Det er fascinerende hvordan man budsjetterer sin bevissthet, ut fra den forutsetning at man har bare begrenset tid her på jorda og det er et håpløst prosjekt å engasjere seg på noe slags seriøst vis i alt som interesserer. Eller ihvertfall er dette min erfaring. Jeg skuer stadig utover store emneområder som har horisonten laaaangt der borte, men jeg har ingen tid til å utforske det i detalj. Det er nødvendig å holde fokus på de tingene jeg allerede har investert tid og oppmerksomhet i, for å oppnå noenlunde tilfredsstillende resultater på dette feltet. Sånn sett er jeg kjedsommelig normal. Hvem har hørt om en gammel mann som plutselig forandrer alle vanene sine? Om det noensinne skjer vedder jeg ørene mine på at det første folk tenker er å nei, nå har bestefar blitt senil.
Sannheten er at jeg prøver ikke engang å forstå hva de unge er opptatt av nå for tiden. Jeg husker jo hvordan jeg selv var: Fullstendig fette dust. Herregud. Om jeg egentlig har “forbedret” meg er et annet spørsmål. Man utvikler jo noen slags sluhet etterhvert som man vokser til og lærer å gjenkjenne dumme ting på et tidlig tidspunkt slik at man rekker å styre unna før man blir blandet inn i noe. Det er faktisk ikke så verst bare det. Jeg tror ikke det ville vært noen god idè å sende en tyve år gammel utgave av meg til Colombia — men når det er sagt, så fantes det også objektive grunner til at det ikke var lurt å reise til Colombia på 80-tallet. Landet har fortsatt et litt frynsete rykte, men nå har de i det minste en formell fredsavtale etter mer enn femti års borgerkrig. Jungelen har blitt “litt” tryggere sånn sett.
Fire barn som overlevde en flystyrt har nå blitt gjenfunnet etter førti dager på egen hånd uti jungelen. De er henholdsvis 13, 9, og 4 år, mens den siste er en baby på 11 måneder. Dette har som man kan skjønne vært en sak som har opptatt mange. Det er foreløpig uklart hvordan de har greid seg gjennom disse ukene, men dette er uansett en solskinnssak siden ingen egentlig trodde at barna var i live lenger. Imidlertid var det ingen som ville gi opp leteaksjonen før man fikk brakt klarhet i hva som hadde skjedd med dem, så det var en tydelig lettet Gustavo Petro – presidenten i Colombia – som nærmest helteerklærte disse barna. Det er jo ingen kjære mor i jungelen. Det er for eksempel mye farlig som beveger seg nede i ankelhøyde, så man bør legge merke til at de som vet hva de driver med bruker solide gummistøvler når de er til fots i slikt terreng. Lytt til erfarne fjellfolk som vi pleide å si her i Norge på den tiden da folk fortsatt lyttet til hverandre.
Det virker ikke urimelig å gjette på at dette kommer til å bli en film eller noe sånt. På bildene jeg har sett står flyet med “nesa” nedi bakken, og de tre voksne som var i flyet – inkludert barnas mor – omkom under sammenstøtet, mens barna må ha sittet lengre bak, eller hva vet jeg. Det er uansett litt av en historie. For øyeblikket er det vesentlige at de har overlevd — mot ganske dårlige odds. Flere detaljer tilkommer vel etterhvert. NRK.no har en artikkel, men det er et ukjent spørsmål om jeg engang ville ha lagt merke til nyhetssaken hvis ikke det hadde vært for at kjæresten min bor i Colombia og dermed trekker oppmerksomheten min i denne retningen. Det skjer jo så mange ting i denne verden hver eneste dag og nyhetene er oftere dårlige enn gode. Men i kveld er det mange colombianere som vil feire.
