En manipulerende intrigemaker møter sitt speilbilde

Reklame |

Postkonseptualisme eller neo-konseptualisme er både en kunstretning og en teori om kunst som har utspring i 1960- og 1970-årenes konseptkunst. Den opprinnelige konseptkunsten innebar en kunstpraksis der ideen bak et kunstverk eller en kunstnerisk handling ansees som viktigere for verkets innhold enn dets materielle eller estetiske utførelse. Postkonseptualismen bygger på den samme oppfatningen, men opererer med videre og mer fleksible rammer for hva som kan være gyldig som kunstnerisk materiale eller prosess. I nyere tid er det vanlig å hevde at det man kaller samtidskunst som sådan er postkonseptuell nærmest per definisjon. I den forstand er postkonseptualisme ikke lenger en avgrenset kunstretning, men heller et premiss for all kunstproduksjon som faller inn under betegnelsen samtidskunst.

(Store norske leksikon)

Så vidt jeg vet har jeg selv aldri vært utsatt for plagiering. Årsaken bør være åpenbar. Den som gir seg til å kopiere stilen min beveger seg ut på veldig dypt vann og hvis man er det kaliberet av mestersvømmer så er man også dyktig nok til å skape sine egne greier, slik at poenget med plagiatet – formodentlig å “spare seg for arbeid” eller noe i den gata – er dødfødt i utgangspunktet. De som blir plagiert har som regel en generisk og “anonym” stil som svært mange enkelt kan identifisere seg med. Jo mer sannsynlig det virker at “hvem som helst kunne ha skrevet dette” jo enklere blir det å stjele arbeidet og utgi det som sitt eget, eventuelt med noen små endringer her og der slik at det ikke blir alt for åpenbart hva som foregår. Selv er jeg lite interessert i plagiater og de manipulerende intrigemakerne som begår dem. Motivasjonen deres er for banal. Hva er det de prøver å oppnå? Sannsynligvis popularitet, kommersiell suksess og ikke minst de penger og sosiale goder som følger av dette. Med andre ord et typisk middelklasseproblem. Du vet. Den verdenen hvor folk sammenligner seg med hverandre og engasjerer seg i alskens “konkurranser om ære” — som ironisk nok er selve skolebokdefinisjonen av æreløs atferd.

Et alminnelig element innenfor postkonseptualistiske arbeider er appropriasjon, det vil si at man overtar – approprierer – allerede eksisterende kunstverk, gjerne svært kjente motiver fra kunsthistorien som Skrik eller Mona Lisa, og behandler dem som sosiologiske konsepter hvor det arbeidet man selv gjør kan for eksempel handle om forholdet mellom disse “ikoniske” arbeidene og det publikum som betaler for å erfare dem på nært hold. Gudene vet hvor mange pop art stilistiske appropriasjoner av Skrik og Mona Lisa som finnes der ute, men det er ikke så rent få, og mange av dem er ironiske i uttrykket. Gjenkjennelseseffekten er selve poenget her. Alle som ikke er født bak en låvedør i Indre Skrotumdal har jo sett Mona Lisa avbildet noe sted. Ingen plagierer Mona Lisa. Hva fanden er poenget? Svindlere har helt andre målsettinger enn kunstnere. Blant annet har de svært forskjellige idèer om hva det betyr å bli “oppdaget”, men den viktigste forskjellen ligger i holdningene til arbeid og produksjon. Svindleren er først og fremst en selger. Selvsagt kan det foreligge en mental forstyrrelse som medfører varians i motivasjonsfaktorene, men en typisk svindler jobber mer “mot publikum” enn den arketypiske kunstneren, som jobber “mot verket” (og som i hovedsak driter i hva publikum synes). Slik sett er plagiarister mer kunsthandlere enn kunstnere. Det er da også de som driver med kunsthandel som forarges mest av plagiater. Det undergraver jo virksomheten deres.

