Jordskokk (Helianthus tuberosus) er en flerårig urt i solsikkeslekta i kurvblomstfamilien. Planten kommer fra Nord-Amerika og blir dyrket for rotknollene. Navnet er en forkortelse av jordartisjokk, og viser til at smaken kan minne om artisjokk, en annen grønnsak i kurvblomstfamilien. Jordskokken ble dyrket av urinnvånere i Nord-Amerika. Europeerne oppdaget den da den franske oppdageren Samuel de Champlain fant dyrket jordskokk ved Cape Cod i 1605. Etter hvert ble den spredt fra Frankrike til resten av Europa og Skandinavia. I Norge ble den først omtalt 1694 og var forholdsvis vanlig frem til poteten ble populær på 1800-tallet.
(Wikipedia)
Grunnen til at amerikanerne kaller det Jerusalem-artisjokk er fordi noen latinsktalende innvandrere til USA på den tiden – sannsynligvis italienere – av åpenbare årsaker beskrev planten som girasol (solsikke), som har en viss fonetisk likhet med Jerusalem hvis man ellers ikke lytter særlig nøye. Som alle kan se på bildet ovenfor mangler blomsten imidlertid den typiske store svarte senterputa full av oljerike frø som er årsaken til at solsikker blir dyrket i stor stil der ute. Et annet forhold som gjør planten lite kommersiell interessant er at røttene ikke holder seg godt når de blir tatt opp av jorda, mens de varer i mange måneder så lenge man lar dem være der. Jeg beveger meg klønete litt utenfor kompetansen min nå, men jeg tror at jordskokkens røtter teknisk sett er rhizomer, det vil si at de oppfører seg som for eksempel ingefær, hvor man kan kutte et stykke fra en rot og begrave det, så vil dette danne en ny plante ganske raskt. Uansett er poenget at man neppe får kjøpt jordskokker beregnet som mat annet enn i spesialbutikker, hvor jeg antar de er kjempedyre, relativt til hvor latterlig enkelt det er å dyrke denne planten. “Dårlig sandholdig jord” er hva de faktisk foretrekker — og det er vanskelig å bli kvitt dem igjen når de først har etablert seg på et dyrkested, på grunn av hvordan røttene fungerer. Tenk løvetann. Og de overlever fint tredve grader kalde vintere.
Samuel de Champlain er ellers kjent som grunnleggeren av Nye Frankrike – en region som nå i dag stort sett begrenser seg til delstaten Quebec i Canada, pluss litt etterslep av fransk språk her og der i USA – i løpet av den mest hissige “kolonifasen” i Amerika. Det var jo så mye nytt på 1600-tallet, inspirert av Nye Spania lengre sør. For eksempel fantes Nye Sverige i noen tiår før prosjektet ble oppgitt, noe vi blant annet kan se spor etter i det “svenske” flagget som delstaten Delaware bruker den dag i dag. Jeg innbiller meg at barneleken “å kappe land” ble funnet opp på den tiden, mens uttrykket kolonialhandler definitivt oppsto da. (I våre dager er det vel mer eller mindre erstattet med det mer politisk uproblematiske begrepet “dagligvarehandel” eller eventuelt bare “matbutikk”.) På grunn av hvor populære og vanlig utbredt de er i dag er det lett å glemme at poteter, tomater, tobakk og alskens krydderier var regnet som eksotiske varer den gangen, minst like fremmedartet som ting man typisk kunne finne i det man på 80-tallet kalte pakkisbutikker (selv om de slett ikke alltid var drevet av pakistanere), hvor bare avantgarden blant de mest kulinarisk eksperimentelle typene av oss nordmenn vanket på den tiden. Det å oppdage nye ting er jo ikke noe alle trives like godt med. “Like norsk som poteten” er for eksempel et uttrykk man godt kan bruke – det gir en viss mening – men bare hvis man ser helt bort ifra at poteter opprinnlig stammer fra Andesfjellene i Sør-Amerika. Hvis man bare ser på hva som er vanlig nå skulle man tro at poteter har vært et selvfølgelig norsk jordbruksprodukt hvor lenge som helst, men slik er det jo ikke. Det har en begynnelse som ikke engang er særlig gammel. Har det en slutt? Det tviler jeg på. Jeg klarer ikke å se for meg noen saklig grunn til hvorfor noen skulle gi opp en så dyrkevennlig grønnsak som poteten. Jeg mener, det går sikkert an å mislykkes med en potetavling, men da må det i så fall være snakk om ekstremt vær eller plantesykdom. Imidlertid virker det som om jordskokk er tildels glemt blant folk.
