Alle musikkelskere vet at så snart navnet Frank Zappa blir nevnt så har vi kommer til det punktet når man på engelsk sier all bets are off. De normale musikalske reglene gjelder ikke lenger. Det er vanskelig nok å holde følge med alle krumspringene til Zappa om man ikke skal holde på og vurdere det man hører også. Det finnes ikke noe språk for det Frank Zappa drev med. Han befinner seg ikke i noen annen stil eller musikalsk kategori enn det vi må kalle “Zappa-kategorien” som heller ikke har plass til noen flere. Å såpass? Ja definitivt. Utforsk saken selv. Alle ender med det samme svaret. Det er ikke rettferdig i noen retning å sammenligne Zappa med noen andre. Det mest presise man kan si sjangermessig sett er at han drev med “progressiv jazz-rock”, men det er bare en forsiktg start på hele historien.
Mitt eget første møte med Frank Zappa besto i at jeg kjøpte albumet Live in New York i året 1977, mest fordi jeg hadde hørt det var så fette skandaløse tekster. Men det var ikke det som imponerte meg mest. Disse folka er jo faen meg blodseriøse musikere. Selvsagt er alt litt på kanten og vel så det med “historiefortellingen” hans Frank, men man glemmer jo nærmest det når man hører på hvordan de spiller. De leker ikke butikk. Jeg vil heller si de leker katt og mus med lytteren. Dette er et konsertopptak. Hvor mange er det av dem? Sikkert femten stykker men de klarer likevel å holde orden på alt kaoset, som man knapt klarer å sortere og “telle” – taktmessig sett – som aktiv lytter. Det går fort og det går “all over the place”. Og plutselig så snur det. Alle bråbremser samtidig, før de setter i gang med noe helt annet. Jeg hadde aldri hørt noe sånt før. Eller rettere sagt, jeg har vokst opp med noen ganske “progga” onkler, deres venner og så videre, så det har blitt som det har blitt. Jeg har hørt mye 70-tallsmusikk. Men Zappa er som sagt i en kategori for seg selv.
Jeg var bare fjorten år gammel i 1977 men jeg “gikk med avisen” som vi sa den gangen. Jeg tror ikke det opplegget eksisterer lenger, men det var uansett noe man hadde lov til å gjøre som mindreårig og det betalte etter måten ganske bra. Det var en jobb. Det var ikke bare det som kalles “ukelønn” fra foreldrene og andre tullepenger, som hadde en tendens til å sveve i en gråsone mellom pisk og gulrot i forhold til generell orden og oppførsel. Alt man måtte gjøre var å levere avisen, så fikk man penger. Ingen dumme spørsmål. Det er jo genialt, og ikke minst enkelt. Du vet. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. I så ung alder hadde jeg allerede støtt på “motstand” fra foreldrene mine på musikksmak, språkbruk, klesstil og det ene med det andre. De vanlige greiene. Vi hadde divergerende interesser når det kom til de fleste livsstilsvalg. De hadde alskens planer for meg som sammenfalt dårlig, om i det hele tatt, med mine egne idèer. Det virket fornuftig å sikre min egen økonomi mot deres utpressingstaktikker. Det er mine egne penger. Jeg kan kjøpe hvilke plater jeg vil. Og det gjorde jeg. Det ble imidlertid til at jeg godtok å bruke øretelefoner – som far min betalte for – når jeg skulle “høre på det helvetes bråket igjen”. Det har jo aldri gjort musikken noe dårligere at man tar den inn på dette viset. Det ga meg også en sømløs overgang til walkman, da dette dukket opp noe senere. Jeg var blant de første, ihvertfall der jeg vanket den gangen. Folk syntes at greia var snål, men også kul.
