Ved dette tidspunkt har det regnet jevnt og trutt i seks timer, så vi snakker om et dramatisk væromslag. For mitt vedkommende kunne det godt ha kommer for en måned siden men vi tar det vi får. Brannsesongen har sannsynligvis kommet til sin ende for i år. Nå kommer flomsesongen. Ikke så mye her, men herregud for noen bilder fra Katalonia og Valencia. Du vet. Når bilene ligger og dupper som små barkebåter bortetter gatene mens det tordner og lyner, som ikke akkurat kom som noe stor overraskelse med det perverst varme Middelhavet som har vært i år, med over tredve grader varmt overflatevann rundt Mallorca og der. Dette er jo mye energi. Den må “utlades” på en eller annen måte — og slik oppstår det beryktede høstværet i sør. Det har imidlertid bare så vidt begynt. Jeg antar de har mye “interessant vær” i kjømda nede i de regionene. Selv nyter jeg imidlertid mildværet – det ligger og dupper rundt 25 grader – som skal vare enda noen uker, hvis værmeldingen vet hva de driver med. Ved inngangen til september opplever jeg med andre ord hva vi skulle kunne kalle en fin norsk sommer i Villafranca del Bierzo. Det var sannelig på tide.
Er det noe poeng i å snakke om klimaforandringer? De som ikke tror på opplegget har jo ikke ankommet konklusjonen sin ved hjelp av sunn fornuft, så det er ikke å vente at de skal finne veien ut av hullet med fornuftens hjelp heller. Sant å si vet jeg ikke hva man skal si til klimaskeptikerne. Er du blind?Døv? Dum? Jeg forventer ikke noe svar, ihvertfall ikke noe som ligger innenfor rammene av normal virkelighetsoppfatning. I mellomtiden takker og bukker vi for regnet. Det betyr i praksis at det neppe vil bli noen stor skogbrann i nærheten av der jeg bor i 2026. Hvis det skulle vært noe så hadde det allerede skjedd. Du vet at standardene for hva man kaller flaks har blitt lavere når dette er måten man måler sånt på. Uten at jeg har spådomsevner så “føles det som” det nå vil komme noen uker når det er trivelig å spasere rundt om i nabolaget her. Dette er bra. Vi tar det vi får. Noe jeg har lagt merke til i verdensnyhetene er at det har vært uvanlig mye jordskjelv. Såpass at de sa på nyhetene her om dagen at det neppe finnes noen indre forbindelse mellom de ulike hendelsene, men jeg vet ikke. Man tenker jo tanken. Du vet. De sier at det er mange tiår på overtid i forhold til det store jordskjelvet som skal legge hele den amerikanske vestkysten i ruiner — så jeg sier det her og nå. Kanskje hender det i nærmeste fremtid. Det vil i så fall gi dem noe annet å tenke på for en stund. Vi venter og ser.
Når det gjelder etymologien til ordet alkymi så er de to første bokstavene åpenbart bestemt artikkel på arabisk, det vil si forstavelsen al hektet på ordets rot, som i vårt tilfelle er enten gresk eller egyptisk, muligens begge deler, men i ethvert tilfelle betyr det svartekunst på norsk. Du vet. Farlige saker. Saken er at for egypterne så var alt mennesker gjorde å betrakte som “kunster” – i motsetning til sånt som gudene driver med, altså “natur” – og den delen av statens byråkrati som hadde ansvaret for kunstene var “den svarte kronen”, eller tempeladministrasjonen. Sånn blir det når de opererer uten noen meningsfull distinksjon mellom religion, politikk og økonomi. Dette er vanskelig å forstå for moderne tenkere, men om man ikke forstår dette så kan man heller ikke forstå Egypt. De hadde et livssyn som var veldig annerledes enn vårt. Faktisk så annerledes at de kunne ha vært fremmede skapninger fra en annen planet.
Som alle vet fantes det bare håndskrevne bøker og manuskripter før boktrykkingen kom sånn omtrent i år 1500. Det gikk an å få tak i slike håndskrifter – eventuelt kunne man lage dem selv – men det var drit fette dyrt, noe det forsåvidt er ennå. Litt rask hoderegning tilsier at det vil fort komme på hundre tusen å fremstille selv en ganske tynn håndskrevet bok slik de ble laget i oldtiden. Da snakker vi om selve materialet og lønn til en skriver som jo må holde på i en måned eller deromkring. Dette er hovedårsaken til at det var bortkastet tid å lære lesing og skriving den gangen. Hva skulle de liksom lese i? Hva hadde de bruk for å skrive? Trykte bøker i masseopplag fra 1500-tallet og utover var revolusjonerende på så mange vis. Skriften ble til noe familiært, etter å ha først vært noen slags trolldom som bare prester og filosofer holdt på med. Fatteru? Hvis man ikke skjønner dette så kan man ikke forstå den europèiske middelalderens tenkesett. Jeg vet riktignok ikke helt hva det vil si å ikke kunne lese og skrive – eller engang ha noen bruk for disse kunstene i sin hverdag – men poenget her er at en relativt stor prosentandel av alle håndskrevne bokverk handlet om alkymi.
