Dette er et interessant spørsmål. Det er også et folkelig uttrykk og noe man sier når man føler seg oppgitt over en eller annen blemme som noen har gjort – det kan til og med være rettet mot en selv, som et slags retorisk uttrykk for forbløffelse – men jeg tror ikke det er meningen at man noensinne skal få noe svar. Det ligger liksom litt i kortene at svaret kanskje bør være “uendelig dum”, men dette blir aldri sagt høyt. Vi skal imidlertid besvare det en gang for alle her og nå: Man får sjelden mer toskeskap enn det man lager selv. Problemet er med andre ord relativt i sin natur. Det handler essensielt sett om å overvurdere sin egen intelligens, oversikt og evne til å håndtere ting. En smart person vil alltid ta med i beregningen at de ser ikke hele bildet, kjenner ikke alle sakens detaljer, og så videre, mens en tosk bare vasser rett inn i noe, full av den formen for selvsikkerhet som bare evneveike mennesker kan ha.
Å være idiot er ikke et naturtalent, men et kulturfenomen. Det postmoderne samfunnet med all sin nyliberalistiske ideologi må således være å betrakte som en idiotfabrikk. Vi fremstiller dem på løpende bånd og oppbevarer dem i bylignende strøk. Nettet og de sosiale media har ikke skapt dette problemet, bare trukket det frem i lyset. Idiotene har jo alltid eksistert. Alle kjenner noen. Mange har opptil flere av dem i sin egen familie. Og hvem har ikke noen på arbeidsstedet sitt? Det er alltid den samme greia. De overvurderer seg selv. Eller skal vi kanskje heller si at de feilvurderer seg selv, for det er jo minst like idiotisk når folk undervurderer sine egne evner. Du vet. Når man forstår at noe er helt på trynet galt, men man blir med på det likevel, muligens av sosiale årsaker. Ingen vil være den som er “negativ”. Kanskje jeg tar feil sier de til seg selv, men de vet at de ikke tar feil. Det går jo ikke an å ta feil om sånne ting. Det er ikke et faktaforhold, men en etisk sak. Vi velger selv om vi ønsker å være idioter. Det er en fundamental livsholdning som ligner alle andre smaksspørsmål.
Fra filosofiens historie trekker vi frem den sokratiske metoden, som kort fortalt handler om å diskutere argumenter, det vil si plukke dem fra hverandre for å studere hva de består av og hvordan de virker. Det er ingen konkurranse. Det går ikke an å vinne eller tape, selv om man forsåvidt kan påstå at man har tapt en filosofisk diskusjon hvis man tror at man har rett. Det forekommer jo aldri at noen har rett i noen som helst slags kontekst som handler om argumenter. Alt de har er “et syn på saken” pluss eventuelt noen følelser som verken er her eller der. Dette er idiotiet i sin grunnleggende form. Det koker ned til tro. Eller vi kan kalle det “antagelser” om du vil. Det sitter i det imaginære organet jeg kaller følsa – en slags “alternativ hjernefunksjon” – hvor individet på nærmest noe slags alkymistisk-magisk vis blander sammen objektive saksforhold med sine personlige følelser om dem, før dette evneveike makkverket til sist presenteres som sannhet. Hva har de i form av tekniske bevis og annet som støtter argumentene deres? Ingenting. Bare enda flere følelser; sine egne og “de andres”. Hvis man kan jobbe frem et helt kirkekor av synkront følende idioter synes man at dette får være nok. “Folkets vilje” og det ene med det andre. En overbevisning er jo noe som bare eksisterer innenfor en etisk horisont. Selve ordets fysiologi handler om at man ikke godtar noe så mundant som beviser i denne saken, fordi man har jo så sterke følelser. Det sitter i selveste beinmargen.
Etter de tragiske hendelsene i 2011 var det en venn av meg – en amerikaner – som spurte om jeg fortsatt er motstander av dødsstraff. De har jo en litt annerledes debatt gående “over there”, hvor de snakker om hvem som fortjener hva. Etter min mening er dette usaklig. Jeg har aldri ment eller sagt noe annet enn det jeg fortsatt står på: Jeg ønsker ikke at staten under noen omstendigheter skal ha makt over liv og død noe mer enn den allerede har på mer indirekte vis. Der stanser det for meg. Jeg forstår konseptet hevn, men dette er alltid noe personlig mens staten er – eller skal ihvertfall være – det mest upersonlige vi har. Staten har ingen følelser, bare mekanikk. Staten er en blind drøvtygger som kan leve i tusen år hvis man behandler den bra — men det er en svært dårlig idè å installere rovdyrtenner i akkurat den kjeften. Vi behøver jo ingen nattvekterstat, som det kalles, med bevæpnet politi og det ene med det andre. Det skaper bare angst. Vi behøver mer eller mindre akkurat den passive velferdsstaten vi har, som holder befolkningens sosiale ve og vel i sin hovedfokus. Både på kort og lang sikt. Det er – og bør fortsette å være – uinteressant for staten hvor mange penger du har, eller hvor du kommer fra, hvem du kjenner, og så videre. Loven er ikke noe verdisystem. Ikke noe lotteri hvor man kan vinne eller tape. Helsevesenet og skoleverket har ingen favoritter. Dette forarger de som synes de fortjener noe mer eller bedre enn alle andre, eventuelt at velferd er noe som skal konkurranseutsettes, slik at alle fordelene etterhvert går til de mest hensynsløse jævlene vi har, mens røkla holdes nede ved hjelp av et drakonisk strafferegime som først og fremst beskytter akkumulasjon av eiendom.
