Plottet i en film jeg nylig så gikk omtrent slik: Karakteren Tom er en småkriminell slask som liker å “henge med gutta” – en løst sammensatt gjeng av dagdrivere og døgenikter – i hva man vel nærmest må kalle klubbhuset deres, det vil si garasjen til Nick, en av de andre i gjengen som har innredet stedet som bar og mikrobryggeri. Der tilbringer de mye tid med å drikke øl, røyke hasj, sniffe kokain og alt hva man ellers kan forvente av sånne typer, inkludert planlegging av diverse “brekk” og annet som de gjør for å få inn penger. Tom er samboer med Jenny, og de har den seks år gamle datteren Estelle sammen. Vi blir tidlig presentert for en konflikt mellom Tom og Jenny. Han trives med livet sitt slik som det er, mens hun drømmer om å “reise bort herfra” og etablere seg et annet sted, for å tilby datteren bedre muigheter enn hun selv fikk og det ene med det andre. Vi forstår raskt at Tom og Jenny “alltid” har vært kjærester og at hun ikke er bedre enn Tom, hun er bare redd for at datteren skal “ende slik som henne selv” — et argument som åpenbart provoserer Tom sterkt. Etter en krangel havner han på fylla og kommer ikke hjem før flere dager senere, men da er huset tomt. Jenny har pakket sakene, tatt med seg Estelle og reist sin vei. Alt Tom finner er et kort brev hvor hun sier at hun har fått nok, hun orker ikke mer, hun må komme seg bort fra miljøet rundt Tom og “gutta”, og hun ber om at han ikke skal følge etter dem og prøve å finne dem. Så dette er selvsagt hva han gjør.
Ved dette tidspunkt har filmen brukt ganske mye tid på å etablere at Tom er “snill” av personlighet, selv om han er en slask som stjeler, lyver og ruser seg hver dag. Fordi han og Jenny har vært sammen siden ungdomsskolen har han imidlertid aldri vært selvstendig og det har aldri falt ham inn at hun faktisk mente det hun sa om å “reise bort herfra”, slik at dette er hans første egentlige livskrise som voksent menneske. Herfra og ut snur filmen og blir til noen slags “road movie” som handler om det Tom opplever mens han leter etter jentene sine, som han kaller dem. Dessverre er det også her filmen går fra å være en burlesk komedie om livet til noen småkjeltringer og “tapere” på et lite sted, som “gjør det de må for å overleve”, og til å bli en slags banal moralfortelling om hva det betyr å være en “ekte mann”. La meg si det slik, at dette er ikke akkurat regissert av David Lynch, eller engang noen som har særlig god forståele for menneskelig psykologi. Mens jeg satt og fniste av alle de dustete påfunnene til denne evneveike men sjarmerende gjengen likte jeg filmen. Den var underholdende. Imidlertid mistet jeg denne følelsen ganske tidlig i filmens moralistiske fase. Tom gikk fra å være en lurvete “friker” i stilen og til å bli edruelig, pen i tøyet og så videre litt for raskt til at jeg tror på det. Det blir aldri sagt hvor gamle noen av karakterene er, men etter alt å dømme snakker vi om “de sene tyveårene” eller muligens rundt tredve. Det er jo ikke bare-bare å legge av seg en etablert livsstil og “plutselig finne en ny side av seg selv” på denne måten. Samtidig dreier dialogen i filmen seg i retning av ubehagelig og “sexistisk” erkjennelse av at livet som enslig mann ikke er noe verdig liv, og så videre. Til overmål klippes det inn sekvenser hvor Jenny stadig utsettes for slibrige tilnærmelser fra tilfeldig forbipasserende mannfolk, selv om hun har med seg sin mindreårige datter, slik at hun “savner sin Tom” og sørger over at han ikke kunne være en “ekte mann” — som jo er hva alle kvinner behøver. Som sagt, det er ganske banalt og man skjønner hvor det bærer hen.