Tradisjonen påstår at ethvert norsk gårdsbruk av en viss størrelse pleide å ha en svartebok. Imidlertid ble dette bent frem farlig i løpet av den delen av dansk enevoldstid da heksejakt var en greie, altså utover på 1600-tallet. Enten måtte du gjemme svarteboken så godt at ingen kunne finne den eller så måtte du bare kvitte deg med den. Sannsynligvis helst det siste alternativet, siden det jo dreier seg om håndfast bevismateriale mot deg hvis det på noe vis kommer frem at du eier en svartebok — for da kommer heksejegerne for å torturere og drepe deg i navnet til faderen, sønnen og den hellige ånd, amen og snipp, snapp, snute. Du er ute. Hvem vil ta sånne sjanser? I ettertid kan vi se at det sannsynligvis er mest realistisk å betrakte hekseprosessene som statsterroristisk maktpolitikk, i en kontekst av protestantisk kristendom hvor kongen er kirkens overhode, slik at protest eller opprør mot geistligheten blir å tolke som høyforræderi. De fleste som lever nå var jo ikke tilstede den gangen så de vet ikke – fordi de har aldri satt seg inn i sakene – hvordan forholdene var i de kanskje ikke så veldig gode gamle dager.
Vi setter strek der, med litt opprørsk musikk fra året 1974.
Det virker ikke rimelig for meg at gamer kan være noens yrkestittel. Når det er sagt så skjønner jeg jo at hvis det eneste kriteriet man stiller til en “jobb” er at den skal generere inntekt, så går det definitivt an å bruke nettet til å skrape sammen nok penger til at du kan leve av det. De to hovedkildene er reklame og donasjoner. Folk betaler for å sitte og se på deg mens du spiller, i timesvis hver dag – dette er vanligere enn man skulle tro – og bedrifter kjøper reklameplass hos deg fordi de vet at strømmetjenesten du leverer har et stort publikum. Direkte inntekt fra selve spillingen av type gevinst for å vinne i store konkurranser er imidlertid så sjelden at vi ikke behøver å ta det med i betraktningen. Tittelen gamer handler om å promotere spill, lære bort spillteknikker, vise (strømme) hvordan man selv spiller, samt selvsagt all annen sponsing og reklamespots det går an å hente inntekter fra. Så der har du det. Definisjonen må tøyes og strekkes litt for å passe, men det er i det minste ikke direkte usant at en “yrkesgamer” får betalt for å spille spill på datamaskinen sin.
De eneste inntektsbringende jobbene jeg har hatt er veldig fysiske “arbeiderklasse” type ting. Du vet. Murer, gartner, sjåfør (både stor og liten bil), maskinist, kokk, produksjonsarbeider, vaktmester og det ene med det andre. For det meste som selvstendig næringsdrivende, men noen ganger også som ansatt hos andre. Hva kan jeg si? Jeg har noen temmelig spesifikke fordommer i forhold til hva som er og ikke er gagnlig arbeid. Hvis din såkalte jobb ikke frembringer direkte og fysisk målbare resultater i den materielle verden så driver du med “noe annet”. Det kan være hva som helst som det går an å tjene penger på med litt triksing og miksing, men det er uansett parasittvirksomhet. Du er en snylter. Altså det som innenfor økonomisk teori kalles en operatør i sekundærnæringene. Dette er ikke noe jeg gidder å diskutere. Snyltere er hva de er. De kan være mer eller mindre ondartede, men de er aldri godartede. De er skadedyr. Ergo finnes det ingen måte for dem å være respektable. De fortjener aldri noe mer enn iskald forakt. Uansett hvor mye penger de klarer å grafse til seg med parasittvirksomheten sin så er de bare ekle krek og et kryp. Du begår en alvorlig synd hvis du tilbyr dem din respekt og sympati. Klasseforræderi. Hva mer er det å si om saken? Du skjønner poenget.
Det hendte en gang i året 1996 at jeg kom på besøk til en venn som på den tiden var veldig oppslukt av Playstation og brukte mange timer hver ettermiddag og kveld til å sitte der og spille. Det handlet om Doom. Du kan søke på nettet selv for detaljene, men akkurat dette spillet var banebrytende og sjangerdefinerende, foruten selvsagt at det slukte folk med hud og hår når de først fikk tenning på greia. Dette skjedde med meg også. Etter å ha kritisert min venn litt fordi han var så “hekta” på denne dustete spillervirksomheten fikk jeg etterhvert oppfordringen prøv selv. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte tegningen. Til å begynne med vet du ikke hva du driver med og ting handler om å teste knappene, finne ut hvor man skal gå og den typen ting, men så snart “motstanderne” kommer og skaper bry for deg blir ting personlige. Da har spillet tatt deg. Selvsagt ble det til at jeg selv måtte kjøpe meg en PS1 og spillet Doom fordi jeg ble jo engasjert. Du vet. Samme som gudene vet hvor mange millioner andre over hele verden. Jeg bare måtte knekke koden og vinne over spillet, noe jeg etterhvert fikk til men det kostet mange hundre timer med intens konsentrasjon, til en slik grad at jeg drømte om jævelskapen når jeg sov. Det kan bare karakteriseres som en psykotisk fiksasjon, en besettelse. Jeg følte ikke at jeg hadde noe alternativ. Spillet måtte spilles helt til jeg “behersket det i blinde” og kunne gjøre mer eller mindre som jeg ville, danse nonchalant rundt på høyeste vanskelighetsgrad og “skyte monstere” så å si over skulderen. Jeg ble en ekspert på Doom for PS1, men jeg har aldri siden engasjert meg i verken noen konsoll eller noe spill. Imidlertid har jeg denne erfaringen, så jeg skjønner at folk kan bli oppslukt av et “spillunivers”.
Siden vi snakker om 90-tallet passer det å overlate siste ord til denne sjarmerende herren.