Nå er det på tide å bringe penger inn i bildet. Jeg kan selv ikke komme på noe som er mer vulgært og motbydelig enn “pengebegjær”, det vil si trangen til å stadig skaffe seg mere penger selv om man teknisk sett allerede har nok til å finansiere opptil flere livsløp. En fattig person som fantaserer om å ha råd til fine ting er ikke så mye interessert i “selve pengene” som de gledene de tror dette kommer til å gi dem, mens de rike ligner jålete fruentimmer som gjør seg til for hverandre med “siste mote” og den typen ting — som man jo må være evneveik for å la seg imponere av. Men der er vi altså. De fattige drømmer om å kjøpe fine ting. De rike drømmer om å kjøpe hverandre. Det de har til felles er at begge tror svaret ligger i mere penger. Og pengegalloppen går sin gang. Glasset er ikke fullt før det renner over. Problemet med å jobbe ut ifra en posisjon av pengebegjær er at penger “i seg selv” ikke eksisterer. Det er et nondeskriptivt konsept for ethvert medium som kan fungere som transportmiddel for kjøpekraft — eller sagt på en annen måte: Grådighet danner en rekursiv loop som “spiser seg selv” fra innsiden og ut helt til den såkalte sjelen blir til et svart hull; en eksistensiell avløpsåpning som ikke engang reflekterer lys. I svært bokstavelig forstand er dette det motsatte av kreativitet, som jo er “noe som kommer ut av sjelen” og manifesterer seg materielt gjennom kunstnerens arbeid. Slik sett er en som plagierer andre en dugelig forretningsmann, idet dette handler om å realisere et fortjenestepotensial, det er bare det at plagiaristen har ikke selv det talentet som kreves for å produsere kunstverk. Sannsynligvis forstår de ikke engang konseptet. Alt de ser er en mulighet for å tjene penger. Alt de føler er tyvens perverse opphisselse over at det går an å bare ta ting og slippe unna med det. Og da går det som det går. Menneskelige instinkter er vår biologiske arv som art. Naturen har skapt oss som åtseletere. Vi sporer opp kadavere som mer kapable rovdyr har nedlagt, skremmer bort åtselets egentlige eiere og overtar det for våre egne næringsformål. Alle menneskets følelser i forhold til andre dyr – inkludert andre individer av vår egen art – er fundamentert i disse instinktene.

Her er den lovede reklame: Platons samlede verk.

Jeg tjener riktignok ikke penger på å annonsere for denne glimrende julegaveidèen, så det er kanskje ikke “reklame” i den forstand, men det er likevel produktpropaganda som jeg retter mot alle, enten de ønsker denne informasjonen eller ikke, og bloggposten kan godt sies å være “motivert av Platon” i den forstand at – som Alfred North Whitehead en gang sa – all vestlig filosofi er bare fotnoter til Platon. Som alle vet liker jeg jo ikke reklame, eller rettere sagt: Jeg hater reklame, med dyp og mørk lidenskap. Jeg har absolutt og kategorisk ingen forståelse eller sympati for folk som driver med reklame. Det er det verste aspektet av vår allerede dekadente kultur når folk jobber intenst for å “pushe” alskens meningsløst fjas på hverandre for hva enn slags tredve sølvpenger de får for dette. Det er mental forurensning. Det mater demonen i ditt indre, som på sikt kommer til å spise opp alle dine menneskelige egenskaper og etterlate deg som et tomt skall. “Sponsorpenger” er ren og uforfalsket gift. Jeg skjønner selvsagt poenget med at alle må tjene til livets opphold og det ene med det andre, men jeg setter horer og narkoselgere mange hakk høyere på rangstigen enn sånne som bruker posisjonen sin til å promotere bløffmakeri. Saken er kompleks, det vil si at vi snakker om et sakskompleks hvor plagiarisme, utnyttelse, overgrep og reklame alle er forskjellige aspekter av den samme mentalitet. Det vil si “viljen til profitt” med alle tilgjengelige midler. Se for eksempel på hva som har skjedd med YouTube. Folk kravler over hverandre i jakten på reklamepenger og de tar alle mulige slags “snarveier” for å tiltrekke seg enda mer deilig cashish, inkludert – selvsagt – plagiater av hverandre, eller andre innholdsprodusenter på andre plattformer. Sånn blir det når pengene rår.