I det store og hele har jeg endt opp med å stort sett aldri kommentere det jeg leser på denne plattformen. Dessuten finnes det jo horvelige mengder med ting jeg overhodet aldri leser, uansett hvor “interessant” tittelen måtte være. Hva kan jeg si? Det går på person, ikke på sak. Hvis jeg skal “engasjere” med noen på noen som helst slags måte og det er, eller blir veldig snart, åpenbart at det eneste moralsk korrekte er å utrydde vedkommende, så er det best for alle at jeg lar være å åpne noen kommunikasjonskanal. Sånn går det an å leve i fred med sine dødsfiender. Jeg vil helst skjære hodet av dem og sette det på en jernstake uti hagen, men sånt er jo i dårlig smak så man lar heller være. Herregud. Man er da moderne og tolerant. Følelser er sånt som sjimpanser driver med. Vi mennesker ser og forstår — mens vi venter. Det vil kanskje komme en sjanse en dag, men i mellomtiden bare hater vi, på en taus måte. Vi hater. Men vi later som ingenting mens vi venter. Vi flekker tenner til verden i et strålende smil mens vi snerrer passivt innvendig. Sånn er atferden til et fanget dyr.
Hva slags skapning er mennesket? Jeg sa vel forsåvidt nylig at et vellykket samfunn karaktersiseres ved at de fleste “sivile” problemene de har er av psykiatrisk natur heller enn juridisk. Folk er ikke fattige, desperate aper som løfter skyene med sin rettmessige klagesang. De er for det meste godt polstrede middelklasseborgere som vokter over sine investeringer. Herregud. Jeg sa senest i dag at man burde kappe hodet av alle som lever av “investeringer” og sette dem på stake foran børsen, bare for å poengtere hvor irriterende disse typene er. De skjønner det jo åpenbart ikke selv. Det er ikke sånn livet her på jorda fungerer. Du kan leve både “av” andre og “for” andre men alt handler i den endelige analysen om deg selv og ditt eget drama i denne verden. Hva er du? Det er 99,99% sannsynlig at jeg vil se deg som en evneveik tosk helt uavhengig av situasjonen ellers. Dette er min inngangsholdning og indikativt i forhold til hva jeg “forventer” fra situasjonen: Det kommer nesten helt sikkert til å bli både dumt og stygt. Sånn går det for det meste med affærer som involverer mennesker. Alle har et behov for å markere seg – altså mer eller mindre bokstavelig pissmerke sitt revir – men noen tror dette er alt livet handler om. Du vet. Rå makt og ufinheter. Skriking, skyting og hemningsløse voldsorgier. Hei og hå. Slå deg løs mens du kan. Det fungerer bare inntil en viss grad, men så behøver man “noe annet” for å løfte ting til neste nivå. Dette andre har imidlertid en frapperende tendens til å utebli. Hva annet finnes det? Alle vet at de er født, de har en skrøpelig og tildels sykdomsbeleiret kropp, men til sist dør de uansett hva ellers. Sånn er reglene. Ingen har erfart noe annet. Ihvertfall ingen som man bør tro på. Du kommer til å dø. Mer er det – foreløpig – ikke å si om saken. Resten er bare en lek med språk og sannsynlighetsmatematikk. Hva fungerer for deg og veddemålet ditt? Problemet med menneskere er at vi er en ganske sær og spesiell form for ondskapsfull ape. Jeg har ellerede skrevet mye om dette. Men jeg har jo skrevet så mye. Ingen har tid til å lese seg opp på engang det jeg skriver her og nå, langt mindre resten av blogghistorien. (Generelt hint: Alt er uansett bare “mer av det samme”.)
