Jeg har ikke giddet å tukle særlig mye med “innstillingene” til kontoen Apecalypso. Det er alt for mye jåss borti menyen til venstre for det vinduet jeg skriver selve teksten i, som forresten heller ikke fungerer som noen realistisk illustrasjon av hvordan det ferdig publiserte produktet vil se ut — slik at sånne som meg – som er veldig nøye med at det grafiske ikke er på bærtur – er nødt til å utvikle fingerspitzgefühl for greia over tid, men det er jo selvsagt ingen eksakt vitenskap heller. Om jeg skal si hva jeg synes så er inntrykket mitt at denne plattformen – blogg.no – er et nokså tilfeldig sammenrasket konglomerat av hyllevarer fra the app store som i sin tid ble bygget av amatører. Opplegget fungerer “greit nok” sånn som det er, men det er ikke akkurat fremtidsrettet.
Hvis det fantes en bra betalingstjeneste for blogging ville jeg uten å nøle heller velge dette. For eksempel fantaserer jeg litt om at forlagshusene burde etablere noe slikt, både som et naturlig oppsamligssted for “juniorforfattere” og en ressurs for talentoppsamling hvor man kan finne bloggere med utviklingsmuligheter i retning av “normal forlagsforfatter”. Likevel er det viktigste (for meg) at plattformen må være moderert og underlagt redaksjonelle retningslinjer med lav toleranse for tøys og fjas. Det skal ikke fungere som “sosiale media” fylt til randen av alskens ondsinnet skitprat og manipulerende intrigemakeri. Det forekommer på blogg.no at noen presenterer interessante stykker de åpenbart har jobbet litt med på faktasiden, men mitt inntrykk er at hovedtyngden av alt materialet er vektet mot “sosial småprat” av den samme typen som man finner for eksempel på Facebook. (Jeg sluttet å bruke Facebook i 2012 og de har sikkert forandret mye siden da, men jeg mener å huske at det var et eget vindu for “generell oppdatering og nyheter fra livet ditt” hvor folk skrev små tekster som ligner mye på en typisk blogg på denne plattformen.) For å oppsumere: Verken eieren eller brukerne av denne plattformen viser noen utpreget grad av semantiske ambisjoner. Det er for mye slurv og fanteri.
Mange sier at blogging er dødt. Folk driver med podcast nå. Jeg tror ikke på denne påstanden. Det blir jo som å si at alle forfattere ønsker egentlig å holde på med radio. Jeg skal ikke utelukke at det kan være slik for noen få, men generelt sett er det jo stor forskjell mellom tekstforfattere og radiopratere. Blant annet det ikke uvesentlige elementet med å korrigere språk og grammatikk før man publiserer stykket heller enn å “prate på direkten” (selv om dette er hva jeg selv teknisk sett gjør, men jeg er ikke noe bra eksempel for noen fordi jeg har holdt på med “spontan produksjon av tekst” i femti år, så du kan si jeg har et urettferdig forsprang på de fleste). Evnen til å improvisere tekst handler mer om øvelse enn om talent (selv om dette også hjelper). Om man så sitter og prater direkte i podcasten sin vil man likevel – sannsynligvis – ha en tynn bunke med “huskekort” som man sitter og stokker mellom hendene mens man jåsser ivei. Du vet. Stikkord, tema, faktapunkter, alternativer og den typen ting. Nesten ingen får til å “dikte på direkten” som folk gjør i teatersport og slike øvelser. Det som typisk skjer er at man kjører seg fast i et klissete tema eller går tom for drivstoff mens man er i noen slags kålåker langt borte fra det man egentlig snakket om. Hva gjør man da? Det enkleste er å bare hoppe rett til noe annet uten å unnskylde eller forklare seg. Tro meg. Det funker best i lengden — og leseren vil i hovedsak godta dette uten å føle seg snytt, gitt at dette andre er noe interessant (som bringer oss tilbake til huskekortene).
Som sagt er ikke jeg i noen posisjon til å si noe om hvordan andre jobber med tekstene sine, men jeg synes at jeg ser mye slurv. Det er ikke seriøst. Enten er det bare bla-bla om hva som essensielt sett koker ned til “ingenting” eller så er det bloggpolitikk, det vil si sosialt manipulerende opplegg som for eksempel kan handle om “å holde tilhengerne sine varme” med en nokså konstant strøm av forutsigbart materiale designet for å “appellere til følelser” mens det samtidig er ganske tynt på etterettelige fakta og kildehenvisninger. Og hva fanden er poenget med denne topplisten? Folk kan mene hva de vil om dens nytteverdi men ingen kan nekte for at bare eksistensen av en “konkurranse om tall” påvirker hvordan folk jobber med bloggen sin. Selv har jeg en tendens til å publisere tidlig på dagen fordi det er rett og slett da jeg har “den beste energien” for sånt. Utover ettermiddagen blir jeg typisk mindre inspirert, eventuelt “inspirert annerledes” enn det som normal skjer når jeg avvikler morgenkaffen, leser dagens nyheter og det ene med det andre. På en måte kan vi jo hevde at verden er ny hver morgen, men utover dagen får man en annen energi ettersom man begynner å håndtere diverse materielle forhold som man har å stelle med. Men hva vet jeg? Alle er jo forskjellige. Jeg vedder både sokker og sko på at det finnes de som foretrekker å skrive på ettermiddagen også. Men nå er vi i kålåkeren. Jeg havner alltid der når jeg begynner å snakke om “hva jeg synes” om det eller det. Hvem bryr seg om sånt? Poenget med å nevne topplisten er at tallene som fremkommer der virker ikke realistiske i forhold til selve plattformen, som jeg tipper får bare “et par hundre” besøkende som begynner med å taste seg inn på adressen blogg.no. Selve kjøttvekta av besøkstall ser ut til å være turister som har klikket seg inn på èn bestemt blogg noen har linket opp et annet sted; Facebook, Instagram eller hva har du. De har sjelden eller aldri noen incentiver for å lete etter mer og/eller annet lesestoff på plattformen.
