Forfatter: apecalypso

Déjà vu, også skrevet deja vu på norsk, (fransk for ‘allerede sett’) er en følelse av å ha opplevd noe tidligere som man i virkeligheten opplever for første gang. Fenomenet innebærer en sterk fornemmelse av gjentakelse og gjenkjennelse, som om en allerede har et minne av samme hendelse, sted, person eller noe annet som en faktisk ikke kan ha opplevd, sett eller møtt før. Opplevelsen etterfølges ofte av en underlig eller uhyggelig følelse.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Selv vil jeg beskrive det folk kaller deja vu som et sjeldent øyeblikk av våkenhet i en søvngjengers liv. Slik sett kan det sammenlignes med epifanier, også kjent som åpenbaringer, eller “et plutselig øyeblikk av innsikt” om du vil. Saken er i ethvert tilfelle at disse erfaringene betraktes som paranormale (som er et bedre navn enn “overnaturlig”) og er ikke typisk noe ettertraktet ute blant folk. De er jo skremmende. Folk liker ikke skrømt. Folk vi ha kos. Du vet. Nytelse, behag, glede, avslapning, samvær, hygge, rekreasjon og en rekke andre ting som har det til felles at de bringer “livsglede” både i situasjonen og over langen. Hvem er for eksempel ikke opptatt av mat, sex og rusmidler? Alt du eventuelt kan vise meg er jo bare et kvantum individer som har negativ interesse for disse tingene. Engasjementet er ofte til og med større hos de som har noe imot greia enn de som bare liker det, men ellers trekker på skuldrene i forhold til “forklaringen”. Det er noe jeg gjør fordi jeg liker det og flere forklaringer skylder jeg ikke noen. La oss holde oss til de lovlige rusmidlene kaffe og alkohol for nå. Hvor vanlig er det å ha en nøytral posisjon i forhold til disse giftstoffene? Selv kjenner jeg eksakt ingen som ikke har en lang liste med tildels sterkt innbyrdes motstridende meninger om alkohol og diverse sosial problematikk tilknyttet avnytelse av dette rusmiddelet. Men alle er forsåvidt enig om at “det finnes de som bør ta det rolig med alkohol”.

Indisk filosofi har ganske mye om dette med “uforklarlig gjenkjennelseseffekt”. Dette føles kjent selv om jeg vet at det er ukjent. Shivas dans, det store karmahjulet og det ene med det andre. Du kan lese om saken selv. Alt sånt er jo mye enklere nå i vår tid enn det noensinne har vært tidligere. Èn idiot kan samle inn like mye data på en ettermiddag med nettsøk enn et helt jævla team av skarpt undersøkende gravejournalister greide på en uke før nettet kom. Jeg kødder ikke. Det er ganske vilt. Likevel er det ikke slik folk typisk bruker internett. Som jeg sa: De søker jo først og fremst kos, men det er også gøy å se på et freskt slagsmål. Du vet. Konflikt, konkurranse, konfrontasjon. Skalaen varierer mellom det vi kan kalle “høflig debatt under styring av en kompetent debattledelse” og det vi må kalle “ville og gale dyr som skriker fornærmelser til hverandre”. Man finner hele registeret på internett, noen ganger til og med innenfor rammen av det samme show, særlig de som involverer et publikum i opplegget “for å sprite opp stemningen” og lage bra fjernsyn. Hvis man velger å se på saken fra et deja vu-perspektiv er det vanskelig å se stort mer enn de samme gamle apene som gjør de samme gamle tingene, bare at nå har vi smarttelefon. Fremskrittstanken postulerer at tiden er en linje, i den forstand at den går fra punkt A (fortiden) til punkt B (fremtiden) og vi er en mer eller mindre virkende kraft i midten. Nåtiden er hva som definerer fremtiden. Vi skaper vår egen virkelighet gjennom handlingene våre. (Dette er forresten hva det ofte svært misforståtte konseptet karma handler om. Selve ordet betyr “handling” men begrepet omfatter også “skjebne” i en større forstand, på grunn av hvordan ethvert valg vi gjør i livet åpner noen nye dører, men samtidig lukker de også noen av de gamle alternativene som en gang var aktuelle. Summen av denne komplekse prosessen er hva karma betyr.)

Motsatt denne lineære tidsoppfatningen har vi den sykliske tanken, om at ting går rundt og rundt, historien gjentar seg og hvert jævla år må man deale med de samme gamle problemene. Vi er tilsynelatende “fanget i et program” som gjentar seg selv om og om igjen, bare med små justeringer i kostyme og scenografi. Selve plottet og handlingen i stykket kan bare bevege seg innenfor en avgrenset ramme som har et avgrenset antall mulige posisjoner, lik et sjakkbrett. Det å flytte på en brikke medfører forsåvidt “forandring” (fordi man flytter jo på seg) men det vil alltid også være “repetisjon” (fordi det finnes ingen posisjon på et sjakkbrett som ingen har brukt før). For eksempel går mennesker på den samme måten nå som før. Fotarbeidet har ikke endret seg på noen vesentlige måter. Armer og hender fungerer likt. Koordinasjon mellom øye og hånd er hva de fleste anser å være “motoren” i hvordan (og hvorfor) menneskeheten utviklet såpass avanserte kognitive (eller sapiente) egenskaper — men selv tilhører jeg det mindretallet som favoriserer “seksuell seleksjon”. Det går imidlertid an å argumentere for at det ene følger naturlig fra det andre, la oss si som hvis prisen for å ligge med noen i den pleistocene tidsalder var “en pent formet stein” som i kraft av sin blotte eksistens dokumenterer tilvirkerens kompetanse innenfor den dominante økonomiens eksistensielle forhold på den tiden: Man må jo kunne lage nyttige ting som kan brukes i hverdagen, eventuelt må man beherske dette med å lage “fine ting” som har emosjonell affeksjonsverdi (fetisjer). De som fikser dette opplegget best vil lykkes best i selskapslivet. Og sånn fungerer det stort sett ennå. Fine ting som alle oppfatter som ettertraktede kan brukes som valuta. Vi kan betale noe med en passende mengde “verdisaker”. Dette prinsippet er hvor gammelt som helst, fordi sånn er menneskenaturen. Transaksjonell. Dette befinner seg ikke på moralskalaen. Mennesker “er sånn” og har alltid vært det, akkurat som hvordan fotarbeidet fortsatt fungerer likt.

Hvor gammelt er det komiske prinsipp? Må man være intelligent for å “forstå vitsen” og le av den? Jeg tviler på det. Vi behøver bare en viss grad av gjenkjennelseseffekt. Sånt er enklest å se når de driver med “kroppskomedie” (slapstick) men også mer spissfindig og “mental” komedie følger det samme mønsteret. Det virker ukontroversielt å anta at humor som fenomen er vesentlig mye eldre enn sivilisasjon som fenomen. Jeg mener, hva med de ablegøyene som typisk får spebarn til å bryte ut i latter? Jeg har møtt mange slags småbarnsforeldre i mitt liv men aldri noen som ikke synes det er gøy å få ungen til å flire. Lar sånt seg engang analysere? Alle vet at ungeskrik er noe som kan gå deg på nervene, men når de små ler uhemmet av ablegøyene dine – hvor teite de enn måtte være – føles det liksom som at du har litt “magisk flow” gående. Publikum liker jo det du gjør. Er dette kanskje ikke normal atferd overfor de minste barna? Selvsagt er det det, og nettopp derfor fungerer det som “trening”. Å få lokket frem latteren er en av de tidligste erfaringene folk typisk har. Ville vi lært å le uansett? Det er vanskelig å si — og jeg ser ingen etisk forsvarlig vei til å bevise noe i saken. Imidlertid kan vi gjøre alle mulige slags tankeeksperimenter. Går det for eksempel an å føle seg utrygg mens man ler (eller omvendt)? Vi har selvsagt det som kalles “nervøs latter” (fnising i spente situasjoner og den typen ting) men i den grad vi ler uhemmet av noe så har vi på en måte sjaltet ut muligheten for at dette er noe umiddelbart farlig. Øyeblikket handler om kos, ikke om å være forberedt på hva som helst. Når det gjelder dette med lyder og ulyder i spebarn så virker det rimelig å anta at enhver form for menneskelignende skapning helst vi ha en unge som ler — og at det “alltid” har vært sånn. Det er en “sosialiserende energi” når man ler sammen — og den er langt å foretrekke foran alle gode grunner til å gråte sammen, selv om dette åpenbart også har en bindende effekt mellom individer.

Spørsmålet om hva som er morsomt er en helt annen type problem. Finnes det noe som er for alvorlig til å spøke med? Derom strides de lærde, men selv vil jeg si det er situasjonsbetinget. Fornærmer du noen? I så fall må du vurdere nøye om din “sans for humor” har rang foran noens “kompliserte følelser” slik situasjonen befinner seg. For eksempel bør man kanskje ta det rolig og legge seg mer på en linje av “taus respekt” hvis omstendigheten er noens begravelse, fordi man ønsker jo ikke noen konkurranse rundt hvem som er selskapets midtpunkt akkurat da. Imidlertid bør man definitivt bruke “humor som skjold” hvis man står midt oppi en av livets mange vanskeligheter og føler på sin egen avmakt. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Hvis man har god grunn til å si jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte så er svaret at du skal le av det, fordi dette er en bedre energi å jobbe med. Du vet. Sånne ting skjer. Og latter er mer optimistisk enn det meste annet man kan gjøre når verden blir absurd rundt ørene dine. Hvem er eliten i Norge? Jeg sliter litt med å få tak i de fundamentale definisjonskriteriene for dette begrepet, men det ligger jo i sakens natur at vi snakker ikke om “folk flest” men om et fåtall individer som på noe slags vis er “bedre stilt” enn resten. Ut over dette kan vi kvalifisere ting nærmere med ordsammenstillinger, slik at vi får makteliten, finanseliten, idrettseliten, åndseliten og så videre, men jeg må jo være ærlig så da blir det å si at jeg mistenker dette med at eliten er udefinerbar som noe av poenget. Du skal ikke vite hvem de er, du skal bare “hate selve konseptet” – altså elitisme i seg selv – og betrakte dette nærmest som en slags perversjon. På den annen hånd har vi folket, som aldri tar feil. “Folkets vilje” er alle tings siste svar. Mange mener det samme som meg. Dette betyr ikke at hva enn folk “mener” er riktig eller galt, men det betyr at man kan finne sosialt fellesskap blant såkalte meningsfeller, uansett hvor ulike man ellers måtte være. Sånn er menneskenaturen.

Spør du meg så er jeg elitistisk som faen. Jeg har ansolutt nada og nix tålmodighet med bløff, slurv, sjuskeri og dårlig håndverk ellers, enten vi snakker om abstrakte eller konkrete emneområder. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri. Har aldri skjedd og kommer heller aldri til å skje. Jeg har ikke sånn legning. Alt i meg trekkes naturlig i retning av “forbedringer” av alt jeg kan rå for, uten stans og til enhver tid, så det følger naturlig av dette at det blir problematisk å ha omgang med de som har lavere og/eller mer variable standarder. Det plager meg aldri at folk er late – alle intelligente mennesker er jo late – men det går meg på nervene når de ustanselig kjører ting i grøfta fordi de enten overvurderer sin egen kompetanse eller undervurderer tingenes vanskelighetsgrad, eventuelt begge deler i uskjønn forening. Saken er at det er verken straffbart eller smertefullt å være en idiot, så det er derfor naturligvis vanlig. Folk flest er idioter. De velger at ting skal være slik, fordi “det enkle er ofte det beste” og så videre. Samfunnet er lagt opp til at man behøver egentlig aldri å tenke en eneste selvstendig tanke i sitt liv, fordi alt er under kontroll til en slik grad at alle kan “få seg en jobb” og etablere en i verdensmålestokk temmelig solid økonomi i dagens Norge, såfremt de ellers er normale i kropp og sinn. Globalt sett kan vi si at Norge er eliten sammenlignet med hva de har å streve med i mange andre land, slik at å snakke om hvem som er eliten i Norge blir som å snakke om hvem som er rikest i kongefamilien. Det er sikkert noen men flisespikkingen rundt dette blir jo absurd hvis vi sammenligner livssituasjonen til selv de dårligst bemidlede av dem med omstendighetene til så å si alle andre mennesker som noensinne har levd. Hvis du for eksempel reiser til India, Colombia eller Nigeria så betyr jo bare det norske passet ditt at du er “en av dem”. De rike landene. Eliten. Alle vet dette og alle innretter seg deretter. Litt avhengig av hvordan du ellers fremfører deg må du ikke forbauses (eller fornærmes) av at du oppfattes mest som et unyttig vedheng til lommeboka di. Eller en tilfeldig forbipasserende økonomisk mulighet, om du vil. Sånne som beveger seg rundt til fots og selger “souvenirer” av alskens slag kunne neppe brydd seg mindre om livshistorien din, men de er svært interessert i å utforske din kjøpekraft. Er det ikke slik “folket” typisk forholder seg til “eliten” da?

Vi avslutter med en av de mindre kjente klassikerne fra elitealderen for bandmusikk.

Don Quijote, eller egentlig El ingenioso hidalgo Don Quijote de la Mancha («Den skarpsindige herr Quijote fra La Mancha»), er et prosaverk av spanjolen Miguel de Cervantes Saavedra (1547–1616). Verket består av to deler utgitt i 1605 og 1615. Det er kanskje det mest innflytelsesrike spanske litterære verket noensinne, og dannet grunnlag for en mer moderne skrivemåte innenfor skjønnlitteratur. Det regnes ofte som den første romanen i vestens litterære kanon. Ved å fremstille hovedpersonen, Don Quijote, som sinnssyk, omgikk Cervantes inkvisisjonens sensur. Han kunne nokså fritt kritisere og gjøre narr av både presteskap og Bibelen ved å bortforklare dette som del av hovedpersonens galskap. Navnet Don Quijote og uttrykket «å kjempe mot vindmøller» er gått inn i dagligtale og viser til feilslått idealisme og nytteløs kamp mot innbilte motstandere.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vedrørende det som skjedde har jeg to datapunkter og èn tangent. For det første, det virker ikke rimelig at strømmen skal gå i hele Spania og Portugal (pluss noen deler av Frankrike) samtidig. For det andre, når dette likevel skjer virker det ikke rimelig at hele mannskiten skal være restaurert og tilbake på jobb i løpet av bare 24 timer. Dette er datapunktene. Disse tingene skjedde. Hva de betyr? Det vet jeg ingenting om, men jeg har – som nevnt – en tangent. Jeg tenker datasentre. Hvor mange sånne har de i Spania? Eller mer presist formulert: Eksakt hvor stor andel av strømproduksjonen deres går med til å drive datasentre? Noen påsto at 21% av irsk strømproduksjon kjøpes opp av datafirma, men jeg har ikke brydd meg om å etterforske saken nærmere fordi andelen ved dette tidspunkt er ikke like interessant som problemet med at de oppskalerte datamodellene vi kaller kunstig intelligens krever aldeles latterlig mye kraft for å fungere — og dette er hva mange kaller selveste fremtiden nå, så da så. Bare et “vanlig” datasenter tilsvarer jo en middels stor by i strømforbruk, så enhver kan selv regne ut med alle fingre og andre utstikkende kroppsdeler de har hvilken retning dette opplegget bærer i.

Mens vi snakker om saken, jeg har lagt merke til en viss treghet i generell opplastningstid på denne siden i det siste. Som vanlig antar jeg i utgangspunktet at feilen ligger hos meg, men den har holdt seg stabil i noen dager og det påvirker etter alt å dømme ingen andre av de nettsidene jeg bruker, så hypotesen min må bli – basert i visse andre “tegn i tiden” – at det foregår en økonomisk oppstramming/nedskjæring av ressursbruken her, nærmere bestemt at de har kanskje flyttet hele domènet til en serverhost – jeg har minimal teknisk innsikt i sånt, men jeg vet det er vanlig å leie plass hos datasentre for slike formål – som har “mindre kapasitet i båndbredden”, ergo er den billigere å bruke, den bare laster saktere enn før. Et ankepunkt innenfor kategorien “take it or leave it” vil jeg tippe. Foreløpig er dette bare “mildt irriterende” – som så mange andre egenskaper ved dette nettstedet – men man tar det som “the cost of doing business” inntil videre. Vi får se hvordan ting utvikler seg videre. Bloggplattformen har uansett bare et “passivt eierskap” som neppe er interessert i noe mer eller annet enn å la ting seile sin egen sjø så lenge de fortsetter å bringe inn mer penger enn det koster å drive opplegget. En normal forretningsavgjørelse innenfor en kontekst hvor det å tjene penger er hva alt til syvende og sist handler om. Sånn fungerer markedskreftene, ifølge de ryktene jeg hører. Kjøp, salg og beinharde forhold.

Ellers er det å si at jeg prøvde noe nytt i går. Ting gikk bra i den forstand at jeg overlevde erfaringen, men jeg kommer ikke til å gjenta det. Du vet. Noen ganger må man jo i asiabutikken for å handle inn diverse krydder og sånt. Da tar man kanskje samtidig med seg noen poser med hurtignudler. Ihvertfall pleier jeg å gjøre dette. Og fordi jeg er en hardhaus med “sterk mat” tenkte jeg at jeg kunne liksågodt teste ut koreanske double hot chicken noodles, men herregud. Jeg vet strengt tatt ikke hvordan det smaker å jafse i seg rødglødende grillkull med skje, men omtrent sånn må det vel være. Såpass at både nese og øyne umiddelbart begynner å renne, mens resten av kroppen hikker fordi smaken er så sterk at hele systemet låser seg. Er det mulig? Denne jævelskapen er faen ikke spiselig engang. Jeg skjønner ikke helt hvordan de har fått det til, fordi jeg vet av erfaring at ikke engang en jafs med fersk habanero har sånn sjokkeffekt på kroppen. Ja det brenner og alt det der, men det er likevel kontrollerbart. Men disse nudlene? Glem det. De skal arkiveres sammen med visse andre sauser som åpenbart ikke har gått inn for spisevennlighet. Sånt er for folk som er mye tøffere i trynet enn meg, fordi jeg antar jo at de som spiser sånt gjør det “for å bevise noe” og ikke fordi det smaker godt. Dyre var de også. En typisk pose med hurtignudler skal koste mellom ti og tyve kroner – noe i den gata – mens disse kostst førti, så jeg tenkte at det var et (for denne sammenhengen) luksusprodukt basert i bedre råvarer eller noe. Når skal jeg egentlig lære hvordan verden fungerer? Herregud. Prisen er høyere fordi det er en ekstra fin pose. Det er alt. Riktignok var selve nudlene tykkere enn de billigere modellene men smaksopplevelsen – etter at det verste sjokket hadde gitt seg – var ikke av “en helt annen profil” enn det vanlige rasket i de laveste prisklassene. Mye MSG, hvis du skjønner hva jeg mener.

Hvorom allting er, det ble altså slik at like før jeg flytter til Spania – hvor den typiske kostholdsprofilen blant folk er bedre synkronisert med mine egne smakspreferanser – må jeg oppleve en fullstendig (og så langt uforklarlig) nedstegning av hele strømnettet. Jeg vet jo ikke noe om hvordan de har lagt opp det fysiske nettverket med transformatorer, “noder” og denslags, men det virker som sagt ikke rimelig at hele mannskiten skal kollapse overalt og samtidig. Jeg tipper de har fått noe å tenke på nå, i likhet med meg selv, som definitivt kommer til å installere eget solcelleanlegg så snart jeg har råd til det. Alt jeg har for sånne situasjoner der jeg befinner meg nå er et bensindrevet aggregat som i verste fall kan brukes til batterilading og denslags men det er “egentlig” beregnet på elektroverktøy når man befinner seg på jobb et sted som ikke har innlagt strøm. Folk på nettet som snakker (og spår) om kunstig intelligens påstår at kraftbruken innenfor denne sektoren kommer til å doble seg mange ganger i løpet av de få neste årene som kommer. I praksis betyr det at diverse datasentre kommer til å svelge unna all den strømmen de kan få tak i, med de konsekvensene dette vil ha for tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet. Som alle vet er jo alt som befinner seg “i skyen” bare eksternalisert informasjon som lagres på leid plass i et datasenter. Jo mer databruk det er ute i befolkningen jo flere datasentre behøves. Dette er ikke akkurat høyere matematikk. Alle som ser for seg diverse datajåss som en “ny vekstnæring” bør ta med i beregningen hva sånt betyr i praksis for kraftmarkedet, både på utbyggings og distribusjonssiden, men kanskje først og fremst prisen. Tror du at du har dyr strøm nå? La oss snakke om saken i år 2030. Jeg vet ikke hva du ser for deg, men selv vil jeg tippe det er “høy sannsynlighet” for at vi har vært gjennom enda en pandemi innen de neste fem år er ute.

Den nye ministeren for sunnhet og folkehelse i Amerika er en latterlig figur, men ikke la dette distrahere deg. Han er også direkte farlig, i den forstand at han lyver og bløffer om farlige ting. Ta for eksempel “vaksiner og autisme” — som har en tydelig korrelasjon fordi det er vanlig å gi visse vaksiner til den samme aldersgruppen hvor man typisk finner de tidligste klare symptomer på autisme hos de individene det gjelder. Dette betyr imidlertid ikke at det ene forårsaker det andre, eller at det engang finnes noen som helst annen sammenheng enn at det handler om en bestemt aldergruppe. Uansett, denne ministeren har oppdaget “en epidemi av autisme” i befolkningen, uten at han er villig til å godta det fagmedisinere sier; at det handler om flere og bedre diagnoseverktøy applikert over et større “spektrum av symptomer” enn før i tiden. Det har ikke blitt flere autister enn før, bare andre diagnosestandarder som medfører at flere havner i denne kategorien, gjerne med forstavelsen “høyt fungerende” tilknyttet ordet autist, men selve poenget er at de dermed får et sett med nye rettigheter både sosialt, medisinsk og ikke minst på arbeidsmarkedet. Ting er ikke lenger som på 1970-tallet, da folk trodde det gikk an “å banke vett inn i dem” ved hjelp av mobbing, tvang og regelrett tortur. Vi bruker andre metoder nå, selv om menneskenaturen ikke har forandret seg en tøddel. Er dette smartere? Det vet jeg ikke noe om, jeg vet bare at bøllemetoder ikke fungerer, annet enn som situasjonsbetinget ad hoc taktikk noen ganger overfor særlig brysomme typer som ikke forstår noe annet språk — og selv da bare etter at man har prøvd alt annet. Jeg mener, hva skal man tenke om en helseminister som sier høyt at det er vanlig med meslingutbrudd når alle vitterlig kan finne ut at sykdommen ble betraktet som “utryddet” på det amerikanske fastlandet i år 2000? Herregud. Det er jo en dramatisk og farlig sykdom for alle som ikke er vaksinert, særlig barn. Hvis magefølelsen sier noe annet enn “skolevitenskapen” kan du trygt gå ut fra at magen din tar feil, uansett hva du selv måtte foretrekke. Hvorfor vet du ikke allerede dette?

Til sist noen betraktninger om tro.

Uansett hvor mye jeg eventuelt måtte fremstå som en “pseudo-intellektuell pratmaker” når jeg driver og skriver så kjenner alle meg – i den grad de kjenner meg – som en løsningsorientert pragmatiker når det er noe som må gjøres. Derfor ser jeg ikke noe poeng i å melde meg på i en forfatningsdebatt av typen “rojalist versus republikaner” på prinsipielt grunnlag. Det vi kan observere er jo et system som mangler mye på å være perfekt, men som fungerer greit nok. Vi får eventuelt ta saken opp til debatt dersom det skulle dukke opp en monark som ikke takler jobben, uansett hva slags form dette tar på det praktiske plan, men så lenge melkeruta humper og skumper over heia såpass bra som den gjør ser jeg ikke noe poeng i å reise temaet. Vi har da for fanden nok av prekære problemer som det går an å jobbe med, om vi ikke også skal introdusere en debatt som alle vet kommer til å virke splittende og opprørende på befolkningen. Jevnfør til hvordan ingen seriøs norsk politiker har lyst på noen ny runde med EU-forviklinger for å “perfeksjonere” opplegget vi allerede har.

Har du hørt om David Icke? For den lange historien, bruk Google, men han er kort fortalt den britiske konspirasjonstypen som i sin tid introduserte tanken om at kongefamilien (i Storbritannia) egentlig er en utenomjordisk rase av øglehybrider med Gud vet hva slags planer for menneskene, men neppe noe bra. Du vet. Disse “fremmede rasene” med alle sine fremmede opplegg er jo ikke som oss. De er farlige. Mange føler dette veldig sterkt der de sitter og angstbiter i neglerota med en aluminiumshatt på hodet. Hva skal man tenke om sånt? De fleste avviser det umiddelbart som evneveikt vås, men det er ikke desto mindre en posisjon i informasjonslandskapet som befolkes av et stort nok antall voksne individer med stemmerett til at de har en viss politisk tyngde. Derfor kan vi reise spørsmålet om ikke også disse bør inviteres til å bli med i en eventuell forfatningsdebatt. De er jo en gruppe som har en organisert mening om kongehusets rolle i det britiske samfunnet, er de ikke? Betyr kanskje ikke ordet demokrati at alle med syn på sakene har rett til parlamentarisk representatsjon? Skal deres ytringsfrihet og rett til å organisere seg bare undertrykkes av “mainstream media” og eliten? Sånn er det å være djevelens advokat. Du må forfølge alle saker langt inn i det absurde. Greia til David Icke er såpass langt ute i kålåkeren til at nesten alle forstår at dette er kørka — men prinsippet om normalisering av ekstreme synspunkter er likevel arrangert på en måte som støtter argumentet om at også øglehybrid-teoretikerne har krav på å bli hørt i samfunnsdebatten. Om ikke, i så fall hvorfor ikke? Hvor går egentlig disse grensene?

Hvis du tenker at en persons DNA og den typen ting vil vise hva slags skapning de er på en vitenskapelig holdbar måte så er du en nybegynner i dette faget. Herregud. Målstengene flytter seg jo hele tiden. Om den britiske kongefamilien ikke er øglehybrider på noen fysisk bevisbar måte, så handler det om demonbesettelse, eventuelt om noe psykiatrisk. Saken er uansett at de er annerledes. De er ikke normale mennesker. De er ikke som oss. Har du noensinne prøvd å ha en normal samtale med en konspirasjonsfantasist? De innbiller seg til enhver tid at alt er veldig organisert der ute. At det til syvende og sist er noen som har kontroll på sakene og fatter beslutninger i tråd med århundrelange opplegg til fordel for “utskiftning av befolkningsgrunnlaget” og den typen ting. For tiden har vi for eksempel her i Norge et segment av befolkningen som skriker lik desperate fugleunger om hvordan vår stolte kulturarv blir islamisert bare fordi de kan observere noen muslimer som holder på med hva det enn er muslimer driver med – jeg kan ikke si det interesserer meg i noen stor grad – mens vi, altså norske nordmenn med mange tusen års stamtavle fra denne regionen, er så skrøpelige at alt vi er, har og står for kan veltes bare med noen gufs av curry og hvitløk. Herregud. Hvem er det egentlig de prøver å fornærme? Hva er det de prøver å oppnå med greiene sine? Som sagt, jeg er en pragmatisk orientert “gjerningsmann” som type, ikke en teoretiker (annet enn når jeg skriver). Mitt umiddelbare spørsmål er derfor alltid — javel, alt det der er vel og bra, men hva tenker du rent konkret å gjøre? Er dette bare meningsløst “hakk i plata” type babbel eller har du en plan? Det blir jo et spørsmål om hva slags tiltak som må iverksettes på bakkenivå for å oppnå, eller i det minste bevege seg i retning av målsettingen. Hva ser de for seg? Et generelt lovforbud mot visse religiøse uttrykk? Det har jo fungert like bra hver gang noen har prøvd. Og hvordan vet du at de ønskede politiske utrenskningene ikke også skal slå tilbake på deg selv ved et senere tidspunkt? Hvis vi først etablerer et eget politikorps som skal føre ettersyn med at folk holder seg innenfor “det politisk korrekte” så vil de neppe stanse ved det religiøse. Det finnes jo så mange slags plagsomme typer der ute, som lever på en måte som ikke er helt A4 med tellekant og fullt regnskap.

For eksempel er det mye seksuelt folk driver med som ikke er til alles velbehag. Det har jo aldri vært vanskelig å få med seg folk på å “stramme opp samfunnsmoralen” med ymse slags tvangsforordninger som skal “gjelde inntil videre”, fordi alle har noen de ønsker å ta. Sånn er folk. Det er derfor prinsippet om “splitt og hersk” alltid fungerer. Frykt er ikke en konsekvens av at noen presenterer våpen, frykten er selve våpenet. Hensikten med å appellere til angst er den samme nå som den alltid har vært: Klikkdannelser. Grupper av individer som søker sammen til felles trøst overfor et felles fiendebilde, som i neste instans gjør dem politisk forutsigbare, for ikke å si nyttige idioter for sånne som søker makt på et uærlig grunnlag. Mekanikken i greia er deprimerende gjennomsiktig. Ikke desto mindre fungerer sånne opplegg forbløffende bra den dag i dag. Folk trenes jo ikke opp til å tenke, bare å “lytte til det de føler” og den typen ting som ikke bare er fullstendig verdiløst, det er direkte skadelig hvis man ikke har adekvate mentale verktøy for å håndtere all gjørpa som bobler like under overflaten for det bevisste og oversiktelige. Redde mennesker er vesentlig mye farligere enn sinte og hatefulle mennesker, fordi mens folk ikke typisk føler at de alltid er “rettmessige” i all sin harme, så føler de definitivt at all deres frykt er velbegrunnet. Verden er jo et farlig sted. Du vet. Dødsskyggens jammerdal og det ene med det andre. Her foregår det litt av hvert. Stygge og skremmende saker. Hva kan vi gjøre for å forbedre situasjonen? De fleste har noen øyeblikk når de filosoferer rundt slike spørsmål. Om ikke hver dag så ihvertfall “ganske ofte”. Nyhetsbildet er typisk fullt av uhyggelig jævelskap til enhver tid — slik at man slipper egentlig aldri opp for gode grunner til å engste seg for det som foregår og hvor alt skal ende. Krig, pest og fandens oldemor. Doomscrolling kalles dette på engelsk. Du vet. Når man er så fjetret av det morbide at man ikke klarer la være å “få med seg siste nytt” selv om det ikke har noen saklig innvirkning på ens eget liv. Krig i Ukraina. Folkemord i Gaza. Fascisme i Amerika. Det er nok å ta av — og finner man ikke noe annet kan man jo alltids bekymre seg for at kassedama på Kiwi bærer hijab, akkurat som om dette har noe å si fra eller til for om hun får til å gjøre jobben sin. Sånn har verden blitt. Eller den har kanskje alltid vært slik?

Vi avslutter med verdens enkleste budskap.

Pierbattista Pizzaballa O.F.M. (født 21. april 1965 i Cologno al Serio i provinsen Bergamo i Italia) er en italiensk katolsk ordensmann og latinsk patriark av Jerusalem. Han er en av den katolske kirkes kardinaler.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg får opp diverse forslag til “bilde i hodet” fra min indre kunstige intelligens fra navnet Pizzaballa, fordi dette medfører jo noen problemer på norsk. Imidlertid skal jeg ikke frike ut med “forslag” til hva pizzaballer betyr i praksis. Leseren får danne sine egne fantasier, men det impliserer neppe noe seksuelt. Så vidt jeg vet skal jo ikke kardinaler holde på med sånt. Jeg har ikke satt meg inn i detaljene, men inntrykket er at underlivet skal være et teoretisk problemområde for alle geistlige katolikker. De skal ikke vite noe om sånne sataniske tildragelser som det menneskelige lystliv. Vi andre satser på å overleve alt trøbbelet gjennom å utvikle en robust sans for humor. Det er jo ikke til å komme forbi at mennesker i sin alminnelighet bruker forholdsvis mye tid og energi på “seksuelle affærer” både i direkte og indirekte forstand. Selv om vi ikke har sånne planer den dagen gjør vi likevel en innsats for å være “attraktive” for de seksuelle markedskreftene. Du vet. Det handler jo om beredskap. Er du beredt? Klar for litt fart og spenning i den generelle rævsprekkregionen? De kan komme på inspeksjon når som helst vettu, så det gjelder å holde produksjonsmidlene presentable.

Hva slags humor folk danner forteller sin historie om hva slags nevroser de er sårbare for. Av årsaker jeg aldri har klart å forstå topper såkalt underbuksehumor nesten alltid alle lister over “sikre vinnere” for diverse humorister når og hvis de er konfrontert med et tungrodd publikum av den typen som sitter helt stille og ikke lager noen lyd. Jeg ser for meg at når man står på en sånn scene så går det på nervene løs hvis ikke publikum ler av vitsene dine. Nå ser jeg riktignok ikke for meg at en typisk menighet noensinne inviterer noen stand up-komiker til å underholde under kirkekaffen, fordi i den grad det finnes noe sånt som satanistisk liturgi så handler den om kraften til å le av sånt som man frykter. Folk vet jo ikke typisk noe om satanisme, annet enn at de har hørt om Satan og det de hører er ikke gode nyheter. Selv om det teknisk sett er kjetteri å “tro på Satan” så gjør de det likevel. Jeg mener, hvilken  religion har noensinne handlet om noe annet enn frykten for mer eller mindre utdefinerte konsekvenser av å ikke følge deres læresetninger? At man havner i helvete, eventuelt ikke i det paradiset som er lovet etter døden hvis man bare fører seg fromt gjennom hele livet, respekterer de av kirken – eller hva som helst annet du kaller den religiøse sentralautoriteten – utnevnte myndighetes rett til å ha siste ord i alle trossaker. Paven er jo en interessant karakter sånn sett — og vi legger merke til at alt som finnes av jordiske myndigheter sender noen representanter på høyt nivå til pavens begravelse. Det må de jo. Alle har en gruppe katolikker med stor politisk makt i sine samfunn. I tillegg har også ikke-katolikker en tendens til å fokusere på paven. Det er uklokt å bare ignorere slike affærer, selv om dette ville vært det mest moralsk korrekte.

Det er ikke korrekt å si at jeg har et problematisk forhold til religion. Jeg tenker jo på det som bare tøys. Det er ikke verre enn alt det andre dustejåsset som folk holder på med. Faktisk observerer jeg at “religiøs fordypning” noen ganger har en positiv effekt for noen individet, i den forstand at de oppfører seg bedre. Så der har du meg. De praktiske konsekvensene av en ting er alltid vesentlig mye viktigere enn folks intensjoner med å fordype seg i tingen. Med andre ord kan du si at i den grad noens religiøse opplegg fører til at de oppfører seg mindre jævlig i hverdagen så er det tommel opp fra meg. Som de sier i Amerika: Knock yourself out. Det spiller uansett ingen rolle hva folk tror, bare hva de faktisk gjør og ikke gjør i fysisk forstand. Resultater er viktig. Fantasier ikke. Det heter deontologi når folk tror det er intensjonene deres som definerer de moralske standardene. Til en viss grad har de et poeng, teknisk sett, på den samme måten som folk typisk får en strengere dom hvis de gjorde noe straffbart med vilje, men bare i etterpåklokskapens lys. Vi legger likevel merke til at det først og fremst handler om resultater. Man får lettere tilgivelse hvis man “mente det godt” men det har lite å si fra eller til for selve saken. Onde handlinger “i det godes tjeneste” er jo først og fremst onde handlinger. Det krever ganske avansert mental akrobatikk for å se det på noen annen måte, men mange utvikler ikke desto mindre sine egne nummer av dramatisk sang og dans på dette emneområdet hele tiden. Operakomponister kunne ikke gjort det bedre. Og nesten alltid handler det om å underbygge sin egen følelse av å “ha rett” i diverse moralspørsmål, i motsetning til diverse andre mennesker som “tar feil”. Dette er fromhetens lønn. Den gode følelsen av å være på den historisk vinnende siden av livets store kamp om sosiale posisjoner og fine ting. Tilhører du de rettferdige? Så bra for deg. Hør min applaus.

Det er litt komisk at jeg kaller meg hardkokt materialist når jeg er så lite interessert i “materielle goder” ut over et visst minimumsnivå for normal levestandard i vår tid. Synes du ikke? Folk mener typisk noe bestemt når de sier materialisme og mitt inntrykk er at de snakker om overskudd, store forråd av alskens verdisaker og kjøpekraft som en kjempe. Dette er ganske latterlig, men det kan man på den annen side si om nesten alt folk tenker, sier og gjør. Vi er jo bare en temmelig evneveik rase av fjollete aper som tilfeldigvis lever på en helt betydningsløs planet ytterst i en helt random galakse blant gudene vet hvor mange andre lignende strukturer i universet. Hva slags perspektiver har folk? Jeg vet at det ikke er vanlig å bruke hodet til særlig mye mer enn strategisk planlegging rundt det ballene vil, samt diverse momentan taktisk improvisasjon når man først står i saken, men jeg har ikke selv noe egentlig valg. Jeg er født som filosof. Det er navnet på legningen min. Nesten som årsaken til at folk blir lege eller prest: Det er det vi beskriver som en kallelse. Noe som føles nødvendig for individet. De føler seg “utskrevet til slik tjeneste” så å si. Alt annet man bruker tid på er i forhold til sin kallelse enten en distraksjon eller noe man må gjøre for å tjene penger. Finnes det egnede jobber for en filosof? Ikke til selve den filosofiske virksomheten, men vi kan snakke om ting som er godt eller dårlig egnet til å støtte strukturert og forsåvidt ganske hyperavansert tankevirksomhet uten noe definert formål. Etter min mening er håndverk det som egner seg best, fordi da får man et bedre perspektiv på selve menneskelivets natur enn hvis man flyter rundt i noe slags kontorlandskap og “avgir innstillinger” i et abstrakt univers av administrative hensyn. Du vet. Bakkekontakt. Det må aldri undervurderes som sunt fundament i livet. Jeg mener, uansett hvor delte meningene måtte være om hva som er de viktige sakene i dette livet så er det jo ikke til å komme forbi at livet først og fremst er et praktisk problem.

Vi avslutter med en nyere tysk versjon av en gammel discolåt.

Hva slags forhold har du til løgnere? Selv vil jeg hevde absolutt intoleranse. Jeg mener, hvor mange ganger må noen spytte deg i ansiktet før du slutter å behandle dem normalt? Jeg respekterer verken løgnerne selv eller de som viser toleranse for sånt. Jeg får det ikke til. Det er tabu. Mitt beste tilbud er at jeg kan holde avstand og ikke ha noe med de løgnaktige og fansen deres å gjøre. Annerledesheten deres er for stor til at det går an å forholde seg til dem. Vil du ha et eksempel? Ta sånne som hevder at utseendet har ingeting å si. Hva fanden er det de prater om? Jeg har vært her på jorda en stund, reist litt rundt og sett mange underlige ting, men aldri har jeg møtt noen som ikke umiddelbart danner idèer om folk basert i “hvordan de fremstår” — ihvertfall ved det tidspunktet vi kaller førstekontakten. Jeg mener, hva mer har de å gå på? Jeg gjør det selv. Alle gjør det, i den grad de har en fungerende synssans. Er det kanskje ikke sant at vi alle har stor grad av frihet i hvordan vi ønsker å bli oppfattet av omverdenen? Alt vi kan gjøre for å bevege nåla i noen retning som helst på dette området ligger i hvordan vi fikser på utseendet og “presenterer fjes” for andre. Da mener jeg selvsagt ikke bare ansiktet, men det helhetlige uttrykket man legger opp til av eget fritt valg. Klær, hår, kroppsspråk og hele pakka. Hva de snakker om. Hva slags ord de bruker. Alt dette er data som inngår i “profilen” deres.

Det skal mye til for at folk “egentlig er noe helt annet” enn det inntrykket jeg får gjennom å observere dem i frislepp noen minutter. Faktisk kan jeg ikke huske en eneste gang når jeg noensinne har “tatt feil” om noens karakter, men jeg ser frem mot den dagen det eventuelt skjer. Det vil være interessant. Saken er at jeg har ingen interesse av å bedømme folk. Det gjør de selv. Jeg bare observerer dem uten å lete etter adjektiver som beskriver dem. Det jeg foretrekker å finne er solide, sannferdige, kompetente og realistiske individer — kort sagt sånne som har og praktiserer personlig æresfølelse, både i privat og profesjonell sammenheng. Da mener jeg ikke “stolthet” – som nesten aldri er en positiv egenskap – men gammeldags heder. Du vet. De tingene som gjør at man kan/vil beskrive noen som en “hedersmann” (eller ikke). Hvordan kan man se sånt? Det er variabelt, men at det “alltid kommer frem” er invariabelt. Det tar som regel ikke lang tid å spotte tingene heller. En som lyver, skryter og bløffer er jo ikke hederlig og bør heller ikke behandles som en “ansvarlig voksenperson” ved noe tidspunkt og av noen grunn. Fordi det vil i så fall devaluere hele konseptet respekt og gjøre det til en meningsløs frase. Korrekt moral er å være høflig mot alle – enten de “fortjener” dette eller ikke – men å gi sin respekt bare til de som er genuint respektable. Jeg mener, hvorfor skal man være en kødd? Jeg sier ikke at man ikke skal være det heller, men at man bør kunne besvare spørsmålet om hvorfor. Alle vet jo for eksempel at det noen ganger kan føles veldig tilfredsstillende å “være kjip mot de kjipe” men man bør være litt selektiv med å melde seg på i den kokurransen, og det bør definitivt basere seg i noe mer enn bare vage følerier. Det er jo her man “møter seg selv i døra”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Som alle kan se bruker jeg konseptet utseende i sin videste forstand i denne argumentasjonen. Selvfremstilling er et begrep fra psykologien som dekker en helhet av alt folk gjør for å “uttrykke sin personlighet” både bevisst og ubevisst. Det går jo i virkeligheten ikke an å skjule hvem men er. Alt man kan gjøre er å “spille på folks fordommer” for å villede folk i sine konklusjoner. Som for eksempel å kle opp en trippelmorder i “fin dress” når de skal i retten, sånn at ikke juryen skal “dømme dem på utseendet” hvis de sitter der med gangsterbunad, gullkjeder og det ene med det andre. Sånne som kler seg og oppfører seg svært korrekt oppnår i virkeligheten en forsinkelse i selvfremstillingen, fordi det er jo ingenting å ta dem på. Hele uttrykket er “nøytralt”, hvilket i seg selv er et poeng: De mener at det skal være slik. De tar rett og slett seg selv ut av fokus, til fordel for hva det enn er for slags sak som er oppe til behandling. Det ekstreme eksempelet er selvsagt uniform. Hvis det “er noe” med politiet så er det politiet som etat det er noe med, ikke tjenestemann så og så. Det er ikke noe personlig. Ikke siter meg på dette for jeg vet det ikke med sikkerhet, men jeg innbiller meg at i politiet har de plikt til å opplyse om det hvis det foregår “noe personlig” mellom noen som er “en person av interesse” i en sak som blir etterforsket og de som etterforsker saken. Det er et habilitetsspørsmål som bør tas av bordet lenge før saken havner i retten, som alle sikkert kan forstå. Det ser jo ikke bra ut hvis en forsvarsadvokat plutselig trekker frem dokumentasjon på at det har foregått noe uprofesjonelt mellom personer i etterforskningen og de som blir etterforsket. Om vi overfører dette til sivile forhold snakker vi i realiteten om problemet med å være “venn med en annen venns uvenn” og slike forviklinger som sånt kan medføre. I det aller minste leder det typisk til et svekket tillitsforhold, men det kan bli hvor ille som helst. Er det noe mennesker forutsigbart tåler svært dårlig så er det jo følelsen av svik blant venner og allierte.

Oscar Wilde er en av verdenshistoriens største leverandører av ènlinjers vittigheter som folk liker å sitere. Han sa det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer andre på utseendet. Tilsynelatende et paradoks, men det er før man går dypere inn i materien. Det er selvsagt ikke noe som hindrer overfladiske mennesker å dømme folk ut ifra hva de ser, men samtidig har de ofte en irriterende tendens til å “vente på mer informasjon” lenge etter at vektskålen har tippet, akkurat som om det de ser ikke betyr noe. Jeg må gi dem en sjanse til. Sånt gidder ikke jeg. Så vidt jeg kan se har alle hvor mange sjanser som helst til å stable sammen sitt eget personlige uttrykk før de går hjemmefra – eller hvor enn de måtte komme fra – slik at det de presenterer er fasiten. Produktet av deres intensjoner, om du vil. Å ikke ta dette på alvor er bent frem uhøflig. Hvis de ser ut som en tosk er det fordi de ønsker å fremstå som en tosk. Bevisst eller ubevisst. Det er ikke din jobb å “dikte historien deres”. Du skal bare lytte og ta signalene. En som har lyst til å bli tatt seriøst vil gjøre noe for å fremstå som en seriøs person. Alle kan jo se i hvilken grad noen tar seg selv seriøst, kan de ikke? Vi vender igjen tilbake til metaforen om at maten må være passende salt. Ikke for lite, men definitivt ikke for mye heller (da er det mer spiselig hvis det er for lite). Det er bra hvis noen er “pen i tøyet” men ubra hvis de er helt sånn Ludvig den fjortende, liksom. I den grad sosialt samvær handler om å respektere hverandre så er “passende mengder” hva alt handler om. Sier vi kanskje ikke at ting er passende eller upassende alt ettersom? Språket er et glimrende verktøy for kommunikasjon, men det er “stilvalg” i selvfremstillingen også. Hvem var det som først sa at et bilde sier mer enn tusen ord? Problemet med sånne uttrykk er at den typen ting som “føles intuitivt sant” sannsynligvis er eldgamle ordspråk som fortsatt henger med på lasset. De sier jo noe om selve menneskenaturen. Vi er de samme jåleapene nå som vi var for tyve tusen år siden, det er bare motebildet som har endret seg ettersom nye materialer og teknikker har tilkommet.

Noen ganger må jeg bevise at jeg lytter til “nyere dansemusikk” også:

FNs barnekonvensjon er en internasjonal avtale som gir barn og unge under 18 år et særskilt menneskerettighetsvern. Den gir barna de samme grunnleggende rettigheter, uansett hvem de er og hvor de bor.

(Regjeringen.no)

Noen kom med en uttalelse om noe. Det var noe med reklame og regelverk – det er ikke viktig – men en formulering som dukket opp i teksten var om ikke foreldrene “vet hva som er best for deres egne barn”. Svaret er nei. Det forekommer nesten aldri. Foreldre vil typisk prioritere det de synes er bra/bedre/best, uten at dette nødvendigvis medfører riktighet. Faktisk kan vi kategorisk fastslå at det mest normale er når barna – etterhvert som de oppnår “selvstendig alder” – går til mer eller mindre revolusjonære skritt for å unnslippe foreldreautoriteten. Kan du ikke huske dette selv? Foreldrene er de siste man henvender seg til når det gjelder diverse “viktige spørsmål” man erfarer i en viss alder. Tvert imot. Barn vil typisk prøve å skjerme sine egne foreldre fra sannheten om hvem de er og hva de føler i forhold til sin egen fremtid og utvikling nettopp på grunn av at “foreldrene tror de vet best” men i virkeligheten vet de ingenting. De bare fantaserer.

Fra den motsatte synsvinkel er det aldri noen tvil om at foreldrene faktisk vet best i de fleste saker fordi de har jo typisk 20-30 års forsprang på barna i “generell livserfaring”. Problemet er bare at de strekker dette for langt og bruker makten sin på en urimelig måte. Det er ikke hjelpsomt, det er et tvangsregime som består under trusler om straff og sanksjon. Dette skjer ikke alltid men det er det typiske mønsteret. For å etablere og bygge selvstendighet føler barna at de må praktisere “informasjonskontroll” overfor foreldrene. Du vet. Om det ikke handler om direkte løgner så handler det om å begrense det man sier i forhold til det man vet at foreldrene “ønsker å høre”, sånn at man ikke skuffer dem eller gjør dem fly forbanna. Manipulerende typer lærte som regel dette da de var små, gjennom å praktisere informasjonskontroll mot foreldre som “ikke forstår noe” sånn at man kan heller aldri fortelle dem “den hele og fulle sannheten” men istedet gå for informasjon som ikke gjør foreldrene urolige og umedgjørlige. Kua som har glemt at den var kalv er jo et folkelig uttrykk som har etablert seg av en god grunn. Og foreløpig har vi bare snakket om normale foreldre. Det finnes jo andre typer også, som preges av “alternative idèer” om litt av hvert. Dessuten finnes det skakkjørte og psykologisk skadde folk som også får barn, selv om de er dårlig utrustet til å stå i foreldrerollen. Alle vet dette. Men hva kan man gjøre?

Alle er i utgangspunktet enige om at vi må beskytte barna. De er jo selve definisjonen av “sårbare skapninger” som ikke vet noe som helst om livet, menneskenaturen og hvor små marginene egentlig er mellom lykke og ulykke. De fleste jeg kjenner oppgir at de faller innenfor rammen av “en normal barndom” – gi og ta noen særheter i svingene – men jeg kjenner også noen individer som hadde det fælt gjennom oppveksten på grunn av foreldrenes tvangsforstyrrelser og atferdsavvik. Selv klarte de seg imidlertid bra “mot alle odds” og av ymse individuelle årsaker – enten på grunn av særlig personlig talent eller via noen slags ekstern støttefigur som hjalp dem – men jeg har i tillegg “hørt om” ting som gikk langt ut over alle støvleskaft rett til helvete — og forble der. Vi behøver ikke å utbrodere dette. Vi skal bare si at psykologisk skadde individer ofte bringer dette videre til den neste generasjon, som i utgangspunktet er forsvarsløs. De vet jo ikke noe annet før de vokser til og erfarer eller hører om andre ting, men da sitter de allerede fast i hengemyra. Mange barn som kommer fra “dårlige hjem” skjuler dette overfor omverdenen. De kunne fått hjelp hvis noen visste hvordan ting var, men istedet skjermer de foreldrene sine og later som om alt er bare bra. Dette er mer regelen enn unntaket. Instinktet for å “beskytte sine egne” går jo både opp, ned, skrått og sidelengs gjennom generasjonene. Om det så er kultne typer er det ikke desto mindre den familien man har. Det er de kortene man har på hånden. Livets tilfeldigheter lar seg ikke stokke på nytt så man må bare spille med de kortene man har, uansett hvor bra eller dårlige de måtte være.

Problemet med mennesker er at det skal så lite til før de føler at de “har rett”, selv om de objektivt sett er langt på jordet. Hvordan går det overhodet an å tenke at foreldre vet best hva som er bra for “deres egne” barn? Den typiske erfaringen når folk får barn for første gang er jo oi dette er heavy saker, og de er redde for å gjøre feil. Denne frykten forsvinner egentlig aldri, den bare finner nye uttrykksformer. Folk fantaserer om “ting som kan skje” og prøver etter beste evne å styre barna gjennom oppvekstvilkårenes labyrint, mens de på sin side typisk føler seg overstyrte og “urettferdig behandlet” fordi det finnes jo alltid noen i omgangskretsen som har flere friheter og materielle privilegier enn dem — og sånt er jævlig viktig for dem. Du vet. De rette klærne og den typen ting. Hvor lenge de får lov å være ute med de andre om kvelden, hvor de får være, hvem de får lov til å vanke sammen med og hele regla. Hvis du har prøvd selv vet du hva jeg snakker om, men hvis ikke kan jeg forsikre deg om at det er et følsomt rebusløp å oppdra barn. Det er ikke min erfaring at man føler at man “vet best” men likevel er man den som må ta beslutningene frem til de er såpass stødige i ganglaget at de kan bestemme selv. Dermed blir det nesten alltid til at man satser på å “feile på den riktige siden” og heller ta på seg litt upopularitet enn å utsette barna for risiko og usikre opplegg. Det er kort sagt – over langen – sunnere sikkerhetspolitikk å være for streng enn å være for liberal. Dette er hovedårsaken til at nesten alle normale foreldre ikke desto mindre opplever “vanskeligheter” i tenåringsfasen, etterhvert som barna blir djervere og mer selvhevdende. Men det kan man leve med så lenge barna er friske, på rimelig bølgelengde med sine jevnaldrende og ellers har det bra. De må jo ved et tidspunkt “emansipere seg”, det vil si ta ansvaret for sitt eget liv. Jeg mener, hvem eier individet? De fleste har en grunnleggende rettsfølelse i saken: Voksne mennesker er selveiende. De tar sine egne avgjørelser i livet. Hvem skal de være? Hva skal de gjøre? Hvordan skal de fremføre seg i stil og personlig uttrykk? Det er opp til dem selv, eller eventuelt i samråd med noen de synes bør ha et ord med i laget. Så lenge det de gjør ikke er ulovlig kan ingen nekte folk å gjøre som de vil. Dette må da være den mest fundamentale blant alle “alminnelige rettsfølelser”.

Noe annet som er mer regel enn unntak er hvordan folk svarer “helt fra jeg var liten” når de blir spurt om hvor tidlig de visste noe om seg selv — type seksuell legning, artistisk talent, “livsoppgave” og andre ting som er vesentlige for hva slags liv man senere ender med å ha. I denne sammenhengen hører man noen ganger om litt friksjon mellom foreldrene og barna, særlig blant den foreldretypen som føler at de “vet best” uansett hva saken ellers handler om. Og om de ikke akkurat “vet best” i noen bevisbar forstand så kan de alltids falle tilbake på det gamle trikset med “mitt hus, mine regler” for å vinne beslutningsmakt i saken. “Foreldrerollen” er ikke enkel å forholde seg til for noen av partene, men den er verst når alt man har å komme med er autoritet. Hvem er vel glad i setninger som begynner med ordene du skal? Ingen jeg kjenner eller engang har hørt om, ut over visse seksualpsykologiske særinteresser for kostymer og rollespill. Folk flest foretrekker å bli “bedt pent” når man ber dem om noe. Hvor tidlig føler man dette? Helt fra man er liten, er det åpenbare svaret. Folk opplever jo som regel at de er “sin egen person med sitt eget liv” allerede i svært ung alder. Du vet. Hele pakka med “egne meninger” om ting og det ene med det andre. Forhandlingsalderen, om du vil. Den varer jo en stund. Selv vet jeg ikke noe annet enn det jeg vet. Min erfaring fra oppveksten er preget av “nøkterne og saklige” folk som ikke pleide å lyve for meg. Litt drøye historier noen ganger, men ikke egentlig noe vås om viktige ting. Jeg har blitt straffet, men jeg har aldri fått bank av noen voksne, ihvertfall ikke før jeg selv var godt voksen og i stand til å arrangere sånt på min egen måte. Jeg følte meg aldri truet for å si det sånn. Husarrest og nekting av diverse privilegier har skjedd, men ikke vold. Andre har ikke vært like heldige. Foreldre kan bli ganske kørka når det først skal være. Ofte fordi de er redde men noen ganger er det vanskelig å si annet enn at de er sadistiske. At de hevner seg på barna fordi de selv ikke har et bra liv og den typen ting. Barnevernet er en mye fryktet og hatet institusjon ute i frynsene av samfunnet, men hele poenget med institusjonen er jo at man “eier” ikke barna, man bare har ansvaret for dem for en viss tid. Visse standarder må være på plass i fungerende form for at dette ansvaret skal kunne håndteres innenfor rimelighetens grenser. Enslige og par uten barn kan forsåvidt leve hvor “alternativt” de vil uten at noen bryr seg, men så snart det kommer barn inn i bildet har også samfunnet et ansvar for å passe på at det foreligger trygge, hygieniske og ordnede oppvekstvilkår. Vi hører jo noen ganger om erstatningssaker mot Staten fordi “ingen la merke til det” når folk vokste opp under uverdige forhold. Det er rett og slett en offentlig oppgave å verne om individets selveierskap, også når de er barn.

Noen ganger er det gamle menn som groover best:

Sofisme er bevisste feilslutninger og spissfindigheter.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

En sofist er en sånn som “vrir og vrenger” på ting, ofte basert i en bevisst feiltolkning av det som blir sagt. Jeg antar vi kan se for oss en slags advokat som går inn for å knuse motstanderens argumenter med uhederlige metoder, fordi alt handler jo om å så tvil og forvirring hos juryen når man likevel ikke klarer å overbevise dem på saklig vis. I antikkens Hellas var det er grov fornærmelse å kalle en seriøs filosof sofist, men folket var typisk begeistret for sofistenes spisse vittigheter. Som alle vet er det jo enklere å latterliggjøre de som “gjør noe” enn å selv gjøre noe. Folk liker dårlig sånt som de ikke forstår men de liker godt ting som får dem til å le, også ondskapsfulle ting.

Som en hovedregel er det slik at hvis man får noen på tomannshånd og presser dem litt på spørsmålet så vil de nesten alltid innrømme at de neppe selv ville kunne gjort en bedre jobb som finansminister, kommunalråd eller sykehusdirektør, og ingen de kjenner personlig er noen de ville nominert heller, så hva er greia med alle klagemålene? Jeg skjønner bare ikke hvor histrionikken kommer fra. Riktignok vet jeg at en histrion var en etruskisk gjøgler – tenk hoffnarr – som typisk gjorde narr av mektige og høytstående mennesker. Skal vi si at en “stand up-komiker” gjør denne jobben nå i dag? Vi ler når “de sier det alle tenker” men på en morsom måte. Histrionisk personlighetsforstyrrelse er imidlertid ikke morsomt. Det kalles også “dramatiserende forstyrrelse” – tidligere kalt hysteri og tenkt som en “kvinnesykdom” – og de fleste klarer allerede å regne ut hva dette betyr i praksis. Vi ser jo sånt hver dag. Spinnville overdrivelser og usaklig jåss.

Jeg bodde tyve år i Oslo, men det var på en helt annen tid, med helt andre økonomiske forhold. Hva regnes som “et billig sted å bo” der i dag? Ti tusen i måneden? Glem det. Blir ikke aktuelt. Hvordan klarer unge folk som tiltrekkes av storbyliv seg i dag? De blir nødt til å slå seg sammen i en gruppe og “bo kollektivt” av rene økonomiske årsaker heller enn at de har lyst på det sosiale aspektet, som kan bli både kronglete og kranglete til tider. Uansett, i “min tid” – herregud, jeg både ser ut, snakker, kler meg og oppfører meg som en typisk bestefar – vanket jeg i et miljø preget av kunstnere, musikere og alskens bohemer. Ingen hadde penger i noen meningsfull forstand, men vi klarte ikke desto mindre på noe slags vis å fly på byen støtt og stadig. Det var i denne sammenhengen jeg gjorde meg ferdig med de fleste “diskusjoner” jeg har tenkt å ha i dette livet. Du vet. Det prates jo alltid om noe rundt bordet. Etterhvert vet man sånn omtrent hvor man har folk i de fleste aktuelle saker og ting begynner å gjenta seg selv langt inn i det kjedsommelige. Hva er vitsen med å diskutere den samme greia hundre ganger etter at det allerede er klinkende klart at alle de involverte står fast i posisjonene sine? De er som de er og dette må man enten bare akseptere eller så må man finne noen andre å vanke sammen med.

Når folk flokker seg rundt temaer som kunst og musikk er det ikke realistisk at de alle skal ha det samme synet på politikk og religion, bare for å begynne et sted. Et kunstnerisk livssyn sier eksakt ingenting om hva slags stemmeseddel man legger i valgurnen. At folk er “bohemske” betyr ikke nødvendigvis at også de er “venstrevridde” selv om dette er en typisk fordom blant borgerskapet og andre som søker et liv i sin egen private kosekrok av konformitet. Selv har jeg – som jeg sier støtt – aldri stemt på noe annet enn Arbeiderpartiet, og de er faen ikke mye venstrevridde. Herregud. Det finnes ikke noe mer konservativt i Norge enn å være sosialdemokrat. Det er nesten jevngodt med å si at man har et byråkratisk syn på samfunnet. Du vet. At det er en teknisk innretning som vi har laget for å ta hånd om fellesoppgaver. Det handler ikke om idealisme men om praktiske hensyn. Selv tenker jeg på samfunnet mer som et forsikringsselskap enn som en sosial klubb designet for samvær og hygge. Det er kostbart og irriterende, men kjekt å ha når det “er noe”. Så vi finner oss bare i alt tøyset i politikken – ikke minst i alle “uttalelsene” fra diverse juniorpolitikere – som “the cost of doing business” fordi det er jo slik man albuer seg frem i kampen om oppmerksomhet og stemmetall: Man må gynge på båten.

Spørsmålet er om det finnes noen grenser og i så fall hvor de befinner seg. Er det for eksempel fair game å angripe noen for deres private livsstilsvalg når de ellers “fungerer tilfredsstillende” i jobben? Enhver får mene hva de vil om saken men min mening er definitivt nei, hvilket jeg innbiller meg er hvor flertallet ligger, sånn omtrent. Vi norskinger liker jo å ha et privatliv som vi ikke deler med andre enn våre nærmeste. Er det et problem? Bare hvis man lever på en helt annen måte enn hva man gir inntrykk av overfor opinionen. Si for eksempel hvis en “familiepolitiker” fra Kristelig Folkeparti driver med horer, unge gutter eller noe i den gata. Fyll og gambling. Da er det korrekt å eksponere hykleriet. Ellers ikke. Minimum for moralsk standard er jo at folk gjør en innsats for å “snakke sant” mesteparten av tiden, det vil si ikke spre løgnhistorier og ville rykter bare fordi man kan ha en umiddelbar taktisk fordel av dette og den typen ting. Sånt er bare skammelig og stygt. Du vet. Sette ondsinnede kallenavn på folk uten at de har gjort annet for å fortjene dette enn å begå feil i god tro, eller mobbe noen på grunnlag av forhold det ikke står i deres makt å forandre, så som særheter i utseende, familiebakgrunn og så videre. Følg med på hva folk sier, men enda mer på “hvordan de snakker”. For eksempel vil det i 99,99% av alle tilfeller vise seg at den ondskapen de peker på ute i verden er identisk med den ondskapen de bærer på inni seg selv. Psykologisk projeksjon har vært et velkjent fenomen i hundre år, og selv før dette fantes det mange slags navn på greia. “Splinten i din nestes øye kommer fra bjelken i ditt eget” for å (noenlunde) sitere bibelen fra hukommelse. Jeg kunne sikkert googlet sitatet for å være mer presis, men hva er poenget? De som kan bibelen vet jo allerede hva jeg snakker om og de som ikke kan den har ingen planer om å lære noe derfra, selv om de liker å sitere bibelen.

Vi fortsetter med en sang fra historien om “progressiv soul” — som hadde et standardkrav om at musikken ikke bare skal være “dansbar”, den skal oppfordre til det. Som alle vet introduserte Parliament synth-bassen ved et tidspunkt, noe som fikk selv etablerte stjerner som Marcus Miller til å tenke herregud nå mister jeg jobben, fordi synthen kunne gjøre alt en bassist fikk til pluss mye de ikke fikk til, men slik gikk det likevel ikke. Bassgitaren finnes fortsatt.

Makt er evne til å nå et mål, skape en virkning. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner, eller indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer.

(Regjeringen.no)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Interessant nok har jeg selv i mer enn tredve år definert makt som “evnen til å få ting gjort” enten man gjør dem selv eller får det unna på andre måter. Jeg har ingen metafysiske aspekter tilknyttet denne definisjonen. Det er ren materialisme. Om folk melder seg frivillig til å “tjene deg” eller om du betaler dem er forsåvidt ikke relevant, poenget er at du får tingene gjort. Vilje, formål, moral og den typen ting er også sekundære elementer. Makt er en fysisk ting. Et verktøy, kan du si, som kan brukes (og misbrukes) på alle tenkbare vis (og enda noen flere). Maktbruk er en fysisk hendelse som alltid har ringvirkninger rundt seg. Noen av dem tydelige og målbare, andre mindre så. Hva skal vi si? Enhver aksjon vil fremkalle en motsvarende og ekvivalent reaksjon. Selv om aksjonen – handlingen – er synlig kan reaksjonen være “skjult” slik at den ikke fremkommer umiddelbart, men før eller siden vil alt balansere seg ut. Maktbruk setter spor etter seg.

Skal vi snakke om lønn nå? Folk tenderer mot å være transaksjonelle skapninger. De vil typisk ha noe for å gjøre noe. En viss grad av “idealisme” – viljen til å jobbe gratis med/for noen slags hjertesak – kan riktignok finnes hos enkelte individer noe av tiden, men ikke til en sånn grad at det utgjør noen statistisk betydningsfull mengde. Hovedtyngden av alt folk gjør blir motivert av noe slags direkte belønningssystem. Ikke nødvendigvis penger, men definitivt alltid noe. Du vet. Sånn at man føler man “har noe igjen” for strevet. Ellers er det å si om penger at de er “smøremiddelet” i maktsystemet. Tar man dem ut av regnestykket vil maskineriet gå tørt og skjære seg. Prøv selv. Hvis man betaler folk rimelig bra for å holde på med noe de trives helt greit med, så vil de også være så lojale som folk er mot en jobb de har tenkt å beholde, slik at de vil stille opp og utføre de oppgavene arbeidsgiveren skal ha gjort. Dette beviser seg gang på gang. Daglig, vil jeg faktisk hevde. Den gamle metoden med å betale folk for arbeidet de gjør har bevist sin effektivitet hinsides enhver rimelig tvil. Hvis det siden oppstår noe slags likviditetsproblem som gjør at man ikke kan betale til avtalt tid vil de kanskje “henge rundt” en stund – kanskje noen uker, toppen noen måneder – før de blir nødt til å se etter noe annet. Sånn er det. Alle har jo regninger å betale. Det går ikke an å forholde seg til en ustabil arbeidsgiver særlig lenge om gangen.

Makt er aldri “noe annet” i private enn i offentlige sammenhenger. Metodene har stor varians men prinsippet er alltid det samme: Det handler om å få ting gjort, i en svært materiell og håndfast forstand. Det offentlige har imidlertid noen triks som bare de har, blant annet det ikke ubetydelige voldsmonopolet, hvilket utlagt betyr at bare Staten (og øvrige politiske myndigheter) kan på lovlig vis tvinge folk – ofte mot deres egen vilje – til å “bevege på seg” i forskjellige sammenhenger. Alle andre er nødt til å “lokke” med penger eller andre belønninger. Eventuelt må de tilkalle politiet eller noe dersom det oppstår en konflikt. Dette med å “ordne opp selv” tilhører en tid som er ugjenkallelig forbi. Kjeftbruk er en privat affære så lenge det holder seg på “stadiet for meningsutvekslinger” men så snart det forekommer trusler eller håndspåleggelse i noen form blir det en politisak. Der er samfunnet nå i dag. Alle vet dette. Selv om man teknisk sett har makt til å tvinge noen, kanskje fordi man er stor og sterk, har et farlig våpen, eller hva det måtte være, kan man aldri gjøre dette uten å havne i konfrontasjon med “den absolutte overmakt” som ligger i Statens voldsmonopol. For å si det enkelt: Det går ikke an å vinne et slagsmål med politiet. Du ender uansett i håndjern hvis de har bestemt seg for å “ta deg”. Alt du gjør for å motsette deg arrestasjon vil bare gjøre ting verre og verre. Hvem er det som ikke forstår dette? Vel, basert på alt jeg vet og hører er det alltid noen som er nødt til å ha alt på “den harde måten” men jeg antar at flesteparten av alle pågripelser politiet foretar skjer uten noen dramatikk. Det skjer nærmest på rituelt vis, kan du si. Uniformen gjør hele jobben.

Det er en kategorisk metodeforskjell mellom hard og myk makt, men resultatet blir uansett det samme. Politiet kan en vakker dag komme på døra di og si de har en “henteordre” på deg. Hva gjør du da? Hvis du bare følger med dem ned på stasjonen – “hvor alt vil bli forklart nærmere” – så vil de være høflige og ikke legge noen hånd på deg, men hvis du blir krakilsk kommer silkehanskene av. Henteordre betyr henteordre. Jobben deres er å bringe deg ned til noen på stasjonen som har utstedt denne ordren, ikke å diskutere eller forklare saken. Er du tøff? Vil du slåss? Det nytter lite. Hvis du har fått politiet på nakken er ditt eneste fornuftige valg å samarbeide inntil du har fått klarhet i hva som foregår. Ikke prat en masse men bare følg de ordrene som blir gitt. Du vil tidsnok finne ut hvem som har “avlagt falskt vitnesbyrd” mot deg, eller hva det nå måtte være. Om politiet kan vi ellers si at så lenge du ikke gjør jobben deres vanskelig så vil de heller ikke gjøre livet ditt vanskeligere enn det behøver å være, gitt situasjonens karakter. Hva betyr ordet makt? Staten har jo hvor mye som helst av faenskapet, så i den grad “det ligger makt i avmakt” så handler det om å forkorte den ubehagelige prosessen så mye man kan, hver gang man har sjansen. Bannskap og skjellsord vil typisk ha den motsatte effekt. Det beste er – noe enhver rimelig profesjonell kjeltring kan fortelle deg – å holde kjeft og gjøre som de sier. Ting går raskest på det viset. Du vil jo først og fremst ut av denne situasjonen, ikke sant? Da bør du ikke “prate på deg” mer enn de allerede har på deg. Om det er en misforståelse og du overhodet ikke forstår noe av dette vedkommer ikke saken. De vil typisk vise deg dokumentet — og hvis det er navnet ditt som står der så er det deg de skal hente, selv om du ikke aner hvorfor. Sånt kan skje med folk. Hvordan tror du at du selv ville ha taklet en slik opplevelse?

Det tyvende århundre var “USAs glansperiode” i maktpolitisk forstand, først og fremst fordi de ble jo aldri bombet sønder og sammen i løpet av de to verdenskrigene. Hvor mye akkurat den toskeskapen har kostet avgjøres av hvordan vi stiller opp regnestykket, men at det til syvende og sist var amerikanerne som “tjente” på verdenskrigene er det liten seriøs tvil om. Og selveste hovednøkkelen til greia lå i bistand. Du vet. Den som har evner til å hjelpe når folk behøver det har også makt. Enten det er noe formalisert – la oss si et lån – eller om de bare opparbeider seg “takknemlighetsgjeld” så er det normalt at folk vil gi noe tilbake når de kommer seg på beina igjen og får normalisert situasjonen sin. Du glemmer ikke en som har reddet livet ditt, for å si det slik. USAs makt har hele tiden handlet om deres unike nettverk av allianser over hele verden. Har de militære muskler? Ja bevares. Er det ikke selveste King Kong med mitraljøse vi snakker om? Det sies til stadighet at USA er “verdens sterkeste militærmakt noensinne” selv om de har en litt tvilsom resultatliste å vise til når de opererer på egen hånd. Jeg er ikke imponert. Visst har de mange “fremskutte militærbaser” over hele verden men det er et oppblåstt, kostbart og tungrodd maskineri. De fungerer mest som “synlige sikkerhetsvakter” ment for å motivere folk fra å “prøve seg på noe”. Amerikanernes virkelige makt har hele tiden ligget i en tilsynelatende vilje til å hjelpe med utviklingsprogrammer og den typen ting, i bytte mot at amerikanske bedrifter får de feteste jobbene med å bygge infrastrukturer og etablere det lokale næringslivet. Hvem andre gjør sånt? Europa har et historisk dårlig rykte i de fleste tidligere kolonistater, mens USA kan skryte av at “de en gang var bare en britisk koloni” men siden innførte de selvstyre. Vi merker oss at Kina beveger seg i retning av å bli den nye stormakten på bistandsfronten. De kan jo også henvise til en forhistorie som offer for de gamle stormaktenes spill om ressurser og innflytelse, men også de grep en vakker dag selv makten og startet på veien mot hva man enn skal kalle dem nå i dag. Et kommunistisk overstyrt markedsdemokrati? Jeg aner ærlig talt ikke. Det er ihvertfall veldig annerledes enn det amerikanske opplegget, selv om mye ligner. Og er ikke folk i grunnen litt lei av amerikanerne? De tar jo veldig mye plass i verden.

Ved dette tidspunkt har Donald Trump sittet med makten i noe et sted rundt hundre dager. Vitsemakerne sier at det føles som hundre år, og alle ler. Dette bør man merke seg. Folk er veldig nervøse der borte, fordi ingen aner jo noe om hva som befinner seg rundt neste hjørne. Hva er det neste han finner på? Det Elon Musk har gjort for varemerket Tesla er omtrent det samme som Donald Trump gjør for varemerket USA. Hva fanden holder de på med? Og disse fjolsene skal liksom være verdens beste selgere? Herregud. Jeg har lest nok historie til å skjønne hvordan historikere kommer til å gripe denne saken an i fremtiden. Verden er ikke magisk. Verden er materiell og målbar. Det er kanskje ikke mye vi kan forutsi med noen særlig nøyaktighet – de statistiske analysene taper seg typisk i verdi jo lengre frem vi projiserer dem – men det er eminent forutsigbart at man vil få stagflasjon i en kapitalistisk markedsøkonomi med høy inflasjon samtidig som markedene er veldig ustabile og/eller usikre. Handelskrig med Kina? Herregud. Kineserne behøver jo ikke å “gjøre noe” engang. De kan bare sitte og vente på at skithuset eksploderer borte i Amerika. De har jo ikke kontroll. Jeg så et videoklipp med den kinesiske utenriksministeren som sa omtrent noe sånt som at Kina ønsker ikke å slåss, men hvis vi må likevel så er vi ikke redd for det — og vi kommer til å slåss til siste slutt. Det er rene ord for pengene, er det ikke? De har åpenbart ikke tenkt å være den som ber om nåde først, så hva kan vi regne med? Vel, der har du problemets kjerne. Ingen vet hvor haren hopper, som folk sier. Finansmiljøene bruker mange groteske uttrykk fra dyreriket. Har du for eksempel hørt om dead cat bounce? Idèen er at når man smeller ei dau katte i bordplata så vil den sprette èn gang. Dette betyr imidlertid ikke at den har blitt levende igjen, altså at markedet har frisknet til. Fordi vi observerer jo opptil flere episoder av DCB hver gang Trump sier noe “mildt optimistisk” – fra investorenes synsvinkel – men snart er det tilbake til depresjonen igjen. Og sånn går no dagan. I mellomtiden pågår en “motorsagmassakre” i statsadministrasjonen, som vi ennå ikke helt aner rekkevidden av i konsekvens, men at det ikke kommer til å bli noe bra er opplagt. Hva skal de ta seg til? Hvordan er jobbmarkedet når økonomien er på vei ned? Man kan ikke bare gi hundre tusen mennesker sparken uten at dette skaper betydelige ringvirkninger på måter ingen ennå har oversikt over. Det er aldeles forbløffende hva slags ødeleggelseskraft den mannen har. Men han ble jo demokratisk valgt, så da så. Spenn på deg sikkerhetsbeltet, for nå blir det heisann hoppsann over heia.

Vi avslutter med en salme fra sjangeren progressiv death metal. Det virker passende.

Sexisme er undertrykking og nedlatende holdning til personer på bakgrunn av kjønn. Begrepet ble introdusert i 1960-årene som en parallell til begrepet rasisme. Sexisme kan være å tro at ett kjønn er overordnet det andre, eller etablere grenser for hva personer kan eller bør gjøre eller være på grunn av deres kjønn. Det er tett knyttet til stereotypier og ideer om maskulinitet og feminitet. Juridisk sett er sexisme og diskriminering beslektede begreper.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Alle som har vært i militæret kjenner til uttykket giv akt (gjerne med både ett og to utropstegn). Hvis for eksempel sersjanten kommer inn i rommet, sier giv akt og stiller seg ved siden av døra kan du være rimelig sikker på at det neste som skjer er at en eller annen “høyere offiser” kommer spankulerende inn av den. Hvorfor? Det vet man aldri, men de ber definitivt om din hele og fulle oppmerksomhet. Da blir det opp av stolen, køya eller hvor man måtte befinne seg og stå rett som et skolelys for å avvente nærmere beskjed. De engelsktalende sier attention – eller som karen på bildet over, noe som lyder mer som atten-huh – når de mener det samme. Stand at attention. Det finnes en rekke sivile varianter av det samme prinsippet. Hei du følg med her. Konsentrer deg. Fokuser på oppgaven. Den typen ting.

Selv var jeg inne i 1982. Det er en stund siden nå. Jeg tipper at “kulturen” har endret seg mye. Blant annet er det jenter i Forsvaret nå, noe som var bent frem utenkelig den gangen. Riktignok fantes det lotter, men de var aldri “stridende” sånn som gutta, og det fantes definitivt ingen dedikerte “dametoaletter” på en typisk militærkaserne. Alt var veldig mandig og strengt. “En mann i uniform” ble betraktet som spesielt stilig og det ene med det andre. Forsvaret var en mannskultur til fingerspissene og vel så det. Folk assosierte typisk det å dra i militæret som en del av “unge menns oppdragelse” og slik sett det antropologene kaller et overgangsrituale. Tanken var liksom at man skulle komme ut derfra som mandig mann, ferdig formet og klar for å starte på det sivile samfunnslivet. Sånn fungerte det selvsagt ikke i praksis, men mytologien var som den var. Har du vært i militæret? var for eksempel et naturlig spørsmål for en arbeidsgiver å stille hvis man befant seg i den alderen på den tiden. Det var jo ikke frivillig. Det alternativet vi kaller “samfunnstjeneste” fantes ikke i noen organisert form og det var litt skammelig å være militærnekter. Som om man var en potensiell samfunnsfiende eller noe. Ihvertfall ikke noen man kunne stole på hvis det skulle bli noe slags storjævlig bråk.

Hvor befinner folk seg i forhold til konseptet beredskapsplikt? Det er for tiden litt støy der ute rundt noen foreslåtte endringer i lovverket, men på den sivile siden og tilknyttet krig, naturkatastrofer og annen “unntakstilstand” som måtte forekomme. Pandemien i 2020 er et åpenbart eksempel. Jeg vet ikke hva intensjonene til Regjeringen er, men det er uansett Stortinget som vedtar lover. Jeg antar man har sett behovet for mer presise styringsverktøy hvis noe lignende skulle oppstå enda en gang, noe som er “ganske sannsynlig” med dagens geopolitiske situasjon. På den skeptiske siden er jeg enig med det forhenværende hærsjef Robert Mood sier: Du vet hva du har men ikke hva du får. Det er farlig å lage lover som kan misbrukes av politikere med uærlige hensikter, eventuelt bare inkompetente typer (som ofte er de samme personene). Regjeringen Støre er for det meste stabile og seriøse typer, men de kommer jo ikke til å være der for all fremtid. Hva om en eller annen fyllik fra Fremskrittspartiet får klørne i regjeringsmakten? Det er ikke sannsynlig – de fleste nordmenn er jo vaksinerte mot fascisme – men det er ikke umulig heller. Det er lenge siden Arbeiderpartiet – og resten av det vi kaller “arbeiderbevegelsen” i bred forstand – var den dominante politiske maktfaktoren i Norge. Begrepet solidaritet har blitt et fremmedord. Det er alles kamp mot alle ute i “markedet” som gjelder nå. Du vet. Nyliberalisme.

Siden har vi noe som heter histrionisk personlighetsforstyrrelse som vel må være hva som foregår når folk fyrer av påstander som at Støre er verre enn Trump i sine diktatoriske ambisjoner, for det er han jo vitterlig ikke. Hva slags standarder bruker de i resten av sin argumentasjon om livet, verden og den menneskelige tilstand? Dramatisk må det være. Handler det om et oppmerksomhetsbehov? Det er uråd å forstå; følgelig er det ingen vits i å prøve. Det er jo slik at mange sliter mentalt. De forstår lite av verden rundt seg men de har mange følelser. Særlig angst. Den bruker de som et annet skarpslipt sverd til å hakke og slæsje seg vei gjennom sin egen personlighets labyrint, mer eller mindre besatt av sin egen frykt for at “det verste vil skje”. Her er noe å tenke på: Vitsemakere sier at homofobi koker ned til frykten for at andre menn skal behandle deg slik du selv behandler kvinner. Selv vil jeg si at det handler om mye mer enn dette, med særlig vekt på “nysgjerrighet på hva de gjør” i seksuelle situasjoner, som så får tilbakeslagskraft fordi de tolker dette litt “kikkende” spørsmålstegnet gjennom et prisme av angst for at de selv kanskje kan “være sånn” eller i det minste ha tendenser i slik retning fordi hvorfo skal man ellers være nysgjerrig på hva andre folk driver med i senga? Herregud. Du har sannsynligvis ikke lyst til å vite for mye uansett. Det neste som skjer er at den homofobe projiserer sine egne fantasier over på andre og bruker dem som syndebukk. Det å “banke opp en soper” fungerer som rituell renselse fra sine egne tanker og følelser rundt temaet. Kort sagt, samme gamle leksa. Enhver fobi fungerer på den samme måten. Først har du den navnløse angsten. Weltschmerz. Siden tilkommer et fryktobjekt. En knagg å henge den på. Noen man har lov til å ta uten å vekke noen sosial skandale. For eksempel går det ikke an å si høyt at “vi bør avlive alle som har så store multifunksjonshemninger at de er hundre prosent pleietrengende til enhver tid” selv om dette er noe man tenker “i sitt stille sinn” (Jeg har selv faktisk hørt folk si sånt høyt, så det er derfra eksempelet kommer.) Men det går helt fint an å si at vi bør låse inn de kriminelle og kaste nøkkelen. Eller at de “fremmedkulturelle” må sendes hjem, selv om de er født og oppvokst i Norge, snakker norsk like bra som alle andre, står i jobb og ellers oppfører seg eksemplarisk.

For at rasisme skal fungere må man naturligvis legge betydning på konseptet rase. Det må være noe viktig som betyr noe i seg selv. Det blir jo vanskelig å praktisere noen slags effektiv rasisme hvis din naturlige reaksjon er å bare trekke på skuldrene av hudfarge, klesstil, religion og andre “markører” folk bruker til å skille det ene fra det andre. Man må nesten mene at folks rase betyr noe viktig før man kan sette i gang med raserenseriet sitt. På offentlige spørreskjema i USA er det vanlig å ha en rubrikk for rase, med diverse alternativ man kan krysse av for. Argumentet jeg ofte hører er at det blir vanskelig å kartlegge “rasediskriminerende systematikk” i samfunnet hvis de ikke henter inn slike persondata, fordi det ser jo ikke bra ut når man ber folk om å deklamere sin rasemessige tilhørighet. Selv krysset jeg av for “annen” da jeg var der, fordi ikke faen om jeg er noen kaukassiat. Vet du ikke hvordan det ordet låter på trøndersk? Min rase er den man finner i Verdal, fra Øra og innover mot svenskegrensen, inkludert samer, tatere og andre som måtte befinne seg der og som skjønner hva fanden folk sier i de traktene (som kan være vanskelig selv for andre trøndere). De hadde imidlertid ingen rubrikk for dette. Dermed ble det som det ble. Poenget jeg skal frem til er at jeg ser ikke helt hvorfor det skal være nødvendig å deklamere kjønn heller. Jeg mener, enten er det åpenbart eller så er det irrelevant. Etter mønster av rasisme må man selvsagt mene at kjønnet betyr noe for at typisk sexistiske opplegg skal fungere. Ved dette tidspunkt må det anføres at på engelsk bruker man begrepet sex om “biologisk kjønn” – altså sånt som har med forplantning å gjøre – mens de sier gender når det snakkes om “kjønnsidentitet” – maskulin/feminin – eller altså hvordan man egendefinerer seg på individnivå. Imidlertid har disse en tendens til å flyte over i hverandre på det praktiske plan. Jo mer presis man prøver å være i denne saken, jo mer latterlig blir det, fordi alle vet jo at kjønn er “omtrentligheter”.

Jeg innbiller meg at det er dypt rystende for mange som er “gamle i faget” at jenter nå finnes i stridende enheter både her og der i Forsvaret, men samtidig ser jeg ikke hvorfor dette skal bety noe. Eventuelt kan det medføre disiplinært trøbbel hvis noen utvikler “følelser for hverandre” til en sånn grad at det påvirker oppmerksomheten deres. Romeo og Julie er jo alltid et aktuelt drama. Men det alle snakker om er imidlertid transer. Du vet. Sånne som tar homofobien til absurde høyder, fordi hvis ikke kjønnet er opplest og vedtatt så betyr jo det at de ikke har noe “fast fjell” selv på dette området. Det virker som om det ikke finnes noen grenser for hvor truende og provoserende dette er for mange. Jeg er en mann, skriker de, som om dette er noe poeng i seg selv. Du behøver jo ikke å si hva du er. Folk ser det de ser og danner sin egen mening. Begrepene mandighet og kvinnelighet betyr jo noe, selv om det er omdiskutert eksakt hva. Det handler mye om hva slags sexistiske fordommer det aktuelle individet holder seg med. Jeg har selv aldri møtt noen som ikke har tildels sterke meninger om denne saken, særlig med tanke på hvordan de selv definerer seg. I diverse land som Norge ikke bør sammenlignes med bedriver de regelrett psykisk terror mot “kjønnsavvikere” som rett og slett ikke passer inn i det vanlige Per og Kari-mønsteret. Hva er greia? Hvorfor ikke bare la folk definere seg som hva fanden de vil? Det er jo for alle praktiske formål best om vi får alle sånne ting på bordet til en rimelig grad. Du vet. Ut av skapet, eller hva man sier nå for tiden. Det er ikke rimelig å nekte folk å leve som de ønsker så lenge dette uansett ikka har noen stor praktisk betydning for noen andre enn dem selv (og en håndfull andre; famile, venner og nære relasjoner). Det er da ingen som “skifter kjønn” — de bare fininnstiller de allerede eksisterende elementene i personligheten sin. Eller beveger seg nærmere det de opplever som sant, om du vil. Hvordan kan det være noe negativt?

