Alle som selv har vært på stedet og “erfart” pyramideanlegget ved Giza i Egypt vet hvor idiotisk store de er. De er ikke bygninger så mye som de er kunstige fjelltopper som liksom stikker opp fra den ellers endeløse sanden i området. Frodighet i Egypt begrenser seg til en tynn linje som Nilen sikler frem på hver skulder ettersom dette jordens blod renner og renner mellom Afrikas indre og Middelhavet. Resten er ørken. Åpenbart må vi beskrive Nilen som selveste hovedpulsåren i det egyptiske kulturkomplekset, noe de forresten også selv gjorde, om enn ikke med akkurat de ordene. Poenget er det samme. Uten Nilen, intet Egypt. Dette er leveregelen den dag i dag.
Vitenskapsfolk har over tiden utviklet noen ganske fancy måter å datere ting. Mye har jo foregått på atomnivå i løpet av de siste hundre år. Vi har fått noen skrekkinngytende bomber og den typen ting, men vi har også fått mye annet. Det er plenty å sette seg inn i hvis man ønsker å forstå atomteknologi, så de fleste velger å ikke grave i denne greia. Det blir som med smarttelefonen. Å få til å bruke den er noe helt annet enn å sette seg inn i hvordan den virker “bak kulissene” — og selv det befinner seg på mange ulike nivåer. Jeg har hørt om mange som har tildels sterk aversjon mot smarttelefoner – jeg har litt selv – men jeg har ennå ikke hørt om noen som benekter at de eksisterer bare fordi de ikke passer inn i verken deres personlige virkelighetsoppfatning eller trivselsmessige preferansemønster.
Om min egen smak for “innhold” i ting jeg finner på nettet, såvel som “gammelmedia” – bøker og denslags – er det å si at jeg foretrekker det intelligente og vitenskapsbaserte, i den forstand at det må være ryddig og parsimonisk oppstilt analyse som baserer seg på kjente fakta og ikke “flyr avgårde i alle retninger” med alskens vill spekulasjon. På den annen side, når og hvis dette ikke er et aktuelt alternativ så velger jeg de som er demente på en interessant måte. Jeg mener, skal det være så skal det være. Man kan slippe unna med å være en kjedelig og tørr person så lenge dette personlighetsofferet er til fordel for en faktabasert virkelighetsoppfatning, men det finnes knapt noe mer irriterende enn sånne som mestrer kunsten med å både være psykotisk og kjedsommelig samtidig. Herregud. Slipp fantasien fri på ordentlig. Det er så tragisk når den bare vanker i grenselandet rett bortenfor hva det er mulig å vite, som et avmagret rovdyr med øyne som er feberville og gule. Vet de ikke at fantasien har vinger? Det er ingen skam å være mest opptatt av fiksjoner og kunstuttrykk. Det skammelige – i den grad dette konseptet overhodet er anvendbart i en sånn kontekst – ligger i å være halvhjertet med alt man gjør. Eller en brøk som Ibsen kalte det. En brøk i stort, en brøk i smått. En brøk i ondt, en brøk i godt. Du vet. Hele livet leves med bare halve selvet.
Hva slags psykiatrisk soppangrep er det som foregår i tenkamentet hos de som avviser vitenskapelig datering av pyramidene fordi de tror på noe helt annet? Man behøver jo ikke å bekymre seg for om de har gjort noen feil. Du kan trygt regne med at vitenskapsfolk som begår feil vil bli banket opp av sine egne før dagen er omme. De er veldig strenge mot hverandre. Det handler ikke om hva man tror på eller “vet med seg selv” men om hva man kan bevise. Hvis bevisene ikke holder blir de rullet i tjære og fjær, deretter båret på skamstol gjennom alle byens gater, så alle kan se hvordan det går med juksemaker pipelort. Vitenskapens indre justis er verre enn hos fremmedlegionen. Hvis de bare har slurvet vil de bare bli latterliggjort. Det blir aldri glemt. Men hvis de har jukset med vilje venter den fagmessige døden. Da er de ferdige for alltid. Ute. Borte. Glemt og ignorert. Et bra eksempel er Andrew Wakefield. Legen som startet ryktet om at trippelvaksinen kan medføre autisme. Først oppdaget de metodefeil. Deretter fremkom det at dette var gjort med vilje. Til sist åpenbarte Wakefields motiv seg i hans private investeringsprofil: Det ville være til hans store økonomiske fordel dersom myndighetene gikk for en annen vaksinemodell. Det var rett og slett en klassisk svindel i vinnings hensikt, men en som har hatt særlig alvorlige langtidskonsekvenser.
