Ordet maltøl er egentlig en tautologi på samme måte som druevin. Øl skal jo være brygget på malt, tilsvarende hvordan vin skal være laget av druer. Ethvert tilfelle av avvik fra denne regelen betyr i prinsippet at vi snakker om et helt annet produkt, selv om metodene for tilvirkning ellers er de samme, eller svært like. For eksempel har vi en helt egen kategori av alkoholholdige drikkevarer kalt sider — men om vi siden kan beskrive dette som “epleøl” eller “pærevin” – alt etter hva slags råstoff som brukes – blir egentlig bare et spørsmål om hvordan man skal forklare fenomenet sider for noen som ikke vet noe om denslags. Poenget med alkoholen er jo ellers at den virker konserverende. At man blir dritings er strengt tatt bare en – heldig eller uheldig, det kommer an på hvem man spør – bivirkning av det egentlige formålet, men det er som alle vet en svært sosialt populær greie. Det å “drikke sammen” er jo et ritual som vanskelig lar seg reprodusere på noen annen måte. Det finnes rett og slett ikke noe alternativ til alkohol. Ingenting som fyller den samme sosiale funksjonen. Dette er en kjennsgjerning. Vi har det samfunnet vi har fordi det er bygget på et sett med alkoholbaserte overgangsritualer. Rus er essensielt for virkelighetsoppfatningen i vårt kjære – og ekstremt rasistiske – hjemland Norge. Slik har det vært like lenge som vi har hatt noe samfunn.
Til tross for at jeg selv ikke er særlig aktiv på rusfronten – jeg er i praksis en avholdsmann – så nekter jeg å ha omgang med det narkisene kaller “nykterister”; det vil si folk som på ideologisk grunnlag jobber for at andre ikke skal kunne ruse seg uten å betale dyrt for dette på noe slags vis. Hvis jeg selv fritt kunne velge ville jeg foretrekke å banke dem opp. Gi nykteristene to tette og en badehette. Dyppe dem i tjære og fjær, jage dem fra byen og det ene med det andre. Vi behøver ikke denslags avskum. Moralismen deres fremstiller alt for mange lik. Er det virkelig noen som fortsatt tror at menneskers lyst til å ruse seg kan kontrolleres? Herregud noe så fette evneveikt. Jeg har ikke noe problem med å forstå hvorfor folk ikke liker rus og rusmisbrukere – jeg liker det jo ikke selv – men dette er faktisk bare et latterlig bagatellmessig samfunnsproblem, selv om det føles dramatisk for de som har en rusmisbruker i kretsen sin og ikke vet hvordan de skal forholde seg til det. Verre er det at rusøkonomien har blitt så stor at den har politisk innflytelse på statsnivå. Jeg leste nylig et sted at den såkalte “Tøffe-Jonas” tenker å bevilge to milliarder til “gjengbekjempelse” til tross for at han vet – eller burde ihvertfall vite – at to milliarder bare er snusk, fusk og lommerusk for de postmoderne narkohandlerne – inkludert alle som selger og/eller skjenker alkohol – som utgjør selve motoren i det meste av all kriminalitet vi kan observere i samfunnet. To milliarder? Virkelig? Selv om man ganger det med hundre kommer det til å utgjøre eksakt null og niks forskjell i forhold til problemets rot. På den annen side vet jo politikerne at hvis de skrur igjen alle kraner og erklærer samfunnet som “rusfritt” så snakker vi bare om noen få dager før all verdens smuglere og hjemmebrennere ser sin besøkelsestid. Selv om alkohol uten tvil er minst like farlig som heroin og amfetamin så lar det seg i praksis ikke gjøre å bli kvitt mannskiten.
Det er aldri et spørsmål om vi skal ha rusmidler i samfunnet, bare om hvordan de skal distribueres. Et generelt narkotikaforbud er i praksis en politisk beslutning om at vi skal ha en kriminell økonomi. “Narkobekjempelse” er lite mer enn en paranoid vrangforestilling som koster flere liv enn det redder. Det går jo ikke an å stanse det. Hvis dette hadde vært mulig så ville det ha skjedd for lenge siden. Det vi observerer er imidlertid at rusmarkedet flommer over av billige, lett tilgjengelige og harde stoffer. Det er totalt ute av kontroll. Folk gjør som de vil, og det de vil er å ruse seg. Hva skal man liksom gjøre med dette? Det er ikke opp til meg å bestemme, men hvis det var så ville jeg ha legalisert alt sammen og gått inn for omsetningskontroll etter mønster av hvordan vi behandler alkohol. Første bud er å kverke narkoøkonomien, ikke å behandle de narkomane, og slett ikke å jage dem rundt omkring i byer og parker. Det går an å gjøre dette. Det er ikke engang vanskelig. Alt som kreves er en voksen holdning overfor problemets egentlige natur. Det er uansvarlig inntil det ekstreme å argumentere og holde på som om et rusfritt samfunn noensinne er et aktuelt alternativ. Hvordan kan noen tenke sånn? Har de ikke øyne i hodet? De lallende fantasiene til disse evneveike fjolsene koster liv. Hver eneste dag. For å kontrollere rusmarkedet må man kontrollere distribusjonen. Kan man ikke det så kan man heller ikke gjøre annet enn å lyve om saken. Bløffe og pissprate om hva som er mulig og umulig, mens andre tar seg av jobben med å levere det narkomarkedet etterspør, men ikke på noen fredelig og ordnet måte. Som sagt. Denne politikken koster liv, men det er den politikken folk vil ha, så da så. Politikerne legger forholdene til rette for at Pablo Escobar og den typen gale menn skal tjene seg styrtrike på slik handel. Samtidig medfører mangelen på regulering til at alle umiddelbart går til de inkompetentes siste utvei: vold. Det finnes ikke en gjeng i denne verden som overlever tenåringsangsten uten at de har en inntektskilde. Narkohandel er det åpenbare. En hvilken som helst tosk kan sope inn mange tusen i fortjeneste hver dag hvis de er villig til å jobbe med sånt. Og det er på aller laveste nivå, eller det som i praksis har staus på linje med å sitte i kassa på et supermarked. Høyere opp i organisasjonen tjener de spinnville beløp; på linje med de våteste runkefantasiene til børshaier og den typen folk. Hvorfor er det slik? Fordi politikerne har bestemt at det skal være slik.
