For mange år siden pleide jeg å tenke at skam må jo være noe av det mest fjollete flaset mennesker driver med. Hva fanden handler det om? Jeg klarte ikke å se hvordan skam var nyttig på noe vis, bortsett fra at det noen ganger er et beleilig triks for manipulerende typer som ser etter måter å skape situasjoner de kan utnytte. Senere har jeg oppdaget at skam bare er en psykoseksuell masturbasjonsteknikk, blant mange andre, men heller enn autoerotisk er den indre skammekroken et autonevrotisk atferdsmønster som har et selvbekreftende formål.
Jeg skammer, altså eksisterer jeg.
Vanligvis er det å “skamme” noe av et retningsbestemt verb, som når man for eksempel sier “jeg skammer meg”, men jeg ser ikke hvorfor det må være slik, man kunne jo også si “jeg skammer deg“, eller hvorfor ikke skamme han som står der borte og henger på hjørnet? Man må jo dele det man har. Hvorfor bare skamme seg selv når man kan skamme alle andre også? De skamgjerrige er sånne som beholder all skammen for seg selv og nekter å dele med andre. Til dette formålet etablerer de en indre skammekrok og inn der slipper ingen. I dette sjelens pengeskap oppbevares selveste Hemmeligheten. Det som ingen andre noen gang må få vite.
Hvor kommer skam fra? Det virker som noe åpenbart “kulturelt” siden det er såpass forskjelligartet hva som anses å være skammelig på forskjellige steder og til forskjellige tider. Skam virker som en komplikasjon, kanskje et slags sekundærsymptom på en dypereliggende form for angst. Det er definitivt velegnet som privatpsykologisk angrepsvåpen hvis man ønsker å “ta noen”, men uten å gå løs på dem fysisk. Men skam kommer virkelig til sin rett og sin velmakt først når det brukes som politisk propagandavåpen. Offentlig skamming er saftige saker. Et karakterdrap av typen kaldkvæling med øyenkontakt er noe som alltid sitrer godt i den hatefulle delen av følsa. Utløsningen kiler fra rassen og hele veien opp i toppen av hodet når man får til å skamme noen på en særlig elegant måte.
Hvor mye skam kan man gi fra seg hvis man ikke selv har noen? Folk liker barn og dyr fordi de er “naturlige”. De har ingen skam. Selv har man jo alt mulig slags psykologisk rusk og rask som man har samlet med seg oppigjennom årene, mye av det temmelig vemmelig. Sånn er livet. Folk har “bagasje”. Noen drasser på digre pengeskap fulle av eksplosive følelser. Andre bærer bare buddhasekk (som han gamle Siddhartha pleide å si: hvis du eier flere ting enn du kan bære med deg er det tingene som eier deg.) og engster seg lite for at noen skal komme og stjele skammen deres og slippe den fri ute i verden. Alle er forskjellige. Hver sin smak, som man sier.
Det er sannelig ikke enkelt å kvitte seg med dette pengeskapet fullt av eksplosive følelser heller. Man blir “påtvunget” mye unødvendig skam i oppveksten, som blir med videre på veien. Det kan bli temmelig tungt å bære med seg all denne skammen, om man ikke klarer å tømme ut noe av det underveis.
Vi må gjøre det vi kan med det vi har, hver og en av oss. Humor er ofte hjelpsomt.
Aha! Da er de av oss som er utstyrt med mye humor, ekstra heldige 😀
Vi vet at det ikke er flaks, men vi kaller det flaks allikevel.
Jepp. Og det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det 🙂
Exacto, som de sier i Spania.