Når er det aktuelt å spørre noen om hvem foreldrene deres er? Svar: Hver gang genealogi er et aktuelt tema. Hvilket er så å si aldri i noen normal sosial sammenheng blant nålevende mennesker, men det var regnet som normal høflighet å “presentere familie” for ikke særlig lenge siden, noe det fortsatt er i visse kretser (vi kommer tilbake til dette senere), men det ville sannsynligvis bli oppfattet som et litt utidig forsøk på å “flyte på familiens rykte” hvis man introduserte seg for et fremmed menneske i dagens Norge med en kortfattet avhandling om sine slektningers mange bragder. Jeg tror ikke det ville etterlate et fordelaktig førsteinntrykk. I beste fall et spørsmålstegn. Hva fanden var det de prøvde å si med det der? Vi lever i individets tidsalder nå. Folk vil vite hvem du er, ikke hvem og hvor du stammer fra.
Når er det aktuelt å spørre noen om hvor de kommer fra? Det er et mer interessant tema, som henger mye på hva det er man tror man kan lære av dette. Sent på 80-tallet gikk jeg et år på kokkeskole. En av klassekameratene het Kumar. Familien hans flyttet fra Sri Lanka til Norge mens han var et spedbarn og hadde aldri siden besøkt sitt opprinnelsesland, uten at jeg vet noe om hvorfor. Uansett, Kumar hadde et typisk sørindisk eller tamilsk utseende. Kortvokst og liten, veldig mørk i huden men uten de typiske “negroide” ansiktstrekkene. Språket hans var imidlertid veldig norsk, preget av den tidens drabantbyslang. En dag tidlig i semesteret hadde en av faglærerne en presentasjonsrunde med sine nye elever. Han henvendte seg til Kumar: Og du, hvor kommer du fra? “Haugerud”, svarte Kumar. Læreren ristet på hodet. Nei, jeg mener ikke hvor du bor nå men hvor du egentlig kommer fra. Da sa Kumar “Drammen”. Det var jo det første stedet han kunne huske.
Rasist er hva man er hvis man legger merke til rasen før man ser mennesket, fordi man har forskjellige standarder for hvordan man skal forholde seg til folk basert i idèeer man har om de forskjellige rasenes medfødte egenskaper, eventuelt den “kulturelle bagasje” men tror tilligger de regionene vedkommende stammer fra. Afrikansk kultur er så fargerik. Begrepet rasisme er i seg selv alt for vagt og mangetydig til at det er noe poeng i å stille opp en strikt definisjon, men vi kan i det minste fastslå at en rasist oppfatter rase som en meningsfull kategori for klassifisering av individer innenfor en kvalitativ matrise: Om man er neger, hvit eller “asiatisk” betyr i seg selv noe for hva slags anlegg og evner man har for læring og samfunnstilpasning. Favorittbegrepet til en typisk rasist er integrering — uten at de noensinne spør om de selv er godt integrerte, noe de selvsagt ikke er, de er jo rasister. Følgelig er de per definisjon ikke integrerte i noe samfunn som inneholder mer enn èn kategori av raser. Imidlertid handler ikke problemet egentlig om integrering, men om “rang”. Man forlanger og forventer at “svartingene” skal vise ydmykhet og takknemlighet overfor herrefolket — det vil si de som eier landet. Men det kommer aldri til å bli “godt nok”. Annerledesheten er en permanent tilstand som man aldri kan jobbe seg ut av. En gang neger, alltid neger.
Livet er enklere for oss misantroper. Jeg gir i utgangspunktet fem forskjellige slags lang faen i rase, religion, kjønn, seksualitet og alt det der, jeg antar automatisk at folk er idioter, noe som nesten aldri slår feil. Selvsagt har jeg favoritter. Familie, venner, diverse folk jeg av forskjellige årsaker synes om. Det vanlige. Typiske egenskaper hos mennesker jeg liker bedre enn de andre er at de har “sin egen stil” men ikke på noen høytidelig måte; de bryr seg lite om hva “de andre” mener, men de respekterer at folk er forskjellige; de er nysgjerrige og lekelystne i forhold til livet og tingene i verden, men de skjønner hvor grensene går; og så videre, poenget er ikke å ramse opp hva jeg eventuelt ville ha skrevet i en kontaktannonse, men at de egenskapene jeg sorterer mennesker ut ifra handler om “personlighet” og ikke noe man kan se ved første øyekast (selv om det å ha “en interessant personlig stil” naturligvis alltid vil fremkomme på et synlig plan). Er jeg selv rasist? Jeg tror ikke det. Etter min mening trumfer min dype menneskeforakt alle andre og mer detaljerte hensyn som eventuelt ville spilt inn. Det finnes etter min mening ikke noe slikt som “gode mennesker”. Vi er alle stupide og brutale dyr, forskjellene ligger bare i hva som trigger oss. Det jeg mer enn noe annet sorterer mennesker ut ifra er om de kjenner og forstår sin egen ondskap eller om de later som ingenting.
Som jeg stadig gjentar, ingen kommer “innenfor” hos meg før jeg vet hvor de får pengene sine fra og hva de gjør med galskapen sin. Alle som er “utenfor” vil sannsynligvis oppleve meg som høflig og samarbeidsvillig, men samtidig kjølig og distansert. Ihvertfall hvis de ser meg slik jeg ønsker at de skal se meg. Det fungerer dårlig i praksis nå for tiden å si De til folk, men du kan ta deg bra mye faen på at jeg var blant de aller siste som sluttet med dette. Jeg er k-o-n-s-e-r-v-a-t-i-v på alle måter, bortsett fra i politisk forstand. Der er jeg sosialdemokrat, hvilket vi kan argumentere for som den mest konservative politiske posisjon det er mulig å ha i Norge, men det er ikke slik ordet blir brukt der ute. Alt står jo for faen på hodet i den påssmoderne verden. De romlingene som kaller seg konservative nå i dag er jo beinharde revolusjonister som blir aldeles ville i blikket når de snakker om idealsamfunnet sitt — mens jeg er fornøyd så lenge ting er rimelig stabile i maskineriet. Det vi fremfor alt burde vite ut ifra et forsiktig studium av menneskehetens historie er at de “forandringene” folk prøver å skape ikke ofte er de forandringene vi ser i praksis. “Tilpasning” er en bedre (og ikke minst mer økonomisk) strategi enn “design”. Når naturen selv forlanger at vi gjør forandringer bør vi gjøre forandringer, men ellers handler alle levende skapningers liv på denne kloden om å tilpasse seg naturen, på en mer eller mindre smart måte. Til de som fantaserer om å utnytte kosmiske kraftressurser kan jeg bare si at jeg skal høre på dem når de viser meg hvordan man henger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd. Herregud. Vi er små skapninger, men store tanker skal vi ha.
(PS — dette skrivestykket er inspirert av “den sene Martin Heidegger” sin filosofi om teknologien og poesien som motstridende grunnsyn i hvordan individet forholder seg til livet.)