En typisk norsk gjennomsnittsperson er ekstremt rasistisk, men ikke på noen aggressiv måte. De viser det mest i en nedlatende holdning, altså at de skal “hjelpe de primitive” med å komme til sans og samling gjennom aktiv tilpasning til den angivelig mye høyerestående norske kulturen — selv om de samme typiske norske gjennomsnittspersoner vet lite til ingenting om den faktiske norgeshistorien. Dette har jeg lov til å si fordi jeg selv er føkkings nådeløs på dette viset: Hvis du ikke kan gjøre rede for “hvor du har vært” de seneste ti tusen år er du bare et barn. Du vet ingenting om noenting. Argumentene dine er ikke gyldige, eventuelt så er de bare evneveike skrik fra et talentløst troll. Ikke desto mindre har alle voksne nordmenn – med mindre de er umyndiggjort i henhold til en rettskjennelse – stemmerett ved politiske valg. Den opprinnlige tanken med demokrati er jo at relativt godt utdannede og frie borgere skal fatte fornuftige valg i forhold til samfunnsmakt og styring. Du vet. Det ene med det andre. Noen må jo passe butikken. Sånn sett står valget mellom politikere eller gangstere. Det finnes uansett ikke noe realistisk alternativ til politisk system som ikke har noen slags form for sentralmakt. Noe sånt har ikke eksistert på mange tusen år. I den grad noe lignenende eksisterer i 2024 så kalles de “lovløse territorier” hvor folk gjør opp sine uoverensstemmelser på andre måter enn gjennom faste samfunnsprosedyrer som er like for alle. Sånn sett er det rettmessig å skryte litt av Norge. Blant “det vi har” finnes noen naturressurser, noen fine landskap, en del “vær” og ellers ikke så mye. Kulturminnene vi nevner i turistkatalogene er typisk yngre enn tusen år, bortsett kanskje fra noen felt med helleristninger her og der, men det er ikke sånt folk besøker Norge for å oppleve. Imidlertid er det politiske samfunnssystemet i Norge på aller øverste hylle her i verden (selv om det finnes noen skjønnhetsfeil). Dette er da også det som typisk trekkes frem når folk skal skryte av landet. “Verdens beste land å bo i” blir kanskje litt drøyt å si, fordi man har jo ikke spesifisert hva slags kriterier man bruker som målestokk, men jeg har hørt politikere ytre seg slik. Til og med enkelte sivilister. Men man kan godt si at Norge er et politisk stabilt land. Det vil ikke umiddelbart kollapse ned til en borgerkrigslignende tilstand hvis vi fjerner “systemet”.