Jeg ser egentlig ingen vei fremover for blogg.no annet enn “en forutsigbart nedadgående spiral” hvis varighet handler om lønnsomhet. Så lenge eierne tjener noen småkroner på greia får den rusle og gå som den vil, men jeg ser ikke for meg noen vilje til investeringer i oppfriskning og omformattering grunnet i noen strategi for “økende markedsandeler”. Hvor er ting på vei hen? Dersom noen etablerer en bloggplattform som er bare litt ryddigere og rensligere enn denne så er jeg til og med villig til å betale for tjenesten. Men foreløpig er dette så vidt jeg vet det eneste alternativet som finnes i Norge, med mindre man blogger på noen slags spesialside om finanser, turisme, hobbyvirksomhet eller hva det måtte være. Derfor blir det som det blir. Store deler av internettet ligner på halvveis nedlagte kjøpesenter i fraflyttingsstrøk, hvor de få butikkene som fortsatt finnes er ganske lugubre lavpriskjeder, gatekjøkken og denslags. Det føles ikke som om stedet er i vekst, i vinden eller hva man skal si. Der finnes ingen optimistisk ånd. Som jeg nevnte ovenfor meldte jeg meg ut av Facebook i 2012 og jeg tror faktisk vi må spole tilbake til omtrent på den tiden for å gjenfinne det optimistiske internettet. Du vet. Mens folk fortsatt trodde at opplegget kunne bli noe annet enn just another cash cow for internasjonale selskap og teknobaroner med mange milliarder i banken allerede. Riktignok finnes det fortsatt enkelte godartede nettjenester for blant annet bankærender og innsending av digitale offentlige skjema, men hovedtyngden av mannskiten drives nesten utelukkende av grådighet og viljen til å lyve. Finnes det noen måte å drepe den nettbaserte økonomien? Går det an å bare fjerne alle muligheter til å tjene penger på nettet? I så fall er dette hva vi bør gjøre.
Her er et spørsmål: Hvem er fienden? For meg er svaret enkelt. Alle som trakasserer, utnytter og føkker opp for andre mennesker på grunn av penger. Alle som lyver, bløffer, snyter og stjeler. Eller hva tenker du? Jeg er jo ikke nådig av natur. Tilgivelse og denslags feite kaker er ikke for meg, mange takk. Jeg slanker meg. Det virker ikke realistisk å tro at noe vil skje på noen slags front som helst uten at offentlige myndigheter setter ned foten og sier at nok er nok. Hvorfor finnes det milliardærer? Det er jo fullstendig fette sinnssykt. Jeg har ikke noe imot at folk tjener seg feite på smarte opplegg. Det er bare bra at det går an å starte virksomheter som lønner seg — men det er lenge siden dette var hva ting handlet om i forretningslivet. Vi har havnet i en situasjon hvor alle silkehansker forlengst har blitt kastet og “skrupler” er for barn og kjerringer. Nå for tiden gjør folk alt som ikke er direkte straffbart (samt en del av dette også) for å maksimere profitten sin, inkludert det å gi “politiske donasjoner” til ymse slags partier og bevegelser som lover å fjerne alt som finnes av reguleringer for hvor langt grådigheta skal få rå. Jeg mener, helt seriøst, hva skal privatpersoner med så perverst mye penger? Som alle vet behøver man her i Norge – med det prisnivået vi har – en viss minimumssum av penger for å leve normalt fra måned til måned, pluss at det er alltids kjekt med noen ekstra penger som man kan bruke fritt, men når blir det egentlig nok? Eller rettere sagt: Når blir det urimelig? Jeg fortsetter å agitere for en nedleggelse av “børsfinanser” generelt og “selskap med begrenset ansvarsrett” spesielt. Igjen, jeg har ingenting imot at folk starter firma, jobber hardt og tjener bra på den måten – jeg vet jo hva det handler om og det er ingen kjære mor – men det bør settes et tak for hvor rik det går an å bli. Eller mer presist: Hvor innflytelsesrik noen privatperson skal ha lov til å være i finanspolitikken, som selvsagt henger sammen med den økonomiske kjøttvekta. Driver du butikk? Javel men så passer du butikken din på normalt vis. Hvis du driver med politikk på noe slags nivå – selv om det “bare” er frivillige donasjoner – så driver du jo med “noe annet” enn en vanlig butikk. Da spiller du på systemet. Disse tingene bør ikke blandes sammen.
Vi avslutter med litt vanlig musikalsk barneskolepensum fra 70-tallet.
