Forfatter: apecalypso

Jeg var 17 år gammel i året 1980. Det er for ungt for mange ting, men gammelt nok for andre. For eksempel husker jeg det amerikanske presidentvalget det året, som endte med at Ronald Reagan gikk seirende ut av dette pinlige opplegget som sindige folk – som også er vittige – kaller “den store amerikanske skjønnhetskonkurransen”. Jeg var for ung det året til å fatte at amerikanerne bryr seg ikke om kompetanse og hederlighet, men gammel nok til å forstå at det skal bli vondt å finne en mer evneveik tosk enn dette. Så vidt jeg kunne se den gangen var Reagan absolutt “bånn i bøtta”. Hvordan er det mulig? Det føltes som om hodet mitt skulle eksplodere. Du vet. Som om du deltar i noen slags drømmeaktig film hvor naturlovene ikke funker som de skal. Det ble vitset om amerikansk toskeskap det året.

Det var Reagan – og hans økonomiske teoretikere – som tok livet av “det gamle Amerika” og introduserte den vanvittige gjeldsspiralen som har medført at i disse tider bruker de nesten en femtedel av statsbudsjettet til å betale renter på alle sine utenlandslån. Interessant nok har det vært en veritabel renessanse av journalister og samfunnskritikere som tar for seg Reaganomics – tryllepengene som bare oppstår midt i løse luften – og reviderer denne forferdelige mannens litt i overkant ikoniske helgenstatus blant amerikanere. De som tror at aksjemarkedet sier noe om nasjonaløkonomiens gode eller dårlige tilstand er selvsagt ikke enige, fordi de lever jo ikke i virkeligheten. På den annen side ser de hva de ser. De som kjøpte et hus til femti tusen dollar tidlig i presidentperioden hans Ronald Reagan sitter nå på et hus verdt en million. Hvorfor skal de klage? Mange har bygd opp store formuer i løpet av den nyliberalistiske epoken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det påfølgende året – nærmere bestemt den 30. mars 1981 – ble Reagan utsatt for et drapsforsøk med skytevåpen, idet en viss John Hinckley jr. avfyrte flere skudd med en revolver mot presidenten og følget hans da de var på vei mot bilen etter en tale på Hilton Hotel i Washington DC litt utpå ettermiddagen. Etterforskningen avdekket at Hinckley befant seg i noen slags psykotisk tilstand fordi han ønsket å gjøre inntrykk på skuespilleren Jodie Foster etter å ha “blitt forelsket” i henne på grunn av rollefiguren hennes i filmen Taxi Driver fra 1976. Det ble følgelig ingen rettssak fordi Hinckley ble ekspedert inn i det psykiatriske behandlingssystemet for de neste førti år — men han er nå en fri og rehabilitert mann på 71 år som bor i Williamsburg, Virginia og tilbringer sin tid med maling, musikk og lesing av bøker. Ikke så ulikt livsstilen til den tidligere president George Bush (sønnen), som tilfeldigvis var omgangsvenn med broren til John Hinckley, fordi de kom begge fra rike familier og den enes far var en økonomisk støttespiller av den andres far sin politiske karrière. Vi kan altså si, som så mange har sagt så ofte, at verden er kanskje ikke særlig stor men den er jævlig absurd.

Vi avslutter med en sang fra 1981, innspilt av det norske – de var fra Drammen – bandet Turistene.

Evneveik er et begrep som tidligere ble brukt om personer med ulike former for kognitiv funksjonsnedsettelse, utviklingshemming. Evneveik ble for eksempel brukt om skolebarn som ikke var i stand til å følge det vanlige utdanningsløpet. Begrepet oppfattes i dag som nedsettende.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er definitivt nedsettende ment når jeg bruker ordet evneveik, men det handler ikke om funksjonsnedsettelse i noen medisinsk forstand – eller altså “utviklingshemming” – mer om en slags selvpåført idioti som i stor grad handler om grov overvurdering av egne evner og eget kunnskapsnivå, men fordi man mer eller mindre bevisst unngår “prøvelser” som kunne ha eksponert evneveikheten så slipper man unna med det. Den vanligste strategien er å “holde seg til sine egne” som på nettet betyr et eller annet ekkokammer av runkenisser som støtter hverandres vrangforestillinger, eller ute i Guds frie natur av sosiale sammenhenger og intellektuelle kontekster som ikke stiller krav eller kritiske spørsmål. Det er nok for dem at du er “hyggelig” og skaper “kos” rundt deg. Du behøver ikke å være verken ærlig eller etterrettelig. Hvilke er de strategiene en vaneløgner må bruke for å aldri bli eksponert og satt i forlegenhet? Svar, de bygger opp en nettverk av “nyttige idioter” rundt seg, som vil flokke seg sammen og innta forsvarsposisjon overfor alle og enhver som iverksetter noen form for taktisk informasjonskontroll mot løgneren og hans program av feilinformasjon.

På grunn av noe som var linket opp fra et annet nettsted havnet jeg i går på document.no — som jeg etter å ha tenkt meg litt om velger å karakterisere som kristenkonservativ nasjonalpornografi av “amerikansk” type. Sannsynligvis er de også finansiert av amerikanerne, israelerne eller begge deler. Ihvertfall jobber de ikke for Norge. Du vet. Det heter jo faktisk dokument på norsk (også på svensk og dansk), mens den “halvengelsk” språkforurensede stilen er typisk for dette segmentet av evneveike fjøsnisser. Det er begrenset hvor mye tid jeg har å kaste bort på slike tiltak så en times tid får være nok, eller i det minste nok til å henge bjelle på katten, som folk sier, i den forstand at jeg skjønner hva slags typer de er – klassisk landssvikermateriale – og jeg skjønner hvem nettstedet deres er beregnet på. Hele dette vemmelige komplekset av Fremskrittspartiet, de “hardkokte” delene av Kristelig Folkeparti, de mer løslig organiserte klubbene av og for gammelfascister og nynazister, nettstedene de flokker seg til og de dunkle “pengekreftene” som strør finansiering over dette ormebolet, kan reise og ryke for alt hva jeg bryr meg. Min innstilling er generelt slik at hvis folk virkelig er så kørka at de samler seg rundt sånne opplegg, stemmer på Fremskrittspartiet og støtter sånne stakkarslige avskum som han Donald Trump, så får de verken mer eller mindre enn hva de fortjener: Det går til helvete.

Det fundamentale kunnskapsparadokset lyder slik: Jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Dette er en betraktning, ikke en gåte. Det har ikke noen “løsning” annet enn å akseptere at mer informasjon vil ikke “styrke deg i troen”. Tvert imot. Normal bayesiansk statistikk påbyr kontinuerlig oppdatering av egen kunnskapsbase, som i praksis blir slik at en som er ferdig med grunnkurset på kokkelinja vil ha utviklet flere – og man kan si “bedre” – idèer om å lage mat enn noen som aldri har tatt noe kurs, mens en som har jobbet mange år på en topprestaurant vil selvsagt ha bevegd seg enda lenger bort fra den jomfruelige uvitenheten til folk som er usikre på om pølser er fisk eller grønnsaker. Det ligger et element av dyp ydmykelse i å skjønne noe, fordi det impliserer at man har fått en ny horisont og kan se ting som pleide å være skjulte før. Du vet. Litt sånn som hvordan diverse hemmelige selskap “innvier” sine klienter på stadig nye nivåer av hemmelig kunnskap. Eller rett og slett bare slik som all læring fungerer i praksis: Du begynner på et lavt nivå av “ingen kunnskap om dette emnet” og etterhvert som du lærer nye ting om greia så må du justere deg i forhold til disse detaljene og konsolidere deg på neste nivå før du er klar for å gå videre og lære enda mer. Det stanser aldri. Det finnes ingen form for kunnskapens fjelltopp som man kan nå, for så å slå ut med armene og juble triumferende fordi du har ankommet det ultimate målet. Jeg sier ikke at du ikke kan juble underveis hvis du synes at du fortjener det, klappe deg selv på skulderen fordi du har vært så jævlig flink og flittig eller whatever, men det er faktisk døden som venter på deg i andre enden av den veien du går, og det er diskutabelt hvor spesiell eller verdifull akkurat denne premien er. Mange milliarder mennesker har jo allerede kommet frem til mål og vunnet i konkurransen.

Vi setter strek der med en klassisk hyggesang fra året 1981.

Blant all den andre galskapen i verden registrerer jeg at det fortsatt er tredve grader varmt etter solnedgang. Sånn er det her i strøket. Det er ikke sånn at jeg klager på saken – det ville jo ikke gjort noen forskjell uansett – men det skal nevnes fordi det er komisk. Du vet. Litt sånn der fnisende artig. Er ikke det et symptom på at man er i ferd med å bli forrykt? Om det er slik eller sånn, påtrykket av usannsynlige nyheter og absurd vær gjør jo noe med humøret. Heldigvis har jeg ikke hatt noen skogbrann her i nærområdet i år, selv om det var noe omtrent femten kilometer unna i juni – da kunne jeg lukte røyk i et par dager – men de har da hatt mer enn nok å stri med i andre deler av Spania gjennom hele sommeren. Ut fra hva jeg kan se av værmeldingens langtidsvarsel så skal det bare være et par dager til med tredvegrader, så faller det ned til tyvetallet og der skal det forhåpentligvis legge seg foran september måned (som også kan bli varm), men så kommer høsten litt sånn smått i senn og da blir det ventelig mulig å sove normalt om nettene.

Jeg gidder ikke lenger å diskutere med “klimafornektere” men jeg får med meg ting i nyhetene. At de gidder. Men så er det jo forsåvidt slik med menneskene at mange av oss tror på noen ganske vanvittige ting, så det er ingen grunn til å la seg forbause. For eksempel var det en helt normalt utseende kis på fjernsynet her om dagen som i fullt alvor påsto at jordkloden umulig kan være mer enn ti tusen år gammel. Javel? Det er noe psykiatrisk som foregår med dem så det er fristende å få dem til å snakke mer slik at man kan danne seg en hypotese om hvordan det går an å bli så dust. Er det noe freudiansk? Kanskje det skjedde noe med dem i barndommen. Fæle traumer som de gjemmer for seg selv ved å konstruere usannsynlig avanserte lutslott oppå toppen av elendigheta. Hvem vet. På en pervers måte er det jo ganske fascinerende at sånne typer finnes, at de bare vandrer plystrende rundt i gatene og ser helt normale ut før de begynner å snakke. Alt sånt tatt i betraktning så er jeg glad for at jeg er ferdig med den alderen da det virket nærmest livsviktig å ha en fast livspartner – altså en samboer – slik at det til tider ble nødvendig å intervjue aktuelle kandidater til stillingen på slike steder hvor sånt foregår. Jeg vil tippe at sånne opplegg har flyttet på nettet nå. Jeg hører jo ryktene. Folk sitter og “sveiper” på telefonen basert i noen sekunders obervering av noens nettprofil. Fantastisk.

Vi avslutter med et band som jobber i sjangeren “metalcore” og de kommer fra Kenya.

DEI er i USA en betegnelse på tiltak for å fremme mangfold, likestilling og inkludering, særlig innenfor arbeidslivet og høyere utdanning. Det er et akronym for diversity (mangfold), equity (som ikke svarer direkte til noe norsk ord, men som i denne sammenhengen grovt sett betyr rettferdig behandling og like muligheter) and inclusion (inkludering). President Donald Trump har ved starten av hans andre presidentperiode i 2025 gjort arbeid mot «DEI» i vid forstand til en viktig kampsak for sin administrasjon. Enhver aktivitet som knyttes til begreper som for eksempel «minoritet» eller «kjønn» ses på med sterk mistanke. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis vi påstår at det engelske ordet equity – brukt i sammenhengen ovenfor (det økonomiske begrepet heviser til noe helt annet) – betyr likestilling, eller eventuelt utjevningspolitikk, så følger det naturlig at forskjellsbehandling er det nødvendige virkemiddelet. La oss si for eksempel hvis du er lærer i barneskoletrinnet og visse utdanningsmål gjelder for samtlige elever så skjønner alle rimelig intelligente mennesker at noen av barna behøver mer støtte og oppfølging enn de andre. Er dette rettferdig? Det kommer an på hvem du spør. Jeg vil si at det er en selvfølgelighet at man går inn for å gi småbarn “like muligheter” mens de befinner seg i førpubertal alder, så får man heller la konkurranseinstinktet komme ut når barna uansett henfaller til stratifiserte klikkdannelser. I Norge er det lovfestet i utdanningsloven at karakterer ikke skal gis før elevene kommer til ungdomsskoletrinnet — og dette fungerer relativt uproblematisk, selv om ikke alle er enig i at det bør være slik.

Kjønnskvotering var et nokså omstridt tema da det først ble introdusert, men det ble likevel fremtvunget via en politisk arbeidsprosess og nå i 2026 er det vel mer eller mindre akseptert blant befolkningen – med noen få unntak – at det er best for alle at vi fremholder denne praksisen både i det private arbeidslivet og den offentlige forvaltningen. Det slår ikke alltid like gunstig ut i hvert enkelt tilfelle, men på det samfunnsstatistiske nivået har politikken vært vellykket. Den generasjonen som nå for tiden utgjør tyngden i arbeidslivet har vokst opp med slike ordninger og stiller følgelig ikke like mange dumme spørsmål som de på min alder og deromkring. Selvsagt finnes det enkelte sære miljøer som ønsker seg hva de kaller “tradisjonelle kjønnsroller” og den typen ting, men det er da heller ingen som nekter noen å innrette privatlivet sitt slik de foretrekker så lenge de ellers ikke gjør noe ulovlig, så jeg ser ærlig talt ikke poenget med å gå rundt og skrike om slike saker. Vi har jo god dekning for å hevde at et fritt og åpent samfunn ikke oppstår helt av seg selv.

Det er vanskelig å føle noen stor sympati for amerikanerne fordi de nå er i ferd med å rive istykker hele samfunnet sitt. Et flertall av velgerne der ville jo ha denne vemmelige rævklovnen Donald Trump som sin statsleder, så da så. I den grad det finnes alarmklokker og varsellamper så blinker og kimer det på et øredøvende nivå, uten at dette overrasker noen av de som har hva jeg i et tidligere avsnitt betegnet som “rimelig intelligens”. Alle som skjønner noe som helst skjønte at dette ikke kom til å ende bra — og vi er ennå bare halvveis gjennom Trumps siste presidentperiode. Konsekvensene har tårnet seg opp til en slik grad at det virker poengløst å engang si noe mer. Hvem er det som ikke klarer å se greia nå? Sannsynligvis finnes det fortsatt noen tåkedotter av urealistisk håp som svever rundt der ute, men når meningsmålinger viser at presidenten bare har tredve prosent støtte i sin egen befolkning så er det definitivt noe som har skjært seg — som igjen ikke er noen overraskelse for folk med normalt gangsyn og gjennomsnittlig bra sunn fornuft. De klarer jo å se at det er noe som mangler hos han der Donald Trump. Du vet. Egenskaper han ikke har, så som empati, innsikt og normalt sunn forståelse for menneskenaturens mange mystiske manifestasjoner. Hvor ender dette? Vi kan bare vente og se.

Vi avslutter med det som Frank Sinatra kalte “verdens vakreste kjærlighetssang”.

Som alle vet finnes det to stater som kaller seg Korea. Vi har Republikken Korea (ROK), vanligvis kalt Sør-Korea, som er kjent blant annet for musikksjangeren K-pop og diverse filmregissører som har markert seg internasjonalt. De regnes som et “vestlig” orientert land i sin økonomi, politiske styresett, og så videre. Den andre koreanske staten heter formelt Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK), vanligvis bare kalt Nord-Korea. De regnes som et lukket land og er styrt av et familiedynasti av “gudekonger” som det ikke er lov å kritisere, langt mindre konfrontere med politisk motstand, og det er ikke mye trafikk inn og ut av landet verken i form av handel, turisme eller noe annet. Koreakrigen 1950-1953 var det første eksempelet på skyggekrig mellom østblokken og vestblokken, men senere tilkom diverse uroligheter i Afrika, ellers i Asia (særlig Vietnam) og i Sør-Amerika. Dette spillet pågår til en viss grad ennå men den ideologiske dimensjonen har blitt nedtonet og/eller redusert til et spørsmål om “konkurranse” om handelsmarkeder og teknologi.

Hvorom allting er, Amerikas forente stater (USA) har hatt et “militært samarbeid” med ROK helt siden Koreakrigen tok slutt – det er forresten verdt å nevne at formelt sett så pågår denne krigen ennå, fordi de har ikke utarbeidet noen avtale som sier at den er over – og hvert år har amerikanerne og sørkoreanerne arrangert militærøvelser for å markere at de står samlet overfor DPRK dersom det skulle komme til noen nye kamphandlinger mellom nord og sør. DPRK, på sin side, har tradisjonelt vært støttet (særlig) av Kina (som de har grense mot) men også av Sovjet-Unionen (USSR) den gangen de eksisterte, en forpliktelse som til noen grad gikk i arv til Russland da USSR ble oppløst. DPRKs statsleder Kim Jong Un har jobbet for å styrke forholdet til Russland blant annet ved å sende militære styrker til støtte i krigen mot Ukraina, og de har ved dette tidspunkt omtrent ti tusen soldater stående i Kursk-regionen. Samtidig har USA sin stadig pågående krig mot Iran og deres president Donald Trump sier på sosiale media at ROK “takket nei” til å være med på å ta fra Iran all deres kapasitet til å fremstille atomvåpen – dette er fortsatt den årsaken Trump oppgir for å ha startet krigen – slik at dette, i sammenheng med Trumps gode personlige forhold til Kim Jong Un, medfører at USA nå skal kutte i sin deltagelse i den årlige koreanske militærøvelsen, som ifølge planen skal begynne førstkommende mandag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Der står saken — og vi avventer ytterligere informasjon.

Vi avslutter med litt tematisk relevant undergrunnsmusikk fra Italia.

Skrekkfilm er en filmsjanger som kjennetegnes ved at den har til hensikt å skremme eller på annen måte utløse en grøssende tilskueropplevelse. Skrekkfilm er en stabilt populær og mangfoldig sjanger som rommer alt fra romantiske tragedier til motbydelige kroppsødeleggelser.

(Store norske leksikon)

Du kjenner sikkert noen – kanskje deg selv – som ikke “tåler” skrekkfilm. De fikser det bare ikke. Uansett hva slags ord de bruker til å forklare seg med så er utkommet uansett det samme: De nekter å se på skrekkfilm. Selv tar jeg dette med et skuldertrekk. Vil de ikke så vil de ikke. Jeg skal ihvertfall ikke tvinge noen til å gjøre noe de ikke har lyst til, så der stanser det for meg. På den annen side finnes det også mange – inkludert meg – som absolutt og kategorisk elsker skrekkfilm og heller ikke føler noe behov for å forklare seg om saken. Du vet. Smak. Den er forskjellig hos forskjellige mennesker. Jeg tviler på at det finnes noen “type” – altså en spesifikk psykologisk profil – som liker skrekkfilm, men jeg tenker kanskje at det er noe som “kommer med territoriet” hvis man allerede liker film — og da særlig klassikere; thrillere, film noir, western, og i det hele tatt det vi kan kalle sjangerfilmer, som er laget av folk som liker film, beregnet på et publikum som liker film. Ikke så ulikt hvordan metallmusikken fungerer. Det dreier seg typisk om et trofast publikum som er en god del mer enn gjennomsnittlig informert om produksjonsforhold, tekniske spesifikasjoner og den typen ting.

Som jeg nevnte her om dagen har jeg for tiden en greie med å bruke stillbilder fra gamle filmer som illustrasjon i bloggen og den ovenfor er hentet fra den brasilianske filmen O Dragão da Maldade contra o Santo Guerreiro – “Ondskapens drage møter helgenkrigeren” – også kjent under tittelen Antonio Das Mortes, som er navnet på hovedkarakteren; en slags legendarisk leiemorder eller “revolvermann” (sjangeren filmen sorterer under kalles revisjonistisk western, men man kan også med fordel se det som en politisk allegori), regissert av Glauber Rocha og utgitt i 1969. Jeg vet ikke. Antagelig bør man være “spesielt interessert” for å oppsøke filmene til Glauber Rocha, selv om han har legendestatus i Brasil. Uansett hvordan det der blir så faller Antonio Das Mortes innunder min nokså bredt anlagte sans for film og andre kunstverk. Om jeg burde dele ut anbefalinger er vanskelig å svare på. Det er jo slik at de som allerede er interesserte i film allerede vet det de behøver å vite om filmhistorikk, sjangere, hvor man henvender seg for å finne ting, og så videre. Og de andre? De er jo uansett ikke interessert. Det vanligste er å være konsument og “ta det man får” på den lokale kinoen, eventuelt via abonnementet på Netflix eller en tilsvarende tjeneste. Men jeg skal likevel si at Antonio Das Mortes ligger ute i full lengde og med engelske undertekster på YouTube. Filmen vant gullpalmen i Cannes i 1969 og er verdt å se.

Gitt sammenhengen blir det litt unaturlig å avslutte med noen annen sang enn denne.

Referanse: NRK.no skriver om KI

Timeglasset er i ferd med å renne ut for den gigantsvindelen som kalles Kunstig Intelligens (KI). Folk begynner å se hva det handler om — mens de før kanskje holdt noen skritts avstand i misforstått ærefrykt for at datamaskinene nå skal overta styringen av samfunnet og kanskje til og med utrydde menneskeheten. Du hører jo ting. Imidlertid er det på ingen måte sannheten man hører, som først og fremst handler om at det er fette dritdyrt å bruke KI. Det koster for mye. Det er ikke noe man merker som “vanlig bruker” av datatjenester, men i den profesjonelle enden av teknologimarkedet ringer det i varselbjeller. Det er jo grenser for hvor lenge man kan kjøre frem og promotere et produkt som ingen tjener penger på. Bransjens optimister hadde sett for seg at “intelligens” skulle bli en daglig forbruksvare – noe i likhet med elektrisitet – som måles i forbrukskvantum, formodentlig på toppen av en ordning med fastpris, tilkoblingsavgift og det ene med det andre, men det virker ikke som om maskinene fungerer helt som de skal. Eller i det hele tatt, for å være krass. Saken er at disse maskinene genererer informasjon, som ikke er en fysisk vare, eller en mer diffus “kraft” som kan brukes til å utføre gagnlig arbeid, men heller et slags templat som må beskrives med ordstillingen “innhold uten form”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Greia med strøm er at “det bare virker” uten noen varians i selve fenomenet. Man kan miste strømmen på grunn av brudd på linjene, sikringer som sprenges, og så videre – det er ikke noe poeng å dykke ned i alt det tekniske – men så lenge strømmen er tilkoblet så er det aldri noen varians i selve produktet. Det virker slik det skal hele tiden. KI har ikke denne “solide” dimensjonen av driftsmessig pålitelighet. Du kan ikke stole på at informasjonen er god. Modellene lyver, fantaserer og hallusinerer, men på en veldig “selvsikker” måte, slik at i prinsippet forholder du deg til en slags syntetisk psykopat som overhodet ikke har noen interesse av ditt ve og vel selv om de sier dette. På den måten er jo KI bent frem farlig — noe som da heller ikke har unngått oppmerksomheten til de som kritiserer denne teknologien. For publikum i mer generell forstand er det fortsatt bare et leketøy som folk bruker til å lage “kattefilmer” og annet tøys, eller rettere sagt, om de da ikke har mer onde hensikter og bruker KI til å lage porno, “falske nyheter” og diverse annet skadelig materiale. Så langt er det vanskelig å se at KI har noen nytteverdi på privatmarkedet, så jeg tipper at hele sulamitten etterhvert vil bli relegert til et temmelig kostbart spesialmarked av kjøpere som behøver enorme mengder computerkraft — men først tror jeg at vi skal ha noe slags markedskræsj hvor hele mannskiten kollapser og store penger går tapt.

Det er mye som befinner seg i kjømda når det kommer til digital teknologi, internett og salgbare tjenester tilknyttet dette fenomenet som tross alt bare har eksistert siden midt på 90-tallet. De med noen år på baken kan jo for eksempel godt huske da mobiltelefoner var noe nytt – og fette dyrt – mens nå i dag er det den eneste telefonordningen man kan kjøpe. Alle som eventuelt fortsatt har fastlinjer er etterslepere fra gamle dager. Det er jo aldri lenger snakk om at det kommer en montør fra telefonselskapet for å koble deg på. Alt fungerer helt annerledes nå. Dessuten er alt vesentlig mye billigere enn det noensinne har vært. Om folk overhodet har internett hjemme så har de en “åpen linje” som de betaler en fast månedspris for og siden bruker så mye de vil, når som helst på døgnet, med en kapasitet som er begrenset mer av hva slags maskin man har enn hva selve tilkoblingen tillater. Og da har vi ikke engang tatt med i bildet at telefonen nå har blitt en transportabel nettportal som folk kan ta med seg overalt hvor de ferdes, bare begrenset av hvor god dekning det er i området hvor de befinner seg. Det gjenstår selvsagt mye arbeid med å rydde opp i og strukturere internettet gjennom lover og politisk styring – vi ser for eksempel noen anslag til aldersbegrensning på sosiale media – men det tekniske er på mange måter ferdig utviklet. KI skulle liksom bli “neste generasjon” av datatjenester, men det har endt opp som en idiotisk dyr flopp som enkelte morer seg med men som de fleste bare irriterer seg over.

Vi avslutter med en låt som alle gitarister liker å sitte og klimpre på når de skal kose seg.

Altså, jeg er jo totalt idiot, ikke sant. Dette er godt dokumentert. Jeg har gjort ting som der og da virket som en god idè men som så begynte å liksom skli ut og balle på seg langt inn i det absurde. Etterpå var det både arbeidssomt og dyrt å rydde opp i elendigheta. Hva kan man si? Sånn er livet. Du gjør ting. Du feiler. Du lærer. Neste gang feiler du bedre. Og sånn går dagene. De eneste som aldri har tabbet seg ut og gjort feil er sånne som aldri har prøvd å gjøre noe. Vi andre har historier å fortelle. Hva er best? Det kan jeg ikke svare på. Å ta risiko er en livsstil for noen, mens andre er pissredde og skyr unna ting som er i bevegelse. Det som virkelig teller er at når du gjør opp regnskap for hele greia så havner du for det meste på riktig side av skjebnens ubarmhjertige hjul. Om vi kaller det flaks eller fravær av uflaks blir litt sånn hipp som happ, ikke sant. Poenget er å lande på beina. Du vet. Overleve dagen sånn at du kan konfrontere flere dager som idiot med utpreget tendens til å føkke opp enkle arbeidsoppgaver på de dummest tenkelige måter.

Er det stygt å le av folk som driter på draget? For det meste nei, men det kommer jo an på om de skader seg eller om de får til å hoppe unna ting som faller og denslags. Det er ikke morsomt når det ender på legevakten. Såpass kan vi slå fast med rimelig sikkerhet. Men hvis det “bare” handler om materielle ødeleggelser og greia ser litt stilig ut – på en “holde seg for øynene fordi det er så dumt” måte – så er det bortkastet sans for humor hvis man ikke ler av det. Hvordan den som begår tabben føler seg er ikke relevant. Det er jo ikke synd på dem. Når man er idiot så bør man selvsagt føle seg som en idiot også — og det er dette som er det morsomme med saken. Det handler til syvende og sist om å jekke seg ned og forstå at dette med å “ha kontroll” er i beste fall en illusjon. Vet du hvorfor de fleste ulykker skjer i hjemmet? Fordi det er der man typisk føler seg trygg, slapper av, og ender med å snuble og gå på trynet, falle ned fra en gardintrapp, knekke en tå mot en utstikkende kant, skjære seg i fingrene og så videre. Den typen ting. Bruk fantasien. Det meste er mulig. Alle har opplevd noen slags hjemmeulykke og etterpå har de sagt til seg selv at det der var faktisk jævlig dumt. Slik fungerer realitetssansen. Den kommer for å tuppe deg i ræva etter at du glemte å respektere den.

Noe som er helt gresk for de fleste er ordet hybris. Det betyr overmot. Urealistisk tillit til sine egne mestringsevner. For de gamle grekerne var hybris nesten den største synd noe menneske kunne begå, fordi det handler til syvende og sist om å plassere seg selv på samme nivå som gudene. Den tidens tekster og teaterspill var fulle av henvisninger til hvor galt det ofte går når man “utfordrer skjebnen” og ikke respekterer ulykkens makt til å ramme deg når du minst venter det (og selvsagt også på det verst tenkelige tidspunkt). I våre dager har vi andre virkelighetsoppfatninger men prinsippene har ikke av den grunn endret seg. Alle vet jo at når du slapper av på konsentrasjonen om det du holder på med, når du begynner å sløve og slurve, så varer det ikke lenge før ting går til helvete. Hvis du da er heldig så skjer det ikke noen storjævlige ting, men det er ikke noe du bestemmer. Det er opp til den kosmiske nåden hva slags konsekvenser det skal få når du føkker opp noe. Denne mekanikken er velkjent. Og da mener jeg at sånn har det vært i hvor mange tusen år som helst og slik kommer det til å forbli så lenge menneskene fortsatt eksisterer. Filosofen Albert Camus regnet seg frem til at tilværelsen er meningsløs og det går ikke egentlig an å forstå noe av verden — men det er helt greit. Livet er en bra ting likevel. Selv om du er redd. Selv om det gjør vondt. Uansett sorg og skuffelser. Du lever.

Vi avslutter med litt klassisk livsfilosofi fra året 1980.

De sier at Spania er et “mikrokontinent” som inneholder større demografisk og kulturell variasjon enn noe annet land i Europa. Det var jo forsåvidt også et lukket land mens de fortsatt hadde fascistdiktaturet under Franco — men siden har Spania utviklet seg i retning av det stikk motsatte, nemlig det mest “turistinfiserte” landet i verden, dersom vi måler antall turister mot antall fastboende innbyggere (bare Frankrike har flere turister målt i ren kjøttvekt). Det drar seg i retning av to turister per innbygger per år, som ville tilsvart 11 millioner turister i året til Norge. Ikke rart det sliter på humøret til folk i dette landet. Hvem er vi og hva er det vi driver med? For de tilreisende handler mye om sol og billig alkohol langsetter middelhavskysten og ute på øyene. Det er så vidt jeg vet ikke vanlig at typiske turister leier seg en bil og reiser innover i landet for å se noe annet enn hotellet, stranda og den nærmeste nattklubben. Men sånn er det jo.

På den andre siden er Spania svært moderne og de har bedre økonomi og mer utbygget samferdsel enn noe annet land i verden bortsett fra Kina. De har altså noe igjen for å ta imot såpass mange rølpere hvert år. Hurtigtogene er flere og mer avanserte enn de fleste er klar over, slik at det er teknisk mulig å komme seg svært raskt frem og tilbake mellom de mest sentrale byområdene, selv om mye av landsbygda henger temmelig langt etter. De har en utfordring i forhold til fraflytting i det vi kan kalle den tradisjonelle landsbybebyggelsen, fordi der finnes det jo ingen jobber og heller ikke noe annet som skjer, bortsett fra et antall gamle mennesker som går der og subber i sine gamle fotspor. De unge søker seg til byene for å finne en bedre økonomisk dynamikk og en mer variert livsstil. Utover på 2020-tallet har det vært litt tilløp til at folk fra nord i Europa søker seg til typiske fraflyttingsstrøk fordi der går det an å etablere seg med et “oppussingsprosjekt” som du kan få kjøpt fra omtrent 20.000 euro og oppover. Da må du selvsagt påregne mye arbeid og materialkostnader, men det er i det minste mulig å skape verdier på denne måten. Det toget har jo gått for Norges del.

For meg personlig er det tyve år for sent til at jeg gidder å starte noe stort oppussingeprosjekt med tvilsomt budsjett. Jeg sier ikke at det er fullstendig fette umulig, men det må i så fall være et opplegg helt utenom det vanlige. Får å være helt ærlig – og det bør man jo – så får jeg tilløp til angst bare av å tenke på den typiske betonglukten som preger nesten alle byggeplasser — og da i særlig grad steinbygninger, som er det eneste aktuelle alternativet i Spania. Det er bra å være ferdig med den delen av livet. Økonomisk sett gir det jo heller ingen mening i å starte noe som vil koste meg mer enn hva jeg må betale for å leie noe som allerede er ferdig når fremtidsutsiktene er såpass uklare som de er for gamle folk. Ikke at jeg har noen planer om å krepere med det første, men du vet aldri etter at du har passert 60 år og kroppen ikke lenger tåler noe anfall av alvorlig sykdom og den typen ting. Dette er en mulighet man må faktorere inn i planene sine. Det er jo mange på min egen alder – blant de jeg kjenner siden “gamle dager” – som plutselig har blitt alvorlig syke og omkommet i løpet av bare et par-tre måneder etter at de først oppdaget noen symptomer. Hvorfor skal jeg være mer heldig enn dem? Det gir ingen mening — men inntil videre er det altså slik. Jeg puster, derfor plystrer jeg.

Vi avslutter med litt “godmusikk” fra 80-tallet.

Saklig bakgrunnsinformasjon om saken: Artikkel hos NRK.no

Selvmord er ikke noe folk liker å snakke om, særlig ikke når det dreier seg om et mobbeoffer. Selv vet jeg ikke hva som er sant av alt som har blitt sagt om Jason Arday, hans bakgrunn, akademiske karrière og endelikt, men jeg vet at britisk presse er – i det store og hele – en avskyelig samling av sadistiske jævler. Vesentlig mye verre enn den norske, kanskje med unntak av sånne som støtter Fremskrittspartiet og lignende politiske sammenslutninger, men du behøver da heller ikke å ta mitt ord for dette. Det er enkelt nok å grave opp pressekritikk på nettet — og britene scorer nesten alltid lavest på statistikken for hvor ufyslige, hevngjerrige og bent frem moralsk laverestående mediene deres er. Spørsmålet bør dreie seg om hvorfor det har blitt slik som det har blitt. Hva gjør britisk presse så umenneskelig?

Som jeg pleier å si: Hvis svaret er “både ja og nei” så har du ikke stilt det rette spørsmålet. Sannheten er at jeg har gått og grublet på den britiske pressens etiske standarder – eller altså mangelen på slike – i mange tiår før jeg hørte noe om navnet Jason Arday. Folk husker kanskje den fæle historien om prinsesse Diana, som omkom i en bilulykke mens de prøvde å kjøre fra et kobbel med “gravejournalister” og fotografer som jaktet på dem. Konspirasjonsteoriene florerer om saken, men det som ihvertfall er sikkert er at akkurat der og da så ville denne ulykken neppe ha skjedd hvis det ikke var for at prinsessen og følget hennes befant seg under “intens spaning” fra diverse skruppelløse individer som var drevet av, skal vi si, økonomiske motiver i forhold til det at de britiske publikasjonene betalte bra for “godt stoff” om Diana. Siden ble det jo nærmest dannet noen slags spontan hedensk kult rundt henne i forbindelse med sørgetid og begravelse, som ikke akkurat gjør saken mindre bisarr. De burde jo ha funnet frem til denne respekten mens dama fortsatt var i live.

Visse forhold rundt selve den britiske samfunnsstrukturen kan være verdt å se på. For eksempel er kriminell lavalder i England og Wales 10 år, etter at den i året 1963 ble hevet fra 8 år. Hva skal man tenke om dette? Jeg mener å ha hørt at folk ikke normalt kommer i puberteten før de er 12-13 år gamle – og det tar enda noen år før hjernen innhenter kroppen i denne vekstperioden – så ikke vet jeg hva slags kriminologisk filosofering som ligger til grunn for å lovfeste at barn har evnen til å danne kriminelt overlegg i tilknytning til eventuelle forbrytelser de begår før de er ihvertfall 15-16 år gamle. På den motsatte side av ytterlighetene finner vi Belgia og Luxembourg, som har fastsatt at folk må være 18 år gamle før de kan tiltales og dømmes som selvstendig tenkende individer med god nok forståelse for ansvar og konsekvenser. Hvilke historiske forhold er det som har medført at britene engang tar 10 års kriminell lavalder alvorlig? Herregud. Jeg kan jo faktisk huske at jeg en gang var såpass liten men jeg kan ikke påstå at jeg hadde noe godt grep rundt virkeligheten og hvordan ting fungerer i “den voksne verden”. Det er noe som har gått galt i tenkamentet til de som pønsket ut dette. Jeg mener, hva er tanken bak? Det må jo være noe som har fått lovgiverne til å signere på slike papirer. Det er dette “noe” som jeg spekulerer rundt. Du vet. Et slags menneskesyn. Kommer det til overflaten også på andre måter?

Pressen er altså ille nok, men så tilkommer trollene på internett. Terskelen er som alle vet lav for å snakke før man tenker når ting skal sies på sosiale media og ellers. For eksempel er kommentarfeltene en ganske beryktet arena. Ting som man burde sparke seg selv i skinnleggen bare fordi man tenker blir “sagt høyt” i en arena som befinner seg hinsides normal skikk og bruk. Det er akkurat som om “alt er lov” fordi det ikke finnes noen klare regler for publikasjon og ansvar som plattformene er nødt til å følge. Ved dette tidspunkt vet vi at det ikke er tilstrekkelig med en advarsel om at det er ditt personlige ansvar hva du sier og hvor du legger det ut, fordi dette hemmer kanskje et moderat flertall av normale folk, men det er jo ikke dem lover og regler er laget for. Vi strekker opp klare grenser og gir advarsel om straffbarhet og konsekvenser overfor de som har dårligere sosiale sperrer og mindre selvkontroll enn “folk flest”. Trollene på nettet er folk som ikke skjønner – eller ikke respekterer – vanlig skikk og bruk. De har oppdaget at de kan gjøre dette ustraffet og siden bare baller det på seg. Hva er det vi pleier å si om mobbere? Det er ikke de lyseste pærene i kurven. Det viser seg nesten alltid at trollene er noen ganske patetiske individer som ikke har noe velfungerende sosialt liv — og så hevner de seg på “hele verden” gjennom å finne seg noen favoritter som de kan hetse og plage, eventuelt så opplever de nytelse gjennom å slenge dritt til alle og enhver som står lagelig til for hugg der og da. Psykologien i dette bildet er banal. Men dermed er det ikke sagt at mobbeofrene ikke opplever dette som plagsomt og skremmende. Det er jo ikke alle gitt å ha et robust immunforsvar overfor mobbere, troll og plageånder som svever rundt på nettet.

Vi avslutter dette med det beste bandet fra 90-tallets franske industrirock.