I 2139 har jorden blitt til et nesten ubeboelig sted kjent som den forbannede jorden. Hele verdens befolkning er stuet sammen i de såkalte megabyene. Forbrytelsene i disse megabyene ble så voldelige og så omfattende at det vanlige rettssystemet ikke klarte å stoppe dem, og så kollapset det helt. Men et nytt rettssystem vokste frem fra asken med tre rettssystemer i ett (politi, jury og bøddel); De ble kalt dommere. I Mega-City One (tidligere New York City) var det en dommer ved navn Joseph Dredd, som var den tøffeste og strengeste dommeren i historien. En dag ble han siktet for drap og dømt til livstid i fengsel…
(sfanytime.com/no)
Det interessante med science-fiction – når de gjør det riktig – er at det handler ikke om “fremtiden” men om en alternativ nåtid. Ting kunne ha vært sånn som de fremstilles i fortellingen. Vi behøver bare å skru på noen knapper og justere noen innstillinger for å ende opp men en helt annen virkelighet. Har du noensinne tenkt over dette? Det burde du. Alt vi har er veldig skrøpelig. Det skal aldri mye til for å ta fra deg alt du har og bare slenge deg i veikanten – død eller levende – som om du ikke betyr noe. Sånt skjer hele tiden. Du har sikkert hørt noen historier. Menneskenes verden er i konstant forandring simpelthen fordi det stadig tilkommer nye mennesker. På det mest banale er dette en psykologisk konflikt som alle – uten unntak – må gå gjennom for å etablere seg som et voksent og selvstendig individ. Til å begynne med er man en av de nye, men etterhvert så blir man en av de gamle. Enkelt og opplagt? Bare utenfra. De som står midt i spillet om penger, makt, oppmerksomhet, eller hva de nå begjærer, har sjelden evnen til å se seg selv annet enn innenfra. Energien strekker ikke til. Det handler om en ganske interessant form for usikkerhetsrelasjon: Du kan vite hvor du er eller du kan vite hvor du går. Eller sagt på en annen måte, som er mer i tråd med Heisenbergs opprinnelige ord, konjugate variabler har omvendt proporsjonal vektor mellom posisjon og momentum. Jo mer nøyaktig man kan si hvor man er, jo mindre nøyaktig er det mulig å si hvor fort det går.
Det spiller uansett ingen rolle. Filosofisk sett befinner tempo og posisjon seg i divergente virkelighetsmatriser. Det betyr at det i praksis ikke er noe poeng i å diskutere dem innenfor det samme universet av mening. Det skaper bare forvirring. Imidlertid kan man argumentere for at dette er den mest populære blant alle de alternative sinnstilstandene som er tilgjengelig innenfor den menneskelige form. Hvorfor er så mange så forvirret? Fordi de liker at ting er slik. De velger det selv. Sinnsro og klarhet er tigjengelig for alle. Det er ikke engang vanskelig å oppnå. Imidlertid må man gjennom et rituelt selvoffer for å oppnå innsikt. Du vet. Sånn som da Odin hang ni dager og ni netter på det såkalte verdenstreet før han “løftet runene med et skrik”. Hva tror du sånne myter egentlig handler om? Fantasier? Herregud. Gå et eller annet sted og dyrk frem en hjerne, din usle idiot. Folk har hatt den samme mentale kapasiteten som i dag – eller bedre – i to millioner år. Vi har ikke utviklet oss i noen meningsfull forstand på minst like lang tid. Alt handler om programvariabler. Eller sagt på en annen måte: Vi er de samme dyrene som vi har vært i to millioner år, vi bare “tenker” annerledes — som i praksis betyr at vi dyrker frem andre slags fantasier fra det samme dyrkningsmediet. Det abstrakte talentet er i seg selv like invariabelt som kroppens grunnleggende arkitektur. Det går ikke an å “tenke annerledes” noe mer enn det går an å utvikle et ekstra sett med armer eller ben. Den mest fundamentale løgnen som noensinne har blitt servert er at mennesker er annerledes enn de andre dyrene her på jorda. Noen kaller det bedre, mens andre kaller det noe annet, men ingen av dem har rett. Det er i virkeligheten ingen meningsfull forskjell mellom mennesker og struts. Ingen av dem er smarte dyr, men begge er ganske flinke til å løpe skrikende rundt i verden og gjøre uforståelige ting. Bruse med fjøra og det ene med det andre. Menneskelig intelligens er en myte. Visst har vi stor hjernekapasitet, men vi bruker den ikke til intelligente formål. Det er mer en slags runkeautomat. En sexmaskin, for å si det med James Brown. Vi har jo ganske utspekulerte parringsritualer.