De som bryr seg om denslags har selvsagt allerede fått med seg at de har igangsatt nye utgravninger der den såkalte olivenlunden befant seg inntil nylig på oldtidsstedet Göbleki Tepe i Tyrkia. Du vet. Den 12.000 år gamle byen som ligger i området Sanlurfa – sammen med mange andre lignende utgravingssteder – like nord for grensen til Syria. Hele dette kulturkomplekset kalles Tasj Tepelar og dreier seg om en befolkning i Anatolia som var ukjent inntil de først begynte å grave ut Göbleki Tepe på 90-tallet. Som du kan skjønne vakte dette funnet mildt sagt oppsikt da det var nytt, selv om folk har vent seg til tanken nå, fordi det bryter jo litt med skolelærdommen om hvor den såkalte sivilisasjonen oppsto, som igjen utfordrer visse religiøse trosforestillinger av det slaget som fyller folk med psykotisk raseri hvis du pirker borti dem. Så alt i alt er det en trivelig bransje å holde på innenfor, dette med å justere historien. Det er jo så mange som har investert så mye personlig prestisje i det å “ha rett” om sine påstander. I grunnen ganske menneskelig, kan du si.
De tidligste arkeologene var strengt tatt ikke arkeologer – slik faget defineres nå i dag – men heller “gullgravere” som gikk løs på oldtidssteder for å finne “skatter” og “fine ting” som de kunne selge til samlere for fremstilling på offentlig og privat museum — for eksempel de såkalte arkivarene, som var “britiske gentlemen” opptatt av å skape seg et navn innenfor tidlige vitenskapsselskaper og foreninger. De hadde allerede penger så de var ikke drevet av salgsverdien på tingene de fant, men av det ryktet de kunne vinne gjennom å presentere “sensasjonelle funn” av glemte sivilisasjoner og den typen ting. Det handlet altså om æren, som forsåvidt ennå er et element som driver folk til å utmerke seg innenfor et fag. Men i våre dager vil et typisk arkeologisk utgravningssted behandles mer som et “kriminelt åsted” hvor alt skal dokumenteres og registreres med pinlig nøyaktighet. Hva er funnet, hvor ble det funnet og i hvilken kontekst ble det funnet. Du vet jo ikke i utgangspunktet hva som senere kan vise seg å være viktig informasjon, så det er et poeng å ikke for eksempel flytte på ting før de er fotografert fra alle vinkler og plottet inn på åstedskartet. Så langt, så vel.
Ta et hvilket som helst svært velkjent oldtidsminne. Ta pyramidene. Det ene aspektet er deres fysiske tilstedeværelse i verden, som åpenbart betyr at noen bygde disse konstruksjonene ved et tidspunkt, mens det andre er spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor. På den ene siden de fysiske “tingene i seg selv” og på den andre historiene vi forteller om dem. Grekeren Herodot besøkte Egypt, dro på sightseeing til de berømte stedene og skrev siden en beretning om det han så og opplevde. Dette skjedde sånn cirka rundt år 430 før vår tidsregnings begynnelse, altså for snart 2500 år siden. Allerede da var pyramidene eldgamle fortidsminner. Det var omdiskutert hvem som bygde dem og hva slags formål de tjente. Dette er fortsatt – til en viss grad – omdiskutert, men vi har mer enn nok fysisk bevismateriale til å si med sikkerhet at de var store gravanlegg tilknyttet visse konger i Det gamle riket. Ikke alle liker dette. De skulle ønske at pyramidene var noe helt annet. Du vet. Mer imponerende og esoterisk. Noe magisk og mystisk. Gjerne noe som ble etterlatt etter en nå glemt og forsvunnet sivilisasjon, eventuelt noen slags kosmiske maskiner, kanskje designet for å generere energi. Det finnes mange tanker – og mye er skrevet ned i gudene vet hvor mange bøker – men alt er i hovedsak bare sludder og vås. Hjernekramper hos evneveike troll. Vi vet hva pyramidene er. Noe mindre vet vi om det som graves ut ved Göbleki Tepe, men det er spennende å følge med på prosessen, etterhvert som det fremkommer stadig mer fysisk bevismateriale. Vi avventer nye funn og forholder oss i mellomtiden skeptisk til alle “historiene”. Den fremste og mest vesentlige sannhet er jo alltid at “vi vet ikke”. Ikke ennå.
Vi avslutter med noen noter fra det derre coverbandet som reiser rundt og spiller gammel musikk.
Globalt sett er alle som bor i Norge rike mennesker. Ikke så mye fordi de “lever et luksusliv” men fordi samfunnet er så utviklet (mange vil si innviklet) og har så mange sosiale støtteordninger og den typen ting. Det blir litt misvisende å si at helsetjenester er gratis – folk betaler jo skatt – eller engang at de fungerer så bra som de burde, men det er et faktum at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis medfører total økonomisk ruin i Norge, i motsetning til USA og mange andre land. De mest kostbare behandlingsformene er “gratis” i den forstand at alt hentes fra den samme potten. Komplisert kirurgi som krever en hel arbeidsdag fra en hel stab av høyt lønnet personale vil ikke bli sammenfattet til en faktura som pasienten senere må slite med — og som blir et problem for det enkelte helseforetaket hvis pengene aldri kommer. De som jobber i helsevesenet får den samme lønn uansett hvem de behandler. Dette er visstnok sosialisme.
Gjennomsnittsinntekten i verden er på cirka 3000 kroner i måneden. Hvis du tjener mer enn en halv million kroner i året så tilhører du den høyeste ene prosenten i verden, selv om dette ikke er noen sensasjonelt høy lønn i Norge. Vi snakker om hva folk betrakter som “det normale” nå. For et par med to barn regnes endog alt under 700.000 som total inntekt i husholdningen for å være under fattigdomsgrensen — som handler om kjøpekraftsparitet i forhold til prisnivået der du bor. For eksempel ville en husholdning med slik inntekt vært temmelig velstående i Thailand eller Brasil, men fordi det norske prisnivået er bortimot høyest i verden havner også norsk fattigdomsgrense på en perverst høy sum sammenlignet med globale forhold. For eksempel er norske boligpriser totalt ute og kjører i kålåkeren. Ettroms leilighet i Oslo ligger på femten tusen i måneden – hvis man leier – så det sier seg at lønnsnivået må avspeile realitetene. Det regnes som helt normalt å bruke halve inntekten på bolig i Norge, enten man leier eller betaler på et boliglån. Til syvende og sist er det politikerne som har bestemt at det skal være slik. “Markedskrefter” finnes jo ikke i virkeligheten — og selv om vi lager en definisjon som passer til den modellen vi foretrekker, så er det reglene som definerer spillet.
