Konspirasjoner i teori og praksis

Konspirere er et latinsk ord som direkte oversatt betyr “puste sammen”. Det vil si at man puster den samme lufta. Man er i det samme rom. Tilstede mens planer blir lagt og avtaler inngått. Imidlertid må det foreligge en sammensvergelse for at vi skal kunne ha en konspirasjon slik loven oppfatter begrepet. Du vet. En formell allianse, samlet om et felles formål, som kan være åpen og offentlig eller hemmelig og privat, alt ettersom. Det er slik sett ikke noen teknisk forskjell mellom en konspirasjon og en komitè, eller “et utvalg som har blitt nedsatt for å se på en sak” om du vil, som så vidt jeg vet tilhører det daglige drøv innenfor all offentlig forvaltning. Likevel er det i praksis slik at ordet konspirasjon har en negativ og “skummel” klang i et gjennomsnittlig menneskeøre. De har sannsynligvis ingen gode hensikter. De som husker saken om Orderuddrapene husker kanskje at de ble dømt som en konspirasjon, hvor “alle var med på det men ingen gjorde det”, som komikeren sa. Ingen har blitt dømt for å ha utført drapene, men fire personer – banditt, sexbombe, trollkjerring og tøffel – ble dømt for medvirkning (kanskje vel så mye i media og “på folkemunne” som i strengt juridisk forstand).

Konspirasjonsteori er noe annet. Det er i utgangspunktet et anslag til “forklaring” av noe man observerer, la oss si for eksempel antagelse om et ulovlig prissamarbeid mellom matvarebutikker (fordi de ligger så tett opptil hverandre i all prissettingen sin). Det kan være fordi “noen har snakket sammen på bakrommet”, men det kan også være noe annet, for eksempel at butikkene spionerer aktivt på hverandre og går til umiddelbar aksjon for å demme opp for hverandres forsøk på å trekke ekstra kunder med “spesialtilbud” og den typen ting. Generelt sett kan vi si at hensikten med konspirasjonsteorier er å lansere idèen om “noens onde vilje” som forklaringsmodell for noe man observerer. Dette kan strekke seg fra det ganske troverdige til det fullstendig spinnville. Det er for eksempel ikke urimelig å mistenke forretningsfolk for å søke sammen i konspirasjoner for å beskytte markedsandelene sine og den typen ting, selv om de under normale omstendigheter konkurrerer mot hverandre. Politisk påvirkningsarbeid “ved siden av” de vanlige demokratiske kanalene er også per definisjon konspiratorisk av natur. Du vet. Når visse næringsinteresser drysser milde gaver over de med politisk beslutningsmakt. Det samme gjelder “organisert kriminalitet”. Det er derfor faktisk korrekt å kalle både diverse “idèverksteder med dyp lommebok” og diverse mafiatiltak konspirasjoner i ordets rette og definitive forstand – dog ikke av eksakt den samme årsak – mens for eksempel studiesirkler og fakulteter ved utdanningsinstitusjoner må ha ganske mye mer “innhold” enn bare faglige tema før de fortjener den slags mistanker.

Ikke desto mindre er det ganske vanlig å påstå at universiteter og høyskoler er “venstrevridde” av konspiratorisk politiske årsaker. Hvorfor det er slik er selvsagt fette åpenbart. Kunnskap som fenomen er jo venstrevridd i sin fundamentale natur. De høyrevridde bruker tro til det samme formål. Du vet. Vibber og følelser. De eksisterer innenfor divergente universer av mening. Selv har jeg overhodet ingen tålmodighet med trollene på høyresiden. De er evneveike. Hysteriske kjerringer. Ferdig diskutert. Det går bare an å komme langt med intuisjon og “dine oppriktige meninger”. Før eller siden må man forholde seg til et objektivt, etterrettelig faktagrunnlag som er åpent tilgjengelig for alle. Det holder ikke mål å stille med kun magefølelsen. Da ender vi jo bare med mer eller mindre den situasjonen som allerede har begynt å bite seg fast som manifest mareritt: At ingenting betyr noe og alt er like gyldig. Eller nihilisme om du vil. Nietzsche advarte oss mot dette for 150 år siden (forsåvidt i likhet med mange andre). Sannferdighet betyr ingenting for den postoderne høyresiden, for tiden best representert ved skikkelser som Donald Trump — eller eventuelt Boris Johnson for de som krever litt mer fordøyelsesvennlige lettprodukter. Det er ikke noe poeng i å nevne noen navn her hjemme. De er uansett alle av den samme ulla. Fullstendig fette upålitelige juksemakere og skrytepaver, som ikke sjenerer seg for noe som helst, så lenge det er politisk formålstjenelig for dem personlig innenfor horisonten av “neste valg”. Det er jo ikke noe poeng å tenke lengre enn det. Dette handler om å beholde jobben. Om det er “noe med velgerne” så bør det behandles som en personalkonflikt på jobben — som i praksis bare betyr å skvære opp og ta hverandre i hånden her og nå. Du vet. Koseprate litt. Si det man må for å vende tilbare til “business as usual” så raskt som mulig. Men i morgen er det atter en dag.