Når diskuterte du sist samlivsproblematikk med noen? Enten mennesker er i et forhold, eller om de ønsker å være i et forhold, eller om de angrer på at de var i et forhold, det finnes knapt noe folk snakker mer om. For min egen del er svaret to dager. Så lenge er det siden jeg sist hørte noen jamre om dette temaet. Det kunne vært oftere hvis jeg var mer sosial av natur, men det er jeg jo ikke. Jeg kjenner tålmodigheten min brenne i begge ender etter få minutter med banale samtaletema som dette. Hvorfor mislykkes folk i kjærlighet? Fordi de lyver. Dette er ikke noen gåte. Alle vet hvordan greia fungerer. Folk godtar nesten hva det skal være av andre skavanker i utseende og personlighet hvis de bare kan oppnå følelsen av absolutt åpenhet og gjensidig tillit. Det er ikke mystisk. Det er ikke hemmelig. Alt som kreves er at man ikke lyver. Hvor vanskelig kan det være? Svaret er – åpenbart – nesten uoverkommelig vanskelig. Alt begynner jo med at man lyver for seg selv, eller skal vi kanskje heller si at man dyrker frem et urealistisk selvbilde, som man siden må bruke all sin energi på å “forsvare” mot alskens indre og ytre impulser man tolker som “angrep”. Dette er i hovedsak hva angst handler om, enten den materialiserer seg som en vedvarende fobi eller den kommer i form av panikkanfall. Opplegget er uansett så evneveikt at jeg får mark. Herregud. Selvsagt er det naturlig at man får engstelige følelser når man er nødt til å administrere sånne mengder med mannskit. Det går jo ikke an. Det må gå på trynet. Det alle drømmer om er jo et meningsfullt samliv med noen man ikke behøver å “diskutere” hver minste lille ting med; det går på skinner og vel så det. Partneren føles nærmest som en forlengelse av selvet innenfor den større verdensstrategien. Du vet. Noen man har lyst til å bli gammel sammen med, som klisjèen sier. Sånt er bare mulig hvis man gjør så godt man kan. Hele tiden. Aldri mindre. Hva mer er det å si? Du vet selv hva du har sagt og gjort. Det finnes aldri noen tilgivelse, bare en “energi” av tillit og åpenhet. Den er vanskelig å finne og lett å miste. Opplagt går det an å basere sine romantiske opplegg på andre ting enn “sannheten” om hvem man er og hva man vil, men hvis man mener alvor er dette den eneste vei. Vi kan faktisk si at det er den eneste vei også i et mye større bilde. Det er bare det at samlivsproblematikk ofte bringer ting inn i sitt rette perspektiv. Dette er ikke vanskelig å forstå. En løgners intimitetsvansker ligger jo i angsten for at de skal bli “oppdaget” og latterliggjort. Hvis de ikke har noen hemmeligheter har de heller ingen forsvarsposisjon.
Trenger vi å snakke om Shakespeare, Hamlet, Gertrude og frasen “the lady doth protest too much methinks”? Mennesker er typisk fulle av protest (selv om det psykiatrisk korrekte navnet for dette er angst). Dette er, enten du vet det eller ikke, det største hinderet hos de fleste når det kommer til oppgaven med å utvikle en selvstendig intelligens. Eller vi kan kalle det integritet om du vil. Etter min mening er det et klart tegn på psykiatriske problemer hvis man føler tvil, skyld eller anger. Hver for seg eller i kombinasjon. Hvorfor oppfører man seg slik? Det er jo psykotisk, i en kontekst hvor psykose handler om misbruk av hjernen. Det er ikke menneskelig å være dust, det er sykelig. Ikke desto mindre er dette regelen, ikke unntaket. Folk er redde og de lyver. De frykter døden og de frykter sannheten. Derfor hisser de seg opp over meningsløse ting. Det er en strategi som er designet for å unnvike “spørsmål”. Hva skal man tenke om dette? At alt er okay? Det er jo ikke sant. Alt er faktisk helt på trynet med menneskeslekten. Og hvorfor er det slik? Fordi folk lyver. Ytterligere forklaringer behøves ikke. Vi lever i en lallende dement fantasi om hva vi er og hvor vi skal hen, men sannheten er at vi er de samme dyra nå som vi var for to millioner år siden. Vi er ikke intelligente skapninger. Vi er bare fantasifulle. Den grunnleggende behovsstrukturen på et elementært kroppslig nivå forblir den samme. Livsprosessene er de samme for oss som for krokodiller og malariamygg. Forskjellen består mest i fantasiene. Ingen av disse skapningene har sånne egenskaper. De lever i en mye mer direkte virkelighet. Du vet. Uten filter. Vi vet ikke om noen annen art enn mennesket som sorterer, kategoriserer og bygger distinksjoner på et abstrakt nivå. Vår verdensforklaring kommer som regel til oss i form av ord, selv om det finnes en parallell virkelighet av fysisk erfaring som vi også må forholde oss til, selv om den ikke lar seg “forklare” særlig godt. Alle vet jo at visse ting kan bare gjøres, ikke forklares. Hvis de blir spurt kan de bare slå ut med armene og se franske ut. Je ne sais pas. Da jeg for to dager siden diskuterte samlivsproblematikk med min venn sa jeg – som sant er – at jeg selv aldri har hatt sånne vansker. Jeg har alltid hatt flere “tilbud” enn hva jeg etterspør. Dette til tross for at jeg ikke er rik, eller engang “velstående”. Jeg er ikke vakker. Jeg har ikke en sexy kropp. Jeg er ikke engang snill, jeg er en fæl drittsekk. De eneste kvalitetene jeg flyter på er at jeg aldri lyver og at jeg er i stand til å holde følge med de fleste samtaler om nesten hva som helst. Bortsett fra dette har jeg ingenting. Men det er altså “nok”, ihvertfall for meg. Derfor trekker jeg egentlig bare på skuldrene av samlivsproblematikk. Start med å snakke sant. Følg opp med mer av det samme. Flere gode råd har jeg ikke. Lykke til.