Hva er det som driver norsk økonomi? Hvis vi ser bort fra olje og havbruk, eller egentlig inntektsbringende virksomhet og bedriftsøkonomisk wunderbaum i det hele tatt og heller fokuserer på hva som blir etterspurt, så ender vi med å måtte si at Norge har en forbruksøkonomi. Privat etterspørsel av varer og tjenester er selve motoren — mens forsyningslinjene inn i offentlig sektor utgjør et stabiliserende element. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP/PP) og justert for lokal prisvariasjon ligger Norge en god del høyere enn gjennomsnittet for EU (sammen med Luxembourg, Sveits og Irland) mens Spania ligger litt i underkant, med en økonomi som er vesensforskjellig fra den norske. Det brukes ikke penger på den samme måten. Selvsagt har Spania også en forbruksøkonomi, men boligmarkedet spiser ikke opp noe engang i nærheten av hvor mye penger som blir kastet inn i denne forbrenningsovnen i Norge. Litt avhengig av beliggenhet går det an å både leie og kjøpe bolig i Spania uten å bli flådd levende av prisnivået, men dette har endret seg litt i løpet av de seneste årene på grunn av nettbasert turistutleie — og da særlig Airbnb, som sannsynligvis er det mest hatede firmaet i Spania av alle andre enn akkurat de som tjener penger på jævelskapen. Ringvirkninger av turistutleie ute av kontroll har vært for eksempel både trakassering og voldelige overfall av turister, selv om dette helt opplagt ikke er rettferdig. Saken er at det hvert år kommer dobbelt så mange turister til Spania som det finnes fastboende innbyggere og dette setter sitt preg på hele bransjen. Både de lokale styresmaktene og de på regjeringsnivå mumler noe om at de vil ha “færre men bedre” turister — som i praksis sannsynligvis betyr færre av de som etterspør “strand, sol og sangria” nede langs kysten i sør – som typisk ikke engang snakker spansk – og flere av de som for eksempel oppsøker San Sebastian fordi de er det stedet i verden som har flest Michelinstjerner per antall restauranter. Grovt sett kan du si at de ønsker seg flere gjester til “det virkelige Spania” og færre av de som reiser på pakketur til partyparadiset.
Siste ord går i henhold til nyere preferanser i denne spalten til disse folkene.
Bare for å holde litt orden på sysakene skal vi presisere at den åndsretningen vi kaller modernisme er noe helt annet enn det vi kaller den moderne tidsalderen. Modernismen eksisterer ikke lenger mens vi ennå står til knes i tidsalderen som begynte med “masseinformasjonsteknologi” i form av trykte bøker og pamfletter. Eller kanskje vi skal si at enden er nær, i den forstand at måten et flertall av alle mennesker tar til seg informasjon har endret seg dramatisk i løpet av de seneste ti-tyve årene. Noe er i ferd med å skje. Det er fortsatt for tidlig å si eksakt hva, men alle har da lagt merke til hvordan folk står med nesa nedi telefonen sin i hvert ledig øyeblikk som kommer opp. De har liksom alltid noe de må følge opp, sjekke ut eller på andre måter forholde seg til — med all sin oppmerksomhet.
Samtidig har vi en situasjon hvor “alle er på nett” med sin avatar – en projeksjon av personlighetsprofilen – som på mange måter lever sitt eget liv, bare til en viss grad styrt av “den ekte personen”. Folk vikler seg inn i falske selvfremstillinger og bygger nettverk rundt disse til en slik grad at det i praksis blir umulig å blande inn “den man egentlig er” selv om dette eventuelt var ønskelig. Det blir istedet å følge opp nettpersonligheten – avataren – i sine transaksjoner med andre entiteter på nettet, som du strengt tatt aldri kan vite noe annet om enn hva de selv presenterer. Er dette en ekte eller falsk person? Det kan ikke besvares. Generelt sett har jo folk en mye bedre “image-kontroll” på nettet enn ute i virkeligheten. Du vet. Bedre styring med hva de viser og ikke viser. Tror du ikke dette utgjør en uimotståelig fristelse? Vanlig forfengelighet er som regel motiv nok. Selv om folk aldri hadde vært på nettet og sosialisert så ville de jo ha pyntet seg og gjort en innsats for å vise frem sine bedre sider, men ikke be om noen oppmerksomhet mot sine mindre gode sider.
Mennesker er mystiske skapninger — og de er nesten alltid psykiatriske katastrofeområder preget av mye hjemmesnekret jåss ettersom de har gjennomgått diverse livskriser og andre traumatiserende hendelser som det har vært nødvendig å bearbeide med de midlene man hadde for hånden der og da, før man beveget seg videre i livet. Følgelig er det å forvente at jo eldre de blir, jo mer “bagasje” har de med seg. Det snakkes om livserfaring, men mye av dette materialet er mindre vakkert enn man skulle ønske, så folk har en tendens til å pynte sine historier om fortiden, noen ganger til en slik grad at de har mistet grepet på det som virkelig skjedde, på det stedet, den gangen, og erstattet det med en “offisiell versjon” som de synes tar seg bedre ut. Når du stabler nok sånt oppå hverandre ender du med en form for demens — og den kan inntreffe ganske tidlig i livet. Det behøver ikke engang å være noen utspekulert og manipulerende årsak til at det blir slik. Psykologiske forsøk – tilknyttet problemet med øyenvitners relative pålitelighet – har vist at folk nesten aldri “ser helt det samme” når de observerer noe som skjer. Flertallet av alle øyenvitner dikter og “fyller inn hullene” i sin forklaring, på en ubevisst måte. De vet ikke engang selv at de gjør dette. Det er en vanemessig refleks som handler om “selvforsvar” i en uoversiktelig og tildels skremmende verden. Husk dette neste gang du etterlyser sannheten om noe.