Seksualangst er en forferdelig byrde å bære på. Jeg skal ikke trekke Sigmund Freud inn i bildet, men før i tiden var dette mer enn alt annet hva en typisk psykolog levde av: Diverse problemer med sitt eget og andres kjønn. Jeg tipper at det fortsatt er en dominant faktor i faget, men det vet jeg strengt tatt ikke noe om. Selvaksept er imidlertid en vanskelig strid selv for de som er hundre prosent i lodd og vater på alle “normale” måter, så ikke desto mindre for de som opplever noen slags “alternativ kjønnsidentitet”. Hva er det liksom meningen at de skal gjøre? Leve i skjul med skam og sorg? Prøve å leve opp til noe som føles unaturlig for dem? Jeg synes ikke det. Bare fordi jeg ikke er som dem så betyr ikke det at jeg har noe problem med at de er som de er. Jeg tenker ikke engang på dette som “toleranse” men som en selvfølgelighet. Hvem andre skal de være? Det er slik jeg ser det et mye større problem når folk “føler det nødvendig å lyve” om hvem de er og hvordan de ønsker å leve. På en måte fungerer transer som kanarifugler i kullgruva med tanke på samfunnets standarder i en større forstand. Jeg mener, hvor skal vi trekke opp hva slags grenser? Sivilbeskyttelsesloven gir myndighetene fullmakt til å utskrive folk til “arbeidstjeneste” etter behov når det er en krisetilstand, men samtidig er det jo rimelig klart at dette er en fullmakt som kan misbrukes dersom man ender med en “gal statsleder”. Hvordan ville en norsk versjon av Donald Trump være? Saken er at vi har allerede hatt en sånn: Carl Ivar Hagen. Om det ikke var krystallklart for alle allerede, så beviste det beryktede landsmøtet i 1994 at Fremskrittspartiet bare søker posisjon på Stortinget. For alt annet man kan si om Hagen så forsto han i det minste at opplegget hans ville kollapse hvis han havnet i Regjeringen og derfor var det nødvendig å eliminere partiets ideologiske nyliberalister, med alle sine ambisjoner om å styre landet. Dette bildet har endret seg noe etter at Erna Solberg valgte å bli Norges svar på Franz von Papen (slå det opp), men problemet er essensielt det samme fortsatt: Disse typene kan ikke gis noen reell makt. De er jo fette inkompetente troll. Hvor mange Justisministre gikk de gjennom ettersom skandalene tårnet seg opp? Hvorfor skal dette endre seg? Jeg kan ikke si annet enn at seriøse jobber krever seriøse mennesker. Problemet med idioter er at de vet jo aldri at de er idioter. De føler seg helt normale. Det er så langt deres mentale evner og egenskaper rekker. Derfor er det opp til alle oss andre å nekte dem innflytelse og påvirkningskraft, nærmere bestemt gjennom å stemme på sånne som riktignok er mye mer “kjedelige” men de er også kompetente. De har en videre horisont om du vil. Ordet konservativ har mistet mye av sin mening. Før i tiden var det farefritt å betrakte de konservative som hederlige typer det går an å forhandle med selv om man ikke er enig med dem, men slik er det ikke lenger. Du kan ikke lite på at de er ærlige og forhandler “i god tro” fordi da vil du snart ha en kniv i ryggen. Sånn har ting blitt. Dette er hva jeg observerer.

Vi avslutter med en oppfordring til “et bedre liv” enn statusjag og galskap.

Skrivekunst, også omtalt som kreativ skriving, er en betegnelse på det å forfatte tekster som ikke er sakprosa, altså f.eks. skjønnlitteratur og poesi, og ferdigheter i dette. Ofte inngår «creative writing» i fagene ved et amerikansk college. I Europa er det ikke like stor tradisjon for dette ved universitetene, men det finnes studietilbud i «skrivekunst» eller «kreativ skriving» ved andre typer institusjoner. Studier i «skrivekunst» kan være en «forfatterskole», eller inngå som del i et rent allmenndannende studium.

(Wikipedia)

Det å skrive en tekst inneholder minst to elementer: For det første må man “dikte” selve temaet i hodet, enten vi med dette mener å skape et plott med noen fiktive karakterer eller “utforme en idè” på annet vis. Det ligner litt på musikk. Man må bare begynne et sted, med noen idèmessige såfrø, og så se hva man klarer å dyrke frem fra dette grunnlaget, nesten som et orkester kan begynne med noen strofer – na na na – og så utbroderer man dette med alskens påfunn. Det andre er selvsagt skriveprosessen. Du vet. Få det ned på papiret, eller som her; i tekstruta på nettet. Alle som prøver vet at det er et stort skritt å komme seg fra A til B i denne sammenhengen. Ting som virker “fornuftige i hodet” kan jo noen ganger se helt jævlige ut når de kommer ned på papiret. Herregud, dette funker ikke i det hele tatt. Jeg kjenner følelsen veldig godt. Det ingen ser er jo de tyve kladdene jeg kaster for hver tekst jeg publiserer.

Det første bud er ganske lett, for å sitere Jens Bjørneboe (“Tips til en ung mann som vil ha fremgang”): Vær seriøs. Det betyr først og fremst at du må ta deg selv alvorlig som forfatter. Du må mene det du sier, som om det er et viktig budskap, selv om det er bare tøys. Folk merker sånt. Hvorfor skal noen andre ta deg seriøst hvis du ikke engang gjør det selv? Ta det til ettertanke. Det er viktigere enn du tror. Du kommer selv til å dø men skriften har evig liv. Derfor må du, for å sitere den gamle geita Thomas Aquinas, operere sub specie eterniatis, altså “henvende deg til evigheten”. Hvem snakker du til? Dersom svaret er “ingen spesielle” (som i hovedsak er innstillingen til en typisk forfatter) så betyr dette i prinsippet det samme som alle. På bloggen finnes selvsagt mange andre varianter. For eksempel vil noen kanskje si at de henvender seg til “følgerne” sine. Du vet. Publikum. Fansen. Slike ting. Jeg har erfaring med sånt også. Da jeg blogget på engelsk hadde jeg “et betydelig antall” følgere og det kan være veldig forførerisk å “spille de sangene som blir etterspurt” men det er en blindgate i lengden. Det er ikke progressivt. Det går ingen steder, du blir bare låst fast i en posisjon.

Det andre bud er les korrektur. Ta deg tid til å gå gjennom teksten for å stramme opp språket, rette opp eventuelle feil du har gjort med staving, tegnsetting og så videre, både før og etter at du publiserer (kanskje noe mindre aktuelt hvis du skriver på papir og leverer manus på den måten), fordi uansett hvor flink du er vil det forekomme feil. Jeg gjør det selv hele tiden. Tastaturet er lite og jeg har store fingre. Dessuten er jeg “slurvete som faen” mens jeg skriver så det kommer ikke til å ligne griseræva hvis jeg ikke leser korrektur. Jeg tror faktisk at jeg vil si at dersom jeg skulle gjøre dette til type “ti punkter” så ville alt fra punkt èn til fem si det samme: Les korrektur. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig dette er (men det føles mer “selvinnlysende” hvis man tar seg selv seriøst). Hvorfor skal du være sjuskete? De fleste går jo ikke ut blant folk uten å vaske ansiktet, kjemme håret og kle seg i noe penere enn det man labber rundt i mens man er hjemme og ingen ser på. Moralfilosofisk sett kan vi diskutere hvorfor folk typisk tenderer mot å “pynte seg” når de skal ut blant folk – og med “pynting” mener jeg her noe veldig grunnleggende, ikke kakepynt – men det er vanskelig å argumentere for noe annet enn at dette er det mest vanlige uansett hvor i verden man befinner seg. Folk liker å bli sett slik de ønsker å bli sett. De liker dårlig å bli “sett nakne” av andre enn sine nærmeste.

Dette bringer oss komfortabelt videre til det tredje bud: Ikke vær en blotter. Selvsagt må du “bruke deg selv” som element i teksten, men den bør ikke handle om deg selv. Jeg mener, det finnes nettsteder hvor folk vil se rumpa di, men nesten ingen som definerer seg som “lesere” ankommer en tekst med sånne forhåpninger. Gi og ta noen pornografer. Da jeg jobber i teateret plukket jeg opp et skuespillerknep: Vær alltid personlig men vær aldri privat. Du er på jobb nå. Dette handler om andre – og mange flere – enn ektefellen, barna, vennene eller hva har du. Vi henviser til dette Thomas Aquinas – er han eller er han ikke en katolsk helgen? – sa om å “henvende seg til evigheten”. Som alle vet, eller i det minste burde vite ved dette tidspunkt: Alt du publiserer på nettet vil være der for alltid, eller så lenge det finnes noe nett. Jeg har ingen preferanser for hva som skal komme først. Det er så nærme “alltid” som noe menneske kan komme. Vi må jo anta et de som eier og drifter denne krøtterbingen av kulturuttrykk mener at greia skal bestå “på ubestemt tid” slik at sjansene er realistiske for at det du legger ut på nettet vil overleve deg og kroppen din. Hvis du likevel føler at du må være en blotter så prøv i det minste å henge på “noe mer” enn den saklige informasjonen om at “i dag gikk jeg en tur” og denslags. Du vet. Kom med et skrik også. Det er ikke bra for psyken å være alt for “dannet” og konform. Har du klør? Vis det. Gjør det nå og gjør det hver gang. Ihvertfall i den grad du skriver en “personlig” blogg og ikke noe som handler om sak. Jeg vil ved dette tidspunkt si at filosofi handler ikke om å “finne svar” men om å formulere bedre spørsmål. Dette lar seg vanskelig gjøre hvis man har fanget et skrik inni seg og må bruke mye energi på å gjete det. Som en veldig kvinnelig venninne av meg nylig sa: Hvorfor være Lysistrata når du kan være Medea? (De interesserte kan google.)

Tro du meg hvis jeg sier at jeg hver dag i to år, eksakt klokken 8.15 hver morgen, brukte så lang tid som jeg måtte for å formulere et perfekt haiku? (Det er en form for japansk lyrikk som er veldig nøye med reglene.) Det spiller ingen rolle hva du tror. Dette er hva som skjedde. “Telle stavelser” var en besettelse i opptil flere tiår etterpå. Snakke på rim og det ene med det andre. Hva kan jeg si? Alle som kjenner meg vil skrive under på at jeg er en snål type, men ingen benekter at jeg er seriøs. Jeg er jo en trollmann. Dette skiller seg fra konseptet tryllekunstner derved at tryllekunstneren trekker kaniner opp av hatten, til publikums applaus, mens trollmannen maner frem ildsprutende drager og demoner uten engang å ha noen hatt, sånn at publikum løper skrekkslagne til alle kanter. Saken er uansett at man blir ingen trollmann bare ved å suge på talentet. Dette handler om disiplin så hard og voldsom at den knuser stål. For eksempel må du til enhver tid være hundre prosent klar for å dø, akkurat her og akkurat nå. Folk merker sånt. De skygger unna fordi de selv i sine egne liv har “mange spørsmål”. Ting de ikke har gjort. Steder de ikke har sett. Folk de ikke er ferdige med. Du vet. Nesten alle har en lang liste over ting de føler de bør gjøre før de dør. Ihvertfall så mye de rekker. Noen prioriteringer kommer inn i bildet etterhvert som man vokser til og danner en bedre forståelse for hvordan tiden virker, men alle skjønner hva greia handler om. LIvet er noe man alltid har “foran seg” slik at utsettelser virker som et fornuftig konsept. Ikke for trollmenn, de lever bare “akkurat nå” mens fremtiden er like teoretisk og fjern som fortiden. Hvorom allting er, poenget med å jobbe med haiku på denne måten er selvsagt fordi det gir bedre rytmesans i språket. Hvor er vi nå? Dette blir altså nummer fire i rekken av skrivekunstige prioriteringer: Finn din egen rytmesans. Alle har noe men mange sliter med å “treffe beaten”.

Til sist kommer bud nummer fem: Skriv om virkeligheten. Med dette mener jeg rent konkret at selv om du beskriver alle de ukjente prosedyrer for å utvinne mineralet Lurium-5 på den fjerne planeten Zargon, så bør du holde deg til den kjente virkeligheten når det gjelder “menneskenaturen” og den typen ting som alle alltid har mange spørsmål rundt. Det finnes ikke noe kleinere enn sånne skrivestykker som fortaper seg i urealistiske håp om romantikk og kjærlighet i en bedre verden enn den vi faktisk lever i. Hvor mye verdifull levetid synes du er en passende mengde å bruke på å fantasere om ting som aldri kommer til å skje? Jeg har mine meninger. Du har dine. Vi behøver ikke være enige. Sannsynligvis er det ikke engang noe realistisk tema å diskutere. Hva er poenget? Vi kommer jo begge uansett til å gjøre som vi vil, i henhold til plan og budsjett på hvert vårt hold. Ikke desto mindre er min posisjon med dette klargjort: Jeg har eksakt ingen tid til overs til å spekulere om hvor fint alt kunne ha vært i en bedre verden hvor ting fungerte annerledes og bla bla bla, sånt har aldri forandret – og kommer aldri noensinne til å forandre – noe som helst. Virkeligheten fungerer ikke sånn. Vi har i realiteten aldri særlig mange valg – selvsagt litt avhengig av hva slags resultat vi vil akseptere – sånn at du vil i praksis aldri finne noen som er “fullstendig fri” og kan gjøre det som faller dem inn uten noen andre hensyn enn sine egne impulsive lyster. Ikke desto mindre er dette hva folk typisk drømmer om. Nok penger. Nok tid. Dessverre er det aldri noen som får noen av delene. Så vidt jeg kan se virker det som om jo mer penger folk får kontrollen over, jo mer vil de ha. Det er en sykdom som i struktur ligner såkalt sexavhengighet. Eventuelt spillegalskap. De bare må ha mer av det. Vi lever i en virkelighet preget av bent frem sinnssyke idèer. Ser du det? De fleste ser “noe” men de krangler om eksakt hva. Sånn er virkeligheten. Så hvordan skal vi definere forfatterens jobb som formidler av virkelighetsoppfatninger?

Vi avslutter med noen ord fra vår venn Lee Perry (som ikke liker Babylon, det vil si “systemet”).