet Donald Trump er en bisarr unntakshistorie, siden han ikke later til å ha noe “prosjekt” ut over sin selvnytelse, og oppfører seg mest som et nesehorn på porselensfabrikken mot USAs nasjonale interesser, men tilhengerne hans er seriøse nok. De har planer.
Etter min mening består selve kjøttvekta i alle slike “bevegelser” av mentalt forstyrrede individer. Folk som har blitt drevet inn i en paranoid psykose av sin egen frykt og sitt eget impotente raseri. Dette er “de nyttige idiotene” som ofte er passivt stemmekveg men som også ofte utfører både propaganda og terror på “gatenivå”. I tillegg finnes ideologer og opportunister, som utgjør ledelsen i alle revolusjonære bevegelser. Det er de som organiserer og iverksetter alt som er nødvendig for å bringe bevegelsen til politisk makt i samfunnet. De som trekker i trådene. Hvorfor slike bevegelser kommer tilbake gang etter gang er fordi samfunnene de opererer innenfor er blitt redusert til en klynkende kennel av skremte bikkjer. De vil ha trygghet og de er villige til å utføre hvilke ugjerninger som helst for å få det.
Da gjenstår bare å ønske alle sammen godt jubilèum.
