En drøm er aldri “bare” en drøm

Har du sett en film som heter Eyes Wide Shut? Det var den siste filmen Stanley Kubrick regisserte og den ble sluppet i 1999. Noen kaller den “et erotisk drama” men det betyr bare at de ikke forstår hva filmen handler om. Den er jo basert på Arthur Schnitzler sin bok Traumnovelle fra 1926, som – sikkert ikke helt tilfeldigvis – ble utgitt på norsk av Gyldendal i 1999 under tittelen “Drømmenovelle”. Jeg vet imidlertid ikke noe om salgstallene, men antar at noen i forlaget satset på at Kubrick-filmen ville drive dem høyere enn hvis boka bare hadde blitt sluppet på egen hånd. Jeg har noen innvendinger mot denne filmen. For det første ville den ha vært bedre med litt mindre ræva skuespillere i de ledende rollene. For det andre er dette typisk David Lynch-materiale. Men når det er sagt så er den jo en artig liten sak, selv om den nesten helt sikkert ville sett annerledes ut i sin ferdige form hvis Kubrick hadde levd et par måneder til.

Boka som filmen er basert på henla handlingen sin til Wien, nærmere bestemt til feitetirsdag – Mardi Gras – som er den siste dagen av den tradisjonelle karnevalsfeiringen, når det er meningen at ting skal være litt uvirkelige, vrangsnudde og maskerte. Dessuten hadde Schnitzler bakgrunn som lege, så jeg har vondt for å tro at han ikke var bevisst med ordspillet mellom Traum (drøm på tysk) og Trauma (sår på gresk, men i mer generell medisinsk forstand betegner det enhver form for skade, både legemlig og sjelelig). I tillegg har denne “drømmenovellen” i sin originale form et distinkt jødisk tema, som Kubrick helt bevisst fjernet totalt fra filmen sin, men som alle vet var det ikke helt ufarlig å være jøde i Wien på den tiden, og verre skulle det bli. Uansett, “såret” i fortellingen handler selvsagt om det ekteskapelige forholdet mellom Fridolin og Albertina (i boka; mens i filmen heter de Bill og Alice), som blir skadet av at Albertina forteller sin mann om en erotisk fantasi hun hadde hatt en gang de var på ferie i Danmark. Senere blir ordet “Danmark” brukt som hemmelig passord for å slippe inn på slottet hvor de bisarre erotiske ritualene foregår. I filmen ble forresten disse scenene spilt inn på Elveden Hall, som jeg besøkte ved et par anledninger da jeg bodde i England, så det er – for meg – en pussig kuriositet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det store spørsmålet er om de begivenhetene som beskrives “skjedde i virkeligheten” eller om det bare var en drøm, noe som aldri blir klargjort i boka — og når det kommer til film så behøver man jo ikke å være så dramatisk som Alexander Jodorowsky var i sluttminuttet av kultklassikeren Holy Mountain for å forstå at “alt dette er bare en film”, men ikke desto mindre har mange mennesker blitt dypt forvirret – kan vi si traumatisert? – av filmer de har sett, fordi bildene blir sittende fast i hodet og det ene med det andre. En drøm er aldri bare en drøm. Filosofer snakker om “virkelighetsnivåer” hvor vi grovt sett skiller mellom indre og ytre realisme, som gjensidig påvirker hverandre på en rekke påvisbare måter. Stanley Kubrick kjøpte filmrettighetene til drømmenovellen i 1968, slik at han endte altså med å sitte på dem i 27 år før han tok tak i saken og fikk klarsignal fra Warner Brothers til å starte opp produksjonen i 1995, under forutsetning av at han hyrte inn “stjerner” til å spille hovedrollene. Ingen kan bevise noe, men selv tror jeg han valgte Tom Cruise og Nicole Kidman fordi de faktisk var et ektepar den gangen, men man behøvde ikke akkurat å være noen slags Nostradamus for å spå at det ikke kom til å vare. Innspillingen begynte i november 1996 og varte til juni 1998. Alle som vet noe om Kubrick har fått med seg at han var beryktet for å drive skuespillerne sine nærmest til vanvidd for å få “mer autentisk skuespill” ut av dem, noe som også skjedde i hans siste film. De særlig interesserte kan utforske saken på egen hånd.

På amerikansk engelsk kalles filmer som regel movies, en forkortelse av “moving pictures”, og årsaken til at det ser ut som kontinuerlige bevegelser på lerretet – eller “virkelighet” om du vil – henger sammen med menneskehjernens rutiner for “oppdatering av det visuelle datagrunnlaget”, som skjer noe i overkant av tyve ganger per sekund under ellers normale omstendigheter. (En typisk film bruker 24 bilder i sekundet.) Man kan imidlertid øke oppdateringshastigheten i hjernen til oppimot hundre bilder i sekundet, men da vil man få “tunnelsyn” fordi prisen for å øke hastigheten i det fokuserte sentersynet er at hjernen da vil sjalte ut sidesynet til fordel for økt kapasitet rett frem, noe som folk typisk opplever hvis de kjører svært fort med motorsykkel, flyr jagerfly og den typen ting. Jeg vet ikke hva greia heter på norsk, men på engelsk kalles det critical fusion frequency (CFF) og det har mye å si for virkelighetsoppfatningen. Visse rusmidler føkker med din CFF, slik at man oppfatter verden helt annerledes, og det antas at dette har vært poenget med diverse tradisjonelt “psykedeliske” rus-ritualer blant urbefolkninger og andre. Man kan også trene seg opp til å endre sin CFF – både opp og ned – gjennom meditasjon, pusteteknikker og kroppsbevegelser. Hva er poenget? Tja, si det. Hva er poenget med å være i live? Det får man nesten utdefinere på egen hånd. Det finnes ingen generell fasit for slike ting. Spør du meg vil jeg si at “meningen med livet er å oppleve verden” men andre kan ha andre meninger.

Vi avslutter med en klassisk tysk livsopplevelse: