Forfatter: apecalypso

Impresjonismens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet. Retningens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket, og komplementærfargene ble rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre, oppnådde man en optisk blanding på lerretet i stedet for den tidligere mekaniske blandingen på paletten. Motivets innhold hadde mindre interesse. Det som telte, var øyets oppfatning og registrering. Under impresjonismen utviklet således seriemaleriet seg, særlig dyrket av Monet. Det vil si at kunstneren tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemningene, som damp, dirrende sollys og tåke.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Kjede seg” er noe man gjør hvis man havner i en sosial situasjon man ikke uten videre kan forlate, men hvor alle de tilstedeværende bare snakker om uinteressante, fremmede og for deg uvedkommende ting. Si for eksempel hvis man har blitt bedt med av kjæresten til åpning av en kunstutstilling (fordi det er noen hun kjenner og støtter), men kunsten er ikke god, champagnen er ikke kald, og det er umulig å oppnå kontakt med noen av de andre gjestene fordi de er alle evneveike dillettanter som gjør seg til for hverandre med ord, fakter og garderobe. De fremstår ikke som tenkende mennesker og definitivt ikke som kunstkjennere. Hvem er de? Hvorfor er de her? Kanskje alle har blitt dratt med mot sin vilje og nå prøver de bare å få tiden til å gå frem til de føler at nå har de vist tryne lenge nok til at det går an å se på klokka og si at dette var både hyggelig og lærerikt men nå må de videre til et annet sted. Du vet hvordan det er. Livet er travelt og det ene med det andre. Skal vi treffes snart igjen? Det er jo alltid noe på kulturkalenderen. Bare slå på tråden.

Jeg synes det er ubehagelig å late som om jeg er tolerant. Jeg er jo ikke det. Jeg er en jævel. Imidlertid kan jeg kunsten å holde kjeft, og det er i det minste noe. Det funker like bra som å formulere komplimenter man ikke føler overfor voksne mennesker som om de var små barn som behøver trøst og oppmerksomhet for å ikke kollapse til en klump gråtende gelè. Herregud. Man blir jo for fanden ille berørt – skamgrepet – av presumptivt intelligente og selvstendige individer i moden alder når de kommer med inkompetente produkter og forlanger ros. Så jeg roser dem for det jeg med god samvittighet kan rose dem for: Dette er en imponerende satsning. Tommelen opp. Smil. Gå videre. Det er aldri smart å stå stille på en kunstutstilling. Da tror folk at du vet noe de ikke vet, så de prøver å pumpe deg for informasjon. Interessant bruk av farger, synes du ikke? Men ingen snakker til deg mens du går. Der, nå lærte du et triks. De kaller det vernissage, også i Norge. Selveste åpningskvelden; når man kommer etter invitasjon, pynter seg, og i henhold til tradisjonen serveres noe alkoholholdig, helst champagne. Det er jo mye fransk i kunstens verden. Je suis un fou. Omløpsbanen jeg har etablert innenfor lokalet bringer meg forbi baren omtrent hvert femte minutt. Det er dessverre nødvendig å bedøve nervene i dette selskapet.

Sannheten om begrepet kunstsyn er at folk flest har ikke noe kunstsyn, eller rettere sagt, de intellektualiserer ikke opplevelsen. For dem er det bare et spørsmål om estetikk. Om noe er “bra” kan tolkes ut ifra hva man selv føler og opplever, eller ut ifra til hvilken grad kunstneren har lyktes med å oppnå resultater som står i rimelig samsvar med ambisjonene deres. Jeg heller selv mot det siste. Om jeg selv ville hatt et kunstverk på veggen hjemme er forsåvidt ikke relevant, ihvertfall ikke noe mer enn jeg ville hatt et band som spiller konsert som husorkester hjemme i stua. Som regel ikke. Kunst fungerer best når det stilles ut på galleri, med profesjonell lyssetting og god plass til å bevege seg. Si for eksempel på Nasjonalgalleriet eller andre museumstiltak i den samme kategori. Som en slags minimumsstandard kan vi si at hvis man ikke liker å gå på kunstutstilling er man sannsynligvis ikke kunstinteressert og har følgelig ikke behov for å holde seg med noe kunstsyn, men de av oss som oppfatter ethvert kulturelt høydepunkt som den lokale samlingen av kunst og arkitektur må nødvendivis ende opp med “noe” slags generelt kunstsyn etterhvert, selv om vi eventuelt startet som interesserte amatører en gang for lenge siden. For min egen del var jeg en sånn type som tilbrakte mye tid på biblioteket gjennom skoledagene. Der hadde de blant annet kunstbøker. Man fikk ikke låne dem med seg hjem, men de sto til fri disposisjon på lesesalen. Slik ble jeg kjent med “de store navnene” og jeg oppfattet dem alltid som først og fremst historiefortellere innenfor en historisk kontekst, altså at det de avbilder er “åndstilstanden” blant folk på det stedet og den tiden, eller en metahistorie om du vil. Historien om de historiske tingene. Gud vet hvor mange timer jeg har brukt på å finganske alle detajer hos for eksempel Hieronymus Bosch og Jan van Eyck, Pablo Picasso og Edvard Munch. Sånn var jeg som barn. Sånn er jeg ennå.

Det uten tvil mest dustete kritiske argumentet som jeg hører folk fremføre med noe hyppighet er et med at dette er jo noe jeg også kunne ha laget. Det er akkurat som om de er skuffet over at vedkommende kunstner “ikke er flink til å tegne” i betydningen “den flinkeste til å tegne her i barnehagen” uten å ta med i betraktningen at de har laget akkurat det de mente å lage. På sin side har kritikeren imidlertid ikke laget noenting, han bare fantaserer om sine egne evner og sammenliger dem med det han oppfatter som kunstnerens talenter der og da. Hvorfor virker dette nærmest stikk motsatt når folk forholder seg til tekst? Typisk er det jo slik at folk blir mer interessert når de føler at “dette er noe jeg kunne ha skrevet” og således opplever noen slags identitetsavstemning med forfatteren. Dette var bra! Eller ihvertfall at “dette er mine egne tanker, bare formulert bedre enn jeg selv får til”. Da blir man jo straks mer engasjert, blir man ikke? Jeg tenker ofte at folk beskytter seg mot billedkunst på en måte de ikke typisk gjør i forhold til tekst — eller musikk, for den saks skyld. Man tar på seg fordomsbrillene og tolker arbeidene på alle mulige slags andre premisser enn de som faktisk foreligger. Hva slags “åndstilstand” ser du avbildet her? Husk også på at det du observerer er ikke “virkeligheten slik som den var der og da” men den åndstilstanden kunstneren mente å avbilde. Det er et periskop inn i en annen verden. Bildet er ikke det samme som motivet. Mange kunstnere har på mange måter forsøkt å pongtere dette: Det er ikke et bilde “av” noe, det er et bilde “om” noe — men det er ikke motivet. Hva gjenstår da? Jeg foreslår at istedet for å “oppleve” et kunstverk som estetikk, at man prøver å “lese” det som en tekst. Hvem laget dette? Hvor, når og hvorfor ble det laget? Hva er historien? Uten noen betydelig varians er det bred enighet om hva som er god og dårlig kunst. God kunst er heavy. Den har tyngde. Gravitasjon. Eller som de sa i Roma; pietas e gravitas. Alvor og fasthet. Det var like forutsigbart at keiseren tok dette – veldig “soldatorienterte” – valgspråket som at norske konger velger “Alt for Norge”. Det gjenstår liksom ikke så mye å si etter det.

To ting er viktige når man forholder seg til kunst. Respekter andres arbeid, og – enda viktigere – respekter deg selv. Ta deg selv på alvor. Det er svært alminnelig å sysle med noen slags “hobbykunst” som man imidlertid er litt sjenert overfor, nesten som å vise seg frem uten klær, men i de tilfeller når hobbyer oppstår på organisk vis, i den forstand at dette er noe man gjør fordi man har lyst til å gjøre det, så er jo greia åpenbart viktig for deg, eller hva? Det skjer noe inni deg som du behøver å uttrykke med hendene, eller for den saks skyld hele kroppen, hvis teater og dans er greia, men la oss holde oss til billedkunst og/eller “småskulpturer”; det vil si diverse kunstobjekter som man enkelt kan transportere med seg, for eksempel keramikk og treskjæring. Mange sysler med sånne ting. Det er bra terapi i forhold til å holde fokus på hvilke ting man har makt til å påvirke i dette livet. Imidlertid er det bare et fåtall som kaller seg kunstnere og sier at det de fremstiller er kunstarbeider som fortjener offentlighetens oppmerksomhet, selv om kanskje flere burde gjøre det (og noen av de som gjør det burde ikke). Etter min mening finnes det ikke noe smartere man kan gjøre i dette livet enn å engasjere seg i kunst og arbeide seg frem til sitt eget uttrykk innenfor det mediet de velger. Det danner en form for livskompetanse som holder styring på den såkalte ånden. Jeg bruker selv ordet ånd, åndsverk og så videre, men har forståelse for at de religiøse konnotasjonene kan være ukomfortable, så jeg insisterer ikke, det er bare slik jeg er vant til å ordlegge meg. Poenget er jo at alle som noensinne kan finne på å si at “det finnes noe høyere” bør finne en måte å avbilde hva de mener med dette, i bilde, tekst, dans eller hva det nå måtte være. Man leter jo etter det sublime. Det som er “større enn livet”. Jeg kjente en eldre mann som skar ut typiske tradisjonelle norske drikkekopper av tre. Han frika ikke ut med detaljer eller noe sånt, så vi må vel heller si at han drev med industridesign enn kunst, men det var uansett håndarbeid som han selv sa var det mest meningsfulle han gjorde i livet. Han jobbet i bank av yrke, men han var veldig desillusjonert i forhold til “kapitalen”, for å si det litt marxistisk. Jeg tror han beholdt sin mentale balanse fordi han til tross for det surrealistiske yrket faktisk gjorde noe gagnlig arbeid i løpet av livet.

Vennskap er et forhold av gjensidig affeksjon mellom mennesker. Det er en sterkere form for mellommenneskelig samhold enn en assosiasjon, slik som en klassekamerat, nabo, medarbeider eller kollega. I noen kulturer, er vennskapskonseptet begrenset til et lite antall meget dype forhold, i andre, slik som USA og Canada, kan en person ha mange venner, pluss kanskje et mer intenst forhold med en eller to mennesker, som kan kalles “gode venner” eller “bestevenner”. Selv om det er mange former for vennskap, kan noen variere fra sted til sted, spesielle karakteristikker er til stede i mange slike forbindelser. Slike egenskaper inkluderer å velge å være sammen med hverandre, sette pris på tiden de deler sammen og være i stand til å delta i en positiv og støttende rolle mot hverandre. Noen ganger skilles venner fra familie, som i uttrykket “familie og venner”, og noen ganger fra elskere. Vennskap har blitt studert i akademiske felt, slik som kommunikasjon, sosiologi, sosialpsykologi, antropologi og filosofi.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Fordi jeg har et antall venner som bor i Spania – hvorav omtrent halvparten er spanjoler mens resten er diverse innvandrere fra nord – er det naturlig å sette seg inn i de lokale kodene for normalt høflig omgang. Som alle vet går det an å trampe i klaveret sånn sett, for eksempel ved å si eller gjøre noe som oppfattes som uakseptabelt i Spania selv om det er fullstendig gangbart i Norge. Du vet. Turismen og dens sans for å oppføre seg som folk. Noen ganger kommer det skjevt ut og spanjoler har mange gode grunner til å være skeptiske overfor turister selv om turistindustrien er svært viktig for den spanske økonomien. Turister er jo mange ganger litt sånn her og der med oppførselen sin. Det blir ofte litt for mye sol og vin, litt for mange klager og kravstore holdninger, det ene med det andre, man ender uansett med “et profesjonelt forhold” til turistene. Spanjoler søker ikke i utgangspunktet noe personlig vennskapsforhold til denne kategorien av gjester. For å sette det litt brutalt på spissen: Folk og deres personligheter oppfattes i utgangspunktet som plagsomme vedheng til lommeboka deres. Mange turister oppfatter på sin side dette intuitivt og blir sure fordi de forlanger jo “ekte gjestfrihet” — men dette er etter min mening ikke mer realistisk enn å klage over at en hore som du betalte for å ligge med ikke blir forelsket i deg etterpå. Herregud mann. Hva forventer du?

En gang i tiden var jeg på et nettsted hvor det ble snakket om hva man ikke bør gjøre som turist i Spania — og siden ingen så langt hadde nevnt det la jeg til at man bør ikke ta initiativ til en samtale om borgerkrigen (1936-1939). Ikke ta opp temaet. Det er ekstremt upassende og kan umulig ende bra for deg. Noen andre følte seg – selvsagt – provosert av dette og la til at jeg sier hva jeg vil til hvem jeg vil – som ikke på noe vis virker som en klok holdning å holde seg med – men jeg besvarte ikke dette åpenbare forsøket på å starte bråk. Jeg bare ønsket vedkommende lykke til. Man bør jo helst ha lykken med seg hvis man aldri på noe vis “beregner sitt publikum” og avpasser farten etter forholdene, så å si. Problemet er at disse sårene fortsatt oppleves som åpne av mange spanjoler. Alle har familie som var på den andre siden av noen andres blant de som er tilstede slik at diskusjonen går fort av skaftet og ender noen ganger med harde ord og uvennskap for kortere eller lengre tid. Derfor bør man helst ikke være den som startet aftenens bråk. Claro? Du behøver imidlertid ikke å tro på meg hvis du ikke vil. Jeg bestemmer ikke over deg. Gud forby, Det er bare et reisetips. Bare vær deg selv du. Det går sikkert bra.

Paradoksalt nok har jeg ganske mange venner selv om jeg ikke er noen utpreget vennlig type. Det virker som om folk liker min form for kjølig formell korrekthet, selv om jeg nesten alltid befinner meg et sted på skalaen mellom det nedlatende og det uinteresserte. Kanskje de legger merke til at jeg er sånn mot alle. Det er ikke noe personlig. I en teologi hvor det finnes guder er jo jeg selveste hovedguden. Da må det bli sånn. Tro meg, det er en fordel for alle – meg selv inkudert – at jeg er gnostisk ateist og oppfører meg som om guder ikke eksisterer. Og når det kommer til mennesker så forventer jeg ingenting. Det er selvsagt bra hvis de er intelligente, kompetente, pålitelige og så videre, men jeg blir ikke på noe vis “skuffet” hvis de ikke er det. Hva raker det meg hva de er? Jeg skal uansett ikke ha dem med hjem og trene dem opp til å bli noen jeg kan bruke til noe. For mitt vedkommende er de fri til å være hva de vil. Jo villere, jo bedre, forsåvidt, så lenge de har normalt god selvkontroll i alle normale situasjoner.  Fungerer det for deg? Det fungerer bra for mange. Så snart de kommer seg etter sjokket over å oppdage at jeg tror de er idioter slår de seg til ro med at jeg tenker dette om alle. Til og med meg selv. La oss si at det er frigjørende på en håndfast her-og-nå måte. Jeg har veldig strenge standarder for meg selv men ingen for andre. Deres opplegg er jo ikke mitt problem. Jeg dømmer dem til å være mennesker – med alt det innebærer – men jeg gir dem ingen tilleggsdom ut over dette.

Filosofisk sett er begrepet vennskap veldig diffust. Er det en formell avtale? Markerer man det på noe slags rituelt vis? Eller er det en såkalt taus forståelse? Involverer det tillit? Må man si eller gjøre noe spesielt? Medfører det forpliktelser? Diskusjonen går sin gang. Det er litt vagt å snakke om gjensidig affeksjon men samtidig er det vanskelig å være særlig mye mer presis enn dette. Mer interessant er det imidlertid at skolebokdefinisjonen ovenfor presiserer at det er “mellom mennesker”. De utelukker altså vennskap mellom mennesker og dyr, selv om mange utvikler sterke følelser av affeksjon overfor ymse slags dyr og hevder at de opplever for eksempel hunden sin som en venn. Folk sier jo forsåvidt også at “hunden er menneskets beste venn” og det ene med det andre. Imidlertid ser jeg ingen venn. Jeg ser en slave. Det er jo slik at folk eier hunden sin, både de facto i atferd og formelt når det blir snakk om erstatningssak for skade vedkommende hund har forvoldt. Selvsagt er det ikke uhørt at man etablerer noe slags vennskap med slaven sin, men det er aldri “likeverdig”. Dette med rang dukker jo opp mange ganger om dagen selv i forhold til den mest veldresserte hund (eller kanskje særlig akkurat der). Ville slaven din valgt å være din venn hvis han var bevisst på at det fantes andre realistiske alternativer? Det kan man aldri vite, men jeg tviler. Uten at dette spiller noen praktisk rolle fra eller til; for resten av samfunnet er det din hund. Ditt ansvar. Og det antas presumptivt at formålet med å skaffe seg hund er at man ønsker seg en slave for psykoseksuelle formål, det vil si et “kjæledyr”. Noen å kose med. Noen man på lovlig vis kan ta livet av, selge eller på annet vis avhende hvis de nekter å oppføre seg underdanig og ta imot all din kjærlighet og nåde. Er dette vennskap? Ikke sånn som jeg definerer det, hvilket typisk har en tendens til å sammmenfalle med den akademiske definisjonen i de fleste tilfeller, også dette. Man kan ikke etablere vennskap med dyr. Dyra har selv veldig lite de skulle ha sagt om saken. De er jo slaver, født av andre slaver. Skjebnen deres er per definisjon å leve og dø som menneskelige eiendeler. Noe annet alternativ finnes ikke for dem. Juridisk sett så tror jeg faktisk at det er straffbart å prøve å “sette fri en hund” ute i naturen. Det vil falle innunder begrepet “dyremishandling”. Og selv om den eventuelt overlevde der ute ville den bli betraktet som et skadedyr som jaktlag ville blitt sendt for å ta ut.

En gammel sjaman jeg en gang møtte – lang historie – fortalte meg at mennesket ikke har noen venner her på jorda. Alle andre skapninger er livredde for mennesker — og det bør de jo også være hvis de ønsker å overleve et møte med “skapningens herre”. Hvor mange venner kan en streng diktator regne med å ha ute i befolkningen? Dette er ikke rakettfysikk. Bare bruk din sunne fornuft. Mennesket har ikke gode holdninger i forhold til andre dyr. Enkelte menneskelige individer er riktignok “vennlige”. De snakker om naturens vakre harmoni og det ene med det andre, men hvis du er et profesjonelt villdyr som overlever der ute bare i kraft av dine egne evner og talenter så kan du ikke ta noen sjanser med mennesker. Det beste er å holde seg langt unna dem — selv om dette blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år som går, med stadig nye veier, utbygginger, kraftlinjer og rørledninger som danner et veritabelt rutenett av menneskelig kultur. Det kan være dødelig farlig for ville dyr å rote seg inn i den labyrinten som mennesker typisk lager der de oppholder seg. Bare det å bli sett er et problem, siden folk gjerne stimler sammen for å stirre på – eller “ta selfier” med – for eksempel en elg eller noen rådyr som beveger seg inn i et boligfelt. Siden oppstår det kanskje en farlig situasjon, viltnemnda kommer for å avlive dyret, og slik endte den sagaen. Sånt skjer hver dag over hele verden. Konklusjonen må bli at det mest vennlige noe menneske kan gjøre i forhold til ville dyr er å holde avstand og ikke forstyrre dem. De liker sannsynligvis ikke noe bedre å bli stirret på av fremmede med ukjente hensikter enn hva du selv gjør, men hva skal de gjøre? Jage deg bort? Det er som regel ikke fornuftig bruk av krefter. Det beste er å flykte. Ta for eksempel ulven, som er et like uklokt tema å ta opp her i Østerdalen som borgerkrigen er i Spania. Hva tror du skjer med ulv, jerv eller ørn som beskytter det de oppfatter som “sitt territorium” mot både mennesker og de udyra menneskene omgir seg med? De blir drept. Forutsigbart nok. Vi er jo skapningens herre. Det er vi som bestemmer hva som har lov til å gå løs der ute. Og vi har mange slags våpen men få etiske grenser.

Altså, jeg er jo som jeg er. Krass og direkte, men ikke egentlig noen vanskelig person i den forstand. Det er bare at jeg foretrekker å gå rett på sak og har liten tålmodighet med alskens tøys og tull. Særlig folk som lyver. Livet er for kort for sånt. Herregud. Spar meg for den lange forklaringen du har pønsket ut og bare si det som det er. Kommer du ikke til avtalen? Neivel. Jeg ønsker ikke å vite hvorfor. Det er ikke min sak. Du er jo et voksent menneske. Du har dine grunner. Nok prat. Skal vi ikke bare enes om er nytt tidspunkt? Den typen mentalitet. Som du ser, jeg er ikke vanskelig, jeg gidder bare ikke å høre på dikt og eventyr. Dessuten gidder jeg ikke å lyve selv heller. Uansett hvem du er og hva det gjelder; hvis du spør meg om hva jeg tenker så kommer jeg til å fortelle deg hva jeg tenker. Jeg driter forsåvidt i hva du ønsker å høre. Det er ditt problem. Hvis du vil ha egomassasje er jeg totalt feil person å henvende seg til. Claro?

Fordi jeg er som jeg er har jeg de vennene jeg har. Det vil si ganske hardkokte typer som heller ikke liker fjas og tullprat. Vi foretrekker å heller bare sitte og skule på hverandre over kaffekoppen. Den som snakker først har tapt, liksom. Likevel er vi jo mennesker og kan ikke hjelpe for at så snart man åpner munnen så hopper toskenissen ut og fremfører noe slags synge- og dansenummer på bordet, som regel om helt dement idiotiske ting. Du vet hvordan det er. Kan en leopard endre flekkemønsteret sitt? Trukke det gitt. Skjebnen har skapt oss som det vi er. Noen brøler. Andre ler. Og sånn går dagene. Uansett, min venn Torstein hadde invitert meg på kaffe. Det betyr at han vil noe. Han har en plan. Det er imidlertid opp til meg å torturere ham med taushet lenge nok til at han røper planen sin. Det finnes jo prosedyrer. Sånn ble det til at jeg satt der, i pauserommet til den lokale industribedriften. Overfor meg satt Torstein og Gunnar. Kaffe?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg takket ja. Man må jo det. Finnes det noe sånt som et møte uten kaffe? Jeg har ihvertfall aldri opplevd det. Mange definerer “et møte” som en fest uten alkohol, noe som forsåvidt stemmer. Når det er møte sitter vi jo og skuler på hverandre over en kaffekopp. Når det er fest sitter vi og skuler på hverandre over en øl. Totalt forskjellige ting. Det handler om stemning. Alle skjønner dette. Om jeg har fått orden på denne affæren med bilen min? Jo takk, den starter helt fint nå. Ja det ble dyrt. Er det ikke alltid dyrt? Det er noe jævelskap hele forbanna faenskapet. Etter at vi hadde snakket ferdig om bilen ble det stille igjen i noen minutter. Noen kaster tiden bort med prat som sangen til han Lillebjørn Nilsen sier, men det er ikke oss. Vi er så tause at man nesten ikke skulle tro at vi puster. Men det gjør vi selvsagt, selv om hele opplegget er veldig “ambient”. Den eneste lyden i rommet er svak surring fra en vifte. Utenfor er det noen som snakker men det går ikke an å høre hva de sier. Det er en typisk dag der på bedriften. Vi puster sammen. Eller konspirerer som det heter på latin.

Gunnar sliter med de der greiene på hytta. Det har vært sånn en stund nå. Ja det blir dyrt. Det blir alltid dyrt. Han må ta noe overtid i jula. Ingen av oss skal noe sted. Ungene er voksne. Kjerringa har reist til syden. Haha. Det er ingenting. Kjerringa mi bor i syden. Jeg vinner. Alt er akkurat som i fjor, eller hvert år for den saks skyld. Sånn er livet. Pepperkake? Torstein holder frem en boks med Berthas fra superen. Jeg sier nei takk. Jeg takker alltid nei til kake og alle vet dette, men de spør likevel, de satans spøkefuglene. Til sist bestemmer jeg meg for at det er på tide å avslutte møtet, det vil si komme til saken og bli ferdig, så jeg sier at jeg må gå. Skal du ikke bare bli med på kvisslaget igjen? Det er Gunnar som skjærer gjennom. Saken er at det er kviss nede på pøbben i romjula. Det pleier å gå bedre for laget når jeg er med. Eller altså, jeg ville ikke klart meg bra alene i en typisk kviss. Jeg vet jo ingenting om sport, kjendissladder, moderne popstjerner og sånt som er populært på fjernsynet, men det har de andre orden på. Det de behøver meg til er fysikk, historie, geografi og sånt. Poenget med et lag er jo at man utfyller hverandre med spesialisering innenfor forskjellige områder av helheten. Å styrke et ledd er å styrke kjeden. Åpenbare leveregler i en teknisk industribedrift. Så vi laget en avtale. Vi stiller lag.

Paternalisme er en persons makt over en annen person som ikke kan forvalte seg selv, eller rettferdiggjørelse av en slik praksis. Ordet betyr formynderi og kommer fra det latinske ordet pater som betyr «far». Innen medisinens verden betyr uttrykket at helsepersonell avgjør hva som er best for pasienten. I det førindustrielle samfunnet i Norge, var det paternalisme mellom arbeidsgiver og ansatt. Arbeidsgiver hadde et ansvar for ansattes materielle vilkår. Paternalismen var dermed en ideologi som løp ut fra produksjonslinjen i den første industrielle revolusjonen, men det var også en ideologi i videre forstand forsåvidt som de definerte og legitimerte sosiale omgangsformene, og fordelingen av knappe ressurser. Først med den andre industrielle revolusjonen på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet og senere med introduksjonen av den fordistiske produksjonsmåten ble konfliktdimensjonen på arbeidsmarkedet synliggjort på en slik måte at grunnlaget for horisontal solidaritet innad i arbeiderbevegelsen kunne erstatte den vertikale solidariteten mellom arbeider og brukseier.

(Wikipedia)

Fra sidelinjen fremstår det postmoderne samfunnet som en konspirasjon mellom psykopatiske narcissister og underdanige spyttslikkere. For min egen del er det bent frem umulig å forstå hvordan det engang er mulig å beundre noe menneske – seg selv eller andre – med mindre det er noe alvorlig galt med psyken din; nærmere bestemt at du lever i en fantasi. Det er jo infantilt. Småbarn har en tidlig fase i sin personlige utvikling hvor de stiller seg fullstendig ukritisk til sine foreldre – eventuelt sine “de facto foreldrefigurer” hvis de oppdras av andre – og dette lar seg enkelt forklare ut ifra biologiske nødvendigheter, men de vokser dette typisk av seg når de kommer i skolealder og tar fatt på oppgaven med å danne en selvstendig personlighet. Siden følger en tiårsperiode – mer eller mindre – med “emansipasjon” i forhold til foreldrenes autoritet som kulminerer i det vi kaller “å folate redet” for å leve sitt eget liv. Det er unødvendig å si at dette er en prosess som ikke alltid går på skinner og som i mange individuelle tilfeller inneholder traumatiske elementer. For det første er jo ikke foreldrene nødvendigvis helt i vater mentalt sett. Mange takler ikke den maktposisjonen de plutselig har havnet i. Både ansvarsvegring og overdreven “voktermentalitet” er alminnelige standardavvik fra foreldreoppgaven — for ikke å snakke om hvordan interne konkurranseforhold mellom voksenpersoner kan tvinge barna til å “ta stilling” til psykologiske spill som de ikke har noen forutsetninger for å forstå. Noen er imidlertid heldige og kommer seg gjennom oppvekstårene uten å pådra seg erfaringer som medfører psykiatriske senskader. Faktisk til en slik grad at de ikke engang vet om at det er mulig å erfare denne prosessen på andre måter.

Vi bør snakke om det vi kan kalle elitistisk projeksjon, som i noen grad sammenfaller med klassisk paternalistisk personlighetsforstyrrelse. Altså den tanken – bevisst eller ubevisst – at ens egen livsstil og bekvemmelighetsnivå utgjør et ideal som alle andre burde aspirere mot. I sin mest “positive” form fremkommer dette som nedlatende overbærenhet i forhold til underklassen, det vil si de som ikke har – eller ønsker – adgang til de samme materielle privilegier som dem, mens i sin negative form manifesterer det seg som paranoid frykt for å miste det man har fordi “folk er misunnelige” og pønsker på revolusjon, tvungen omfordeling av samfunnsgodene gjennom skattlegging og det ene med det andre. Som alle kan se: Dette er borgermentaliteten på sitt mest groteske. De samler på alskens bling og fine ting slik at de kan etablere og utpynte en eksistensiell komfortsone som i metafysisk forstand utgjør gravkammeret for deres døde sjel. Alt de er finnes smurt utover dette gravkammerets vegger i form av noe slags konseptuelt kunstverk som i helhet utgjør legenden om deres tid her på jorda. Dette med å ha et “hjem” er en interessant perversjon. Mennesker er jo ikke stasjonære skapninger. Vi henger ikke fysisk fast i noe, alt sitter i hodet. Naturen har skapt oss ganske lettbente og ekstraordinært tilpasningsdyktige i forhold til omskiftelighet i miljøbetingelsene, men kulturen vil noe annet. Jeg vet ikke engang hva slags liv som er mulig å ha i dagens Norge hvis man ikke har bostedsadresse, bankkonto og smarttelefon, men det virker som noen ganske stusselige greier. Hvor skal man for eksempel oppbevare identiteten sin hvis man ikke er på nett? Det er forsåvidt vanlig å ordlegge seg med diverse vegetabilske metaforer i denne konteksten. Folk snakker om “røtter” og det å “slå seg ned” et sted som om de var løvetannfrø som kom seilende i vinden med det formål å “blomstre” på det sted de mer eller mindre tilfeldig lander etterhvert; på grunn av arbeidsforhold, romantiske opplegg eller andre årsaker som bevirker at de henlegger sine gravkammer akkurat der. For mange er det ikke engang noe valg. De har jo “familierøtter” tilknyttet en lokalitet de i større grad enn alle andre steder opplever som “hjemme”. Her skal du gå i all din tid, du Per Bufast. Det oppleves som svært reellt for mange – frivillig eller ufrivillig – at de er “tiknyttet” et spesifikt sted som de ikke uten videre kan forlate. Ihvertfall ikke uten at dette vil ha svært alvorlige konsekvenser for dem.

For øyeblikket har vi ganske sterke politiske føringer i forhold til en spesifikk type livsstil i Norge. Det er “meningen” at man skal påta seg et stort boliglån og finansiere dette gjennom å betjene noen kapitalinteresser — mens man ellers skal inn i en heteronormativ forholdsstruktur og etablere avlsprogram for nye samfunnsborgere. Slik er samfunnet formatert. Resten er bare prat. Spillerommet for individuell varans er selvsagt stort nok til å omfatte alt vi betrakter som normalt, men ikke stort nok til å omfatte alle. Blant annet derfor har vi en “underverden” som det åpenbart betraktes som politisk hensiktsmessig å beholde, for da vet vi i det minste hvor vi kan finne problembarna. Vi bortforklarer dette gjennom diverse moralistisk tåketale om “hva som er akseptabelt” – altså den foran nevnte elitistiske projeksjon – og/eller “hva slags samfunn vi ønsker oss” — som om dette er noe som lar seg styre. Som alle vet: Hver generasjon får de barna de får, ikke dem de skulle ønske at de fikk. Det har aldri noensinne eksistert noen “gamle” som ikke klager over at “de unge” ikke holder mål. Sånt må man bare avvise som det tøvet det er. Jeg kaller det som nevnt paternalistisk personlighetsforstyrrelse og det henger selvsagt sammen med at man ønsker alt det beste for barna og alt det der, men på en ureflektert og “dyrisk” måte. Far vet best. Men gjør han egentlig det? Selvsagt ikke. Fedre er de samme evneveike apene som alle andre. Imidlertid har de makt. Som ordtaket sier: “Den Gud gir et embede gir han også forstand”. Det er ironisk ment, i fall noen skulle være i tvil om det. Det er et såkalt hjertesukk som opprinnelig handlet om byråkratisk inkompetanse men som siden har kommet til å handle om alle maktforhold. Vi er jo bare mennesker — og mange av oss er skadeskutte og psykologisk forvridde monstere som prøver å leve ut våre egne fantasier om hva som er godt og riktig gjennom barna våre. Da går det som det går. De samme barna som vi elsker så høyt og som vi vil “gjøre hva som helst for” vokser opp med en klautrofobisk følelse av å være under konstant overvåkning og detaljstyring – rett og slett et “trygghetsfengsel” –  som de senere “gjør opprør mot” på enhver måte de kan finne på, gjerne med distinkt sadistisk bismak. Herregud. Jeg hater dere! Og så slamres det med dører og det ene med det andre mens de på alle målbare måter “gode foreldrene” sitter igjen som store spørsmålstehn og lurer på hva de gjorde galt underveis.

Hvem er “de som faller utenfor” som folk ofte henviser til i diverse samfunnsdebatter? Jeg har hørt mye om denne gruppen gjennom livet men har aldri vært i stand til å lokalisere dem som isolert fysisk fenomen. Det er jo relativt sett ganske mange som ikke “følger programmet” for etablering innenfor spillerommet av “det normale” slik dette til enhver tid defineres innenfor kulturen. Ubevisst elitistisk projeksjon påbyr å benevne dem som tapere, men i forhold til hva da? Er det utlyst noen konkurranse hvor man kan “lykkes” i større eller mindre grad? Alle er jo i utgangspunktet “bra nok” som de er, så hva fanden handler dette tøyset om? Borgermentalitetens kilde ligger i troen på at det finnes en objektivt “korrekt” måte å leve et menneskeliv på, selv om alle vet – eller burde vite – at dette er den svarteste løgn. Selvsagt finnes rett og galt som objektive kriterier innenfor konteksten av samfunnets formelle lover og påbud, men resten er fritt vilt. Vi kan kanskje snakke om moral som er mer eller mindre hensiktsmessig i forhold til hva enn det er man ønsker å oppnå, men ikke om moral som er “korrekt”. Alle har rett – om ikke plikt – til å danne sin egen identitet i samsvar med hva de opplever som sin eksistensielle sannhet. Ingen har noen som helst slags rett til å nekte dem dette. Ikke jobben. Ikke vennene. Ikke familien. Ikke kjæresten. Og definitivt ikke diverse samfunnsdebattanter som “ønsker å se” noe annet enn det som faktisk og fysisk eksisterer der ute. Den uhyrlige miljøproblematikken menneskeheten står overfor i disse dager er ikke noe som har oppstått på uforklarlig vis. Alt kan spores tilbake til det grunnleggende prinsipp at det er helt greit å utnytte andre menneskers livsprosesser i egen vinnings hensikt — som i sin utlagte og ved dette tidspunkt svært komplekse form har resultert i det samfunnet vi har, ikke det vi burde ha hatt. Vi er jo organiske og analoge strukturer som strever hardt med å tilpasse oss en postmoderne og digital virkelighetsoppfatning. Vi forholder oss til et mønster av logiske sekvenser men uten å selv være logiske av natur. Det finnes ikke selv den aller minste nubbesjanse for at det vil gå bra. Firkantede pinner går ikke i runde hull. Jeg forstår ikke hvorfor det reises spørsmål rundt årsakene til at det finnes så mye rusmisbruk, paranoide tvangsforstyrrelser og andre sinnslidelser i samtiden. Vi har skapt et samfunn som passer for roboter, men vi er ikke roboter. For å “lykkes” i den postmoderne samfunnsordenen må man avskaffe – eller i det minste omformatere og “administrere” – alle sine menneskelige særheter og individuelle egenskaper innenfor samfunnsmatrisen. “Ikke være seg selv, bare være seg selv nok” som Peer Gynt formulerte det for drøyt 150 år siden. Ting har ikke blitt enklere siden da.

Menneskerettigheter er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske. Disse rettighetene er uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem. Menneskerettigheter anses også som sentrale for å sikre fred. Menneskerettighetene handler for eksempel om retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd. Når stater blir part i en internasjonal konvensjon om menneskerettigheter, noe som skjer ved såkalt ratifikasjon, blir statene forpliktet til å følge det som står i konvensjonen. Hvis de ikke ivaretar sine plikter, bryter de sine internasjonale forpliktelser. På den internasjonale arena er det opprettet flere organer som fører tilsyn med statenes ivaretakelse av konvensjonsforpliktelser. Helt sentral er Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som skal sikre at statene følger sine forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). EMD har kompetanse til å avsi dommer som konvensjonspartene er rettslig forpliktet til å følge. I Europarådet er det også etablert en egen komité, Committee of Social Rights, som fører tilsyn med statenes overholdelse av Den europeiske sosialpakt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Som alle vet jobber sterke politiske krefter for at Storbritannia skal løsrive seg fra EMD, nærmest som en attpåklatt til Brexit (selv om disse tingene mildt sagt ikke har noe med hverandre å gjøre). Argumentet handler om “sjølråderett” og et konkret eksempel på hvorfor så mange briter er så forarget i denne saken er at Storbritannia ikke kan behandle flyktninger som de vil; helt spesifikt at det ikke er lov å rutinemessig sende alle innkommende asylsøkere til et tredjeland (som for tiden er Rwanda) mens saken deres blir behandlet. Altså, er det bare meg eller begynner dette gamle innvandrerspørsmålet å gå ut over alle støvleskaft? Av forskjellige årsaker har jeg ganske mange engelsktalende venner, men flest i Storbritannia — fordi jeg har bodd der i noen år og det ene med det andre. Det foregår en ganske lavintensiv dystopi der borte for tiden. Hva slags sosiale forhold må foreligge før relativt “normale” britiske politikere begynner å snakke om å melde landet ut av menneskerettskonvensjonen? Det første jeg tenker er at de har sluppet opp for vettuge argumenter. Dette er jo for faen galskap. Men det er også valgflesk som loves ut av det konservative partiet (Toryene) til en velgergruppe som har befunnet seg i en tiltagende tilstand av kognitiv ubalanse helt siden sosiale media ble noe som “alle driver med”. Nettet er jo ikke akkurat fritt for ondsinnet propaganda — og de evneveike er også aktive på Facebook, Twitter og resten av idiotfabrikken. Dermed går det som det går.

Noe man typisk hører folk si nå for tiden er at de ikke liker politikk – det er et tema folk ønsker å unngå diskusjon rundt fordi de oppfatter det som ekkelt og ubehagelig – men man hører nesten aldri noen si det som er sant (og som var vanlig å si før i tiden): Jeg har ikke greie på politikk. Det vi si at de har ikke satt seg inn i verken det politiske systemet eller de aktuelle sakene, så hva gjenstår å diskutere? Hva man føler? Her vil jeg be alle stanse opp et øyeblikk og spørre seg selv om når noen – med unntak av venner og familie – sist ga noen som helst slags faen i hva de føler. Seriøst. Dette er viktig. Handler livet ditt om hva du føler? Eller altså, det er ikke noe uviktig element i det store bildet, men hvis jeg skulle tippe ville jeg gjettet på at nesten alle er blodfokuserte på “det de må gjøre” på kort og lang sikt for å få det sånn noenlunde slik de vil ha det, uansett hva nå dette måtte være på individuelt detaljnivå, mens “det de føler” er verken her eller der. Ihvertfall er det sjelden noen andre bryr seg om sånt — og i den grad det tilsynelatende skjer så er det nesten alltid fordi “vennlighet” ligger inne som et krav i serviceprofilen og kundepolitikken til det firmaet – eller (sjeldnere) etaten – de er ansatt hos. De gjør bare jobben sin. Det er ikke noe personlig. Dette er profesjonell vennlighet, designet og implementert fordi noen tror at dette vil forbedre foretakets kvartalsresultater. Hvis du trenger en venn, kjøp deg en hund. Hvorom allting er, jeg har ikke desto mindre noen venner. (Mennesker, vel å merke. Jeg liker jo ikke engang hunder.) Jeg vet ikke hvorfor, jeg er jo sjelden særlig interessert, men folk jeg kjenner har en tendens til å behandle meg som “en man kan snakke med” så de kommer trekkende med alt mulig rart. Britene har det ikke bra for tiden. Vel, for noen av dem er alt helt hunky dory som de sier der borte, men for “befolkningen som sådan” ser det ikke bra ut. Det er ikke helt “tyske tilstander” ennå – jeg mener sånn som på 30-tallet – men det bærer i den retningen. Økonomien er helt på trynet og fascister marsjerer i gatene. Men alt er samtidig veldig postmoderne og surrealistisk. De snakker jo ikke om virkeligheten og “ting som er nødvendig å gjøre” men om fryktobjekter og “ting som kan komme til å skje”. I den grad de overhodet har noen plan så er alle punkter på planen vage og emosjonelle. Opplegget er jo for faen dement. Boligpolitikk, energiplanlegging, klima og matvaresikkerhet er “ting som befinner seg i virkeligheten”. Transer og “woke” er ikke.

De samme evneveike trollene som “heier på Israel” og synes det er en god idè å deportere hele den palestinske befolkningen til de øvrige arabiske land har åpenbart ikke lagt merke til for eksempel hva de sier i Egypt; at de kommer til å sende alle sammen videre til Europa hvis Israel tvinger palestinerne inn på deres territorium. Hvor kommer alle flyktningene fra? Det kan man jo filosofere over mens man ser på kartet over aktuelle konfliktområder i verden. Er det for eksempel noen som nå, tyve år senere, synes at invasjonen av Irak – med alt som har kommet i etterkant – var en god idè? Eller Afghanistan? Herregud. For et prosjekt. Det holder ikke mål å unnskylde seg med at man visste ikke den gangen det man vet nå og det ene med det andre, fordi det var faktisk ingen mangel på folk som sa ifra. Vi vet for det meste hva som skjer når noen starter en krig — og det har vi forsåvidt visst svært lenge. Flyktninger over hele linja er blant annet forutsigbart langt hinsides det kjedsommelige. Det er alltid mye enklere å starte en krig enn å avslutte den. At den som opprinnelig startet krigen trekker seg ut betyr jo ikke nødvendigvis at alle krigførende parter er ferdige med greia si — hvilket på ingen måte er det samme som å si at det noensinne har vært, er eller kommer til å bli en god idè å stå på fiendtlig territorium med en “stabiliserende styrke” som i nesten ethvert tilfelle bare utsetter – i beste fall – det uunngåelige “indre oppgjøret” som kommer etter en okkupasjon. Det skjedde jo i Norge. Da tyskerne dro ble det oppvask på kammerset. Rettssaker ble iverksatt og folk ble dømt til døden. Det er naivt å tro at afghanerne opplevde “den internasjonale koalisjonen” – hvor Norge var med – som kvalitativt særlig annerledes enn nordmenn opplevde tyskerne i årene 1940-1945. De har kommet hit med våpen men de er ikke oss. Selvsagt har den såkalte vesten et moralsk ansvar for livet og sikkerheten til de som hjalp “oss” under de krigene som har vært siden den 11. september 2001 og som fortsatt representerer betydelige sikkerhetsproblemer på globalt nivå. Saken er som den alltid har vært at det går an å skyte han som hater deg, men hva skal du gjøre med hans slektninger og venner? Nå har jo de også saklig grunn til å hate deg. Sånt bare baller på seg. Hevnens kretsløp er sikkert noe man kan mystifisere dagen lang, men det er likevel ikke akkurat noe ukjent fenomen for menneskeheten. Hvor mange historier om hevn finnes utgitt som bok og film? Hvor mange ganger har man selv hatt lyst til å hevne seg? Det går ikke an å si at vi ikke forstår hevnens natur.

Begrepet ontologi angir grunnleggende antakelser om, og orienteringer mot, verden og hvilke krefter som styrer verden. Ontologisk orienterte antropologer mener at slike antakelser og orienteringer skaper ulike virkeligheter, og at antropologi derfor må være ontologisk relativistisk. På et nivå har denne relativiseringen av virkelighet som en sosialt skapt helhet vært en grunnleggende del av tradisjonell sosialantropologi, og enkelte mener derfor at begrepet ontologi ligger tett opp til begrepet kultur. Ontologibegrepet skiller seg imidlertid fra kulturbegrepet ved at det hevder at vår erfaring av verden ikke går gjennom språklige eller tegnmessige representasjoner. Ontologibegrepet innebærer en påstand om at vår tilgang til verden er mer direkte kroppslig eller ikke-representasjonell – for eksempel gjennom sosialt lærte antakelser om hvilke vesener og krefter som finnes i verden og hvordan man må forholde seg til disse. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Den siste setningen angir etter min mening et ontologisk problem bare i teorien, mens i praksis er det et moralspørsmål. Jeg skiller selv ikke mellom uvitenhet og “dårlig moral” når de frembringer identiske konsekvenser. Å være en dumskalle er med andre ord ikke vesensforskjellig fra å være ond. Det hander i begge tilfeller om hendelser som utgår fra noens vilje. Hva eksakt som motiverer gjerningsmannen er jo i utgangspunktet lite interessant fra offerets synsvinkel, for å sette det på spissen. Barn forstår dette instinktivt. For dem er det en svært alvorlig sak når noen er “dumme” — men senere glemmer man dette. Eller rettere sagt, man fortaper seg i detaljer under et velment forsøk på å forstå tingene i verden ut ifra et voksent perspektiv. Hvilke krefter er det som styrer skjebnen? Det virker jo ikke som om noens “gode hensikter” har særlig mye å si fra eller til. Skal man derfor oppgi “det gode” som metafysisk ideal?

Lovene som vi omgir oss med i samfunnet tar ikke hensyn til folks abstrakte “hensikter” men desto mer deres konkrete handlinger. Når man kommer til spørsmålet om straffeutmåling vil man selvsagt vurdere slike forhold, men selve skyldsspørsmålet handler bare om objektive og bevisbare fakta. Gjorde den tiltalte det som beskrives i anklagen? Aktoratet fremsetter sin påstand – under henvisning til bevismateriale sånn og slik – mens forsvareren kommer med sine argumenter og juryen sier ja eller nei. Siden er det opp til dommeren å bestemme hva som skal skje videre med den som nå har blitt kjent skyldig, riktignok guidet av visse standarder og retningslinjer, samt gjeldende rettspraksis. Med noe varians fra sak til sak er det stort sett slik det foregår. Alle fengsler i alle land er fulle av folk som føler seg urettferdig behandlet og de vil heller anke, klynke og klage til krampa tar dem enn å bare akseptere dommen og innrette seg deretter. Her tilkommer imidlertid et kinky problem i det faktum at et antall individer faktisk har avsonet lange fengselsstraffer etter å ha blitt uskyldig dømt i rettsstaten Norge. Det virker åpenbart at kvalitetssikringen ikke holder mål — og at den sannsynligvis heller aldri har gjort det.

Viggo Kristiansen er jo litt av et tilfelle. Han sonet tyve år i de strengeste fengslene vi har, uskyldig dømt for den verste kategori av forbrytelser. Dette er en eksotisk livserfaring som er få forunt, kan man si. Hva er noe sånt verd? Jeg leste at han ber om nitti millioner. Herregud. Er det alt han vil ha? En slump kontanter? Rund det opp til hundre, betal sporenstreks ut pengene og si hasta la vista til norgesrekorden for justismord, og gjør det i går heller enn i dag. Alle sider av dette sakskomplekset er så fæle at jo før man får hele driten ut av verden jo bedre. Det er hva jeg tenker — men når hører noensinne noen på meg? Eller en hvilken som helst annen filosof, for den saks skyld? Folk er litt i overkant opptatt av å “ha rett” og jeg sier jo alltid at dette aldri er noe aktuelt alternativ. Det er ikke sånn verden fungerer. Man tar alltid feil, spørsmålet er bare på hvilken måte og hva slags konsekvenser det vil få. Enighet er jo ikke det samme som sannhet og det eneste man kan vite sikkert om sikkerhet er at de som føler det med sikkerhet må være dumskaller, eller altså uvitende. Usikkerhet er jo en fundamental egenskap ved fysikken og selve universet, det er ikke noen menneskelig svakhet. Imidlertid kan vi si at “så sikker som man kan få blitt under de rådende omstendigheter” er det optimale utgangspunkt for handling når det er noe man må gjøre, som det ofte er. Det man naturlig bør føle når man observerer virkeligheten er usikkerhet og tvetydighet. Ting er sjelden hva de ser ut til å være ved første øyekast. Herfra kommer begrepet aktsomhet, som har en tendens til å bli slengt ut av vinduet hvis man er glad i å “ha rett”.

Jeg er – selvsagt – ikke enig verken i premiss eller anvendelse, men nålevende mennesker har typisk en nærmest rørende tro på fornuften. Men slik har det jo ikke alltid vært. For eksempel i middelalderen eksisterte ikke fenomenet “mental sykdom”. Man betraktet de gale på en fundamentalt annerledes måte. Hva enn de hadde ble betraktet som “gyldig kunnskap” men på en alternativ måte. Vil du vite noe om verdens galskap? Spør en gal person, ikke en psykater. De gale ser jo ting ingen andre ser. Hva eksakt er det som skiller det gale fra det geniale slik sett? Det er et kulturelt spørsmål mer enn et medisinsk. Den mest klassiske av alle filosofiske problemstillinger er jo kunnskapsspørsmålet. Hva går an å vite og hvilke kriterier bruker vi til å skille “gyldig kunnskap” fra gale menneskers fabulering? Myten om det rasjonelle mennesket oppsto forsåvidt allerede i antikken, men kom ikke til relevant anvendelse innenfor politikken før under renessansetiden, og da som grunnlag for “det store moderniseringsprosjektet” fra 1500-tallet og utover. Det var en kulturrevolusjon, støttet av det nye fenomenet – vel, ikke akkurat “nytt” i den forstand, men nytt som massefenomen – med “det skrevne ord”. Lesing og skriving var tradisjonelt noe bare filosofer, magikere og geistlige drev med — dessuten en og annen “gal” person utover landsbygda og på småsteder. Imidlertid spredte lese- og skrivekunsten seg dramatisk ute blant folk da den nye boktrykketeknologien kom på markedet, til manges store bekymring. Hvordan skal dette gå? Å innvie vanlige mennesker i språkets hemmeligheter er jo som å la barna leke med skarpe våpen. Det er stokastisk forutsigbart at det ikke kommer til å ende bra. Det har det da heller ikke gjort.

For øyeblikket er menneskeslekten ganske føkka. Vi har riktignok fått mange fine ting som gjør livet enklere og så videre, men vi har også fått problemer på en skala som ingen noensinne har erfart tidligere. Situasjonen gjør det nødvendig å “snakke sammen” fordi det går ikke an å gjemme seg noe sted for å unnslippe globale vanskeligheter. Jordkloden er stor men ikke så stor — og uansett hva du har hørt eller fantaserer om så kommer vi aldri til å etablere oss på andre planeter. At noe kan tenkes betyr ikke at det kan gjøres. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Mennesker har imponerende mentale krefter, men vi er også så evneveike at vi brekker tåa i dørstokken noen ganger når vi blir opphissede. Her kommer geniet! Det er patetisk, men sånn er det. Hva som går an å vite setter selvsagt visse strenge begrensninger for hva som går an å lære. Dessuten tilkommer stor individuell varians i forhold til evner, talenter og det ene med det andre. De fleste ender med å “passe sine engne saker” og har i grunnen nok med det. Mye å gjøre, mye å føre og snart er det jul igjen. Det går rundt og rundt. Sjarlataner forfører oss med tryllekunstene sine hver dag. Det er ikke sunt å tro på fornuften, men folk gjør det likevel. Hva annet har de? Gud? Gud er død. Eventuelt så er han opptatt med andre ting enn å “gjete kongens harer” i menneskenes verden. Vi er nødt til å rydde opp i elendigheta selv. Men kommer vi til å gjøre det? Det gjenstår å se.

Når man beveger seg rundt i verden havner man ofte i tilfeldige grupper. Si for eksempel folk som står og venter på bussen, eller den køen man havner sammen med foran kassa i supermarkedet, eller de andre på venteværelset hos tannlegen. Den typen ting. I mitt tilfelle handler det om gruppen av andre bloggeres postinger som tilfeldigvis har havnet rundt min egen. Hva var det jeg skrev om? Herregud. Hvem kan huske alt sånt. Det var sikkert bare det vanlige surret mitt. Jeg planlegger jo ikke de tingene jeg skriver. Det blir hva det blir der og da. Alt er et improvisert “stunt” (selv om jeg riktignok googler ganske flittig for å avstemme fakta, årstall og så videre). Jeg vet ikke hva jeg eventuelt kunne gjort med radio eller video – skrivestilen min er jo på en måte “direktesendt” bla bla ukeblad – det har liksom aldri vært noe tema. Jeg skriver. Det er greia mi. Ferdig snakket. Så får folk tenke hva de vil om utkommet av prosedyren.

Hvorom allting er, jeg havnet sammen med han jeg tenker på som “ishockeybloggeren” som ofte fyrer av noen verbale bredsider mot ting som irriterer ham, og sånt er ofte morsomt, men denne gangen hadde han en “tittel med kokain” – som er en obskur kulturell referanse til boka Roman med kokain utgitt i 1934 av pseudonymet M. Agejev (verd å lese) – og det handler om noe slags drama med noen spillere som har brukt kokain på fest og det ene med det andre. Det første jeg tenker er at vel, noen må jo kjøpe og bruke faenskapet for at det skal gi noen mening at de finner to tonn av det i banankasser på Bamas modningsanlegg i Oslo. Herregud. Det er varer for to milliarder og hvem har råd til å miste en sånn last? Det neste jeg tenker er at idrettsfolk har da alltid vært ganske harde til å feste når det først skal være. Man hører stadig om diverse skandaler sånn sett. Hva klubber og forbund bør gjøre med dette? Det vet ikke jeg noe om. Geriatriks har kontroll på saken. Om jeg skal tippe vil jeg si at det skjer sikkert eksakt ingenting. Narkobruk er jo helt vanlig nå.

Neste blogger i den tilfeldige gruppen er selveste Verdensnyhetene, som jeg vil beskrive som typisk “veldig kortfattet” i postene sine. Denne gangen handler det om han der dansken. Rasmus Paludan. Han er noen slags omreisende evangelist og greia hans er å brenne koraner. Hvorfor gjør han dette? Han sier det er for å kritisere antidemokratiske grupper — og med det mener han formodentlig at poenget handler om å skremme og terge muslimer, med mye bla-bla og ompa-pa, selvsagt under politibevoktning. Han liker dem jo ikke. Muslimene provoserer ham. Så hva har han tenkt å gjøre? Hvor bærer dette hen? Alle som har noen som helst slags erfaring med mennesker vet jo at de gir ikke typisk opp en ting de selv liker å drive med bare fordi noen andre prøver å presse dem til det. Vi kan følgelig utelukke målsettinger som handler om å utrydde en religion med tvang i nåtidens Danmark, men kanskje Paludan er en fremtidens mann. Vil du ikke så skal du. Det kan jo hende at Danmark om ikke alt for lenge vil utvikle en sterk politistat som kan bruke kølle og tåregass mot uønsket religiøs aktivitet. Sånt ser alltid bra ut og det ender alltid bra. Vi har gode erfaringer med tvang og forbud mot “antidemokratiske grupper”. Hva kan gå galt? Det viktigste er jo at folk følger Guds bud om å hate og frykte sin neste og behandle ham slik man selv aldri ville godta å bli behandlet. Det står i bibelen. Har du lest bibelen? Det har jeg. Det er mye usammenhengends vrøvl men også noen bra ting. Akkurat som min egen blogg.

Rasmus Paludan tenker å starte teatergruppe, fordi han brenner jo for saken sin, som man sier, og har ikke tenkt å la seg kue av noe slags politisk tyranni som vil forby den evangeliske virksomheten hans. Teatergrupper har lov til å krenke menneskers følelser og provosere dem på annet vis når det inngår i en kunstnerisk produksjon. Følgelig er det bare å omdefinere det man gjør fra politisk agitasjon til fordel for nazistene til kunstnerisk virksomhet med et metafysisk formål. Du vet. Opplysning. Vekkelse. Engasjement. Nye tanker. Sånne ting. Han tenker sikkert at loven tilbyr et sleipt smutthul som han kan tre pølsa si igjennom og komme ut på den andre siden som gjenfødt kunstner. Halleluja. En stjerne er født. Jeg antar at dette er sånt som teller som intelligens i de kretsene. Smart I like. Smart ass I don’t. som noen sa i en film. Fra 80-tallet, tror jeg. Det virker relevant i denne sammenhengen.

Gestalt brukes innen filosofi og psykologi om en helhet som er mer enn summen av de enkelte delene, og hvor helhetens egenskaper ikke kan reduseres til egenskaper ved de enkelte delene.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

For de fleste praktiske formål opererer klassisk gestaltpsykologi innenfor det samme området som såkalte “holister”, det vil si at de tar utgangspunkt i idèen om at et menneskelig individ ikke kan forstås som en samling deler som eksisterer på ulikt vis til ulike tider, avhengig av hva slags situasjonelle omstendigheter som foreligger. I den grad noen er èn person ute men en annen person hjemme så lyver de på minst et av stedene, for å sette det på spissen. Nå er det forsåvidt helt normalt å legge seg til en profesjonell væremåte mens man er på jobb. Alle gjør dette i større eller mindre grad. Imidlertid betyr ikke begrepet normalt det samme som begrepet naturlig, for det er ekstremt unaturlig å ha mer enn èn identitet. Den medisinske fagtermen er multippel personlighetsfortyrrelse mens det mer folkelige navnet på dette er at man har et Janusansikt, det klassiske symbolet for en tvetydig natur. Som regel er ikke dette noe problem – det er jo som sagt så normalt at de fleste henfaller til det – og det representerer ingen patologi i den forstand. Pasienten er klar over at han presenterer seg selv på ulike måter i ulike sammenhenger men han oppfatter dette som en pragmatisk nødvendighet. “Den profesjonelle masken” beskytter de private delene av livet mot uønsket eksponering — men også omvendt. Jobben krever en standard for atferd og omgangstone som ikke er naturlig for vedkommende individ, men som må læres og perfeksjoneres som en del av stillingsinstruksen, særlig innenfor serviceyrkene. Man skal jo representere arbeidsgiveren, ikke seg selv. Den man “egentlig er” betraktes i de fleste profesjonelle sammenhenger som et unyttig vedheng til den man forventes å være i jobben. Det er en stor synd å “være privat” i yrker som krever stram profesjonell fokus.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er å identifisere seg med jobben. Hva driver du med da? er typisk det andre eller tredje man blir spurt om når man skal presentere seg for noen man ikke kjenner og de fleste velger å avgi et jobbrelatert svar, som sannsynligvis også er hva som forventes. Som alle vet er det to ting man vet med sikkerhet om alle andre mennesker, uansett om man “kjenner dem” eller ikke. Det ene er at de trenger penger så de må få dem fra et eller annet sted. Hvorfra? Dette er informasjon man behøver før man kan avgjøre om vedkommende er respektabel (som selvsagt kan bety hva som helst, folk er jo forskjellige). Det andre er at de er fette sinnssyke, for det er jo alle mennesker. Spørsmålet er bare hva de gjør med galskapen sin. Hvor er den mentale søppelfyllinga deres? Dette er også – kanskje i enda større grad – informasjon som må være med i betraktningen når noen skal plottes inn på respektabilitetsskalaen. Hvis de svarer noe slikt som at de er i fast jobb – detaljene er ikke viktig – med normal arbeidstid, er i et fast forhold og har barn så vet man mer eller mindre hva de “driver med”. De har jo i praksis ikke tid til stort annet enn jobb og familieliv. Men hvis du derimot er for eksempel “singel og søkende kunstner i etableringsfasen” blir det straks uklart hva det er som foregår med deg. Du er en løs kanon. Mye tid og få forpliktelser. Hva som helst kan skje. Sannsynligvis vil du snart spørre om å få låne penger hvis dere etablerer noen form for gemyttelig kontakt. Sånt vil man unngå. Ikke liker man å si nei til folk som er nødne, men man liker enda dårligere å låne ut penger til opplagt dårlige betalere, som man siden kanskje blir nødt til å “være streng mot” og det ene med det andre. Herregud. Det blir galt uansett. Det er best å holde kjølig men høflig avstand til disse dagdriverne. Virker dette som et sannsynlig scenario? Det er etter min mening ikke vanskelig å forstå mennesker før man begynner å grave i personligheten deres, som bør antas å være ubegripelig på detaljnivå. Å forstå seg selv som “identitet” er vanskelig. Å forstå andre er umulig. Det blir som P til NP — hvis du skjønner informatikk. (Hvis ikke er google din venn.) Personligheter er noe griseri og dette problemet blir ikke bedre av at mange bruker dem som angrepsvåpen. De “snakker om seg selv” (og prosjektene sine) som om det ikke fantes andre (og mindre kjedelige) tema for konversasjon.

Selv liker jeg ordet gestalt i sin opprinnelige, tyske betydning: Det er en “form”. Det forventes jo av voksne og selvstendige individer at de skal være “ferdig formet” i den forstand at de har kommet seg forbi det stadiet som kjennetegnes av ungdommelig impulsivitet og utviklet noen slags form for fasthet eller “stødighet” i sin daglige livsførsel. Et grunnlag for respekt, om du vil. Folk ønsker typisk å respektere hverandre og i sakens aledning er de ofte villige til å gå langt med å “se en annen vei” i forhold til diverse personlige særheter, men noen ganger blir det vanskelig. Generelt sett tar det flere år å bygge opp “personlig aktelse” innenfor en gruppe, mens man kan miste alt på få minutter. Det skal ikke så mye til heller. Sånn er livet. Rykk tilbake til start. Eventuelt blir det som det der monopolkortet: Gå rett i fengsel. Selv om du passerer start får du ingen penger. Hvorfor gjør folk så mye dumt? Og hvorfor er de så jævlig sære? Svaret er i nesten ethvert tilfelle at folk drives av frykt. Du kan tro hva du vil, men biologisk sett er vi dyr. Store aper. Nærmere bestemt rassaper, det vil si den typen som ikke har hale. Alle dyr drives av frykt. Dette er selve motoren i livet — hvilket bringer oss tilbake til dette med hvor folk tømmer søpla si. Vi er nødt til å vite hvor du får pengene dine fra og vi er nødt til å vite hva du gjør med galskapen din. Har du kontroll? Ingen har lyst til å etablere vennskap med noen som virker troendes til å plutselig gjøre noe fullstendig fette sinnssykt — med mindre de er sånn selv. Livet er jo et eventyr for mange, mens vi andre tenker at folk bør ha en rimelig grad av “bakkekontakt”. Et program for å kontrollere sin egen frykt, som imidlertid ikke kan være det gamle magiske trikset med å gjøre den om til aggressivitet. Det funker ikke. Man må beholde roen. De som henfaller til dramatiske følelser har ikke kontroll. De som lyver hele tiden – både for seg selv og om seg selv – har heller ikke kontroll. Saken er at vi lever i en kontekst – det postmoderne samfunnet – som forlanger både daglig fragmentering av personligheten og lydighet overfor “programmet”. Vi kan godt kalle det politisk korrekthet hvis du vil. Vi har ikke frihet i den forstand at vi kan si og gjøre hva vi vil, så da blir spørsmålet en avveining av ens personlige galskap mot hva vi kan kalle rimelighetshensyn. Hva slags deler av deg selv ønsker du å leve ut og på hvilken – rimelig – måte ser du for deg at dette skal skje? Det spiller jo liten rolle hva folk “tror”. Alt som teller er hva de gjør.

Reklame |

Postkonseptualisme eller neo-konseptualisme er både en kunstretning og en teori om kunst som har utspring i 1960- og 1970-årenes konseptkunst. Den opprinnelige konseptkunsten innebar en kunstpraksis der ideen bak et kunstverk eller en kunstnerisk handling ansees som viktigere for verkets innhold enn dets materielle eller estetiske utførelse. Postkonseptualismen bygger på den samme oppfatningen, men opererer med videre og mer fleksible rammer for hva som kan være gyldig som kunstnerisk materiale eller prosess. I nyere tid er det vanlig å hevde at det man kaller samtidskunst som sådan er postkonseptuell nærmest per definisjon. I den forstand er postkonseptualisme ikke lenger en avgrenset kunstretning, men heller et premiss for all kunstproduksjon som faller inn under betegnelsen samtidskunst.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så vidt jeg vet har jeg selv aldri vært utsatt for plagiering. Årsaken bør være åpenbar. Den som gir seg til å kopiere stilen min beveger seg ut på veldig dypt vann og hvis man er det kaliberet av mestersvømmer så er man også dyktig nok til å skape sine egne greier, slik at poenget med plagiatet – formodentlig å “spare seg for arbeid” eller noe i den gata – er dødfødt i utgangspunktet. De som blir plagiert har som regel en generisk og “anonym” stil som svært mange enkelt kan identifisere seg med. Jo mer sannsynlig det virker at “hvem som helst kunne ha skrevet dette” jo enklere blir det å stjele arbeidet og utgi det som sitt eget, eventuelt med noen små endringer her og der slik at det ikke blir alt for åpenbart hva som foregår. Selv er jeg lite interessert i plagiater og de manipulerende intrigemakerne som begår dem. Motivasjonen deres er for banal. Hva er det de prøver å oppnå? Sannsynligvis popularitet, kommersiell suksess og ikke minst de penger og sosiale goder som følger av dette. Med andre ord et typisk middelklasseproblem. Du vet. Den verdenen hvor folk sammenligner seg med hverandre og engasjerer seg i alskens “konkurranser om ære” — som ironisk nok er selve skolebokdefinisjonen av æreløs atferd.

Et alminnelig element innenfor postkonseptualistiske arbeider er appropriasjon, det vil si at man overtar – approprierer – allerede eksisterende kunstverk, gjerne svært kjente motiver fra kunsthistorien som Skrik eller Mona Lisa, og behandler dem som sosiologiske konsepter hvor det arbeidet man selv gjør kan for eksempel handle om forholdet mellom disse “ikoniske” arbeidene og det publikum som betaler for å erfare dem på nært hold. Gudene vet hvor mange pop art stilistiske appropriasjoner av Skrik og Mona Lisa som finnes der ute, men det er ikke så rent få, og mange av dem er ironiske i uttrykket. Gjenkjennelseseffekten er selve poenget her. Alle som ikke er født bak en låvedør i Indre Skrotumdal har jo sett Mona Lisa avbildet noe sted. Ingen plagierer Mona Lisa. Hva fanden er poenget? Svindlere har helt andre målsettinger enn kunstnere. Blant annet har de svært forskjellige idèer om hva det betyr å bli “oppdaget”, men den viktigste forskjellen ligger i holdningene til arbeid og produksjon. Svindleren er først og fremst en selger. Selvsagt kan det foreligge en mental forstyrrelse som medfører varians i motivasjonsfaktorene, men en typisk svindler jobber mer “mot publikum” enn den arketypiske kunstneren, som jobber “mot verket” (og som i hovedsak driter i hva publikum synes). Slik sett er plagiarister mer kunsthandlere enn kunstnere. Det er da også de som driver med kunsthandel som forarges mest av plagiater. Det undergraver jo virksomheten deres.

Nå er det på tide å bringe penger inn i bildet. Jeg kan selv ikke komme på noe som er mer vulgært og motbydelig enn “pengebegjær”, det vil si trangen til å stadig skaffe seg mere penger selv om man teknisk sett allerede har nok til å finansiere opptil flere livsløp. En fattig person som fantaserer om å ha råd til fine ting er ikke så mye interessert i “selve pengene” som de gledene de tror dette kommer til å gi dem, mens de rike ligner jålete fruentimmer som gjør seg til for hverandre med “siste mote” og den typen ting — som man jo må være evneveik for å la seg imponere av. Men der er vi altså. De fattige drømmer om å kjøpe fine ting. De rike drømmer om å kjøpe hverandre. Det de har til felles er at begge tror svaret ligger i mere penger. Og pengegalloppen går sin gang. Glasset er ikke fullt før det renner over. Problemet med å jobbe ut ifra en posisjon av pengebegjær er at penger “i seg selv” ikke eksisterer. Det er et nondeskriptivt konsept for ethvert medium som kan fungere som transportmiddel for kjøpekraft — eller sagt på en annen måte: Grådighet danner en rekursiv loop som “spiser seg selv” fra innsiden og ut helt til den såkalte sjelen blir til et svart hull; en eksistensiell avløpsåpning som ikke engang reflekterer lys. I svært bokstavelig forstand er dette det motsatte av kreativitet, som jo er “noe som kommer ut av sjelen” og manifesterer seg materielt gjennom kunstnerens arbeid. Slik sett er en som plagierer andre en dugelig forretningsmann, idet dette handler om å realisere et fortjenestepotensial, det er bare det at plagiaristen har ikke selv det talentet som kreves for å produsere kunstverk. Sannsynligvis forstår de ikke engang konseptet. Alt de ser er en mulighet for å tjene penger. Alt de føler er tyvens perverse opphisselse over at det går an å bare ta ting og slippe unna med det. Og da går det som det går. Menneskelige instinkter er vår biologiske arv som art. Naturen har skapt oss som åtseletere. Vi sporer opp kadavere som mer kapable rovdyr har nedlagt, skremmer bort åtselets egentlige eiere og overtar det for våre egne næringsformål. Alle menneskets følelser i forhold til andre dyr – inkludert andre individer av vår egen art – er fundamentert i disse instinktene.

Her er den lovede reklame: Platons samlede verk.

Jeg tjener riktignok ikke penger på å annonsere for denne glimrende julegaveidèen, så det er kanskje ikke “reklame” i den forstand, men det er likevel produktpropaganda som jeg retter mot alle, enten de ønsker denne informasjonen eller ikke, og bloggposten kan godt sies å være “motivert av Platon” i den forstand at – som Alfred North Whitehead en gang sa – all vestlig filosofi er bare fotnoter til Platon. Som alle vet liker jeg jo ikke reklame, eller rettere sagt: Jeg hater reklame, med dyp og mørk lidenskap. Jeg har absolutt og kategorisk ingen forståelse eller sympati for folk som driver med reklame. Det er det verste aspektet av vår allerede dekadente kultur når folk jobber intenst for å “pushe” alskens meningsløst fjas på hverandre for hva enn slags tredve sølvpenger de får for dette. Det er mental forurensning. Det mater demonen i ditt indre, som på sikt kommer til å spise opp alle dine menneskelige egenskaper og etterlate deg som et tomt skall. “Sponsorpenger” er ren og uforfalsket gift. Jeg skjønner selvsagt poenget med at alle må tjene til livets opphold og det ene med det andre, men jeg setter horer og narkoselgere mange hakk høyere på rangstigen enn sånne som bruker posisjonen sin til å promotere bløffmakeri. Saken er kompleks, det vil si at vi snakker om et sakskompleks hvor plagiarisme, utnyttelse, overgrep og reklame alle er forskjellige aspekter av den samme mentalitet. Det vil si “viljen til profitt” med alle tilgjengelige midler. Se for eksempel på hva som har skjedd med YouTube. Folk kravler over hverandre i jakten på reklamepenger og de tar alle mulige slags “snarveier” for å tiltrekke seg enda mer deilig cashish, inkludert – selvsagt – plagiater av hverandre, eller andre innholdsprodusenter på andre plattformer. Sånn blir det når pengene rår.

Satt opp mot hvor mye politisk skrik og skrål det ble skulle man tro at pandemien var noe stordramatisk, noe det forsåvidt var men ikke av de grunnene som folk tror. Tallene per i dag er at 700 millioner har vært smittet hvorav 7 millioner hadde et dødelig sykdomsforløp. Det skulle bli ganske nøyaktig èn prosent. Dessuten har mange som gikk gjennom sykdommen fått alskens senskader og ubehagelige ettervirkninger. Det er fortsatt uklart hvorfor noen ble rammet på så ondartet vis mens andre kanskje ikke engang merket at de var smittet. “Severe Acute Respiratory Syndrome” (SARS) ble første gang registrert i 2002 i form av coronaviruset SARS-CoV-1, som ikke har vært på radaren siden i 2004, da den hadde begrenset utbredelse men høy dødelighet (11%). Femten år senere kom imidlertid den berømte SARS-CoV-2, som brakte sykdommen “Coronavirus Disease 2019”, eller COVID-19 som vi alle har lært å kjenne og hate jævelskapen som. I de mindre begavede delene av befolkningen gikk det en kule varmt øyeblikkelig. Det finnes mange som fortsatt ikke tror på pandemien, eller de tror det var menneskeskapt og at hele opplegget var en skinnmanøver for å dekke over noen slags konspirasjonstiltak. Jeg har fortsatt ikke oppnådd opplysning i forhold til hva eksakt de tror, men jeg har inntrykk av at det handler om en relativt alminnelig paranoid vrangforestilling som postulerer at menneskenes verden styres av noen skyggeaktige eksistenser som muligens er av utenomjordisk opprinnelse, eventuelt at det er demoner som jobber for Satan, mens de mer “rasjonelle” mumler noe om Microsoft og chipping av mennesker med det formål å ta fra dem bibel og skytevåpen, ytringsfrihet og “sjølråderett i medisinske spørsmål”.

Det pågår for tiden en stor oppvask i Storbritannia. Spørsmålet er hvorfor akkurat de ble så hardt rammet – tommelfingerregelen er jo at èn prosent av befolkningen vil oppleve et dødelig sykdomsforløp – og det er mye underlig som kommer frem, men hovedtendensen handler etter alt å dømme om politisk motvilje mot de typiske coronatiltakene med nedstengning av samfunnet og isolering av de smittede, foruten selvsagt de forhatte munnbindene som ble påbudt i mange land (hensikten med dem er jo at man ikke skal puste ut fullt så mange virus hvis man bærer smitte). Det mest positive man kan si om den politiske ledelsen Storbritannia hadde da pandemien var på sitt verste er at de var inkompetente, men det mest realistiske er at de var – og fortsatt er – hensynsløst korrupte landssvikere. Enorme beløp ble underslått ved at lukrative kontrakter for levering av diverse utstyr tilknyttet pandemitiltakene ble tildelt “venner og nære forbindelser” av regjeringen, uten at de leverte varene holdt akseptabel standard for kvalitet, i den grad de overhodet ble levert. Saken er fortsatt under utredning. Lignende forhold forekom også i en rekke andre land, ikke minst i USA og Brasil, som begge hadde evneveike troll som statsledere på den tiden. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt slik. Hvorfor vil folk ha sånne politikere? Hvorfor vil de ikke ha kompetente og seriøse mennesker? Det er mye sirkus i en gjennomsnittlig valgkamp, selv i et relativt velorganisert og rasjonelt land som Norge. Det eneste som teller er å skaffe stemmer. Det spiller ingen rolle hva annet du har hvis du ikke har stemmer. Dette er definitivt medaljens bakside i et parlamentarisk demokrati. Alle som har lovlig opphold i landet har jo også stemmerett, enten de forstår hva politiske valg handler om eller ikke. Det begynner å bli lenge siden en typisk valgkamp foregikk “på tro og ære”. Nå for tiden sier folk hva som helst for å få stemmer. Hele opplegget har revet seg løs fra virkeligheten og svever nå rundt i noen slags parallell dimensjon av fantasier og ønsketenkning.

Se på bildet ovenfor. Hva ser du? De som har kunstutdannelse eller som på andre måter har tilegnet seg innsikt i symbolbruk ser flere og først og fremst helt andre ting enn de naive, som bare “ser det de ser” med sine barneøyne. Bildet forteller en historie, men man må være en av de “innvidde” for å tolke elementene i komposisjonen på korrekt vis. Alt har en mening. Alt betyr noe spesifikt. Selvsagt kan man la fantasien løpe løpsk og konstruere alle mulige slags “alternative tokninger” men dette er ikke konstruktivt. Det fører ikke til opplysning, bare til forvirring. Selvsagt kan man si at det har en spesiell betydning for meg, som bare jeg kan se, og dette er sikkert sant innenfor horisonten av subjektivt føleri, men det er ingen objektiv sannhet. Det er et villspor. Men det har av en eller annen grunn blitt vanlig i vår postmoderne verden å “stole på det man føler” heller enn å forholde seg analytisk til sakenes fakta og meningsinnhold. Sånn sett har vi oppdratt opptil flere generasjoner av evneveike fjols som ikke vet noen ting om noe som helst, men som bare laller rundt i en fantasi hvor kos er livets ultimate meningsinnhold og lidelse det verste ondet man vet om. Jeg har ikke selv noe problem med at det er sånn så lenge jeg slipper å forholde meg til slike mennesker, men noen ganger oppstår unntakstilstander og de idiotene som vanligvis bare er vagt irriterende endrer karakter og blir til farlige individer. Ikke på grunn av noen “ond vilje” men fordi deres mangel på forstand driver dem til å komme opp med den foran nevnte typen av “alternative tolkninger” i forhold til det som skjer. De er jo evneveike — som i praksis betyr at de har ikke evnen til å tenke kritisk og analytisk. De mangler evnen til å treffe korrekte valg i forhold til situasjonens alvorlighetsgrad. Dette er forsåvidt ikke deres egen feil – de har blitt trent opp til å være sånn, av velmenende foreldre, dullete skoleverk og det ene med det andre – men til vanlig er det bare de selv som lider under det. Siden oppstår kanskje en kritisk situasjon. La oss si for eksempel et pandemisk utbrudd av en smittsom og potensielt dødelig sykdom, siden dette er det for hånden værende tema, men det kan i prinsippet være hva som helst slags naturkatastrofe, krig eller annen ulykke som røsker opp alle rutiner med rota og presenterer et helt nytt sett med forholdsregler. Hva skjer da? Da går ting selvsagt helt i surr for idiotene. Da løper de rundt med “håret i brann” og bare skriker.

Som alle vet begynte renessansen i Italia, hvor fenomenet opprinnelig ble kalt “renasciemento” – gjenfødelse – etter at middelalderen gikk under og forsvant som en følge av Svartedauden. Man søkte inspirasjon fra antikkens tilsynelatende ordnede forhold og høyverdige estetikk. Det er jo derfor man begynte å kalle perioden mellom (det vestlige) romerrikets undergang og denne “gjenfødelsen” for middelalderen. Det som var mellom da og “nå” (relativt sett). Ingen visste eksakt hva som hadde forårsaket denne “store døden” men alle visste at det var noe svært alvorlig. Kanskje var det ugudelige tider? Kandkje var Svartedauden Guds straff fordi menneskene hadde forlatt antikkens idealer? Når religiøse krefter har stor makt kan man forvente religiøse årsaksforklaringer for alt som skjer. Det skulle jo enda ta noen hundre år før vi oppdaget bakterien Yersina pestis og ble i stand til å utrede saken på skikkelig vis. Smitten finnes ennå, men den lar seg enkelt behandle. Faktisk så er det noen som sier at vi befinner oss midt i den tredje pandemiske bølgen av Yersina akkurat nå. Den begynte i 1850. De “hete” områdene er i Øst-Asia, Sør-Afrika og de vestlige delene av USA. Den første bølgen startet i 540 og vi kaller det “den Justinianske pesten”, mens den andre kom i 1346 og kalles Svartedauden. Den tredje har ikke noe navn og er for det meste under kontroll. Men dette er ikke noe som folk typisk går rundt og vet, med mindre de jobber med medisinske temaer eller har “klisterhjerne” sånn som meg. Mikrobenes verden foregår jo bokstavelig talt under radaren for de aller fleste, selv om mange har utviklet alle slags engstelige tvangskomplekser rundt dette med smitte og smittevern. Hvis alt du vet er at du til enhver tid er omgitt av småjævler som kan invadere kroppen din og gjøre deg syk kan det vel hende at du vil overdrive litt med sikringstiltakene noen ganger, men for de mer nøkterne og avbalanserte finnes det fornuftige tiltak og forholdsregler som for det meste vil holde deg frisk mesteparten av tiden. Ta for eksempel salmonella. Godt kjent og dårlig likt, men vi vet for det meste hva det er og hvorfor/hvordan smitte skjer. Et passende tema på en bloggplattform hvor det er mye matprat? Jeg har hatt det en gang. Det var ikke særlig gøy. Jeg håper jeg slipper å oppleve det flere ganger.