Død er enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå. Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er for eksempel mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye. Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.
(Wikipedia)
Døden er en del av det naturlige livet som i praksis er tabu. Det er ikke noe vi skal snakke om. Ikke desto mindre er det noe som skjer med oss alle, og ikke bare èn gang for alle. Det skjer hver dag. Deler av kroppen er allerede døde. Andre deler blir regenerert – gjenskapt – til enhver tid. Hvor gammel er du? Hvis du er særlig mye eldre enn ti år av alder så lever du ikke lenger i den samme kroppen som du ble født med, i den forstand at ingen av delene er originale. Alt har blitt skiftet ut. Alt du er nå i dag har blitt laget av det du har spist. Kroppen er ikke så mye en ting som det er en prosess — og døden er en grenseverdi. Et annulleringspunkt. Noe som ikke kan “overkommes” uansett hva slags iherdig innsats man legger ned, bare utsettes. “Mere tid” er alt man kan få, men evig liv er en absurd fantasi. Som alle sikkert også har lagt merke til så er det ikke flere av sine beste år man får sånn helt på slutten av et langt liv. De beste årene har man jo allerede avsluttet og konkludert. Det gikk som det gikk. Bra? Dårlig? Ingen bryr seg. Ingen husker noe. Det er jo ikke viktig. Du er ikke viktig.
For å få det rette perspektivet på ting bør man spørre døden om råd. Hei du, hvor viktig synes du at dette er? Døden rister bare på hodet. Du er en idiot svarer den. Det eneste som er viktig er at vi har en avtale. Alt som skjer i mellomtiden er bare en distraksjon. En dødsdømt manns desperate klamring til livets siste timer. Hva tror du at du driver med? Hvor tror du at du er? Du kan være redd eller uredd, det spiller ingen rolle. Dø skal du uansett. Hvorfor glemmer folk dette? Hvorfor skyver de det unna? Antidøden er også antiliv. Du vet. Frykten. Det som får ting til å låse seg i en grimase av fornektelse. Hva betyr ordet dødsforakt? At man ikke er redd? Nei på ingen måte. De uredde dør tidlig. De som forakter døden er sånne som får et langt liv preget av mye smerte men også de stryker med til sist. Og om hundre år er de glemt, hvis de ikke gjorde noe “legendarisk” i livet. Noe som er verd å huske. Men hva er det som blir husket? Bare et navn og noen historier. Resten går til generell resirkulering, akkurat som alt annet man kastet fra seg på sin ferd. For eksempel består mye av det vi kaller husstøv av døde hudceller fra husets beboere, enten de er mennesker eller dyr. Vi puster det inn. Vi puster det ut.
Mange sørger over mennesker de har mistet. Noen sørger til og med over dyr som de dannet et emosjonelt forhold til. Verst er det for de som sørger over seg selv — på forhånd. De klarer bare ikke å fatte at de en dag bare skal forsvinne. Det går helt rundt for dem når de tenker på saken, som alle gjør av og til. Det bor en energi i denne glippa. Vi kan kalle det sannheten om du vil. Noe det ikke går an å forhandle om eller med. Et fette sikkert holdepunkt i et relativistisk univers. Du er en skapning som skal dø. Hvorfor vet vi dette? Det virker jo litt i overkant sadistisk at man også skal ha dødsbevissthet på toppen av alle den andre elendigheta man har å forholde seg til. Det eneste jeg vil er å ha det fett som han der musikeren sa. Doktor Erik. Jeg husker ham. Jeg kjente ham. Han var en artig type. Er han død nå? Det var noen som fortalte meg det. Hæ? Uansett tror jeg han snakket sant da han lagde den sangen. Det er stort sett der alle mennesker befinner seg. Dette kan man for det meste regne med. De har lyst til å leve videre og “ha det fett” uansett hvordan de definerer dette i sitt eget liv. Noen ganger er det noen få som gjør ende på seg selv med vold, gift eller andre metoder. De kaller det “selvmord” men det de mener å drepe er egentlig hele verden. Livet og alt det inneholder. De avviser opplegget. Nei. Kan ikke, vil ikke, får ikke til. Jeg har kjent noen sånne også. Hva er det å si? Det går uansett ikke an å få det til å gi mening. Man kan bare kremte litt og skrape med skotuppen. Sørgelig som faen, men det går ikke an å si noe meningsfullt om det. Det bare ble sånn. Sannsynligvis er man heldig hvis man går i flere barnedåper enn begravelser, men selv er jeg ikke helt sikker på hvor i landskapet jeg befinner meg. Jeg teller ikke. Imidlertid legger jeg jo merke til at et stadig stigende antall av “de gamle gutta” stempler ut og tar kvelden. (Uttrykket er ikke kjønsspesifikt. Kategorien inneholder jenter også.)