Egypterne hadde ikke noe konsept for “vitenskap”. Alt var kunster for dem, som i siste instans hadde en guddommelig forklaring. Forhold i naturen ble tolket som ytringer fra gudsmaktene. Individuelle personegenskaper oppfattet de som “allianser”, eller altså at den eller den guden hadde gitt vedkommende person gaver, privilegier, et spesielt “oppdrag”, eller noe. Kallelse sier vi vel i dag om sånt. Du vet. Når man føler veldig sterkt at det er “meningen” man skal holde på med noe spesifikt. Jeg innbiller meg at leger må oppleve det litt sånn. At det er et livsoppdrag mer enn ett av mange alternative yrkesvalg som lå åpne for dem. Det samme gjelder selvsagt for mange andre yrkesfag, ikke minst for de som ender opp som noen slags variant av konseptet kunstner. Folk velger ikke typisk en sånn livsvei på grunn av de økonomiske fordelene som kommer med territoriet. Vi kan trygt snakke om “sjelelige behov” — uten nærmere definisjon av begrepet sjel, vi bruker det bare sånn som i normal dagligtale. Poenget er uansett at egypterne tenkte sånn om alt. De hadde ingen meningsfull distinksjon mellom religion, politikk og privatliv. Mennesker er jo bare patetisk skrøpelige små skapninger. Livet her på jorda er “gudenes teater” og ens egen rolle i det hele er flyktig, forbigående og sterkt avgrenset av tid og andre omstendigheter man ikke rår over. Alt man kan gjøre som individ er å leve så godt man kan så lenge det varer, men først og fremst er jobben å “bære vitnesbyrd” om de tingene man så og opplevde mens man var i live her på jorda. Du vet. Når man står foran den store eksamenssensoren som venter deg etter dødsøyeblikket. Hva har du å melde? Nå gjelder det å snakke tydelig, sant og rent. Selv den minste lille skygge av løgn eller tvil og du havner i helvete. Bruk livet til å forberede deg på dette. Venn deg til sannhet, tydelighet og respekt mens du ennå kan. Når du dør er det for sent.
Hensikten med imponerende byggverk er å imponere. Noe mer er ikke nødvendig. Det som er imponerende nå var minst like imponerende den gangen. Det handler jo om å “fange oppmerksomhet” og lede den i en spesiell retning. Det handler fortsatt om det samme. Vi bruker andre konsepter og mentale tryllekunster men poenget forblir hva det alltid har vært. Forfengelighet. Ambisjon. Dødsangst. Mennesker er komplekse i forhold til andre dyr her på jorda, men vi er enkle og evneveike i forhold til “gudenes teater”. Vi har ikke mye tid. Vi har ikke mange krefter. Hva kan vi vite om tingene i verden? Alt virker jo veldig vagt, flyktig og usikkert. Selveste frykten smyger seg sadistisk rundt rett utenfor hjemmets trygge flamme. Vi aner ingenting om hva som egentlig foregår “der ute”. Vi kan tro både det ene og det andre, men som alle vet hjelper ikke dette stort. Vi vet at vi ikke vet. Livet må bare gjennomleves uten at man kan regne med noen “forklaring” på dette bisarre opplegget. Det bare er sånn. Dette er menneskets skjebne. Den har ikke forandret seg så mye som en millimeter på de 4500 årene som har gått siden de bygde pyramidene. Mekanikken i opplegget er fortsatt den samme. Bare forklaringene har varians. For alle praktiske formål spiller det liten rolle om du kaller fossefallet en guddom eller en naturkraft, det er uansett et fenomen som er mye sterkere enn deg. Vi kan legge an en psykologisk tolkningshorisont og snakke om “personifisering av naturfenomen” i motsetning til “objektiv klassifisering” av det samme; men utfallet forblir uendret. Vi må respektere vannkraften ellers kan vi jo bli dratt under og drukne. Er det nøkken? Fossegrimen? Eller er det bare uflaks? Det spiller ingen rolle hva vi sier. Når noen har gått i elva og forsvunnet er det dette som er poenget. De er borte nå.
Selvsagt fantes det noe på stedet før pyramidene ble bygget, men folk besøker ikke Giza for å se på sånt, i den grad det er synlig. Dessuten krenker jo arkeologene den sarte lille egoblomsten til de som har “alternative tanker” og ønsker at pyramider, sfinx og hele sulamitten skal være levninger fra en forsvunnet supersivilisasjon som eksisterte “før flommen” (eller hvilken naturkatastrofe, krig og annet man behøver for å få det demente mentale regnestykket til å gå opp). Det er mye som heter noe på Wadi i den arabiske språksonen, men i dette tilfellet er det en gravplass som er eldre enn pyramidene. Egypt som kontinuerlig kulturfenomen er jo hoinngammelt. Staten var allerede tusen år gammel da pyramidene dukket opp, men byggverkene fra de eldste tidene, selv om de sikkert var imponerende i sin tid, har for det meste ikke overlevd. Mye senere tilkommer intrigene rundt Amenhotep, Akhenaten og Tut-Ankh-Amon, som vel er de mest berømte rockestjernene i bransjen, men på den tiden var “den egyptiske livsstilen” så etablert at ingen engang kunne fantasere om noe alternativ. Vi legger imidlertid merke til at det plutselig dukker opp en kong Seti, som bringer oss ansikt til ansikt med en av de eldste og mest gåtefulle karakterene fra det egyptiske systemet, nemlig Set. Ørkenens herre. En svært viktig karakter i “gudenes teater”, som etterhvert utviklet seg i en mer “satanisk” retning ettersom Egypt ble stadig mer “grekifisert” mot slutten av sin selvstendige eksistens som kulturfenomen. Det Egypt som fantes på Cleopatras tid var jo svært forskjellig fra Det gamle riket, eller pyramidebyggernes tidsalder. Hun befinner seg nærmere oss i tid enn dem. Kanskje var Egypt ganske likt i “formell kunstnerisk stil” og den typen ting, men resten av verden var dramatisk forandret som “psykologisk realitet” for alminnelige mennesker. Eller gudene hadde lagt om stilen, om du vil. De ønsket noe annet nå.
