En jeg kjenner beskriver seg selv som personlig kristen og mener adjektivet “personlig” må henges på fordi det er en privatsak, ikke noe han liker å snakke om med andre. Han går aldri i kirken eller noe sånt. Deltar ikke på vekkelsesmøter, eller hva vet jeg, han vil som sagt ikke si noe om det, annet enn at det var hva han trengte for å slutte med rusmisbruket sitt. Hva skal man si til sånt? Man må jo bare høre hva som blir sagt og “ta det til orientering uten replikk” når alternativet later til å være enda verre. Selv er jeg ateist av det mer hardkokte slaget, men anser det ikke som mitt problem hva andre mennesker “tror”. Jeg betrakter religion som en perversjon men så lenge de ikke prøver å blande meg inn i greia si får de holde på som de vil. Så … personlig ateist?
For meg er religion en sinnssykdom. Den mest klassiske av dem alle: Vrangforestillinger om forholdet mellom selvet og verden. Jeg tolker det som en variant av angstlidelse. Frykt for døden, dommen, det ukjente, og så videre. Ganske standard pakke. Religion handler om mye mer enn angst, det blir ofte en helhetlig livsstil for mange, til og med noe politisk når de blir mange nok, men hvis ikke bunnlinjen av angst er til stede er det usannsynlig at mennesker vil søke til religionen. Til det er opplegget alt for dumt. Det er jo ikke annet enn fantasier og diverse former for seremonielle rollespill, men folk tar det så dødelig alvorlig at det blir en sykdom. Religiøs tro medfører ofte tvangsatferd og diverse former for ritualisering av hvordan man står og går, snakker, spiser og kler seg. Det medfører også ofte antisosial psykopati og intoleranse rettet mot “de vantro” og andre som de i sin vrangforestilling opplever som trusler – eller provokasjoner – mot troen.
En vanlig ting å si er at som mennesker behøver vi noe å tro på i livet men jeg har aldri klart å forstå hvorfor den setningen er sannere enn for eksempel jeg behøver noe å gå på for å komme meg gjennom dagen (som min tidligere nevnte personlig kristne bekjente pleide å si da han var narkoman på 80-tallet) fordi saken handler etter min mening i begge fall like mye om mistillit til Gud … fordi vi må jo anta at det som presumptivt sett er en allmektig og allestedsnærværende kraft (med uforklarlig opprinnelse og formål) har gjort alle ting akkurat slik det er meningen at de skal være, så hvis du ikke forstår hva som foregår og hva ting betyr så er dette ditt problem, det skyldes ikke at Gud har gjort en feil eller oversett noe, slik at du blir nødt til å gripe inn og korrigere ting. Er ikke Guds vilje den fundamentale kraften som skaper og opprettholder universet? Allikevel har du altså meninger om den verden Gud har skapt? Javel. Så skapte han vel det også. Vi kan gå rundt og rundt denne enebærbusken hvor lenge som helst uten å noensinne komme noe sted.
Mennesker er komiske skapninger. Ni av ti løgner vi forteller hverandre er forbrytelser mot den evige sannheten jeg vet ikke (men jeg føler at jeg bør si noe allikevel). Dette er en svært alminnelig synd. Det handler om å forbryte seg mot ordnede og helsemessig sunne måter å behandle informasjon. Tro er etter min mening bare en god ting når den brukes på forsiktig optimistisk vis, for eksempel som en foreløpig mening om noe eller noen, inntil man har flere og bedre data som grunnlag for saklig meningsdannelse. Man tror på egne planer og prosjekter, inntil det viser seg at man tok feil. Man tror på mennesker man har i livet sitt, inntil det viser seg at de farer med usannheter. Å tro at man har rett er imidlertid nesten alltid det aller dummeste av de mange hundre alternativer man til enhver tid har. Bare idioter tror at det går an å ha rett, annet enn i svært lokal, begrenset og spesifikk forstand. Slik sett ser jeg hvordan tro kan erstatte rus (eller omvendt). Man kan tilsynelatende bli så “høy på tro” at man utvikler en selvtilfreds følelse av å ha rett, eller være “en av de rettferdige”.
Ved dette tidspunkt av menneskehetens historie har tro – fostått som “en hellig overbevisning om at man har rett” – blitt så diskreditert som arbeidsmetode at de store, klassiske religionene seriøst markedsfører seg som “ordnede alternativer til enda villere vrangforestillinger” som vi hver dag ser finnes der ute. Mennesker som er fulle av “hellig overbevisning” har ikke noe bra historisk rulleblad. Selv ikke de som bare er personlig overbeviste om sin egen retthaverske fortreffelighet – jeg tror at jeg har rett – er særlig behagelige å omgås med i lengden. Alle forstår intuitivt at det er ekstremt usannsynlig at noen av oss “har rett” slik at de som havner på den trippen er i praksis farlige mennesker. Riktignok i relativ forstand, de fleste er bare irriterende, men i en trang situasjon med små marginer er ikke tro et hjelpsomt redskap. Når krisa kommer (den kommer alltid) vil vi vite hva fanden det er som foregår. Vi vil heller ha noen få sikre fakta å jobbe med enn noens storslåtte fantasi om hva det kanskje er som skjer. Derfor inviterer vi ikke “de religiøse” med på laget når viktige voksenting må gjøres. De har jo allerede bevist at de ikke har kritisk sans i forhold til informasjonshåndtering.
«Den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.» som Marx uttrykte det?
Jeg er ikke enig. Jeg regner meg som personlig kristen. Det er noe privat med religiøs overbevisning. En privatsak om du vil.
Jeg er kritisk til mange sin tolkning av religion, og ikke minst at de rettroende skal ha større menneskeverd og være bedre enn de “vantroe” Det jeg tror på er at det er noe som er større enn oss som har en masterplan med prosjektet verden. En masterplan, og kanskje ikke alle detaljene nede i hvert eneste individs liv og leven.
Jeg foretrekker å sortere ting i forhold til om det er mulig å vite noe om dem eller ikke. Hvis man ikke kan vite noe om en ting ser jeg ikke noe poeng i å spekulere rundt det. Det er som å prøve å løfte en gjenstand som ikke lar seg løfte. “Metafysisk planmessighet” er et veldig gammeølt konsept men det virker ikke sannsynlig at påstander innenfor denne kategorien av spekulasjon kan la seg bevise eller motbevise så tenkningen blir mer som “ren estetikk”, kanskje som dans. Om dans vet vi at det kan føles bra å gjøre men det er ikke derfor sikkert at det ser bra ut i performativ forstand. Men jeg ser at det kan ha egenterapeutisk nytteverdi.