For tusen år siden fantes det vikinger. Diverse gjenstander med vikingtema er blant de tre på topp souvenirer man finner i turistbutikker (de andre to er trolldukker og elgskilt) og er sannsynligvis blant de første tingene folk vil trekke frem når de snakker om norgeshistorien. Noen på en “positiv” måte. Du vet. Djerve oppdagere, flinke sjømenn og den typen ting. Andre fokuserer imidlertid på brutale plyndringstokt rettet mot de mer siviliserte landene i sør. (Selv om alt forsåvidt ligger i sør fra et norsk perspektiv.) For eksempel skrev Yngvar Ustvedt en ganske komisk bok under tittelen “Vikingene – verre enn sitt rykte?” hvor han hengir seg til en heller klein form for nasjonal masochisme, som koker ned til klassisk type B narcissisme: Skyldfølelse. Det går jo aldri an å unnskylde manndrap, ran og andre overgrep. På den annen side var ikke vikingene spesielt brutale for sin tid. Vold var normal omgangstone blant folk langt inn i det tyvende århudret — og er det fortsatt på stede hvor man ikke har lyktes med å etablere voldsmonopol, atså et grunnleggende kjennetegn med en velfungerende stat: Bortsett fra nødvendig “ad hoc” selvforsvar hvis man blir utsatt for overfall kan ingen engasjere seg i “privat voldsutøvelse”. Bare staten har mandat til å utøve voldsmakt, men heller ikke de kan gjøre dette uten et etterspill hvor det redegjøres for omstendighetene. Politiet kan for eksempel pågripe noen “med voldsmakt”, til og med skyte dem hvis ting blir hårete nok, men aldri sånn helt uten videre. På individnivå risikerer også de straffeforfølgelse hvis det ikke foreligger klare rimelighetshensyn og lett forståelig proporsjonalitet. Tjenestefeil oppstår når noen “mister hodet” og banker opp en arrestant og den typen ting, som er svært negativt for politiets profesjonelle omdømme og tillit blant publikum. Det er stadig noen slike saker. Hva kan man si? Folk er folk. Verken verre eller bedre enn sitt rykte, men sparsommelighet med maktbruk blir regnet som det mest ærefulle. Best er det jo når de ikke engang behøver å berøre arrestanten. De gjør ingen motstand. Hvorfor skal de det? De er jo ikke redde for “det som kan komme til å skje” når de kommer frem til arresten. Selvsagt er det ubehagelig å bli låst inn på en celle, men det er ekstremt usannsynlig at man skal bli torturert eller på andre måter mishandlet. Det verste man kan regne som sannsynlig er at man utsettes for “ordbruk under avhør” som noen vil oppleve som personlig krenkende og alt det der.
Det er godt etablert at “vikingene oppdaget Amerika” selv om vi bare har materielle bevis fra L’Anse aux Meadows i Newfoundland. Det er imidlertid rimelig å anta at de utforsket mer av kysten enn bare akkurat dette strøket. Problemet er bare at så lenge intet kan bevises er det bare forbannet dikt og løgn, noe det mildt sagt ikke er noen mangel på – det har det heller aldri vært – i USA. Det finnes et knippe artifakter som “runesteiner” og denslags som til og med jeg klarer å se ved første blikk må være forfalskninger. Folk driver med cosplay (kostymelek), eller eventuelt larping (“live action role play”), hvor de blander sammen drøm, virkelighet, frykt og ønsketenkning. Det er ikke vanlig å ha en robust virkelighetsoppfatning. Sett hvem som helt i en typisk avhørssituasjon. De fleste “bryter sammen” så å si øyeblikkelig. De vet jo om seg selv at hele fasaden deres bare er bløff og løgn, så det neste som naturlig følger er gråtende tilståelser av enhver syndig tanke som de noensinne har følt på. Uansett, det kunne vært ønskelig at de for eksempel hadde brakt med seg noen jordskokker tilbake til Norge på den tiden, men det skjedde ikke så vidt noen vet. Vikingene var jo ikke jordbrukere i den forstand. De var “kjøpmenn” på den samme måten som det fem hundre år senere Britiske Østindiakompaniet var kjøpmenn. De lette først og fremst etter land, ressurser og slaver. Ikke etter “mer å drive med” i noen forstand. Å holde på med jord, graving, kultivering og annet slit er trellens oppgave. Frie menn gjør ikke denslags. Frie menn lever av slavenes arbeid. Alle vet dette. Kjøp og salg av arbeidskraft har alltid vært “big business” — hvor arbeiderens personlighet i det store og hele betraktes som et unyttig vedheng til sin arbeidskapasitet. Derfor gjelder det å nøytralisere arbeidernes selvstendighet med en syndeflod av usunne tanker og enda mer usunn mat. Slavedrivermentaliteten gjenkjennes enklest på at pasienten har mange følelser om andre menneskers “aktivitet” (eller mangel på dette). Når folk blir gående ledige hender det jo at de utvikler “tanker”. Du vet. Oppdage ting i omgivelsene som de ikke hadde tid til å se nærmere på mens de hadde alt for mye å gjøre. Plutselig stiller de spørsmål. Dette var i ferd med å bli et problem mellom slutten av Den andre verdenskrigen og år 2000 — men heldigvis fikk vi internettet. Nå går det på effektivt vis – det er jo ikke minst en billig metode – an å utøve stor grad av tankekontroll. Metoden er som vanlig terror. Skremselstaktikk. Den eldste og best kjente av alle metoder for å ta kontroll over folk og lede dem rundt etter fryktens usynlige nesering.