Ordet ære danner åpenbart roten i ordet ærlighet. En uærlig person er per definisjon æreløs. Tilstanden er smittsom. Du blir selv en æreløs skurk hvis du akter og respekterer en person uten ære. Sånn fungerer det. Sånn har det alltid fungert. Det heter nid på godt norsk. Skal jeg si noe om Nidhogg? Mæh. Jeg gidder ikke det. La den som har forstand regne seg frem til det på egen hånd. Saken er at vi har trent opp minst tre-fire generasjoner til å oppfatte begrepet “ære” som noe negativt, eller ihvertfall noe gammelmannsdustete som ikke det unge og dynamiske fremskrittet behøver å bry seg om. Som folk sier: Vi har kommet lengre nå. Jeg svarer javel. På vei hvor hen da? Alle som leser det jeg skriver vet at jeg betrakter “sivilisasjon” som en degenerativ mental sykdom (som også slår over i det fysiske gjennom feilernæring). Jeg er ikke uvillig til å diskutere alle de gode tingene vi har oppnådd som en følge av “utviklingen”, men det blir vanskelig når folk ikke er villige til å anerkjenne de mange og svært alvorlige problemene som har kommet nærmest som en “bivirkning” av alle våre gode hensikter om å gjøre livet enklere og verden bedre. Eller i det minste en håndfull av oss rikere enn noen mennesker noensinne tidligere har vært. For å si det slik: Selv en gjennomsnittelig minstelønnet arbeider i Norge i 2024 er bedre sikret i forhold til “generell liv og helse” enn selveste farao var i det gamle Egypt. Dette er ikke diskutabelt. Folk døde nokså rutinemessig av infeksjoner i de gode gamle dager — og man måtte regne med at bare halvparten av barna – i beste fall – kom til å oppnå voksen alder. Å si at dette er verdiløst er verdiløst. Ingen ønsker å dø, og enda mindre at barna deres skal stryke med, hvis dette rimelig enkelt lar seg forhindre av en vaksine eller pillekur. Ikke desto mindre finnes det noe vakkel der ute. Hvem skal man tro på? Leger med ti års utdannelse og tyve års praksis eller Børre på Facebook? Det koker ned til hva man ønsker å tro, eller for å være mer presis: Det koker ned til at man bruker tro som intellektuelt referansesystem. Du vet. Når man har en magefølelse og siden leter man etter “bekreftelse på at man har rett” ute i markedet for meninger og påstander.

Paranoide vrangforestillinger er i prinsippet ethvert tankesystem bygget på aksiomer som verken kan bevises eller motbevises, men som man insisterer på er “sannheten”. Religion er det mest nærliggende eksempelet, ihvertfall blant sånt som er vanlig ute blant folk. For meg selv stanser hele det religiøse prosjektet i den åpenbare blasfemien det er å uttale seg på vegne av Gud. Det er ikke en grense jeg har noen planer om å noensinne krysse. Men for de som klarer å komme seg forbi noe så fundamentalt uærlig venter en spennende verden av alle mulige slags historier og emosjonelle belønningssystemer. Der kan de om så tilbringe resten av livet uten å noensinne bli noe klokere. Jeg vet ikke om fenomenet sport passer inn i dette mønsteret, selv om folk ofte blir litt i overkant entusiastiske på vegne av fotballag og sånt, men jeg tror “politikk i nettets tidsalder” må regnes med. Ihvertfall alt det vi kan karakterisere som politisk påvirkningsarbeid gjennom sosiale media og det ene med det andre. Alt er tydeligvis lov nå for tiden. Alt går an. Intelligens er ikke nødvendig – og ihvertfall ikke sannferdighet, ære og denslags 1800-tallsgreier – så lenge man klarer å finne et brennende engasjement et eller annet sted i den emosjonelle grautgryta. Noe man kan skrike om uten å føle seg helt dust. Nei til dyrtid burde for eksempel fungere bra. Man behøver ikke å forstå noe annet enn at man er redd lønna ikke skal strekke til i samme grad som før. Frykt er den mest adrenalinvennlige av alle de normale følelsene. Bruk frykt hvis du vil sette noe i bevegelse. Det er jo aldri vanskelig å få folk til å løpe skrikende rundt med håret i brann. Noen minutters dialogbasert scanning av fobistrukturen deres bør gi deg mye å gå på, om de ikke selv allerede har nevnt det helt uoppfordret. Interessant nok har som regel det folk er mest opptatt av og det de frykter mest mange konvergerende aspekter. De som for eksempel nevner begrepet “trygghet” i noen sammenheng – uansett hvilken – har så å si allerede røpet at de er redd for noe. Men hva kan man bruke? Kriminelle ungdomsgjenger? Det har alltid fungert bra før i tiden, eller ihvertfall siden Norges første offisielle “ungdomsopprør” etter filmen Rock Around The Clock i Oslo året 1956. Alle vet hvordan dette fungerer. Alt sånt som er “nytt og spennende” for tyveåringer er “fremmed og skremmende” for de på førti og over. Sånn har det alltid vært. Så lenge folk overhodet har kunnet lese og skrive har ikke ubetydelige deler av dette innholdet handlet om hvor mye bedre vår generasjon er enn de som er unge nå. De er jo for fanden helt udugelige. De snakker rart og kler seg enda verre. Ikke har de noen respekt for de som er eldre og klokere enn dem heller. Herregud. HVor skal dette ende? Vel, det pågår fortsatt.

 

 

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1300

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top