Det parsimoniske prinsipp – også kjent som Occam’s Razor (altså barberkniv) – består i at den enkleste forklaringen vil alltid være den mest sannsynlige. Jo flere “bevegelige deler” man behøver for å konstruere en historie, jo mindre sannsynlig er den. Alt som handler om “folk” må forstås ut ifra det faktum at vi har vært like “intelligente” – eller hva man skal kalle det – som vi er nå i mange hundre tusen år. Kapasiteten er lik, men innholdet er annerledes. Vi tenker på en annen måte nå enn da, men selve “tenkningen” er et kontinuerlig fenomen. De som tror vi er “smartere” nå enn ved et hvilket som helst annet tidspunkt av menneskehetens lange historie tilhører definitivt den gruppen som beviselig ikke er det. Herregud. Hvor evneveik går det an å bli. Se deg rundt. Ser dette smart ut i dine øyne? Folk lever jo på randen av et nervøst sammenbrudd i sin vanlige hverdag. Dette er normalt. Man møter nesten aldri noen som ikke har økonomiske bekymringer. Er det ikke det ene så er det det andre. Og skravla går i eininga. Du vet. Vårt mest umiddelbare psykiatriske bistandsopplegg. Snakk med noen. Vi lever i en nihilistisk tidsalder, som allerede Nietzsche helt korrekt påpekte. Angst har blitt noe hjemmekjært. Vi har fått politiske partier som ligner mer på et kirkekor av angstskrikere. (Jeg bruker ordet angstskrik så ofte jeg kan. Det er jo et morsomt ord, som så vidt klarer å bære alle konsonantene mellom yttervokalene. Bare prøv å uttale ordet ngstskr og se hvordan det fungerer for deg. Vokalene gir språket flyt.) Vi må kunne spørre: Hva slags fundament bygger folk virkelighetsoppfatningen sin på? Hvis de velger troens sandgrunn bør de jo for fanden bøte for denne synden med å føle eksistensiell angst til enhver tid. Det var jo ikke slik i det gamle Egypt at folk trodde på gudene. Ihvertfall ikke på den måten “troen” fungerer innenfor de moderne institusjonsreligionene. Tror du på en bekk som renner over tomta di? Det er et minst like absurd spørsmål. Du erfarer jo bekken. Det finnes ingen tvil. Men hvordan forklarer du bekken? Hvorfor eksisterer den? Egypterne sa det var “gudenes teater”. Det er de som er verdens “egentlige innbyggere”. Vi er bare spøkelser. Vitner, i beste fall.
De mest kyniske maktmenneskene i dagens verden bruker religion – foruten alt annet som virker – til sine egne politiske formål. Selv blant det vanlige politiske kommentariatet diskuteres religion ofte som “et nødvendig onde” fordi folk må jo ha “noe de kan tro på”. Hvis ikke får de nervøst sammnbrudd. LIvet gir plutselig ingen mening lenger. De stirre selveste nihilismen i hvitøyet, men det er et speil. De ser en versjon av seg selv som de ikke klarer å forholde seg til. De ser et dyr. Et avskum. En patetisk person. Og det treffer dem som et lyn rett i hjertet. Men de føler ikke noe som ikke hundre milliarder mennesker har følt før dem. De vil jo helst være noen, selv om de føler seg svake. De vil jåsse rundt, tøyse og more seg. Akkurat som du. Vi er ikke arbeidsdyr. Vi er ikke ikke arbeidsdyr heller, fordi det er jo alltid mye som må gjøres for at man skal kunne leve som man vil. Spørsmålet er bare hva man vil og hva man er villig til å gjøre for å nå sitt mål. Jeg kjenner dårlig til det harde strikkemiljøet jeg noen ganger hører om – sjalusi, konkurranse, rykter og det ene med det andre – men de er i det minste godt plassert for å forstå når vinninga går opp i spinninga på en ganske bokstavelig måte. Økonomer kaller det prissensitivitet. Du vet. Når man treffer den øvre grensen for hva folk er villig til å betale for en ting. Hvor mye er livet ditt verdt? Dette er – håper jeg – ikke noe folk typisk går rundt og tenker på, men de som opplever noen slags “nærkontakt med døden” synes å for det meste også oppleve at de vil ofre alt annet de har hvis de bare får beholde livet. Vi kan anta at dette i utgangspunktet gjelder alle mennesker, særlige situasjoner av heltemot og selvoffer unntatt fra den statistiske modellen. For eksempel hopper folk ofte heller i den sannsynlige døden selv enn å bare stå og se på at ungen deres går med i elva. De må ihvertfall prøve. Dette er et veldig sterkt instinkt. Men når alt ellers er på det jevne så ofrer ikke folk livet for “ting”. De kommer seg ut av huset når det brenner. Det er aldri noen som snakker om å “gå ned med skuta” sånn sett. Når det står om livet blir folk forutsigbare. Hva prioriterer de? Samuraier hadde som en del av æreskoden sin at hvis noen på et realistisk grunnlag noen gang har slik makt over deg at de kan tilby deg valget mellom liv og død skal du alltid velge død. Fordi hvis du velger liv står du nå i gjeld til den som ga deg dette valget. Du skylder dem livet ditt uansett hvordan du vrenger og vrir på saken. Dette blir litt drastisk for de fleste, men de kan likevel forstå konseptet. Det er ikke bra å føle at man skylder noen sitt liv. Det er ikke frihet. Det er gjeld.
