Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas. Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling. Ordet demokrati stammer fra antikkens Hellas og kommer av gresk fra dēmos (folk), og kratía (styre). Det betegnet da en styreform som stod i motsetning til aristokrati (elitestyre).
(Wikipedia)
Disse definisjonene som jeg ofte hefter ved teksten som jeg selv produserer er ikke ubetinget objektive, fordi det finnes jo flere mulige kilder som for eksempel i dette tilfelle – demokrati – hvor det var en fem-seks forskjellige som var aktuelle, men jeg landet til slutt på Wikipedia fordi de hadde størst informasjonstetthet – det vil si forholdet mellom mengden saklig informasjon og antall ord – i sin versjon. Dessuten presiserte de at grekerne, som oppfant konseptet (og ordet) demokrati, betraktet det som en motsetning til aristokrati, ikke diktatur. Når det for eksempel oppsto krig eller noen annen slags unntakstilstand valgte grekerne gjerne en tyrann – altså en enkeltperson som betros all den politiske makten – til å styre dem gjennom krisetilstanden uten å kaste bort tid på debatter og annen politisk prosessindustri. Når det gjelder selve konseptet aristokrati så snakker vi om “den ariske klassen” – som på norsk tilsvarer konseptet at “de beste blant oss” bør være ledere – som de evneveike nazistene komisk nok trodde betegnet en rase, eventuelt at det var et gammelt indisk-iransk ord for “hvite mennesker”, mens det altså egentlig bare betyr eliten. Du vet. De som vinner i sport, får de høyeste karakterene, de beste jobbene, og så videre. Når vi snakker om et aristokratisk system er det disse som styrer samfunnet, både direkte og indirekte. Innenfor den klassisk greske horisonten av kultur kan vi si at Athen praktiserte demokrati mens Sparta definitivt var et aristokratisk samfunn.
Noe annet som er verd å ta med seg er at grekerne også designet ordet idiot, som betegnelse for individer som ikke kunne eller ville delta i den demokratiske styringsprosessen, som ikke kunne eller ville sette seg inn i aktuelle politiske saker og danne selvstendige meninger rundt problemstillinger innenfor filosofi, kunst, retorikk, religion og så videre. Disse ble betraktet som systemets største svakhet. Det fremstår jo umiddelbart som litt urimelig å tvinge folk til å delta i noe de ikke ønsker å være med på, slik visse land gjør i våre dager i form av plikt til å møte opp i valglokalet og avgi stemme (men man kan imidlertid stemme blankt hvis man vil), selv om man i andre enden av denne saken konfronteres med et legitimitetsproblem når bare en lav prosentandel av alle landets stemmeberettigede ytrer seg i forhold til hvem de synes bør styre landet. Det regnes som kritisk når valgdeltagelsen blir påfallende lav. Det innebærer et legitimitetsproblem for de som ender opp med å bli valgt; som senere – i historisk forstand – sannsynligvis vil bli husket som en “dårlig periode” selv om mye teknisk sett gikk bra. De som styrte hadde jo ikke et flertall av folket i ryggen. Idioter – det vil si de som ikke kan eller vil delta i samfunnsdebatten – brakte dem i praksis til makten gjennom sitt fravær fra valgprosessen. Med mindre de er sosiopater – som i tillegg også er dårlige tenkere – så må det jo hefte en ikke ubetydelig grad av usikkerhet ved maktgrunnlaget til en regjering som beviselig bare representerer kanskje tyve prosent av den totale velgermassen, men dette er svært ivrige tyve prosent som alltid møter opp og stemmer uansett hvor deprimerende alle andre måtte synes at opplegget er (slik at de derfor holder seg unna hele jævelskapen for å “ikke oppmuntre dem” som ofte er det beste argumentet de som ikke stemmer har).
Ytringsfrihet betraktes som en demokratisk hjørnestein. Vi må jo få frem sannheten om hvor folk står i de forskjellige politiske sakene. Da kan vi ikke ha en situasjon hvor for eksempel det demokratiske flertallet undertrykker diverse politiske minoriteter – og hindrer dem i å jobbe for sine saker – med alskens snedige triks og manipulasjonsteknikker; i ytterste konsekvens regelrett forfølgelse, psykisk terror og voldelige overgrep. Imidlertid er det viktig å forstå forskjellen mellom friheter og rettigheter i dette spørsmålet. Et filosofisk sett stort problem er når folk tilsynelatende ikke forstår forskjellen mellom makt og frihet, som i spørsmålet om såkalt “positiv frihet” – altså frihet til – som egentlig er grov misbruk av begrepet frihet i en kontekst hvor denne kategorien av mening er bedre uttrykt gjennom ordet makt. Man har makt “til”, men frihet “fra”. Positiv frihet kan også beskrives som rettighet. Man har rett til å for eksempel ytre seg fritt om skatter og fiskeripolitikk, men bare fordi man har frihet fra straffeforfølgelse fordi man ytrer seg på måter som ikke behager makthaverne. Ser du distinksjonen? Det er ikke noen dramatisk forskjell i ordstilling men det er et helt jævla snøras av praktiske konsekvenser når man surrer det til i denne meningsdimensjonen. Det misfosteret vi kaller “positiv frihet” er en veldig amerikansk livsholdning. Jeg kan gjøre som jeg vil. Eller som når man transporterer den samme holdningen over på demokratisk debatt og ytringene som følger med den: Jeg kan si hva jeg vil. Begge deler er evneveikt og alle bør kunne se det umiddelbart, men på den annen side er det jo så mye som “folk bør kunne se og forstå øyeblikkelig” som ikke desto mindre er omdiskuterte ting. For eksempel “klimadebattens debattklima”, eller norsk naturvernpolitikk. Hva har vi? Strømpriser, lakseskatt og det ene med det andre. Det at ikke alle mener det samme som deg er jo noe man bare må leve med — og etter litt knurring og bjeffing lander da også folk typisk på denne posisjonen etterhvert; at ytringsfriheten er så verdifull at man godtar det den koster, som i praksis er å puste dypt og holde kjeft når de evneveike setter i gang med de fjollete argumentene sine. Enten går det bra eller så går det over.