Vi avslutter med enda mer pornografi for de ekte musikkelskerne.
El Niño er en tilstand med uvanlig høy overflatetemperatur i det sentrale og østlige Stillehavet nær ekvator. En El Niño-episode påvirker været over mye av Jorden, og gir utslag på den globale middeltemperaturen. Vekslingen mellom El Niño og motsatsen La Niña henger sammen med forandringer i vindmønsteret i den tropiske delen av Stillehavet. Sammen kalles de sammenkoplede vekslingene i atmosfære- og havforhold for ENSO, en forkortelse for El Niño Southern Oscillation. ENSO er den sterkeste av planetens naturlig forekommende vær- og klimavariasjoner fra år til år.
Selve definisjonskriteriene for når det er El Niño – og motsatsen La Niña – er veldig tekniske og handler om et sett med svært eksakte målinger av overflatetemperaturen i et stort “rektangel” i Stillehavet. For flere detaljer om dette kan du undersøke saken selv, fordi det blir litt på siden av poenget i dette skrivestykket, selv om det forsåvidt er interessant. Vi befinner oss jo nå i slutten av august måned i det herrens uår 2026, som har vært fette varmt ihvertfall i de delene av Europa som ligger sør for Danmark. Det sies at 2026 kommer til å bli det varmeste året som er registrert siden målinger av denslags ble etablert på en ryddig og vitenskapelig måte. Jeg føler ingen grunn til å tvile på denne påstanden. Her hvor jeg bor har det jo for fanden knapt vært under tredve grader varmt siden midten av mai. Akkurat nå er det 23 grader der ute og i natt var det faktisk “kjølig” – etter måten – med litt under femten grader. Høsten har kanskje kommet.
Det er viktig å sortere snørr fra barter når det kommer til menneskeskapte klimaforandringer og naturlig varians i været. Som sagt kan du sette deg inn i detaljene på egen hånd – dersom dette interesserer – men temperaturene i havet går opp og ned i henhold til naturlige prosesser som ikke har noe med menneskelig virksomhet å gjøre. Problemet består i at en høyere atmosfærisk temperatur på grunn av “klimagasser” – karbondioksyd og annet snask – setter en høyere bunnlinje for hvor vi begynner å regne stigningen fra når El Niño kommer med sin åsgårdsrei av klimaproblematikk, som grovt sett består i at noen steder blir det tørrere mens andre steder blir det våtere, men overalt hvor mennesker typisk ferdes blir det varmere. Meterologer ymter noe om at vi må påregne 2-3 grader høyere temperatur i Europa gjennom neste sommer, så da er det ingen grunn til å feire noe på forskudd. Etter min mening og sunne dømmekraft var det varmt nok i 2026, om ikke det jævla “barnet” – man sier El Niño på spansk både når det ikke er spesifisert hva slags kjønn vi snakker om og når vi snakker om en gutt, mens La Niña alltid betyr jente – skal komme og gjøre sakene enda verre i 2027. Andre sier det vil bli en glimrende mulighet til å se hvordan klimafremtiden kommer til å arte seg. Så — hipp hurra?
På et eller annet vis må vi jo uansett komme oss gjennom disse årstidene med alle sine særheter. Selv om det så langt har vært urimelig varmt om sommeren i Spania så er jeg såpass fornøyd med å ikke måtte forholde meg til kulden om vinteren i Norge at jeg bare tar det. På strak arm. Det er hva det er. Men nå er det faktisk slik at klimaproblemene handler ikke om min personlige trivsel, men om jordbruk og sånt. Du vet. Været har jo mye å si for hva man kan dyrke, hvor mye man behøver å vanne og den typen ting. Gudene vet hvor alt kommer til å lande når dominobrikkene for alvor begynner å falle i den sektoren. Det har allerede kommet varsler om at matvareprisene kommer til å stige tildels ganske kraftig nå i høst og gjennom hele neste år. Hva skal man gjøre med sånt? Mat må du jo ha, uansett hva ellers som skjer. Det er en kjent sak at folk blir tildels jævlig gretne når de ikke får akkurat den maten de liker, så hvor mye mer aggressive vil de ikke bli hvis de ikke får noen mat overhodet? Foreløping behøver vi ikke å fantasere om sånt, men jeg har merket meg at minst èn person – som ikke er fette blåst i hodet men vet hva de snakker om – har nevnt ordet hungersnød (“famine”) i årets britiske samfunnsdebatt. Matvaresikkerhet er jo kritisk viktig for nasjonens politiske stabilitet.
Vi avslutter med et heavy metal band som aldri tok helt av, men de gjorde mye bra.
Det er vanskelig for meg å se at det kan finnes mennesker som ikke vet hvem Charles Dickens er. La gå i noen innfødte deler av Afrika, noen fremmedkulturelle områder av Asia, kanskje også i USA, men i den siviliserte verden har alle hørt om Charles Dickens, ikke sant. Kulturelle referansepunkter vil alltid la seg lokke frem, selv for de som i utgangspunktet stiller seg spørrende til navnet, fordi så mye av produksjonen hans Dickens har blitt fremført som film og teater, serier på fjernsynet og den typen ting. Diverse navn fra Dickens sitt litterære univers har endog blitt reinkarnert som varemerker, for eksempel skråtobakken Oliver Twist. Hvorom allting er, han lanserte i året 1859 verket A Tale Of Two Cities, som nitti år senere kom i norsk oversettelse av Torleif Goderstand under tittelen “To byer”, hvor henholdsvis London og Paris er de to byene det henvises til i tittelen. London representerte det rene, gode, ordnede og siviliserte — mens Paris ble fremstilt som en syndens pøl av horeri, kriminalitet og alskens djevelskap. Bakteppet var selvsagt den franske revolusjon som såvel Charles Dickens som alle andre medlemmer av “det gode borgerskap” – både da og senere – har latt seg forferde av på en nærmest rituell måte. Hatet mot franskhet stammer fra de antirevolusjonære kreftene.
Den oppvakte leseren gjenkjenner selvsagt motivet med høyre og venstre i politikkens populistiske ende når det kommer til denne simplistiske motsetningen. Vi skal se på den britiske forfatteren Bat Ye’or – pseudonym for Gisèle Littman – som i året 2005 utga boken Eurabia: The Euro-Arab Axis (det er ukjent for meg om det foreligger noen norsk oversettelse) hvor hovedargumentet var at franske og arabiske krefter samarbeider med globalister om islamisering av Europa, for å svekke den tradisjonelle kulturen og undergrave vennskapsforholdet til USA og Israel. Littman hevder i boken sin at “den europèiske venstresiden” har overgitt seg til islam og invitert inn “horder av muslimske innvandrere” samtidig som de forholder seg passive overfor “uhyrlige grusomheter begått av muslimer” og det ene med det andre. De rimelig intelligente kan selvsagt se at dette er – i beste fall – bare sludder og pølsevev, men vi skal heller ikke stikke under stol at det ligner mistenkelig på en psykologisk operasjon – altså en såkalt psyop – som er iverksatt av en eller flere staters etterretningstjeneste, for å skape splid og strid i befolkningen og fremme hat overfor (særlig) arabere.
De med god hukommelse gjenkjenner argumentasjonen hans Anders Behring Breivik i dette. Han anså seg selv som en politisk aktivist og han forventet etter eget utsagn å bli misforstått i sin samtid, men rehabilitert i fremtiden. Nå lever vi jo ikke i fremtiden så det er uråd å si noe om hvordan folk vil betrakte ting om, la oss si, 200 år — men jeg våger likevel å satse på at det vil aldri bli sosialt akseptabelt å iverksette massemord — eller for den saks skyld, folkemord. Det har også utkommet en rekke andre bøker i tradisjonen etter Gisèle Littman – Bat Ye’or er hebraisk og betyr “Nilens datter” og det er jo nesten ikke pompøst i det hele tatt – men de havner alle sammen i den samme bokyllen hvor Sions vises protokoller hører hjemme. Det vi si renspikket propagandalitteratur designet for å sverte en folkegruppe man frykter og hater, selv om man eventuelt måtte ha “hederlige hensikter” i den forstand at man tror på sine egne oppgulp. Dagens situasjon er at det finnes en rekke tiltak og grupperinger – så som for eksempel SIAN: Stopp Islamiseringen Av Norge – som suger sin energi til å skrike og holde på ut av moderpuppen til de sionistiske kreftene i (særlig) USA og Israel som har en mildt sagt uklar langsiktig strategisk målsetting, men de kortsiktige taktiske disposisjonene støtter verken humanisme eller rettferd.
Vi avslutter med mer musikk fra verdens beste band noensinne.
Sybaris var en gresk oldtidsby ved Tarantobukta i Sør–Italia, anlagt av grekerne omkring 720 fvt. På 500–tallet fvt. var Sybaris en av den greske verdens rikeste byer. Innbyggerne var kjent for arroganse og vellevnet, derav uttrykket sybaritt om et nytelsessykt menneske som lever overdådig.
Det alle elsker mest av alt er selvsagt å krangle om definisjoner. Sybaris – i den greske oldtidstradisjonen – fungerer litt som Sodoma for de som bruker bibelhistorie som bakgrunnsteppe for sine eksistensielle forklaringer, men det er litt omdiskutert eksakt hva det betyr å være “rik”. Spørsmålet blir følgelig hvem som kan kalles en sybaritt og hva slags kriterier man bruker for å etablere og vedlikeholde denne kategorien av mening. Uttrykket sybaritt forholder seg definitivt ikke til byen Sybaris slik uttrykket sodomitt forholder seg til byen Sodoma, noe det kanskje burde av hensyn til intern logisk konsistens i det norske språket, men sånn er det jo. Ordene og deres betydning er ofte litt her og der, slik at det tar ganske lang tid og mye øvelse å virkelig mestre språkets akrobatiske dimensjoner. Uansett, vi skal ikke romstere mye i den semantiske kålåkeren, bare fastslå at sybarittisme ikke i seg selv betegner noen økonomisk tilstand. Du kan være en sybaritt uten å være det som folk flest mener med ordet rik. Imidlertid kan du ikke være fattig eller av andre årsaker nødt til å leve sparsommelig. Det krever jo en viss form for likeglad ødselhet med penger og andre ressurser.
Det er litt halvinteressant å diskutere grensetraktene mellom tro og ovetro. For meg personlig er all “unødvendig tro” det samme som overtro, men dette er ikke hva de fleste anser. Konvensjonell tenkning rydder for eksempel plass til religion i sin stall av akseptable kjepphester, mens jeg betrakter alle religiøse anfektelser som private perversjoner. Religion er absolutt enfoldigovertro – i prinsippet det samme som å tro på nisser og troll – men ikke nødvendigvis skadelig. Du vet. Dumme mennesker og deres vanstyrte fantasiliv. Folk behøver ofte “noe å tro på” fordi de vet ikke om noen annen måte å disiplinere sin oppmerksomhetssans. Angsten tar dem hvis de ikke fyller hodet sitt med alskens gatekjøkkenmat fra den religiøse næringsmiddelfabrikken. Sodoma eksisterer ikke på samme måte som Sybaris – sistnevnte har vært utsatt for arkeologiske utgravninger siden på 60-tallet – og byen ble da heller ikke utslettet av sine menneskelige fiender, men av en hatefull og hevngjerrig superskurk de kaller Gud i den jødiske bibelen, som ikke viser stor toleranse for egenheter hos sitt eget skaperverk. Spørsmålet tror du på Gud? er forholdsvis alminnelig. Jeg har selv blitt forespurt en rekke ganger og svaret er alltid det samme: Jeg driver ikke med tro. Om Gud finnes eller ikke finnes raker ikke meg.
Ordet sodomitt betegner en person som driver med “unaturlig sex” — innenfor et verdenssyn hvor “naturlig sex” ikke kan være noe mer eller annet enn heteroseksuelt samleie med det formål å avle barn. Det stemmer ikke at homofile spesielt har vært betegnet slik, men at de også faller innenfor rammene til denne kategorien av definisjon. Vi kan forsåvidt legge til at homofili er veldig “synlig” på den måten. Du ser jo et likekjønnet par, som allerede i utgangspunktet betyr at ordet forplantningsakt blir litt misvisende, mens en konstellasjon av mann og kvinne ihvertfall ikke utelukker at paropplegget deres handler om å stå i avlsprogrammet. Du vet. Det er teknisk mulig. Men Gud blir veldig sint hvis de har sex bare på grunn av at dette er morsomt, gøy, deilig eller whatever, fordi livet skal jo ikke være behagelig. Da gjør du noe galt. Det er en synd. Den bibelske byen Sodoma var slik sett en “syndens pøl” og Gud drepte dem derfor alle sammen, uten nåde – enten de var menn, kvinner eller barn – slik som Gaza nå i dag er et ormebol av terrorister som må utryddes. Alle som henter sin virkelighetsoppfatning fra den jødiske bibelen ser både poenget og parallellen. Gud passer nemlig på sin lille flokk av mennesker som er “rene av blodet” og kan vise til en respektabel stamtavle, mens røkla er mer å anse som ren forbruksvare. Skapninger som riktignok ligner på ekte mennesker men som ikke har noen sjel. Satans yngel er jo satt her på jorden for å “teste” de som er ekte av blodet og forenet i troen. Alle vet dette.
Det er sannsynligvis teknisk korrekt å kalle meg en sybaritt. Jeg er jo nokså hengiven til den materialistiske livsnytelsens prinsipp og legger for eksempel mye mer enn gjennomsnittlig stor vekt på kvalitetsmat som begynner med de beste råvarer som siden gjennomgår en eklektisk prosess av tilberedelse. Dette er jo ikke strengt tatt nødvendig, men jeg gjør det likevel. Sybaritter beveger seg typisk langt hinsides hva som for de fleste er “godt nok” i noen slags endeløs jakt på sublim tilfredsstillelse av smakssansen. Kvalitet er bare begynnelsen, eller skal vi si inngangsbilletten. Sybaritter må ikke være sodomitter, men er det ofte likevel. Du vet. Sensualisme er et prinsipp som skal praktiseres overalt, til enhver tid og i alle sammenhenger. Det er ikke tilstrekkelig å bare ha et mekanisk sexliv preget av klein fomling og genitaliers gnissel. Det må være noe mer, hvis ikke er det knapt verdt bryet. Jeg mener, hvem vil leve av bare Fjordlands ferdigmat som de varmer i mikroen? Herregud. Jeg grøsser. Det er jo for fanden selveste definisjonen av helvete. De som ikke har denne spesielle “mentale energien” som troen gir dem er nødt til å finne på noe annet for å fylle de samme hullene i sjelen som alle mennesker er født med men som kan imøtekommes med aldeles usannsynlig forskjellige strategier. Det er jo noe inni oss som “skriker” og krever oppmerksomhet. En slags sult som ikke har noe med næringsopptak å gjøre. Et sug etter stimulanser, opplevelser, omskiftninger i omgivelsene og det ene med det andre. Trangen til å gråte og le. Lysten til å “komme seg på” og utøve amatørmessig seksuell aktivitet. Så lenge mennesker lever finnes det noe inni dem som får dem til å “gjøre ting”. Det er et navnløst og eldgammelt krav som kommer fra det dypeste mørket.
Siste ord i saken går til verdens beste band gjennom alle tider.
Det ble observert mange ganger gjennom tiden i Norge at når vinspaltene i diverse aviser anbefalte en vare, så ble den typisk utsolgt i løpet av noen få dager. Hvordan dette funker i nettets tidsalder vet jeg ikke noe om, men jeg tipper at folk fortsatt spaner på de som “har greie på ting” i sin jakt på gode kjøp, vin som får terningkast seks og det ene med det andre. Strengt tatt så føler jo de fleste at de ikke vet så mye om vin, men de liker å drikke den og de er åpne for å lære. I riktig gamle dager ble rødvin sortert i henholdsvis Bordeaux og Burgund, som forsåvidt er et klassisk motsetningspar blant alle finsmakende vinkjennere på alle nivåer og over hele verden. Ikke nødvendigvis fordi den vinen som står foran dem er enten det ene eller det andre i noen egentlig forstand, men fordi dette beskriver arketyper innenfor vinsmaking. For eksempel kalles en Bordeaux type vin på engelsk ofte claret uansett hvor den kommer fra. Du vet. Dyp rød, mørk og mystisk vin, med “stor munnfølelse” og lang ettersmak, ofte anbefalt til grillede kjøttretter, smakssterk ost og så videre. Altså seriøs rødvin som kommer tungt inn med alt den har og får jobben gjort. Den andre er mer en slags symfoni av dansende frukt som forfører deg på en leken måte, med frekke antydninger og skjelmsk trutmunn.