Så hvem skylder man egentlig livet sitt, om ikke de foreldrene som tok seg bryet med å fremstille deg i rent biomekanisk forstand, eller det oppvekstmiljøet som formet deg, eller hva og hvem som helst andre som bidro? Ting er riktignok tryggere i vår moderne verden, men det å gå gjennom en oppvekst er en fundamentalt utrygg øvelse og har aldri vært noe annet. Barna krever beskyttelse og oppfølging i opptil flere tiår. Det er et helvetes styr noen ganger. Men gitt at man ellers kommer seg gjennom oppveksten sin og senere tar tøylene i sitt eget liv, hvem og hva kan man takke for dette? Og hva slags takk skal de ha? Alle har sin egen sære skjebne slik sett. Det finnes ikke noe svar som til enhver tid gjelder for alle. Dette er sakens fakta. De fleste slår seg mer eller mindre til ro med at de har bare så å si snublet inn i dette livet ved en tilfeldighet, uten at noen kan forklare hva som “egentlig” foregår. “Usikkerhet” som både mentalt og fysisk fenomen er uunngåelig. Det er rett og slett baksiden av den ellers blankpussede medaljen vi kaller den frie viljen. Det er ikke så mye et smykke når man studerer fenomenet fra vrangsiden. Tvilen består i at vi alltid har makt til å velge “noe annet”, bare at vi vet jo ikke særlig mye om noe. Sånn sett kan vi si at prisen for frihet er frykt, mens det eneste kjente remediet mot frykt er tro, som igjen kommer med et kvantum usikkerhet, så vi vender tilbake til start. Det går rundt og rundt i denne verden. Den mentale corioliskraften, om du vil. Man blir svimmel av sånt. Nesten alle går med en følelse av at det er noe “viktig” men de vet ikke helt hva. Eller engang hvordan det virker. Når alt er sagt og gjort forblir livet et spørsmål av den åpne typen. Det kan ikke forklares. Det kan ikke defineres. Det kan bare gjøres. Ikke desto mindre får man “tanker”. Jeg tror ikke det noensinne har eksistert noe egentlig “tanketomt” menneske blant de som ellers er normalt utrustet. Mange virkelighetsfornektere men ingen som alltid er bekvemme med all sin egen mannskit. Det har blitt anslått at noe i overkant av hundre milliarder individer av apeslekten “homo sapiens” har marsjert gjennom denne verden ved dette tidspunkt. Alle har vært redde. Frykt er en naturlig følelse, på linje med det å være pisstrengt. Det er et “varsel”. Alarmklokkenes klang, om du vil. Underbevisstheten din prøver å fortelle deg noe. På en måte som ligner de algoritmene som styrer “anbefalinger” på visse nettsteder – for ikke å si profilen på hva slags reklame man får via Google – så gjenkjenner underbevisstheten “ting man har vist interesse for tidligere” og varsler deg når det er noe på horisonten. Sånn sett går vi alle rundt med en “kunstig intelligens” som er mange millioner ganger kraftigere enn ChatGPT. Men ikke arrester meg på noe tall. Jeg aner strengt tatt ikke hva jeg snakker om når det kommer til de tekniske spesifikasjonene for kunstig intelligens. Det mest interessante er imidlertid det likhetspunktet at underbevisstheten kan trenes. Vi kan “mate” den på kontrollert vis og i henhold til våre egne formål. Vi kan endre “fabrikkinnstillingene” i underbevisstheten ved hjelp av visse øvelser. Sånn har mennesker alltid vært. Det er dette som styrer “virkelighetssynet”.
