Noen kaller det cineast, etter et fransk ord som egentlig betyr “filmskaper”, men på engelsk og diverse andre språk betegner ordet først og fremst en “filmelsker” (som jeg antar man i utgangspunktet må være for å ønske å bli en filmskaper). Jeg har hørt kinofil noen ganger, men jeg synes det blir for spesifikt rettet mot kino – eller “filmteater” – som holistisk erfaring, mens begrepet film dekker mye mer enn nytelsen av film i sitt rette element; en kinosal — og det å være en elsker bør helst strekke seg lengre enn bare det å beundre noe på avstand. En elsker må jo gjøre noe. Du vet. Involvere seg. Den typen ting. For å ta et eksempel som overhodet ikke er i slekt: En vinelsker forventes jo å være noe mer enn bare en som er glad i å drikke vin. Ikke sant? Man ser for seg noen som har peiling på, eller i det minste en begrunnet mening om, vin (eller film) i en større kontekst enn å bare nyte det som konsumvare.
Bildet ovenfor henviser til en fransk film noir fra 1954, som definitivt er på min liste over de ti beste filmene noensinne, men jeg ser den ikke ofte nevnt når en typisk YouTuber presenterer sine valg i så måte. Språket er kanskje et problem for mange, men fra min synsvinkel er det alt for mye engelskspråklig blant nesten alles favorittlister. Det er rett og slett ikke troverdig at en filmelsker skal la seg stanse av et så lavt hinder som det å lese undertekstene for å få med seg hva dialogen handler om, men dette virker altså ofte uoverkommelig for et ikke helt ubetydelig antall individer der ute. (La oss ikke engang snakke om dubbing av film, som er “galt” på samme måte som å fargelegge gamle filmer som opprinnelig ble laget i svart/hvitt.) Her i Norge er folk imidlertid vant til å lese undertekster, så det er egentlig mindre relevant hva slags språk det er man ikke forstår. Tekstene forklarer jo alt. Fransk, spansk, italiensk eller kinesisk. Who cares? “Tekstet på norsk” er det man ser etter, eventuelt et annet språk som man behersker i tilstrekkelig grad.
Det tidligste symptomet på at man er – eller er i ferd med å bli – en filmelsker, er etter min mening at man begynner å utvikle favoritter blant regissører heller enn blant skuespillere. Man gjenkjenner og verdsetter stilen deres. Man begynner å få tak i konseptet “film som kunst” og legge bak seg stadiet for “film som konsumvare”. Siden vi bruker ordet elsker i ordstillingen filmelsker, så bør vi vel understreke fem ganger med rødblyant at det finnes ingen korrekt måte å være en elsker. Fenomenet befinner seg ikke på skalaen mellom riktig og galt, men heller på den mellom sant og usant. Går det an å bløffe om kjærlighet? Enhver får tenke hva de vil, men det blir kanskje litt for drøyt å gjøre alt en filmelsker gjør uten å “mene noe med det”. La oss si for eksempel at man har forelsket seg i noen som allerede bærer merkelappen, og for å vinne terreng i forhold til dem bestemmer man seg for å selv bli en “filmelsker” på gjørs. Er dette sannsynlig? Plottet er ikke verre enn at man kunne brukt det i en romantisk komedie, men man bør helst ha mer enn dette for å spinne en hel historie. Spørsmålet er bare hvor mange filmer av Wong Kar Wai og Michelangelo Antonioni man tåler før man løper skrikende fra stedet hvis dette ikke er greia di på alvor.
Hva er rimelig å forvente av en filmelsker? De bør vel helst ha sett Gudfaren, for å si det slik, men det er uproblematisk – faktisk nærmest ønskelig – at lappeteppet deres har mange hull, slik at man kan anbefale diverse severdige ting for dem. Filmelskere har som regel en liste over filmer som de mener at alle andre også bør se. Over tid og med mange nok slike “anbefalinger” vil det etterhvert fremkomme et bilde basert i vanlige statistiske parametre, over la oss si de hundre mest anbefalte filmene blant entusiaster. Touchez Pas Au Grisbi – som på norsk betyr noe sånt som “ikke rør byttet” – er definitivt blant dem. (Av andre filmer laget av Jaques Becker vil jeg særlig trekke frem Le Trou fra 1960, sett i relasjon til Jean Paul Sartres beryktede skuespill “Ingen utvei”.) La meg ikke engang begynne å ramse opp andre franske filmer fra den samme perioden, bare si at man nekter seg selv mye bra hvis man overser mye av det beste som har blitt laget av noen av de flinkeste folka som noensinne har elsket mediet film. Selv har jeg sett så mye – og så mye variert – at jeg ikke lenger lar meg lure av noe. Det alle ser etter og prøver å komme i kontakt med er lidenskapen for å fortelle gode historier. Mer mystisk er det ikke, men heller ikke mindre. Som i det dramatiske menneskelige handlingsrommet vi kaller kjærlighet handler det om å “søke etter noe” men man vet ikke hva det er før man finner det. I mellomtiden opplever man kanskje at man kaster bort mye tid på mislykkede forsøk som alle havnet i grøfta av ymse årsaker, men det er jo en litt i overkant hard dom over seg selv. I virkeligheten finnes det ikke noe sånt som bortkastet tid. Selvsagt er det mye man kunne – kanskje til og med burde – ha gjort annerledes, men det visste man jo ikke den gangen. Kanskje ville man ikke engang ha visst det nå hvis det ikke var for de erfaringene man dannet seg da.