Mot slutten av det vi i Norge kaller vikingtiden – og litt forbi – nærmere bestemt mellom årene 900-1150, fantes folkegruppen Anasazi, grovt sett i den regionen i USA som kalles Chaco Canyon. (Spesielt interesserte kan utforske saken på egen hånd.) Før år 900 var området preget av mange småstammer med hyppige voldelige trefninger segimellom, som var vanlig også i Norge før kong Harald Luva og “rikssamlingen” skjedde omtrent på den samme tid (år 872 er tradisjonell datering for slaget ved Hafrsfjord). Det arkeologene mener må ha skjedd er at en gruppe meksikanere trakk nordover, av ikke helt kartlagte årsaker, men det var jo generelt sett “urolige tider” i Mexico på den tiden. Saken er uansett at de tok med seg tradisjonene sine og la ivei for å finne nytt land. Du vet. Det som heter sionisme, og som består i at man fantaserer om “det lovede land” fordi dette er noe som en sjaman har drømt om, eller noe. Snorre Sturlasson skriver om dette. Ifølge ham var både Odin og Tor opprinnlig landshøvdinger i Anatolia eller deromkring, før Odin hadde en visjon om at navnet hans skulle komme til å ha større betydning i landene mot nord, så da ble det å vandre dithen. Historisk sett stemmer dette mer eller mindre med utvandringen av det såkalte yamnayafolket fra Ukraina og deromkring (“den pontiske steppen”), som nå er sterkest genetisk representert i Norge. Vi snakker om sen neolittisk tid og/eller tidlig bronsealder. Altså omtrent samtidig med at den siste versjonen – den vi ennå kan se – av Stonehenge ble bygget på Salisbury Plain i England. Uansett, samtidig med vikingtiden etablerte altså Anasazi seg i det nevnte området. Det ble slutt på all småkrigingen og den “private volden” — men til gjengjeld observerer vi rituell kannibalisme i det samme tidsrommet. Hva tenker du selv? Er dette gangbart som “styringsterror”? Er tanken på å bli drept og spist skremmende? De senere indianerlegendene har da også handlet om at “noe forferdelig” skjedde i Chaco Canyon, og stedet ble aldri siden bosatt, ihvertfall ikke på noe organisert vis. Saken er at det vi kan bevise er mye mindre enn “selve historien om det som skjedde” men dateringen av den kannibalistiske fasen er det ingen tvil om. Hva slags opplegg de ellers hadde rundt statsdannelsen sin er vanskelig å si noe om, men det er påfallende at “løssluppen vold” som folkelig fenomen opphører samtidig med at kannibalisme kommer inn i bildet. “Menneskeofring” er et ord vi kan lansere men ikke bevise. Imidlertid er det rimelig å anta at offentlige manndrap – mer eller mindre ritualisert og med eller uten påfølgende kannibalisme – har en avskrekkende effekt på de som overlever. Dette er den dag i dag den ultimate hensikten med dødsstraff. Det er et ritualdrap som bekrefter statens makt.
