Albert Camus – en ènmanns film noir – mottok de fleste drapstruslene mens han var alene.
Som alle vet er “Ubehaget i kulturen” den boken de bør velge hvis de bare skal lese èn bok av Sigmund Freud. Hvis de på den annen side ikke har tenkt å lese noe av det han skrev (hvilket er det mest sannsynlige for de fleste) spiller det mindre rolle hvorfor. La oss bare si at det er en interessant boktittel i forhold til utgivelsesåret (1930) og utgivelsesstedet (Tyskland). Nevrosene som oppstår på grunn av friksjonen mellom individets trang til personlig frihet og samfunnets krav om konformitet er alltid et aktuelt tema men det var særlig aktuelt der og da.
Det er vanskelig å definere begrepet frihet. Det er ikke noe folk typisk tenker på før de opplever ufrihet. Et fritt menneske bare er, uten å analysere situasjonen. Frihetsfølelse er til individet hva vann er til fisken. Et element man beveger seg naturlig i, men som man ikke legger merke til før det forsvinner. Ethvert spørsmål man eventuelt har om begrepet frihet kan bare komme fra en posisjon av ufrihet. Bare det å tenke på frihet betyr at man befinner seg på litt avstand fra det. Frihet er en fantasi om noe annet enn det man er, der man er.
Etter litt om og men har jeg landet på at frihet er anti-negativitet. Jeg er på ingen måte begeistret for begrepet “positiv frihet” (definert som frihet til å gjøre som man vil, heller enn – negativ – frihet fra det som undertrykker). Positiv frihet er en kategori av mening som allerede dekkes av ord som makt, rettighet, mulighet, og så videre. På orwelliansk vis har “positiv frihet” noe dobbelt i seg. Det egner seg for misbruk til propagandaformål. Du er fri til å velge mellom alternativene A, B og C. Frihet er ikke et aktivt prinsipp, det er en protest. Et opprør mot det som binder, tvinger og undertrykker. Med så få ord som mulig: Frihet er retten til å si nei. Hvis du ikke kan (eller vil) si nei, eller hvis det å si nei vil medføre svært alvorlige konsekvenser for deg, er du ikke fri, ihvertfall ikke på noen måte som teller.
Ethvert rimelig fornuftig menneske forstår at det å være fri og det å få det som man vil er to tildels svært forskjellige ting. Rettigheter er ikke noe frie mennesker har. Rettigheter er den type “positiv frihet” som fremkommer gjennom et medlemsskap i kulturen. Å ikke forstå forskjellen mellom de to er et ikke ubetydelig problem i den postmoderne samfunnsdebatten, særlig på internett. En kulturskapning er i utgangspunktet ikke fri. Rettigheter er noe man får når man oppfyller konformitetskravet og man kan miste noen av dem (for eksempel gjennom å havne i fengsel) hvis man forbryter seg mot det nettverket av regler om atferdsbegrensning som sikrer at rettighetene er noenlunde jevnt fordelt. De som snakker om frihet i samfunnsdebatten er som regel løgnere. Bevisst eller ubevisst. Det de nesten alltid ønsker er flere privilegier for seg selv, men dette lyder annerledes når det blir sagt enn hvis man fremfører en dramatisk tale om frihet.
Det fremste (og sanneste) uttrykket for hva slags kultur man lever i viser seg gjennom hva slags fengsler denne kulturen har. Det er lett å være tolerant og humanistisk mot alt sånt som man liker, men folk viser sitt sanne ansikt når de skal forholde seg til det de ikke liker. Det er definitivt et symptom på ubehag i kulturen når man synes man gjør et stort personlig offer fordi man er “lovlydig” og derfor retter aggresjon mot de som ikke gjør det samme offeret. Det er patologisk å misunne de kriminelle og derfor ønske å ta dem ekstra hardt, men ikke uventet når man samtidig praktiserer litterær og filmatisk heltedyrkelse av denne kategorien mennesker fordi “de våger å være frie” mens alle vi andre må gjøre det vi må for å ha et liv i samfunnet. I virkeligheten handler nesten all kriminalitet om toskete mennesker som gjør toskete ting som de senere angrer på og det er fint lite å misunne med akkurat den suppa.
