Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor det er så vanskelig å fatte at du ikke skal snakke – eller tekste – i mobilen mens du kjører bil. Hvis du absolutt må så er tingen å gjøre selvsagt at du svinger inn til siden og stanser på et egnet sted. Hvis de kniper deg på fersken i Spania så får du en bot på 200 euro (som for tiden er 2.250 kroner) og seks prikker i førerkortet selv om du “bare” bruker en karttjeneste eller noe. I Norge er boten enda større – for tiden 10.750 kroner – men de gir deg “bare” tre prikker. Generelt sett er jo alt sånt som flytter oppmerksomheten din bort fra veien og trafikken “ikke bra” og man behøver egentlig bare normalt sunn fornuft for å forstå dette. Reglene er ikke laget av den dype staten for å plage frihetselskende individer, men er ment som en oppfordring til å forstå virkeligheten, som er at du suser rundt i en boks av metall i hastigheter som gjør det usikkert om du i det hele tatt vil overleve eventuelt tap av kontroll.
Trafikkreglene er i det store og hele de samme i hele EU-sonen (inkludert Norge og Sveits) slik at du behøver strengt tatt ikke noe spesialkurs for å kjøre bil i Spana. Det eneste man kanskje bør sette seg spesifikt inn i er parkeringsregler (som ofte går på fargekoder), men også her gjelder den gylne tommelregelen for uvitenhet: Hvis du er i tvil om noe er lovlig, anta at det ikke er lovlig. Du vet. Konsekvensene fungerer mer til din fordel på den måten. Leiebil er ofte det aktuelle for norskinger som behøver et kjøretøy i Spania og akkurat der fungerer det jævlig dårlig å tenke at man kan slippe unna en bot man kanskje har pådratt seg – for fartsgrensebrudd, ulovlig parkering, telefonbruk eller hva som helst – fordi da kan ting balle på seg med både inkasso og det som verre er. Det viser seg jo at sånne innkrevingsbyråer har et samarbeid over landegrensene — og jeg vedder begge anklene mine på at ingen leser gjennom hele leiekontrakten før de durer avgårde i sin kjempefine leiebil. Saken er at du kan være totalt fette sikker på at dette er noe de allerede har tenkt på og tatt med i den lange og nærmest ulesbare avdelingen for liten skrift.
Litt avhengig av hvilken nyhetsstasjon man velger vil det fremkomme så forskjelligartede rapporter om den store feiringen i Washington DC at ikke alle kan være sanne — og da har vi vel å merke bare studert de seriøse mediakanalene, vi har ikke sett på podcasts, nettbasere video-influensere, bloggere og diverse andre private skribenter. Det oppstår raskt et inntrykk av at de ikke lever i og forholder seg til den samme virkeligheten. Amerikanerne er et dypt splittet folkeferd. Uansett hva annet man kan – og bør – si om dem så er dette den mest prominente egenskapen hos det amerikanske folket: De er ikke enige om hva virkeligheten er, hvor den befinner seg og hvordan den fungerer. Dette skaper en form for fundamental ustabilitet som er vanskelig å forstå for de mer etablerte landene og folkene rundt om i verden, som har mange tusen års historie å jobbe med. Amerika ligner en nyklekket og desorientert kylling som er tungt bevæpnet.
Selv har jeg aldri bodd mange år i strekk noe sted i USA så grunnlaget mitt for å uttale meg er litt tynt og “teoretisk” (jeg har jo lest litt), men det har da blitt noen måneder både på østkysten (New York), vestkysten (San Francisco) og i sørstatene (North Carolina), hvor jeg har møtt et antall mennesker og gjennomførst diverse ekskursjoner for å se ting og oppleve den lokale atmosfæren. Selvsagt tar det lang tid å “forstå” et sted men selv om man bare er der i et par uker før man beveger seg videre så får man jo et inntrykk som er mer enn ingenting, men ikke svært mye mer. Jeg sier dette for å understreke at jeg har mine “personlige opplevelser” av USA. Det er ikke bare avstandsbetraktninger. Som overordnet konklusjon vil jeg si at mennesker skiller seg lite fra hverandre når ting kommer ned på et personlig nivå, uansett hvor forskjellige de fremstår i “synlig stil”. Om amerikanerne blir det følgelig å si at de er bare vanlige mennesker. Du vil ikke finne noe sensasjonelt uvanlig med dem på noe sted eller på noe vis. At mange lever under en den merkelige villfarensen at de er annerledes enn for eksempel europèere, asiater eller afrikanere kommer sannsynligvis av at de er heimfødinger som aldri har vært ute og reist. Alt de tror de vet om den store verden der ute er bare historier noen har fortalt dem og som de velger å tro på. Du vet. Sånne folk finnes jo overalt, inkludert i Norge. Borte bra men hjemme best.
Den nåværende amerikanske presidenten Donald Trump er en sterk kandidat til tittelen som “det mest hatede menneske som noensinne har levd her på jorda” så i den forstand preges USA litt av unntakstilstand i disse tider, men også han vil forsvinne etterhvert og etterlate lite annet enn et spørsmålstegn i historiebøkene. Hva var det de tenkte på da de valgte denne typen til president? Det spekuleres allerede om saken og slik vil det forbli i sikkert hundrevis av år. Imidlertid er ikke han Trump viktig på noen måte. Han har ikke utrettet noe. Hele hans presidentperiode har vært preget av kulten korrupsjon og inkompetanse til en nærmest latterlig grad, men noe annet er det ikke verdt å huske ham for. Kall det en stresstest av det amerikanske demokratiets robusthet. Kommer lov og orden til å gjenopprettes? Jeg tipper ja. Han Trump selv er jo bare en feit, evneveik dumskalle som ikke fatter bæret — og flere mennesker vil feire enn sørge over hans død, når den endelig kommer (som neppe er særlig lenge til). Imidlertid er det han som presiderer i USA akkurat nå, slik at dette preger 250-årsdagen deres en smule. Selvsagt har han organisert noe slags korrupt bløffmakeri på siden av det offentlige tiltaket America 250, som har vært under planlegging lenge, med det trumpianske tiltaket Freedom 250, som blant annet – teknisk sett – sto som arrangøransvarlig under UFC-kampene på Trumps bursdag for et par uker siden og nå arrangerer “den nasjonale markedsdagen” i Washington DC, som nesten ikke har hatt noen besøkende.
