De rimelig verdensvante har fått med seg at 420 er amerikansk slang for cannabisbruk. Ifølge Wikipedia stammer dette fra året 1971, da fem ungdomsskoleelever i California gikk på “skattejakt” etter et hemmelig område hvor noen hadde dyrket cannabisplanter gjennom flere år; utrustet med et kart som angivelig var håndlaget av områdets eier. Opplegget var at de fem møttes hver dag ved statuen av Louis Pasteur i San Rafael klokken 4.20 (PM) presis, slik at uttrykket – som opprinnelig var Louis 420 – etterhvert festet seg som kodespråk for “å røyke en joint” i det større miljøet som denne gruppen av fem vanket sammen med. De kalte seg The Waldos fordi de “hang ved veggen” (hanging by the wall) i friminuttene, et sted man på norsk sannsynligvis ville kalt “røykehjørnet” (som det ihvertfall het på min ungdomsskole i årene 1975-78). Senere ble 420 visstnok politikode for “en cannabisrelatert sak” over radiosambandet deres.
Uansett hvordan dette henger sammen er det et faktum at amerikansk denotasjon er måned/dato slik at de skriver denne datoen, den tyvende april, som 4/20 og derfor har det utviklet seg til å bli “den internasjonale cannabisdagen”. Entusister feirer og moralister gremmer seg. Selv synes jeg dette er komisk først og fremst fordi nazister – gamle og nye – har feiret den tyvende april siden greia deres ble funnet opp, fordi det er jo fødselsdagen til Adolf Hitler. Jeg ser for meg litt rom for komiske misforståelser blant folk som er på et utested for å feire dagen, men på vilt forskjellig grunnlag. Et ytterligere komisk element er at hvis man bokstavkoder Donald Trump etter mønster av Adolf Hitler – for eksempel fantes det en britisk gruppe på 80-tallet som kalte seg Combat 18, hvor tallet 18 er kode for bokstavene AH – så kan alle regne seg frem til at bokstavene DT koder som 420. Så vi har altså denne mulige tangenten i tillegg. Sånn er verden. Det er ikke lett å finne opp noe nytt som “ikke er til å misforstå” men for å vite det må man forske litt.
Selv er jeg sånn at jeg skal alltids klare å grave opp en eller annen “saklig” grunn til å feire hver dag, men det gidder jeg jo ikke fordi jeg behøver ingen annen grunn enn at jeg er i live og erfarer verden. Det er en feiring i seg selv. Hva mer behøver du? Livet er jo en interessant erfaring selv på sitt kjedeligste. Hvordan går det an å mene noe annet? Det klarer jeg ikke å forstå. Det fremstår som så perverst for meg at jeg bare rygger unna. Vade retro Satanas. Om det finnes noe slikt som “ulykkens ånd” så er det et metafysisk smittestoff som kjipe, negative og sutrete individer bringer med seg. Det bringer alle ned og dreper den motsatt virkende “gledens ånd” som i hovedsak er hva folk prøver å mane frem og bringe inn i verden når de kommer sammen til feiring og fest. Ihvertfall når det er privatfolk som arrangerer noe. Vi har nettopp kommet gjennom enda en påske og hvis jeg hadde vært i nærheten ville jeg definitivt dratt for å se påskeopptoget i Sevilla, eller en annen av de spanske byene med svære opplegg, som jeg liker å overvære av akkurat den samme grunn som jeg ser på Pride-opptoget: Det er en kulturell manifestasjon av metafysiske idèer. Uten sammenligning forøvrig, må jeg vel legge til, siden sikkert både katolikkene og de skeive tar anstøt av å bli sammenlignet med hverandre, men for meg er det altså ingen “topologisk” forskjell mellom det ene og det andre opptoget.
Egentlig tenkte jeg å se hva jeg kunne skvise ut av konseptet brun dverg – det er en kategori av “nestenstjerner” som ikke er massive nok til å selvantenne, men de liksom ulmer og avgir varmestråling likevel – hvis jeg satte det i en søkt sammenheng av både rasisme og folks mytologiske frykt for de som er “fysisk annerledes” i kroppen. Ikke alle klarer å forholde seg til sånt på en uanstrengt måte. Man kan koke mye komisk suppe på en sånn spiker. Men det var før jeg så på datoen og kom på den komiske kulturkræsjen mellom de som feirer cannabis og de som feirer Adolf Hitler. Selvsagt kan noen av disse ha sammenfallende interesser på individnivå, men i en større kulturell sammenheng er dette svært forskjellige grunnlag for feiring. Det er som alle kan forstå i utgangspunktet ingen grunn til å regne med at de vil ha noen stor forståelse for den andre partens entusiasme. Hvorom allting er, hvis man googler på den mytologiske skapningen dverg fremkommer det mye interessant, blant annet at alle dverger var menn. Så det foregikk altså ingen kjønnet formering blant svartalver (som de også ble kalt) selv om vi ikke kan utelukke seksuelle aktiviteter for andre formål. De har også en sterk assosiasjon til håndverk, særlig diverse magisk metallarbeid, for eksempel dvergen Regin fra Saga om Sigurd Fåvnesbane, som imidlertid ikke later til å ha vært “kortvokst” men fremsto på alle vis som “en normal mann”. For ytterligere detaljer om saken, søk på nettet. Kan du sangen? Nisser og dverger bygger i berget. Folk har den dag i dag et litt angstbitersk forhold til “de underjordiske” og de er typisk ganske lettskremte med sånne overnaturlige ting.
Fra det ene til det andre: Jorda har sine mysterier, men i motsatt ende finnes himmelrommet som tilsynelatende er både avgrenset og endeløst på èn og samme tid. Hvordan går det an? Enkelt. Se for deg en femdimesjonal kule hvor “våre fire dimensjoner” sklir rundt på overflaten av kula. Uansett hvilken retning man beveger seg i vil det gå rundt og rundt i all evighet uten at man merker noen forskjell i det universet vi erfarer, som jo er avgrenset av sine fire dimensjoner (rommets tre retninger pluss tid), slik at vi har ingen fysisk metode for å “løfte blikket” i en retning som står nitti grader på alle andre kjente retninger, som den femte dimensjon blir i praksis. Men vi kan fantasere om saken. Dessuten er som alle vet “mange dimensjoner intet hinder” for matematikken. Det heter kosmisisme når folk føler angst for “avgrunnen” der ute. Du vet. Det brutalt iskalde og nådeløse stedet som er tjokk fullt av alskens dødsstråler og avstandene er så store at det går trill rundt i hodet hvis man prøver å “se det for seg”. Howard Willis Lovecraft var en forfatter som jobbet med dette temaet. Han skrev horror om “gamle guder” som representerer det absolutt umenneskelige, men som likevel kan (selv om de ikke bør) tilkalles med ymse ritualer og denslags. Kanskje bare det å tenke på dem virker tiltrekkende på dem. Hvem vet? Vi har jo ingen referanserammer for sånt. Og folk er som sagt lettskremte når det kommer til ting de ikke klarer å fatte og forstå. Hva er det der? Det er for alle praktiske formål sunn biologi å holde avstand til noe man ikke greier å klassifisere på en skala fra farlig til nyttig. Hvis alle hadde vært “frie forskere” ville ikke menneskeheten ha vart lenge, så nysgjerrige og tøysete som vi er. Derfor er det i grunnen like greit at man lar seg styre av frykten noen ganger. Bare ikke hele jævla tiden. Det blir slitsomt.
På en slik dato virker det passende å avslutte med litt såkalt stoner rock:
