Antivaxere på nye eventyr

Forut for akutte paranoide psykoser er det ofte en markert stressreaksjon. Krenkelse eller såret selvfølelse (narsissistiske krenkelser) er ofte et sentralt element i stressituasjonen. Dette kan utløse et sinne som vedkommende opplever som uforenlig med sitt eget selvbilde. «Løsningen» kan bli at sinnet projiseres over på andre. I stedet for at man selv er sint på andre i en slik grad at det oppleves som truende, er andre så sinte på en selv at det er farlig. I stedet for å oppleve at man selv truer andre, opplever man seg i stedet forfulgt eller truet av andre. Vrangforestillingenes innhold kan ofte avspeile konflikter eller problematiske områder som forelå før utvikling av psykosen. 

(Store medisinske leksikon)

Om den nylige pandemien kan vi si at det var en psykiatrisk stresstest for befolkningen, ikke bare i Norge men verden over. For å se det store bildet bør man vurdere prosentandelen av lokal dødelighet opp mot den globalt registrerte dødeligheten (som var ganske nøyaktig èn prosent). Hvis man lokalt sett havner under dette har man vært “heldig” eller man har vært dyktig. Begge forklaringene fungerer i forhold til det vi kaller virkeligheten. Om man derimot lokalt sett havner over èn prosents dødelighet har man motsatt enten vært “uheldig” eller man har vært mindre dyktig med tiltakene. Virker dette som et fornuftig kriterium? Jeg antar vi støter på et problem hvis man fantaserer om store konspirasjoner på WHO-nivå, med bidrag fra FHI, Sykepleierforbundet og det ene med det andre — naturligvis med de finansielle resultatene til “legemiddelindustrien” som den ultimate vektor i bildet. Hvem tror man på hvis man i utgangspunktet ikke tror på noen? Slik er mitt personlige dilemma i forhold til livet og menneskene. Ifølge de som har greie på sånt tenker jeg likt som de mest kyniske etterforskere av drap og denslags, idet jeg alltid antar at folk bløffer, lyver og fantaserer inntil det motsatte er bevist. Folk er noen fæle dyr. De tror ikke typisk dette om seg selv, men de er jo ikke totalt fette idioter heller – de kan se alt det gale som foregår – så den logiske konklusjonen de havner på er at det må skyldes “de andre”. Men hvem er egentlig de? Det er her ting blir interessante.

Husker du “Pasient O”? Vi snakker her om bokstaven O, som i Oskar, Ole eller orangutang, bortsett fra at i dette tilfelle var vedkommendes navn Gaëtan Dugas (og bokstaven O sto for “out of California”) i en tidlig studie av AIDS (1984) hvor man fulgte Dugas – som jobbet som flyvert – og en rekke andre homofile menn som ble tidlig smittet av HIV for å kartlegge seksuell interkontakt mellom disse individene og for å prøve å nå frem til flere potensielt smittede personer som de hadde vært i kontakt med. Dugan selv døde av AIDS i 1984, men han fikk et slags nytt liv som “Pasient Null” i en bokutgivelse som kom tre år senere. I ettertid har alle påstandene om Dugas sin ultimate skyld som “mannen som brakte HIV til Amerika” blitt tilbakevist, men denne tanken om at det fantes en urkilde til AIDS – “Pasient Null” – passet imidlertid alt for godt til det politiske budskapet om at AIDS-epidemien var Guds straff for alskens synd og utsvevende livsførsel. Man kan jo ikke bare slippe taket i en sånn forklaring, kan man vel? Man føler veldig sterkt at sånn må ting henge sammen. Det gir mening innenfor en virkelighetsoppfatning hvor det finnes en gud som kan straffe eller belønne folk, alt ettersom. Slik oppsto løgnen om Gaëtan Dugas, pasient null i AIDS-epidemien. Den lever i beste velgående fordi folk vil typisk heller ha løgner som støtter virkelighetsoppfatningen deres enn fakta som ikke gjør det. Det er selvsagt evneveikt, men de opplever det ikke slik selv. De paranoid-psykotiske har alltid en fantasi om seg selv som mer begavede og innsiktsfulle enn “de andre” (som lar seg lure av konspirasjonen), til tross for at de invariabelt er i den lave enden av intelligensskalaen. Det er et selvbevisende fenomen. Hvis de hadde vært bare litt smartere ville de jo ha innsett sin egen uvitenhet.

Hvorom allting er, vi har noen fremstående antivaxere her på plattformen. Jeg skal ikke nevne navn, så jeg kaller dem bare henholdsvis “Pasient O” – som åpenbart lider av paranoide tvangsforstyrrelser – og “Den vemmelige nazisoperen”, som er et par hakk mer sofistikert med opplegget sitt, men det må man jo må være for å lykkes som manipulerende intrigemaker. De er antivaxere fordi de prøver å overbevise folk om at coronavaksinene har vært (og er) enten (i beste fall) nytteløse eller direkte skadelige. Det å avvise å la seg vaksinere av noen slags “personlige overbevisningsgrunner” – som jeg tror forekommer i visse “sunnhetsmiljøer” og noen kristne sekter – er jo på ingen måte det samme som å jobbe aktivt for å sabotere hele vaksineprogrammet gjennom å spre propagandistisk desinformasjon. Jeg skal innrømme at dette er litt personlig for meg. Jeg kjenner jo folk som har blitt langtidssyke av covid. Jeg kjente også folk som døde av sykdommen – og av AIDS også, forsåvidt – slik at jeg opplever det som støtende – nærmest som å plystre i noens begravelse – når folk setter i gang med de alternative forklaringene sine. Hva fanden er det de vil? Inntil videre velger jeg å tro at de tror på sitt eget vås, slik at det blir mer korrekt å snakke om mental sykdom enn om “strafferettslig tilregnelighet” i forhold til forbrytelser mot folkehelsa. Med klare ord: Jeg tror de er gale. At de viser symptomer på akutt paranoid psykose, med sannsynlig underliggende emosjonelle nevroser. Det er imidlertid et personlig problem og ikke noe som raker omverdenen — før vi har en situasjon med et utagerende element i form av truende og skremmende atferd, som etter min mening foreligger når man jobber aktivt for å sette angst på folk i forhold til folkehelsemessige tiltak gjennom ting man agiterer tildels svært aktivt for (eller mot) på nettet og ellers. Det antivaxerne gjør er ikke “forbrytelser uten offer”, særlig ikke når de er foreldre til små barn som må gjennomgå livstruende sykdommer vi ikke har sett siden på 70-tallet fordi de “i beste mening” lot være å vaksinere barna, men heller ikke hvis man er en aktiv del av et løslig organisert program for å spre den typen desinformasjon som underbygger denne typen valg, som noen ganger er fatale. Folk dør på grunn av “vaksineskepsis”. Tallene viser invariabelt at i lokale områder med mange uvaksinerte har det vært høyere dødelighet under pandemien. Vi kan også si noen ting om hvordan meslinger (og andre klassiske “barnesykdommer”) nå er tilbake, selvsagt med høyest tetthet i forekomst blant de som ikke er vaksinert.

Avslutningsvis er det å si om AIDS at jeg personlig tror på “Kongoforklaringen”, altså den om at man fikk en zoonotisk vandring av viruset som forårsaker det samme som AIDS, bare at det er mye eldre og at det kun rammer sjimpanser, etter at noen skruppelløse bioteknikere dyrket serum for poliovaksiner i sjimpansevev på 50-tallet og testet det ut på småbarn i Kongo. Tyve år senere begynte vi å observere de første tilfellene av AIDS i Afrika. Siden kom HIV-viruset til “vesten” i løpet av få år, hvor det raskt etablerte seg som “Guds straffedom mot synderne” blant de evneveike, mens vitenskapen i mellomtiden har jobbet metodisk med å få kontroll over situasjonen. Per i dag finnes det gode programmer for symptomkontroll ved HIV-smitte, men dessverre ingen “kur” i den forstand. Så blir spørsmålet: Er “Kongoforklaringen” en konspirasjonsteori? Jeg tror ikke det. Det handlet om kløning og slurv, dårlig hygiene og det ene med det andre, ikke om noen aktiv plan for å finne opp og spre en grusom sykdom som har skapt vel så mange konsekvenser i form av engstelig atferd og overtro i befolkningen  som alvorlige sykdomsforløp hos smittede individer. Så hva er annerledes med “Wuhanforklaringen” for CoV-SARS-2? Først og fremst det at man fantaserer om en konspirasjon som har fremstilt og spredt viruset med vilje, for å skape inntektsmulugheter for legemiddelindustrien og dessuten et knippe andre mer obskure motiver. (Jeg har ikke satt meg nøye inn i detaljene.) Det gjentas ofte at vaksineprogrammene er ondsinnede forsøk på å “snikutrydde” store deler av menneskeheten, implantere dem med chips, fremmed DNA, hva vet jeg, poenget er uansett at covidvaksinene i beste fall er unyttige. Dette er hva de hevder. Mønsteret er det samme som hos “klimaskeptikere”. De leter seg frem til individer som kan vise til rimelig vitenskapelig kredibilitet, men som sier “det man ønsker å høre” heller enn det som nitti prosent av all fagekspertise hevder. Hva er tanken bak å gå for sånne odds? Vel, det er her vi møter veggen. Det finnes jo ingen “tanke bak”. Bare et uetterrettelig kompleks av “magefølelser”. De har ingen plan og strategi. De er bare gale mennesker som sitter i sin krok og skriker. Bør de ha lov til dette? Det er et vanskelig spørsmål. Bør man ha lov til å skrike brann og starte panikk i et fullt kinolokale? Jeg vet ikke. Hva tenker du? Kanskje de virkelig oppriktig tror at det brenner der?

 

Store forhåpninger til året 2024

Autoritet er en maktform som kjennetegnes av at den oppfattes som rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres vilje. Legitimitet er grunnlaget for autoritet; legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis rett til å utøve makt av de styrte. Når enigheten mellom de styrende og de styrte minsker, oppstår det en legitimitetskrise. Uten et visst minimum av legitimitet, og dermed autoritet, vil myndighetene kollapse i det lange løp. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig.

(Wikipedia)

Da Destutt de Tracy en eller annen gang på 1790-tallet oppfant begrepet ideologi mente han egentlig å etablere en “idèlære” på samme måte som psykologi er læren om ting som finnes i psyken, eller biologi er læren om livsprosessene, men på grunn av at Napoleon begynte å snakke nedsettende om ideologer – i motsetning til pragmatisk handlekraftige aktører innenfor politikken (som ham selv) – begynte ordet å utvikle seg i en annen retning og endte etter mye om og men med å bety det det gjør i dag: Et helhetlig tankesystem rundt hvordan samfunn bør tilrettelegges og styres. For eksempel betraktes marxisme nå i dag som en typisk “politisk ideologi” selv om Marx var minst like skeptisk som Napoleon til “ideologer” og betraktet dem vel omtrent slik som dagens akademikere betrakter “konspirasjonsteoretikere”. Idèer er jo i utgangspunktet verken her eller der i forhold til det revolusjonære ideal, som er handlekraft. Premisset er at den eiendomsbesittende klassen ikke kommer til å gi fra seg noen av privilegiene sine bare fordi man spør dem pent om det, derfor er “pratmakeri” i prinsippet bortkastet tid. Selvsagt må krav og handlingsprogram formuleres, slik at man behøver å diskutere seg gjennom dette for å etablere en felles plattform, men noen detaljert “ideologibygging” ut over dette er ikke nødvendig. Livet er jo i all hovedsak et praktisk problem som bare i ganske liten grad lar seg påvirke av teoretiske betraktninger.

Marxistisk ursosialisme vokste frem sammen med – og på mange måte som en nødvendig konsekvens av – den industrielle revolusjon, med alle sine endringer i de arbeidsforholdene som typisk eksisterte mellom folk. Siden har det delt seg i to hovedformer, autoritær kommunisme og liberalt sosialdemokrati, men det fundamentale idèkomplekset – eller ideologien om du vil – forblir det samme. Egentlig er det misvisende å snakke om “marxisme”. Marx selv var jo for eksempel ingen marxist, noe han også poengterte ved gjentatte anledninger. Det handler i sin endelige analyse om noe så abstrakt som menneskeverd — og marxisme i praksis handler om å stille opp begrensninger for hva folk har lov til å gjøre for å tjene penger. Det er blant annet derfor amerikanere så ofte beskriver Europa som “sosialistisk” – uansett hvor urimelig dette lyder for de som vet hva ordene betyr – og heier entusiastisk på det vi her vil kalle fascister. Europèere tror på – eller skal vi heller kanskje si har sterke erfaringer til støtte for – en negativ definisjon av begrepet frihet. Europèisk frihet er frihet fra tyranni, overgrep, utnyttelse, dårlige arbeidsforhold og det ene med det andre, mens amerikansk frihet er positivistisk og handler om frihet til å etablere økonomisk virksomhet uten å bli “regulert ihjel” av statsmakten. Det er ofte vanskelig å bygge noen bro av forståelse mellom så fundamentalt divergerende syn på hva begrepet frihet betyr — og den generelle tendensen er at de som ønsker å tjene penger vil ha “frihet til” å gjøre som de vil, mens de som har andre interesser ønsker “frihet fra” den første gruppens reduksjonistiske syn på hva som er “meningen med livet”. Vi kan si at dette er den ideologiske hovedkampen innenfor dagens verdenspolitiske situasjon. Sånn sett er alt som det alltid har vært, vi har bare fått et utvalg nye teknologiske duppeditter som vi kan tukle med mens vi fjaseprater om all slags tøys.

 

 

Alt du behøver å vite om “sjamanisme”

Ordet sjaman kommer fra tungusisk og betyr direkte oversatt “vismann” — men det betegner en formell posisjon innenfor en kontekst, si for eksempel som hvordan man kan snakke om “stammens vismann”, det finnes ikke noe sånt som “en sjaman uten portefølje” og det er minst like meningsløst å snakke om sjamanisme som det er å snakke om prestisme. Man er noens sjaman på samme måte som man er noens prest eller psykolog. Det er en relasjonell funksjon innenfor en spesifikk sosial kontekst av religiøs animisme (“naturreligioner”). Det er for alle praktiske formål altså absurd å snakke om sjamaner i den moderne verden. Vi har rett og slett ikke den typen virkelighetsoppfatning. Så hva er greia til denne fjollete Durek Verrett og andre som kaller seg sjaman til tross for at de lever innenfor konteksten av en moderne og teknologisk kultur? Tja si det. Den korte forklaringen er at de er bløffmakere som utnytter naive menneskers “søken etter svar i livet” og typisk tilbyr dem noe vassen svada som de har klippet og limt sammen fra New Age katalogen over evneveik idioti. Generelt sett kan vi si at hvis det virker som om de først og fremst forstår seg på å tjene penger så er de definitivt ikke sjamaner.

Et element som noen mener har betydning er “postmoderne rekonstruksjonisme” som for eksempel diverse nyere gjenopplivninger av døde tradisjoner av typen “Åsatro” hvor man later som om man er norrøne mennesker kler seg ut som vikinger, avholder blot og det ene med det andre. Ganske evneveikt men forsåvidt bare harmløst rollespill helt til det går politikk i sakene. Det er jo mildt sagt ikke realistisk å late som om man ikke har vokst opp med fly og fjernsyn og alle de andre høyteknologiske snurrepiperiene som ingen hadde noe forhold til i middeladeren, ikke engang som ville fantasier. Den samme kritikken kan – og bør – man også rette mot Wicca-religion og all annen “nypaganisme” hvor mennesker som har både sine røtter og sitt daglige liv i den moderne kulturen – som er preget såvel av moderne komfort som moderne “fremmedgjorthet” i forhold til alle tidligere tiders fantasier og forestillinger om naturen og menneskelivet – tar til seg et persongalleri fra en fremmed kultur (død eller levende) og konstruerer kostymer, ritualer, rollespill eller hva det nå skal være som noen slags kompleks “alternativ virkelighet” utenfor og ved siden av “det normale samfunnet”. Jeg bestrider ikke at dette er noe alle har rett til å gjøre, hvis det oppleves som meningsfullt for dem, det jeg sier er at det er fette dumt. Jeg klarer bare ikke å ta det alvorlig som noe annet enn symptomer på psykiatriske tvangsforstyrrelser. Imidlertid kunne jeg sikkert ha etablert meg som “noe” – hvorfor ikke sjaman? – som man tjener penger på innenfor New Age komplekset, det er bare det at jeg har ikke den typen ondskap i meg. Jeg nekter å spekulere i andre menneskers naive uvitenhet og deres dragning mot sleske svindlere som “har alle svarene”.

Lytt til sangen og tenk over dette.

 

 

 

 

Spådommer om året 2024

Her er et portrett av alkymisten Michel de Notre Dame, også kjent som Nostradamus. Som alle vet publiserte han i året 1555 en samling av små vers, populært kjent som “Spådommene”, og det folk sier om 2024, basert i hva de kan tyde ut ifra ting Nostradamus skrev for fem hundre år siden, er blant annet at det vil bli både tørke og flom i året som kommer. Hva slags odds gir disse forutsigelsene? Vi må selvsagt vente og se men det virker rimelig åpenbart at værsituasjonen i 2024 vil komme med “mer av det samme” — bare mer dramatisk. El Niño har jo ennå ikke rukket å bite ordentlig til i Nord-Atlanteren, men et av symptomene skal visstnok være en kaldere og mer snørik vinter, som har holdt stikk så langt som jeg er i stand til å observere. Ting kan snu, men vinter er vinter, Den varer til langt uti april uansett.

At det blir kaldt i Østerdalen behøver man jo ikke å være Nostradamus for å forutse, men det har vært ekstra kaldt denne vinteren, ihvertfall hittil. Så får vi vente til april kommer før vi gjør opp noe sluttregnskap, men kanskje det mest aktuelle veddemålet er om de kommer til å passere 50 grader varmt i Sør-Europa i år og i så fall om det skjer før den egentlige sommeren begynner. Trenger vi å snakke om oddsen? Det vi vet er at 2023 var et ekstremt år på værfronten — og det var uten noen slags drahjelp fra El Niño. Vi venter i moderat spenning. Den norske varmerekorden fra 1970 står fortsatt, med 35,6 grader i Nesbyen. Det er grysefullt varmt, men fortsatt 13,2 grader lavere enn europarekorden. Jeg tror at de begge vil bli slått i løpet av 2024 men jeg håper jeg tar feil. Vi kan komme tilbake til saken i oktober, såfremt vi alle fortsatt er i live og ved godt mot. I mellomtiden forbereder vi oss på ned mot 40 grader kaldt i årets første uke.

Om politiske og økonomiske forhold tør jeg ikke å si noe, fordi jeg tok så totalt feil om året 2020. De som kan huske så langt vet jo at alt ble snudd på hodet i hele verden på grunn av pandemien. Siden tok det to år før ting igjen begynte å ligne på “det normale” selv om fantasien om et stabilt og trygt samfunn ble rammet av noen torpedoer under vannlinja. “Hva som egentlig skjedde” er jo ennå litt omstridt — mest fordi folk typisk er evneveike troll som insisterer på å konstruere sine egne verdensforklaringer og kaller dette “politikk”. Om de har noen som helst slags kompetanse og sakkunnskap spiller ingen rolle, prate skal de uansett. Hva var oddsen for at allerede etablerte klimaskeptikere også skulle stå frem som pandemiskeptikere? På den ene siden, nitti prosent av alle verdens fagspesialister. På den andre siden, Børre på Facebook. Hvem vinner diskusjonen? Selvsagt han som “snakker så folk forstår”. Den medisinske ekspertisen er ikke demokratisk valgt, så hvorfor skal noen høre på dem? Big Pharma er jo ute etter å drepe oss alle, mens Big Sugar er vår “daddy”. Søte saker og enkle forklaringer er hva livet handler om i den evneveike delen av befolkningen, det vil si det demokratiske flertallet. Vi får de politikerne vi fortjener, hvilket bringer nytt liv til en gammel sang fra 70-tallet:

 

 

 

 

Hvordan kan du vite hva som er sant?

Potemkinby eller Potemkinkulisse er en betegnelse for en falsk fasade eller overflate for å skjule det virkelige utseende, vanligvis i propagandaøyemed. Slike kulissebyer har også blitt bygget for å forvirre fiendtlige bombefly, særlig under andre verdenskrig. Betegnelsen skal ha kommet fra den russiske fyrsten Grigorij Potemkin som før keiserinne Katarina IIs besøk til Krim 1787 sørget for å bygge opp kulisser av fasader uten bakgrunn langs de øde breddene av Dnepr som skulle gi et inntrykk av større velstand og utvikling enn hva det virkelig var. Slik kunne han gi et inntrykk av at han hadde kommet lengre i utviklingen av den nylig erobrete halvøya under den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).

(Wikipedia)

Som alle vet handler det mer om “hvordan man blir sett” enn om hvordan man egentlig og faktisk er. Et hverdagslig eksempel på dette er hvem som plukkes ut for en nøyere sjekk når de passerer gjennom tollen. Det påstås at tollere som er erfarne i faget utvikler noen slags “sjette sans” for hvem som ikke har rent mel i posen — men jeg tror ikke på dette. Faktisk vil jeg si ai det er svært farlig å tenke på denne måten. Tollerne er selvsagt ikke idioter, men det er ikke smuglerne heller. Kanskje amatører og privatfolk – som snusker med seg mer enn den tillatte kvoten av sprit, eller kanskje litt hasj, noen piller og det ene med det andre – oppfører seg “nervøst” fordi de er redde for å bli tatt på fersken, men de som virkelig driver med smugling og andre kjeltringstreker på et profesjonelt grunnlag oppfører seg ikke typisk på måter som tiltrekker noens oppmerksomhet. Hele faget deres handler jo om kunsten å “fly under radaren” mer eller mindre bokstavelig talt.

Det ligger i sakens natur at det er vanskelig å beregne størrelsen på den globale kriminelle økonomien – altså alle “svarte penger” som tjenes på alle ulovlige vis – men bare den globale narkoøkonomien anslås til omlag 10.000 milliarder kroner, som tilsvarer et ganske respektabelt bruttonasjonalprodukt i et middels rikt land som for eksempel Nederland, og man sier at narkoøkonomien står for omtrent en fjerdedel av alle svarte penger i verden — slik at hvis den svarte økonomien hadde vært bruttonasjonalproduktet til et land så ville det vært den femte største økonomien i verden. Røft regnet og basert i tallmateriale som fremkommer via googling. Det alle ønsker å vite er selvsagt hva som skjer med disse pengene. Vi vet hvor de kommer fra. Ulovlige aktiviteter er hva det er. De fleste kriminelle gjør det på grunn av pengene, selv om mer mystiske psykologiske årsaksforhold også forekommer. Spørsmålet er hvor alle de svarte pengene havner. For å finne svaret må vi se på diverse “skjulte formuer” og det internasjonale systemet for å unndra beskatning i såkalte finansparadiser som for eksempel Caymanøyene i Karibien og i de senere år Dubai i Emiratene. Har man en koffert full av penger så finnes det “ordninger” som tar vare på interessene dine, for å sette det litt på spissen. De samme konsulentfirmaene som hjelper rike mennesker med å unndra skatt har også diverse opplegg for hvitvasking av kriminelt ervervede formuer. Og alle vet dette. Det er ikke hemmelig.

I en nyere dokumentar fra Tyskland – produsert av det uavhengige fjernsynsselskapet Deutsche Welle – uttaler en politimann at det sier noe om narkomarkedets stabilitet at selv om de beslaglegger femti tonn kokain i løpet av noen måneder så merker man ingen forskjell på hvor tilgjengelig stoffet er på detaljistnivå. Prisen forblir også den samme, omtrent hundre euro per gram. Å få kjøpt et gram kokain er enklere enn å få kjøpt en pakke sigaretter i dagens Tyskland. “Alle” bruker stoffet — og “alle” kjenner noen som kan skaffe det, når som helst på døgnet. Hva skal man tenke om dette? For meg selv sier jeg det samme som jeg alltid gjør: Det er en politisk beslutning at det skal være slik. Prisen for den narcissistiske helteglorien hos moralistene som tror at et forbud handler om å “sende de riktige signalene” er en global narkoøkonomi på størrelse med bruttonasjonalproduktet til Nederland. Det dreier seg om absurd mye penger — som siden hvitvaskes og pumpes inn i den lovlige økonomien på tusen forskjellige måter uten at noen har makt til å stanse mer enn en liten brøkdel av denne overveldende flommen av narkotika og svarte penger. Jeg vet ikke selv noe om forholdene i dagens Oslo fordi jeg har ikke “gått på byen” på over tyve år, men jeg antar at det er omtrent som i Tyskland. Kokain har blitt “normalisert” ute blant folk. Alminnelig rettfølelse later til å være at stoffbruk nå er en synd på størrelse med å bryte fartsgrensen, det vil si sånt som ingen egentlig reagerer på før det blir ekstremt, og man kaller det “uflaks” hvis man blir tatt i en stikkprøvekontroll. Man har jo ikke gjort noe ordentlig galt, liksom. Jeg har en følelse av at røyking betraktes som mer sosialt upassende enn kokainbruk nå for tiden, men jeg kan jo ta feil. Imidlertid er det et problem at dette ikke umiddelbart fremstår som en absurd tanke. Bare det i seg selv tyder på at grensene har forflyttet seg ganske langt i løpet av de tredve årene som har gått siden Pablo Escobar var det store navnet innenfor kokainhandelen og visstnok “verdens første narkomilliardær”. Siden har det tilkommet mange flere. Markedet tar åpenbart unna alt de klarer å fremstille og politiet sier selv – i den foran nevnte dokumentaren – at de neppe noensinne klarer å spore opp og beslaglegge mer enn ti prosent av alt som kommer, mer realistisk bare to-tre prosent.

Det er et problem å forby ting som folk uansett kommer til å gjøre. Det styrker ikke den alminnelige respekten for lov og rett. Det styrker ikke engang den samfunnsmoralen som det er ment å skulle representere, fordi det skaper et Potemkinsamfunn av snusk og løgn skjult bak en staselig fasade av borgerlig dyd. Er det sånn vi skal ha det? Skal livet være noe slags jævla Ibsenskuespill? Sannheten er at vi lever med en svært integrert narkoøkonomi som ingen befinner seg mer enn toppen to graders separasjon unna. Det vil i praksis si at selv om man ikke har noen slags fette peiling på noe som helst, så vil det neppe ta særlig lang tid før man klarer å få tak i noe stoff hvis man først går inn for det. I Tyskland har det blitt slik at man kan bestille og betale varer på nettet så vil “noen kontakte deg” for fysisk avlevering av varen. Om det fungerer slik også i Norge vet jeg imidlertid ikke noe om, men det ville ikke forbause meg. Hva skjer med norske narkopenger? Mye går sikkert ut av landet men mye investeres sannsynligvis også i fast eiendom, kapitalvarer og det ene med det andre. Jeg er for lat til å gidde å etterforske det og dessuten så er hele dette sakskomplekset ganske deprimerende. Selve hovedproblemet ligger jo et helt annet sted enn de kjeltringene vi får, nærmest av naturnødvendige årsaker, nemlig i viljen til å skjule alle skjønnhetsflekker i samfunnet bak en falsk maske av respektabilitet og “gode hensikter”. Så lenge folk har penger og etterspør stoff så vil alltid noen se dette som sin store mulighet til å tjene raske penger. Er det overhodet noen slags tvil om dette? Det ser for meg ut som om den eneste måten å bekjempe narkotikaproblemet med makt er å etablere en type politistat som ingen ønsker seg, så da gjenstår egentlig bare grim realisme: Om vi noensinne skal få kontroll over faenskapet så må alle stoffene legaliseres og staten må kontrollere utsalgsstedene etter mønster av Vinmonopolet. Jeg vet imidlertid ikke hvordan noe sånt eventuelt skulle gjennomføres i praksis, må jeg skynde meg å legge til. Hele leverandørkjeden domineres jo av mildt sagt lyssky typer og forretningen er vel strengt tatt ikke lovlig noe sted, selv om man kommer langt med generøse provisjoner og honorarer som motiverer samfunnets kontrollfunksjoner til å blendes av sola for noen øyeblikk mens varepartiet transporteres forbi dem. Sånn er det i vår postmoderne verden. Alt er en forretning. Det finnes et marked for alt. Tilbud og etterspørsel har tatt plassen til sola og månen i vårt nyeste religiøse påfunn. Markedskreftene jobber som Tor og Odin med å designe menneskenes verden i henhold til sitt guddommelige forsyn.

“Profittmotivet” er egentlig bare et perverst påfunn som ofte kommer i konflikt med nødvendighetene. Selv definerer jeg arbeid som “ting som behøver å bli gjort” — la oss for eksempel si ting som å vedlikeholde skolebygningene til barna våre og helsetjenestene for oss selv. Det er nødvendigheter, men de er ikke i utgangspunktet profitable. Dessuten er det etisk upassende å gjøre forretninger med utdannelse, helse og en rekke andre allmenformål som danner selve samfunnsfundamentet for oss alle. At private foretak kontrollerer strømmarkedet er allerede på grensen av det utålbare. Man kan jo ikke velge å ikke fyre når temperaturen ramler ned i tredve kuldegrader, som de har meldt her hvor jeg bor om et par dager. Ihvertfall ikke hvis man har tenkt å overleve, som er min generelle plan “inntil videre” (jeg har ikke fastsatt noen tidsbegrensning for prosjektet, men jeg gidder ikke å planlegge for mer enn tredve år til for å si det slik). Når kulda kommer må man fyre med alt man har helt til det blir “mildvær” igjen, det vil si bare ti-femten kalde. Det er perverst innenfor en sosial horisont at strømmen skal bli dyrere når man behøver den som mest, men det er logisk i forhold til markedstenkningen. Så snart flere etterspør mer av en “vare” så vil prisene automatisk stige. Så hvorfor skjer ikke dette med kokainen? Det som bekymret han tyske politimannen var at en så problematisk vare var så stabil i sluttleddet. Altså liten til ingen varians i pris og tilgjengelighet, selv om de tilsynelatende beslaglegger enorme mengder. Hva skal man tenke om dette? I den praktiske verden er det jo ingen tvil om at alle kan få tak i alt de måtte ønske seg uten urimelig store anstrengelser og med små sjanser for at de skal bli tatt. Sånn har det blitt. Dette er sluttproduktet av femti års “kamp mot narkotika” hvor alt folk har kunnet komme på av tiltak har vært prøvd. Kostbare “soningsdøgn” i fengsel som tilsammen sikkert løper opp i tusenvis av år har blitt generøst utmålt som straff for alskens narkotikaforbrytelser uten at dette har påvirket markedssitiasjonen selv det aller minste. Det er jo for fanden galskap. Folks private forbruk av rusmidler er et sosialmedisinsk problem som bør fjernes fra jussens verden.

 

 

Morderhomoen og hans dramatiske sædavgang

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om moderne krim — det vi si den formen for kriminallitteratur (og/eller film) hvor man virkelig har gått av skaftet for å finne opp karakterer som skremmer og støter med alt de er, gjør og står for men som likevel er tiltrekkende typer, som for eksempel Hannibal Lecter. En psykiater som dreper og spiser folk. Er ikke det et genialt konsept? (Sannsynligvis best portrettert av vår danske venn Mads Mikkelsen i fjernsynsserien Hannibal, som dessverre bare kom i tre sesonger.) Mange hevder at “true crime” er en svær greie nå, innenfor både tradisjonelle og alternative media, slik at det foregår en viss grad av konkurranse mellom de som produserer og publiserer denne typen innhold. Hvem kan gå lengst? Hvor går grensen? Finnes det egentlig noen grense? Det gjelder å ta tak i alt man kan finne av sadistiske og perverse forbrytelser som man siden pumper opp med “sensasjonalisme” for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hvorfor er mennesker så morbide? Hvorfor tiltrekkes vi av det forferdelige?

Ingen har noe svar ut over det åpenbare: Det er biologisk fordelaktig å holde fokus på sånt som er farlig. De som ønsker å overleve må jo unngå alt sånt som tar livet av dem så lenge de kan. Det er selvinnlysende. Men mennesket har altså dette særtalentet (så vidt vi vet er vi de eneste) med en såpass avansert hjerne at vi kan fantasere om ting som ikke finnes og siden forholde oss til dem som om de finnes. Mye av alt vi tenker på som høyverdig litteratur hviler på dette konseptet. Det samme kan man si om mange paranoide vrangforestillinger. Hvordan lønner det seg å forholde seg til en trussel man ennå ikke vet er sann, men den kan være det? Inntil dette er avklart er det åpenbart best å forholde seg til trusselen som om den er seriøs og fremsatt av noen med evne til å gjennomføre den. “Feilmarginer” endrer karakter når de får dødelige konsekvenser. Folk er selvsagt forskjellige, men de fleste foretrekker å holde “trygg avstand” til alt sånt som kan skade dem alvorlig eller til og med ta livet av dem på plutselig og uforutsigbart vis. Isbjørner er vakre dyr, kan man si, men ikke prøv å ta selfie med dem. De er ikke trygge skapninger. Det samme kan man si om mennesker.

 

 

Disneykonsernet og deres kalkulerte fjesing

Folk forteller meg at det finnes et “Disneyfilter” på tiktok slik at man kan få sine egne bilder til å se ut som “noe fra en Disneyfilm” og dette tar jeg til inntekt for noe jeg selv allerede tenker: At Disneys bruk av fjes og ansiktsuttrykk er så manipulerende og kalkulert som det kan få blitt. De har standarder for øyne, nese, munn, ansiktsform og det ene med det andre. Intet overlates til tilfeldighetene. Det skal appelleres til den typen dype menneskelige instinkter som vi ikke engang vet at vi har. Disneyfjeset skal se ut som uttrykket hos et spebarn som ennå ikke har lært noe om noenting, alt de har er umiddelbar nysgjerrighet og kontaktsøkende tillit. Det er meningen at man skal fatte umiddelbar sympati for disse figurenes sjarm. Det er meningen at vi skal “holde med dem” uten reservasjoner, som om de var våre egne barn.

Så langt så vel. Alle vet at Disney bruker eksperter på kommunikasjonspsykologi når de skal manipulere følelseslivet hos kundene sine, men det færre vet er at “Disneymetoden” har spredt seg til de delene av oppmerksomhetsøkonomien hvor man “teller klikk” og de inntektene man har fra nettaktiviteten sine er direkte avhengige av at på noe slags vis klarer å få folk nysgjerrige nok til å klikke på linken til innholdet man har laget (fordi da blir man også eksponert for annonsørenes meldinger). Hva som helst som virker er gyldig vare. Poenget er å tiltrekke seg oppmerksomheten til potensielle kunder av de firmaene man jobber for når man lever av reklameinntekter. Ditt eget innhold er forsåvidt ikke interessant. Jo mer intetsigende bla bla ukeblad stil man kjører, jo bedre. Det vil si sånt som man typisk leser eller ser på fordi det er “ganske interessant” men ellers helt harmløst. Du vet. Underholdning. Det folk vil ha.

Over ganske lang tid nå har jeg systematisk “kansellert” alle som bruker Disneymetoden for å tiltrekke seg klikk. Jeg vil ikke ha noe med slikt å gjøre. Jeg vil ikke ha det i livet mitt, jeg vil ikke støtte det på noen måte og jeg vil ikke verken tolerere eller tilgi de som benytter seg av slik manipulasjon for å tjene penger — eller hva fanden det nå måtte være for slags privilegier de høster etter det de sår. Dette er i seg selv ikke noe å skrive om. Det er bare mine private preferanser og idiosynkrasier. Vi må jo alle stå i det livet vi har skapt for oss selv, ikke sant? Jeg er på alle måter en intolerant jævel, men jeg plager for det meste ikke andre med dette. Jeg bare holder avstand til sånt som “trigger” meg og forpester hverdagen min, som for eksempel religiøse mennesker. Jeg kan ikke fordra dem og gidder ikke engang å prøve å forstå dem. Den åpenbare løsningen er å holde seg unna dem men ellers la dem være i fred. Hva skal man ellers gjøre? Saken er at jeg får den samme følelsen av å være konfrontert med en psykopatisk overgriper når jeg snakker med noen som “har troen” som når jeg observerer bruk av Disneymetoden innenfor markedsføring og annen propaganda. Men – som sagt – nok om det. Resultatene av kanselleringsmetoden min er det interessante, ikke det private følelsesgrumset som motiverer meg.

Det som har skjedd er at jeg har blitt sittende igjen med bare profesjonelle nyhetskanaler på for eksempel YouTube. Det vil si de som opererer under prinsippet om “nøytralitetspolitikk” i forhold til hva de formidler og de metodene de bruker for å formidle det. Nulltoleranse for manipulasjonsteknikker medfører så langt denne anekdotiske metoden angår det samme resultat som mangel på interesse for “personlige vitnesbyrd” — hvilket er ganske interessant i det store bildet. Journalistutdannelse virker. En fagmessig og profesjonell holdning til hva det enn er man driver med har betydning. Hvem bryr seg om hva Roger fra Tromsø eller Ola fra Sandefjord mener om noe som helst? De er jo ikke interessante mennesker. De er ikke engang seriøse mennesker. Det de driver med er bare tull og fjas, hvilket ikke nødvendigvis er noe problem, men ting blir kompliserte når de forlanger å bli tatt på alvor litt av tiden (men ikke alltid). Det er jo derfor vi har slike ting som høyere utdanning innenfor journalistfag. Fordi det finnes visse ting som man bare ikke gjør hvis man ønsker å bli tatt seriøst, som for eksempel det å lyve om ting, dikte opp historier og det ene med det andre. Imidlertid fremstår sånt som spennende og alternativt for de evneveike trollene som vanker på nettet i hvileløs jakt på livsmening. Problemet med folk som har en løsaktig omgang med informasjon er jo hvor gammelt som helst: Man kan rett og slett ikke stole på noe av det de sier etter at de har vist gjennom handling at de ikke bryr seg om hva som er sant og usant, bare om sin “popularitet” innenfor en krets av andre evneveike troll som heller ikke har høye standarder for ting.

 

 

 

Østenfor sans og vestenfor samling

I psykiatri og psykologi har begrepet narsissisme en viktig tilleggsdimensjon, nemlig at personen ikke bare er opptatt av seg selv, men også nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksesser og ytelser. Dermed skiller man narsissisme fra egoisme. Sistnevnte begrenser seg til tendensen til å bare tenke på seg selv og sin egen vinning. Egoismebegrepet forutsetter altså ikke det selvnytende og selvbeundrende aspektet som ligger i narsissismebegrepet.

(Store norske leksikon)

Etter å ha tilbrakt over tolv timer foran speilet “på syre” og i intens diskusjon med “mitt andre jeg” ble vi enige om en felles plattform for samarbeid og videre personlighetsutvikling. Vi bare later som om vi er en og ikke to (eller enda flere) som er den egentlige sannheten. Av praktiske årsaker medfører dette at “den verste blant oss” vinner, ikke minst fordi alle de andre er ganske sjenerte. Jeg vil jo ikke at folk skal vite sannheten om meg og de alternative utgavene av meg. Jeg vil at de skal tenke det jeg ønsker at de skal tenke. Det er best sånn. Det er mindre å forklare. Ingen kommer jo uansett til å se noen forskjell og enda mindre forstå det jeg sier.

Jeg har bestemt meg for å dele ut en pris.

Den ligner på visse andre priser som har blitt utdelt på blogg.no, bortsett fra at jeg ikke slikker noens rygg. Jeg er ikke opptatt av hva som er og ikke er “politisk korrekt” i forhold til nesten hva som helst som de evneveike bruker til å sortere og holde greie på tingene i verden. Jeg er jo bedre enn dem. Mer utviklet. Sterkere. Mer intelligent. Den typen ting. Du vet. De egenskapene man behøver for å overleve og formere seg som biologisk art i denne verden. Hva kan jeg si? Ting blir jo bare veldig kleine når folk skal til med å liksom bevise at de tilhører en høyerestående art. De ender som regel med å bevise det motsatte. Jeg har – riktignok uten interesse – fulgt med på Gryxen, Axen og Buxen. De gir hverandre priser som om det var kjønnssykdommer i et hippiekollektiv. Jeg var selv nominert som “meningsblogger” — hvilket er noe bortimot den verste fornærmelse man kan gi en filosof: “det og det er bare meninger”. Herregud. Hvem bryr seg om meninger?

Mer følger etterhvert som juryen blir ferdig med arbeidet sitt.

 

 

 

 

“Akselrasjonalisme” er siste mote

Kulturelt referansepunkt (på engelsk): Joe Rogan and the Hard Men

Rasjonalisme er en filosofisk strømning som anser fornuften (latin ratio) og tenkningen som grunnlaget og hovedforutsetning for all erkjennelse. Den står dermed i motsetning til empirismen (og dens ekstremform, sensualismen), som anser erfaring og sansing for å være den viktigste forutsetningen for erkjennelse. Av antikkens filosofer regnes både Platon og til en viss grad Aristoteles og Sokrates som forløpere av rasjonalismen. Platons idélære antar for eksempel at det ligger uforanderlige essenser bak alle fenomener, og at disse bare er tilgjengelige gjennom tenkning, mens sansingen bare forteller noe om enkelttingene (essensialisme).

(Wikipedia)

Egentlig heter det akselrasjonisme og betyr omtrent det samme som “krisemaksimering” men jeg er jo meg så jeg kan ikke dy meg for å koble det sammen med et platonistisk verdenssyn og diverse andre menneskelige fantasier om “evige idèer” som storhet eller hva det nå skal være fra det narcissistiske verktøyskrinet. Skyldfølelse er for eksempel noe annet som plasserer individet i begivenhetenes sentrum og tillegger dem en vekt de ikke fortjener. “Det er min skyld” sier i prinsippet akkurat det samme som “det er min ære”. Man forlanger i begge tilfelle en spesiell posisjon av betydning i forhold til hva det enn var som skjedde. Men nok om det.

Saken er at mange nålevende mennesker hevder at vi lever i en endetid. Samfunnet står for fall og det ene med det andre. Det finnes ulike oppfatninger om årsakssammenhengene, men alle er enige i den ultimate virkningen; den typen økonomi vi har praktisert på artsnivå siden slutten av Den andre verdenskrig kan ikke fremføres særlig mye lengre før hele korthuset kollapser og selveste sivilisasjonen går tapt. Hva som siden følger er noe omdiskutert, men det virker som om mange tror at løsningen på noe slags vis er assosiert med det å være “en hard mann” (hva nå enn det betyr). Det finnes fortsatt ingen egentlig konsensus rundt begrepet styrke, verken som personegenskap eller som egnet adjektiv for den kulturen man lever i. Er man sterkest alene eller ligger styrke i “samhold” mellom mange?

Jeg har ingen svar. Filosofer søker jo ikke “svar” — bare bedre spørsmål. Som for eksempel om akselrasjonistene har rett i sin påstand om at det eneste som kan redde menneskeheten er bedre teknologi. Jeg er uenig i premisset. Det er jo teknologi som har brakt oss til dette punktet av sivilisatorisk sammenbrudd, i den grad det faktisk eksisterer. Det er “geskjeftighet” som fremkaller miljøproblemer, ikke latskap. De som ikke gjør noe gjør jo ikke noe, verken ondt eller godt. Hvor er det de har tenkt seg hen? Jeg vil oppfordre alle til å betrakte med den største mistenksomhet alle de som snakker om å gjøre menneskeheten til en “multiplanetarisk” art. Hvorfor trenger vi en koloni på Mars? Vi vet jo med sikkerhet – i den grad vi overhodet vet noe om astrofysikk – at menneskene aldri kommer til å forlate dette solsystemet, så det eneste vi eventuelt kan få til er en ekstremt dyr – når man ser på relasjonen mellom kostnad og vinning – koloni på både Mars og månen. Så da må spørsmålet bli: Hvorfor? Hva har de der som vi ikke har her? Er det noe vi behøver?

 

Den brune kaffen er ikke svart

Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanten. Både skall og fruktmasse fjernes, og bare kjernen, det vi kaller bønnene (frøet), blir tørket, brent og malt. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm. Kaffebønnen inneholder koffein, som er et sentralstimulerende rusmiddel. Finland er det landet der man konsumerer mest kaffe per innbygger (12,0 kg), etterfulgt av Norge (9,9 kg) og Island (9,0 kg) (Disse tallene er fra 2006 til 2008.) Senere års statistikker over konsum plasserer de nordiske landene blant de 6–7 øverste, ofte med Finland og Norge på topp. Avlinger fra Brasil og Colombia utgjør omtrent 40 % av kaffeproduksjonen på verdensbasis. Etter olje er kaffe den største, lovlig omsatte råvaren på verdensmarkedet. Man regner med at omtrent 100 millioner mennesker er involvert i kaffeproduksjon og handel totalt.