For å beherske bevisstheten er det nødvendig å justere innslagspunktet for hva man ler av. Dette er svært viktig å reflektere over. Hva er latterlig og hvorfor? Her er noe ingen kan benekte: du skal dø. Dette er din ultimate skjebne. Bruk det som fundament for hva du anser å være og ikke være seriøst i denne verden. Virker det som om folk ikke skjønner dette? I så fall er ikke opplegget seriøst. Virker det som om de er litt i overkant mye fokusert på saken? I så fall har du sannsynligvis med svindlere å gjøre. Poenget er at realisme vil alltid befinne seg i nærheten av “det normale” selv når det normale er dustete og stygt. Men det er aldri verken optimistisk eller pessimistisk. Det normale er jo at ting bare går sin naturlige gang. Du vet. Det som skjer er det som må skje. Det normale er det alle er vant til. Hvor går du normalt for å drite? Dette utgjør en av de eksistensielle yttergrensene av ditt liv som postmoderne konsumforbruker, eventyrer og jeg vet ikke hva. Alle kan være alt nå. Men de må ikke desto mindre drite. Dette skjer forutsigbart hver dag, opptil flere ganger. Når dette eventuelt ikke skjer er det jo i så fall snakk om er alvorlig fordøyelsesproblem. Det meste skal ha en omløpstid på omtrent 24 timer. Alt som forblir i kroppen lenger enn dette er en sykdom. Spørsmålet er bare hvor lenge kuren varer og hva slags “best care scenario” vi snakker om etterpå. Er du brukt opp? I så fall kaster vi deg bare. Til rennestenen eller hvor du nå måtte foretrekke å lapse. Du tjener ikke lenger noe teknisk formål. Du er bare avfall nå. Ikke engang organene dine er noe som noen kan bruke til noe. Din verdiløshet er total. Farvel.
Jeg HATER religiøse individer. Jeg driter i om du er kristen, muslim, jøde, buddhist eller ateist. Alt er like ynkelig for meg. De er bare dyr, om jeg noensinne kan bli tilgitt hva slags fornærmelse mot dyreriket dette faktisk er. Herregud. Muslim? Ballespark. Jøde? To tette og en badehette. Kristen? Buksevann, men rett fra kokeren. Saken er at jeg driter i hva folk “tror på”. Jeg ser bare på hva de gjør. De minst respektable er samtidig de mest fromme. Eller de verste jævlene utgir seg for å være engler, om du vil. Folk merker det. Uten at ting på noe vis er “tydelige” ved noe tidspunkt er det ikke desto mindre mulig å lese statistiske resultater ut fra folks atferd. Man aner ting. Noe bygger seg opp. Nakkehårene stritter til alle kanter. De snakker om “sannhet” men dette er bare evneveikt dusteri. Problemet er at du kom sammen med en som “tror” og disse typene har alltid vært de som ødelegger verden for alle andre. Jeg vil som jeg tidligere har nevnt kun benytte hodet hans til utstillingsformål. Du vet. Noe å pisse på. Dette er ikke en spøk. Jeg har alltid, uansett forhold og beskaffenhet ellers, uansett når og hvorfor, hvoromkring og hva som ellers er viktig, hatet de kristne. Og jødene. Og muslimene. Uansett hvem de ellers måtte være, hvis de tror på noe idiotisk så er det ut ifra dette jeg dømmer dem. Resten er jo bare tåke. Hvem husker alle detaljer av alle handlinger? Ihvertfall ikke jeg. Alt jeg husker er “stemningen rundet bordet” der jeg sist gikk og satte meg. Hva sier de? Er jeg velkommen?
Flott innlegg! Så det er bare sjimpanser som tenker? Snedig sagt av en som er omtalt som ape. Jeg humrer. Jeg har møtt på mange evneveike tosker på min vei. De bruker jeg sjelden mye energi på. Det er mennesker som kjeder meg, og som jeg føler meg uvel sammen med. Hva skal jeg samtale med de om?
Vi skal alle dø – en gang. Frem til det bør vi prøve å få det beste ut av livet. Hva som er det beste er opp til en selv å bedømme. Man kan sitte å fordømme alt og alle rundt seg mens man venter på døden, og muligens håper den snart inntreffer.
Eller man kan engasjere seg i verden rundt seg og forsøke å gjøre den til et litt bedre sted, ut fra sitt eget egoistiske ståsted. Jeg synes det føles mer meningsfullt enn kun å lengte etter døden.
Jeg repeterer i eininga et jeg er en kjeltring, eller i det minste en som opererer innenfor det samme moralske univers som “typiske kjeltringer”. Jeg deler overhodet ikke ditt håp om å gjøre verden til et bedre sted. Prosjektet er dødfødt allerede i utgangspunktet, fordi mennesker er onde av natur. Vet du virkelig ikke dette;? Herregud.
Enig med deg.. når jeg engang trekker mit siste sukk, skal det være et fornøyd sukk. Jeg gjorde i alle fall noe, etter beste evne, for en bedre verden for mine etterkommere. 😉
Ikke enig med deg. Det kommer forutsigbart til å bli et skrekkslagent øyeblikk i fornektelseens generelle ånd mens man hikster etter pusten når organismen avslutter sin virksomhet i denne verden. Jeg tror ikke på verdig død noe mer enn jeg tror på verdig liv.