Jeg husker ikke helt hvorfor. Sannsynligvis hadde han andre vært på befaring i musikkhyllene mine, hvor man trygt kan si det er “litt av hvert” men at omtrent halvparten sorterer under sjangeren hard rock & heavy metal. Noen viser fordommer ved å kalle dette “guttemusikk” men sannheten er at det finnes ingen kjønnsbestemmende faktorer innenfor musikk (og andre kunstdisipliner) annet enn de man har blitt pådyttet av samfunnet. Du vet. Jenteleker, gutteleker og det ene med det andre. Det er ikke naturlig. Uansett var det slik den gangen at vi ble sittende og snakke litt om musikk. Jeg kunne ikke – og kan fortsatt ikke – angi noen spesifikk favorittartist som jeg digger mer enn alle de andre – selv om Frank Zappa har en slags særstilling – så jeg endte med å si at “jeg er en rocker” og liker den typiske musikken man finner innenfor denne sjangeren. Turboneger? Jeg er ihvertfall medlem av fanklibben deres, Turbojugend, men selv det er mer noen slags bredt anlagt kulturell greie som handler mest om en “livsstil”. Men hva med han andre?
Han sa at det er kanskje ikke særlig mandig, men han liker faktisk ABBA. Okay. Hva har det med mandighet å gjøre? Jeg lot temaet ligge, men tenker vel at i den grad “mandighet” vedkommer saken så handler det i så fall om å være ærlig og stå for det man er og hva man liker. Fasthet, liksom. Hvorfor skulle det være umandig å like ABBA? Folk er vel mer eller mindre “barn av sin tid” og miljøskadd på den måten, men jeg har selv aldri hatt noe imot ABBA. De var gigasvære artister ihvertfall gjennom hele 80-tallet (som jeg er ganske preget av) og jeg synes ikke det er rimelig å klage på låtene deres, arrangementene, produksjonen eller noen av de andre “profesjonelle” aspektene av gruppa, slik at vi ender med et smaksspørsmål. Nå sier vel utvalget i musikkhylla til folk alt om hva de liker — og jeg har to album av ABBA, men ti eller tolv av King Diamond (og/eller Mercyful Fate), så det er “noe” der – hitsamlinger – men det går ikke an å si at ABBA er blant favorittene mine. Imidlertid skjønner jeg både at folk liker gruppa og hvorfor. Bare idioter “disser” ABBA og det de har oppnådd som musikkartister. De sorterer i samme kategori som for eksempel Lionel Richie slik jeg ser det.
Men så kommer vi til problemet med “nye artister” (og ordet ny i denne sammenhengen betyr vel etter år 2000) og det store problemet med at pengefolk har overtatt makten i musikkindustrien. Alt er veldig produsert og formattert for det de kaller markedet. Sånn sett handler det mer om salgsvennlige tapetmønstre enn om billedkunst. Jeg befinner meg jo i Spania og ser derfor bare spansk fjernsyn, hvor det fremkommer diverse reklame, reportasje og nyheter om den og den musikkartisten og greiene deres. Herregud så mye dårlig det er. Og da mener jeg kvalitativt dårlig, som i at dette er rett og slett ikke bra håndverk. Låtskrivinga suger geiteballe. De er flinke til å danse og se bra ut, men det er ikke noe “mer” der. Dette er – som de sier i matematikken – “tomme mengder”. Såpeopera og slett skuespill. For eksempel var det bent frem sjokkerende hvor banal og talentløs en megaselgende artist som Taylor Swift viste seg å være da jeg undersøkte saken. Herregud. Hva er dette? Man blir jo for fanden pinlig berørt på alle de involverte sine vegne. ABBA er hundre og tusen ganger bedre enn dette. Hva er det folk “ser” i sånne greier? Jeg fatter det bare ikke — men så er jeg jo sikkert en litt sånn der “vanskelig type” i det store og hele. Du vet. Jeg liker “vanskelig musikk” som ikke umiddelbart appellerer til alle, eller særlig mange engang. Det er ikke uten grunn at jeg pleier å si at jeg kan klare meg fint uten musikk som har blitt laget senere enn året 1980. Det som gikk for å være lettvint popmusikk den gangen er jo nærmest komplekse “prog” greier sammenlignet med den fæle mannskiten de lager nå for tiden. Hva er problemet?
For å gjenta meg selv enda en gang: Vi lever ikke i “musikernes tidsalder” lenger. Selvsagt finnes det fortsatt musikere som jobber med sitt, men det som dominerer det storselgende popmarkedet er dæven døtte meg en fornærmelse mot både intelligens og god smak. Det er til musikken som kunst det samme som Burger KIng er til matlaging som kunst. Det er ikke meningen at det skal være noe slags “artistisk uttrykk” der, det skal bare skli ned uten motstand. Du vet hva du får når du hendvender deg der, liksom. Og stort mer er det vel egentlig ikke å si om saken.
Jeg nevnte Frank Zappa. Lytt til teksten i denne låta fra året 1981:
Abba er bare noe helt spesielt og lever gjennom tiår etter tiår – slik som Elvis og Michael Jackson og Ozzy og…. 70talls musikken er interessant 🙂
“Musikernes storhetstid” handler ikke bare om kunstneriske ambisjoner, men også om at teknologien – ved det tidspunktet – åpnet nye muligheter både på opptaks og avspillingssiden (men pengefolka hadde ennå ikke oppdaget hvor mye gryn det ligger i å fremstille stjerner).
Hen, hun eller han som topper listen i dag er KI generert musikk. Åner snart en kunstutstilling i Paris med KI generert kunst.
Say no more.
Opplegget blir ikke perfekt før både kunsten, kritikken og publikummet er KI-generert.