(Wikipedia)

Begrepet “svart kaffe” handler egentlig om at man tar kaffen bar, det vil si uten melk eller noe.annet oppi. Imidlertid kan kaffebønner brennes mye – som åpenbart gjør dem svartere – eller lite, slik at de kan være alt fra ganske lys brune til hva som regnes som normalt i Norge, det vil si middels brun kaffe. Eller borgerkaffe (og noen ganger “husmorspeed”) som vi mer snobbete typer kaller det. Mange nordmenn har jo vært i Spania på pakketur – med mer eller mindre heisa – og der oppdaget de at kaffen man får servert generelt sett er mye svartere i Spania enn hva man typisk får her hjemme (selv om “mørkbrent” kaffe har blitt vanlig å se i butikkene i løpet av de siste tyve år). Dette gir en annen og “dypere” smak som foretrekkes av mange, inkludert meg. Den kaffen jeg lager til hverdags hjemme er som regel basert i Löfbergs Lila espressobønner som jeg maler selv og fremstiller under strengt hygieniske forhold — og jeg har liten toleranse for det avskyelige geitepisset man typisk får servert av folk som ikke forstår seg på kaffe. Da tar jeg heller noe annet. En kopp te eller varm sjokolade.

Jeg lager jo kaffen min i en tradisjonell dryppmaskin (“kaffetrakter”) slik at det jeg fremstiller teknisk sett er “Cafe Americano” slik man får den servert i Colombia. Jeg er ikke spesielt begeistret for espresso og annet som trykkokes eller “steames” og typisk serveres i ørsmå kopper med masse sukker. Det samme gjelder tyrkisk, libanensisk og etiopisk metode. Herregud noe så motbydelig. Æsj. De ødelegger jo for faen kaffen på den måten — først og fremst på grunn av sukkeret. Som alle vet er jo sukker et ekstremt farlig giftstoff som har hatt ødeleggende virkninger i alle verdens samfunn, særlig i form av fedme/overvekt men også såkalt “sukkersyke”. Det er vel bare alkoholen som er et ondere fenomen i vår kultur enn sukkeret når det kommer til ting man klassifiserer som “nytelsesmidler”. De som liker å drodle litt rundt propaganda og konspirasjonsfantasier burde egentlig klø seg litt i hodet over hvordan det finnes så mye baluba rundt “tilsetningsstoffer” og så lite rundt sukker, i den grad folk overhodet bryr seg om hva de spiser. Det virker jo ikke sånn mesteparten av tiden.

Teknisk sett er kaffe en rusgift som virker omtrent på den samme vis som tradisjonell bruk av kokablader i Andesfjellene (og khat i Etiopia), det vil si oppkvikkende og “energiserende” for eksempel om morgenen før man skal på jobb og det ene med det andre. En venninne av meg hadde et kaffekrus som sa “ikke snakk til meg før jeg har fått morgenkaffen min” og det oppsummerer jo ganske greit det forholdet folk ofte har til kaffe. Det er et dopingmiddel. Et prestasjonsfremmende stoff som mange helt usjenert innrømmer at de er avhengige av for å kunne fungere i hverdagen. Det føles helt normalt, ikke sant? “Kaffekulturen” er verdensomspennende og i det store og hele sosialt akseptert. Jeg tror mange ville oppleve det som støtende å bli beskrevet som narkomane på grunn av kaffeforbruket sitt, fordi de har allerede en etablert fantasi om hva “narkomani” betyr og det inkluderer absolutt ikke deres egne vaner. Imidlertid er det jo sant, ikke sant? Hvis man vet med seg selv at man vil fungere vesentlig mye dårligere hvis man ikke får morgenkaffen sin så er dette selve definisjonen av narkomani. Sånn er det med diverse andre stoffer også, inkludert visse legemidler. De zombiene man kan observere ute på gata er jo egentlig bare ekstreme utslag av det samme prinsippet som fremkommer når man føler at man bare må ha det eller det stoffet for å fungere “som normalt”, inkludert ikke minst kaffe. Imidlertid opplever jeg det som ganske udramatisk. Kaffe er ikke ufarlig, men det er relativt harmløst så lenge man ikke overdriver til en sånn grad at man får nervøse rykninger (som er et kjent fenomen).

Selv kjenner jeg bare noen få som er virkelig troverdige med kaffeavhengigheten sin – inkludert hun jeg nevnte med den komiske koppen – men ingen av dem ville identifisere seg selv som “narkomane” — og det ville sannsynligvis ingen andre heller. De er jo flinke folk som går på jobb og i det hele tatt. Jeg vet ikke. Hva skal man kalle det da? Igjen må jeg henvise til at de synlig narkomane bare er toppen av dette isfjellet, selv når vi snakker om tunge stoffer som heroin og kokain. Det brukes veldig mye av det der ute og de fleste brukerne har “kontroll” i den forstand at de holder styring på livet sitt selv om de bruker stoff. Selv blant idrettsfolk og de med typiske “toppjobber” finnes det tidvis ganske utstrakt bruk av både lovlige og ulovlige stoffer som påvirker prestasjoner, humør, sosiale egenskaper og det ene med det andre. Et av dem er kaffe, men kaffen har vi et helt opplegg for. Det er faktisk ikke urimelig å si at vi har en kaffekult både i Norge og andre land, som imidlertid støtter kapitalkulten i sin posisjon som dominant verdensreligion og derfor hører man nesten aldri noen protester mot bruken av kaffe som hverdagslig dopingmiddel særlig på jobb. Kaffen leverer et lite men betydelig bidrag til “å holde hjulene i gang” innenfor den større samfunnsøkonomien, hvor “bevegelser av mennesker, gods og kapital” er hva alt handler om. Dette er selveste systemet, det vil si den uroen som medfører kapitalvekst hos de som har posisjonert seg godt. De er jo avhengige av at ting beveger seg. Den rikeste ene prosenten blant oss – som kontrollerer over halvparten av alle verdier og all eiendom – tjener ikke penger når økonomien stanser opp. Si for eksempel når samfunnet stenges ned på grunn av pandemitiltak. De som utnytter, misbruker og føkker andre mennesker for å generere kapital til seg selv – og tjenerskapet deres, det vil si “den politiske høyresiden” – er derfor sterke motstandere av alt som forhindrer folk fra å dra på jobb og utføre “aktiviteter” ellers. Sånt rammer jo kapitalflyten.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top