Den aller mest evneveike misforståelsen om ytringsfrihet er når folk tror at den også omfatter privateide foretak som for eksempel Facebook, YouTube eller Twitter. Dette er ikke korrekt. Praktiserer du selv ytringsfrihet i hjemmet? Jeg tror ikke det. Normale folk bortviser fra sine private hjem den kategorien av gjester som ytrer, oppfører og/eller “uttrykker seg” seg på uakseptabelt vis — og ingen mentalt friske mennesker ser noe problem i dette. Visse regler om likestilling og den typen ting kommer selvsagt til anvendelse hvis man har “åpent hus” i form av for eksempel et serveringssted, men gitt at man ellers behandler alle likt er det ingen som kan nekte dem å etablere intern justis i forhold til forbudte aldergrupper, tema, antrekk, omgangsformer og så videre. Det samme gjelder for de nettbaserte plattformene for sosiale media. De er jo i prinsippet noen slags “virtuelle utesteder” hvor folk tilbringer tid i selskap med hverandre, så det er på ingen måte unaturlig at de engasjerer ordensvakter til å dempe entusiasmen hos de verste bråkmakerne. Når det gjelder den for hånden værende plattformen blogg.no så tror jeg de har fattet en forretningsmessig beslutning om at det neppe er lønnsomt å bruke penger på prosjektet og derfor har de heller ingen moderator som passer på at alle apekattene som blogger her oppfører seg som folk. De kan ikke engang gjøre redaksjonelle inngrep i innholdet på plattformen, fordi det ligger implisitt innebakt i en slik handling at redaksjonsansvar er en nødvendig byrde “noen ganger” og da har man allerede havnet på det juridiske skråplanet i forhold til hvem som har skylden for hva dersom noen for eksempel politianmelder noen andre av “årsaker” som ikke er vesentlige for poenget her og nå. Bare ved å holde fingrene hundre prosent av fatet kan plattformen legitimere argumentet om at ingen moderasjon er nødvendig, det vil si at de behøver ikke å betale noen for å gjøre jobben, de kan bare drifte en “passiv plattform” som bringer inn noen kroner i reklameinntekter slik tingene står per i dag, men som sannsynligvis blir et ulønnsomt prosjekt hvis de må bruke ressurser på å drifte en redaksjonsinnretning. “Ytringsfriheten” som finnes på blogg.no er med andre ord bare konsekvensen av noen spesielle økonomiske forhold. Som privateid foretak har også de rett til å nekte folk å ytre seg om visse tema, bruke visse “stygge ord”, ytre seg på “ubehagelige” måter og det ene med det andre. De bare gjør intet slikt fordi “bordet fanger” i juridisk forstand når man først begynner på den måten — og snart er man viklet inn i endeløse forhandlinger om “forskjellsbehandling” som sluker betydelige ressurser uten å gi noen avkastning som forsvarer tiltaket.
Det demokratiske likhetsidealet oppgis ofte å være demokratiets største problem, det vil si at en professor i statsvitenskap har bare èn stemme, akkurat samme som den verste formen for idiot; det vil si sånne som ikke skjønner noe som helst men som likevel har mange og ofte høyrøstede meninger som de i all hovedsak henter fra følelseslivet sitt. Sånt er vanskelig å svelge, fordi alle vet at det går et visst antall evneveike troll på hvert antall seriøse mennesker som gjør så godt de kan her i livet. Særlig i såkalt “rike samfunn” hvor folk tar det for gitt at man alltid kan spøke og tulle med alle slags ting. Noe av det jeg personlig opplever som den mest interessante forskjellen mellom Norge og “mitt andre hjemland” Colombia – bortsett fra noen åpenbare ting med klima og naturforhold – er hvor mye mer seriøse folk er i forhold til alt de sier og gjør på alle nivåer av samfunnet i Colombia. Ironisk nok opplever jeg dette som frigjørende selv om Norge relativt sett er et vesentlig mye mer “fritt land” (og sikkert mange hundre ganger mer trygt). Jeg antar at det har noe å gjøre med mine personlige karakteregenskaper. Jeg liker jo ikke fjas og tull. Jeg liker ikke late og useriøse mennesker. Det påfører meg stress å måtte være i nærheten av alskens sjuskete slasker som ikke gjør skikkelig arbeid og som har mangelfull virkelighetsforståelse. Det å ikke ta ting alvorlig straffer seg jo på en helt annen og mye mer umiddelbar måte i Colombia enn i Norge. Dette skaper en helt annen kultur. Siden kan man mene hva man vil om dette, men for meg ser det ut som en mer ærlig kultur.