Det går ikke an å forhandle med døden. Den kommer når den kommer og den kommer for alle. Er det en gave å vite dette? Det går an å ha mange forskjellige perspektiver. Det er frivillig hva man ønsker å mene om saken. Hva har du tenkt å gjøre? Jeg kan godt sette meg ned og vente til du er ferdig med å hikste og hulke, sånn at vi kan se på saken som voksne mennesker. Folk lever. Folk dør. Det er ikke mystisk. Vi er bare dyr. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt. Ikke desto mindre prater vi som faen. Vi blir engasjert i det ene eller det andre dusteopplegget som virker viktig i den underlige tidslomma som folk klarer å mane frem fra dødsglemselens bisarre univers av mening. La meg si det slik: Hvis noen står med en pistol mot hodet ditt og truer med å fyre av så er det begrenset hvor mye annet du klarer å bekymre deg for akkurat der og da. Husket jeg å slå av komfyren? Du er på en måte ferdig med alt annet. Hele livet ditt koker ned til dette ene lille problemet. Du blir ikke distrahert av andre ting. Tiden står stille nå. Døden står så å si og pikker deg på skulderen. Følger du med på det som skjer? Jeg har aldri selv opplevd noe sånt men de som har forteller meg at det er omtrent sånn det føles. Alt annet fryser. Hele verden blir fokusert rundt akkurat dette ene lille problemet; at noen står og peker på deg med et skytevåpen og du har rimelig grunn til å anta at de mener alvor. Døden er veldig tilstede for deg akkurat der og da. Den venter. Hva har du tenkt å gjøre? Hva har du tenkt å si? Foreløpig er det en stabil situasjon, men den kan utvikle seg i mange ulike retninger, de fleste av dem uten at du overlever. Har du et psykiatrisk problem akkurat der og da eller er dette noe som kommer senere? Jeg bare spør. Fordi så vidt jeg kan se så er folk typisk veldig glad i følelsen av å stå døden nær men ikke alt for nær. De liker å kjøre litt slalåm, for å si det slik. Døden venter i alle portene, men de styrer elegant unna.
Døden som et “personlig problem” er ikke noe hyggelig tema men det er veldig realistisk. Før eller siden vil det jo skje med deg også. Det er imidlertid verre med døden som et logistisk konsept. Du vet. Noe som distribueres hit og dit i henhold til et program. Når døden blir til et konsept i det store regnskapet om hva som lønner seg. Litt avl her og litt utryddelse der. Snart blir det vel en orden på saken. Døden er noe dypt personlig for alle levende skapninger. Enten de innrømmer det eller ikke så bekymrer de seg for hva døden “betyr” for dem. Samtidig må vel døden være noe av det mest upersonlige noen er i stand til å komme på. Finnes det noe mer vanlig enn døden? Herregud. Den sitter ved nabobordet med cowboyhatt og later som ingenting. Den faller fra himmelen som stein og jern. Den angriper deg på cellenivå som kreft. Verden er full av dødbringende mekanismer. Spørsmålet er bare hvordan du har tenkt å forholde deg til dette lille problemet. Skal vi ikke bare utsette hele greia og dra for å bade nakne i Mjøsa? Sånt går an å tenke for en stund. Faktisk mange tiår. Det er noe mystisk nedi vannet. Men til sist vil man bli dratt under og drukne, hvis dette er hva døden har planlagt for deg. Hvem vet? Det er jo dette som er problemet. Man vet noe, men man kan likevel ikke vite alt om saken. Det er tøysete å snakke om hva døden “betyr”. Herregud. Ingen vet noe og ingen av de døde sier noe. Sannsynligvis består døden i mye av det samme som alt man opplevde før man ble født. Språket mister sin mening på veien. Det blir slitt løs fra knoklene som blafrende presenninger i en orkan og alt man sitter igjen med er et psykiatrisk katastrofeområde som bare skriker og skriker. Men ingen kan hjelpe dem. De har jo kommer til denne verden for å dø. Hva de siden tenker om dette betyr ingenting fra eller til. Hva er døden? Hvis du er intelligent er det noe som holder deg ærlig.