Skal vi snakke om druer nå? Først var det Sauvignon Blanc – den vokste vilt i de områdene hvor den først ble kultivert, derav navnet “hvit villdrue” – som er en av de store klassikerne innenfor hvitvin over hele verden i våre dager, men den kom opprinnlig fra de sørvestlige delene av Frankrike, hvor vi også finner byen Bordeaux, og regionen var høyt profilert i nyhetene nå i sommer fordi omtrent hele mannskiten sto i brann. Deretter var det Cabernet Franc som opprinlig kom fra Baskerland; en svart liten drue som egner seg eksepsjonelt godt til å fremstille drikkevennlig rødvin. Ved et tidspunkt ble disse to krysset – vi tror det egentlig var et uhell – og dermed fikk vi Cabernet Sauvignon, som er selve lokomotivet i all vin av typen claret. Denne utilsiktede lausungen har endt med å bli den mest brukte vindruen over hele verden. Hvis du ser på etiketten så er sannsynligvis halvparten av all rødvin som selges i Norge basert på Cabernet Sauvignon. Hvis du vil vite mer kan du etterforske saken på egen hånd, men når folk sier bare “Cabernet” så mener de aldri Franc men han andre. Cabernet Franc var forresten “faren” til druetypen Merlot også. Det er også en av druene som har spredt seg over hele verden og som det lages mye utmerket vin av. En pussig historie om Merlot er at filmen som bildet ovenfor er hentet fra – Sideways (2004), regissert av Alexander Payne – har en karakter som i filmen avviser Merlot som “udrikkelig skvip” og dette medførte at salget av vin basert på Merlot falt med tyve prosent i USA.
Hvorom allting er, en typisk vin fra Bordeaux inneholder ofte en godt utprøvd blanding av Cabernet Sauvignon, Cabernet Franc, Merlot og Malbec, dessuten noen andre også, men la oss ikke bli alt for tekniske her, vi må ha fremdrift i teksten. Variansen i balansen ligger under særtrekkene til de forskjellige “slottene” – Chateau ditt og datt – som produserer typisk bordeauxvin. Alle har sin egen greie. Når det kommer til burgundervin snakker vi imidlertid om druetypen Pinot Noir, som er en helt annen type skapning. Og vinen kan bli så dyr at øynene dine eksploderer når du ser prisen. For eksempel koster en flaske Romanèe-Conti Grand Cru noe i landet rundt hundre tusen kroner per flaske, så du kan si at den varen er for de spesielt interesserte. Selvsagt finnes det vesentlig lavere priset vin i Burgund også, men jeg vil ikke si at vinen fra dette distriktet noensinne er billig. Ikke desto mindre har burgunderen sine trofaste fans som betaler hva det koster og noe mer er det ikke å si om det. (Du må sannsynligvis påregne 3-500 kroner for flaska.) Bordeaux er noe rimeligere over hele linja – selv om diverse berømte slottsviner vil koste deg femti tusen og vel så det – men du bør fortsatt komme deg opp i godt over 200 kroner før vi snakker om de seriøse sakene. Billig Bordeaux er en ontologisk selvmotsigelse. Hvis du vil ha den typen vin på lavbudsjett bør du heller gå for Cabernet Sauvignon fra Chile eller Australia. Det produseres også vin basert på Pinot Noir ellers i verden, så “burgundervin” i lavere prisklasser er således teknisk mulig.
Vi lever i en helt annen verden nå. Hvis vi spoler tilbake til 70-tallet var det i prinsippet bare fransk vin det handlet om. Visst ble det laget vin andre steder også, men ikke eksepsjonell vin, altså Bordeaux og Burgund. Dette har endret seg temmelig dramatisk. Dagens Frankrike er selvsagt ennå en stormakt innenfor kunsten å lage vin, men de regnes ofte som litt overpriset i forhold til måleenheten BFB (Bang For Buck, altså “hvor mye smeller det for hver krone du flekker opp”). Både Italia, Spania, Portugal og landene i “den nye verden” fremstiller svært konkurransedyktig vin hvis du leter etter den gode smaken. Men som alltid: Verdien av en ting er verken mer eller mindre enn hva folk er villig til å betale. Etterspørselen etter de franske merkevarene er av en slik karakter at prisingen blir fette sinnssyk. Hvis du vil finne noe med høy BFB må du derfor lete andre steder, for eksempel i Spania. Områder det jeg bor heter El Bierzo og produserer en slags burgundertype vin basert på druen Mencia – vi kan kalle det en mellomting av Merlot og Pinot Noir – som her er å få i alle prisklasser, men jeg tipper de vil koste sikkert 300 kroner i Norge. Et stykke sørøst for El Bierzo – men fortsatt i den autonome regionen Castilla y León – ligger vindistriktet Ribera del Duero, som lager “bordeauxtype” vin, så da ser du hvor dette bærer hen: Jeg vendte hjem fra supermarkedet i dag med en flaske Guerra Mencia fra rett borti svingen i dette nabolaget og en flaske Viña Zoraya fra Ribera del Duero. Begge kostet 4 euro hver. Følgelig kan du si at jeg har en klassisk greie på gang med sammenlignende studier av vinkategorier, men på lavbudsjett.
Vi lar vingårdsbikkjene – som er et superband av eksepsjonelle musikere – avslutte dette.