Faktisk er jeg så gammel at jeg husker da fargefjernsyn var det hotteste nye på mediefronten. Selvsagt bare med NRK som kanalvalg, hvis man ikke hadde “svenskeantenne”. Da var man internasjonal. Jeg begynte på ungdomsskolen om høsten i året 1975. Konseptet “valgfag” var nytt for meg. Vi hadde to timer i uka og jeg valgte EDB, som det het den gangen. Elektronisk databehandling. Vi lærte forsåvidt litt teori, hvordan å skrive et basic program for niruters bondesjakk og så videre, men det dustete var at det eneste vi fikk til å “øve” med var noen stensilerte ark med et tastatur. Så satt vi liksom der og skulle tromme litt med fingrene på dette arket. Det var ganske teit. Jeg gjorde ved et tidspunkt sosial skam på meg selv da jeg foreslo at snart vil datamaskiner, fjernsyn, telefon og stereoanlegg bli samlet sånn at de “jobber sammen” og ikke er separate enheter som nå. Eller altså da. I 1975. Folk lo av meg. Senere fikk jeg jo rett, men ingen bryr seg om dette. Ikke engang jeg. Det er ikke viktig. Det bare så så åpenbart ut for meg. Fremtiden handler jo om sannsynlighetsmekanikk basert i rimelig inferens ut ifra dagens oberverbare situasjon. Det er som den t-skjorta som sier Instant Asshole, Just Add Alcohol. Hvis man kjenner situasjonen – både de statiske og de dynamiske elementene – og man kjenner menneskenaturen så er ikke resten akkurat noen høyere form for matematikk. To pluss to delt på to ganger to. Hva blir det? Det betyr “følg nøye med i sidespeilet men pass dine egne saker”. Hvor du har tenkt deg hen er alltid den viktigste retningen. Strengt tatt den eneste retningen man kan holde hvis man har tenkt å ankomme noen gang. Ikke desto mindre er det som alle vet slik at noen ganger havner man på sightseeing i kålåkeren. Det kan være interessant. Det kan være irriterende. Alt er relativt. Men korrekt er det ikke, innenfor en formålsrasjonell horisont. Det er bortkastet tid.
Om det å kaste bort verdifull levetid på tøys og distraksjoner er ellers et definisjonsspørsmål. Jeg var ikke enig med mine foreldres premisser da og jeg er det fortsatt ikke. Det er bare enklere for meg å forstå hvordan de tenkte den gangen. Selv var de jo barn av 50-tallet. Det mest skandaløse de hadde hørt om var Elvis. Ellers likte de Frank Sinatra og den typen ting. Herregud. Man ble voksen ganske ung da foreldrene mine var unge voksne. Klesvei, atferd og hele pakka. Man så ingen forskjell på tyveåringer og femtiåringer sånn sett. Verden var i svart/hvitt og alle snakket både unaturlig fort og unaturlig tydelig samtidig. For et opplegg. Sprit, sigaretter og fjersynsteater på statskanalen. Omtrent sånn som man kanskje kan fantasere om at livet i en særlig depressiv russisk drabantby må være til vanlig. Om ikke i svart/hvitt så i det man kaller sepiatoner, eventuelt blekt blått med en usunn tiltrekning mot grønt. Som en fransk film fra 70-tallet. Det er selvsagt et individuelt valg hvordan man ønsker å disponere sin egen levetid, men det er ikke hva som helst man får lov til å gjøre mens man bor i foreldrehjemmet. Det er forsåvidt streit nok. Det er jo deres hus. Faren min sa jo ellers ifra om dette både tydelig nok og ofte nok. Det er mitt hus. Det går ikke an å diskutere med sånt. Teknisk sett er det dessuten en korrekt påstand. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Jeg er bare en “passiv beboer” der på stedet. Senere fikk jeg imidlertid “mitt eget sted” – det står i hermetegn fordi det var jo ikke mer “mitt eget” enn at leien ble betalt av foreldrene mine – og mens jeg bodde der kjøpte jeg (blant mye annet) albumet Sheik Yerbouti av Frank Zappa. En jeg kjente på den tiden rynket på nesa. Han syntes ikke dette var den “korrekte” utgaven av Zappa. Han sa han likte de gamle greiene bedre. Zappa har blitt for kommers for meg nå. Jeg nikket og svarte javel, akkurat som om jeg skjønte hva fanden han pratet om. Kommers? Herregud, hva holdt han på med før hvis Sheik Yerbouti er for kommers for den gamle fansen? Plata er jo på ingen måte “kommers” sånn i og for seg selv.