Vel, de finner selvsagt hverandre til slutt og man får anta at “alle lever lykkelig i alle sine dager” deretter. Det vil si, bortsett fra de – det var neppe bare jeg – som trodde filmen skulle være en forviklingskomedie, men så ble det til en “moralfortelling” om kjernefamilien og diverse andre kristne verdier. Du vet. Hjemmets lune varme. Det er sannsynligvis meningen at man som publikum skal glede seg over at Tom og Jenny finner sammen igjen for å “prøve på¨nytt”, men jeg føler meg på ingen måte optimistisk. De reiser jo tilbake igjen, dit de kom fra, det vil si der hvor Jenny nettopp ikke ville være. Hva betyr det? Jeg liker ikke denne historien. Jeg føler meg lurt. Samtidig vet jeg ikke helt hva som ville vært “en bra slutt” ut fra de premissene som foreligger i historien. Hva skulle Tom ha gjort hvis han ikke skulle ha forsøkt å finne “jentene sine”? Han måtte jo bare følge etter, men det ville kanskje vært bedre hvis de hadde tatt med seg datteren og reist til et helt annet sted enn tilbake til den traurige hjemplassen hvor bare en av dem trives med miljø, omgangskrets og så videre. Saken er at jeg liker dårlig å se filmer eller lese bøker som etterpå gjør meg litt irritert fordi plottet ikke virker troverdig og karakterene er usympatiske, særlig når man på toppen av det hele må forholde seg en moralsk belærende fortellerstil. Er dette noe i tiden? Det er akkurat som jeg observerer mye snakk om alskens “politisk korrekt” samlivsproblematikk hvor svaret på alle spørsmål er familieverdier som ikke virker realistiske. Er det sant at man bare kan være en “ekte mann” hvis man også er en klassisk “familiefar”? Sikkert for noen, men det finnes jo mange som av forskjellige årsaker lever på helt andre måter. Alle har for eksempel hørt vandrehistorien om lille Per som syntes det var flaut å være den eneste i sin skoleklasse med foreldre som ikke var skilt minst èn gang. Det normale blant barn har visstnok ganske lenge vært at de forholder seg til minst to forskjellige familieopplegg. Ingen har foreldre som “alltid har vært sammen”. Sånt virker suspekt. Er det fordi de er kjedelige typer?
Jeg har ikke selv noen mening om hva som er “korrekt” når det kommer til kjønnsidentitet, samlivsproblematikk og alt det der. Det virker rimelig å anta at det folk synes er riktig for dem faktisk er riktig for dem, selv om valgene deres ikke ser kloke ut for mine øyne. Om emnet moral bør det så tidlig som mulig sies at det handler om deg selv. Meninger om egen atferd er moral. Meninger om andres atferd er imidlertid noe helt annet. Det heter moralisme. Det ironiske med dette er at det er strengt tatt umoralsk å være moralist. Man kan selvsagt mene hva man vil om andres valg av livsstil og opplegg forøvrig, men hvis meningen din ikke er etterspurt bør du heller ikke tilby den til noen. Det er bare en gradforskjell mellom sånne som kommer med “velmente råd” som ingen har bedt om og sånne som skriker skjellsord. Prinsippet er det samme. Man blander seg borti noe som man ikke har noe med. På hvilken måte er det god moral? Man må bare bakke unna så lenge folk ikke gjør noe ulovlig, selv om man ikke er “enig” med det de gjør, uansett hvor provosert man eventuelt måtte føle seg. Så får man vel heller koke sammen noen slags fantasifulle konspirasjonsteorier om hvordan “de umoralske” undergraver samfunnet, og så videre. Kall det gjerne en ideologi for å få en litt snasen akademisk vinkel på det evneveike våset ditt. For eksempel så jeg nylig en ganske deprimerende video på YouTube hvor de snakket om LGBTQ-ideologien og hvordan den truer eksistensgrunnlaget for den amerikanske kjernefamilien. Eller rettere sagt, jeg så ikke selve produktet, jeg så bare noen som harselerte med det, men jeg skjønte jo tegninga. Folk som får sparken fra jobben fordi de henger opp et regnbueflagg og den typen ting. Ordet “pedofil” brukes helt spinnvilt utenfor sin kontekst, som et skjellsord på linje med “marxist”, som de også bruker, selv om vedkommende verken er pedofil eller marxist, bare “kjønnsliberal” i den forstand at de mener at alt sånt er typisk private spørsmål som ikke hører hjemme i noen slags saklig offentlig debatt. Følgelig støtter de på prinsipielt grunnlag LGBTQ-menneskers rett til å leve slik de ønsker, noe som altså motiverer visse hysteriske nettroll til å kalle dem “pedofile”. Hvor bra er det beste noe sånt kan ende? Jeg er ikke optimistisk, for å si det slik.