De kaller dem county fairs og opplegget er som for eksempel Dyrsku’n i Seljord, Telemark eller gudene vet hvor mange andre lokale “markedsdager” som arrangeres rundt om i Norge; preget av mange stands med folk som selger ymse ting, servering av mat og drikke, diverse aktiviteter, sang og spill. Jeg var selv på en slik county fair i Asheville, North Carolina, hvor den artistiske hovedattraksjonen var Bellamy Brothers (for de som kan huske dem fra norske hitlister i 1976 med sangen “Let Your Love Flow”, men de var ganske mye gråere i pelsen sin i 2008). Det kommer uansett mange folk til slike arrangementer og det pleier være stor ståhei — men ikke denne gangen. Freedom 250 støter folk fra seg fordi det er så politisk og ideologisk samtidig som selve arrangementet suger geiteballe. Alt er dyrt, dårlig og uinteressant. Det minner mer om omreisende religiøse tiltak enn den formen for “løssluppen folkefest” som forventes på en “martna”. Greia er organisert som et vekkelsesmøte hvor Donald Trump fungerer som både Gud og Jesus. Det er ikke lagt opp til at noe skal være morsomt og maten sies å være under enhver kritikk, som jeg ikke finner noen grunn til å betvile. De har jo lagt sterke begrensninger på hva det engang er lov til å servere, som betyr ingen “etnisk mat” eller annet som kan trekke tankene i noen annen retning enn det hvite, kristne, konservative Amerika. Dessuten er det også varmt som faen i Washington DC på denne lørdagen, med over førti grader, så folk har jo ikke lyst til å virre rundt der midt i solsteiken (de har selvsagt ikke sørget for skygge, kjøleområder og den typen ting). Det kommer helt opplagt til å være mange private arrangementer rundt om i USA i dag, men den offentlige feiringen er allerede dødsdømt som arrangement og vil neppe trekke særlig mye publikum. “Alle” sier at “alt” er mye dårligere enn under 200-årsdagen i 1976.
Vel, hvorfor ikke bare avslutte med den allerede nevnte sangen?
Det finnes åpenbart ingen korrekte svar på spørsmålet om hvorfor folk skriver blogg – eller har noen andre greier på nett hvor de viser frem “tanker, ord og gjerninger” – bare deres eget svar, det vil si den idiosynkratisk personlige årsaken til at de gjør slike ting. Ta for eksempel TikTok. To milliarder mennesker har lastet ned appen og noe rundt 25 millioner videoer blir lagt ut der hver dag. Jeg kjenner folk som bruker TikTok og de har vist meg diverse ting de synes er artige, men den greia er ikke noe for meg. Siden har vi Facebook. Jeg hadde en profil på Facebook før i tiden, men jeg meldte meg ut av opplegget i 2012, som en direkte konsekvens av alt det dumme som ble sagt om Utøya-massakren i 2011. Siden har ting visstnok blitt enda verre. Det er ihvertfall hva folk forteller meg. Dessuten finnes også Instagram og Gud vet hva ellers der ute, men intet som tiltaler meg eller som jeg “er nysgjerrig på” i noen som helst forstand. På mange måter kunne hele jævla nettet ha forsvunnet uten at jeg ville oppleve det som noe tap. Dette til tross for at jeg var veldig “inne i tingene” fra tidlig av, altså på 90-tallet og frem til rundt 2015. Siden har det gått ad undas med nettet, slik jeg opplever det, men andre kan så klart ha en annen mening om saken. Jeg er jo basically bare en sur gammel promp.
Uansett hvordan det der måtte være så er jeg “en sånn som skriver” og det har jeg vært siden lenge før noen hadde hørt om nettet. Før om årene skrev jeg i notatbøker og på løsark som siden havnet her, der og overalt – mye ble brent – men nå synes jeg det mest passende for meg er å skrive på nettet. Ikke fordi jeg søker popularitet og “følgere” men fordi det finnes en og annen mystisk person som liker å lese det jeg skriver, eller faktisk mange tusen av dem – jeg har sett over en million – hvis jeg gidder å skrive på engelsk, men jeg er jo vrang. Hele den helvetes engelskspråklige verden kan gå og svelge en skarp håndgranat for alt hva jeg bryr meg. For noen jævla idioter. Selvsagt ikke alle av dem, men et tilstrekkelig antall til at dette blir det dominante inntrykket man får. Det har etter min mening vært åpenbart i snart tyve år at nettet må reguleres hardt — og sannsynligvis gjøres til en “offentlig tjeneste” fjernet fra hendene til private næringsinteresser som bare gjør ting verre og verre for hvert år som går. Nettet – ikke minst svartnettet – er i denne skrivende stund en aldeles avskyelig svinesti av ondskap og perversjoner langt pokkerivold hinsides noe det gikk an å forestille seg før det bare kom “på markedet” uten gode mekanismer for overvåkning og kontroll.
Typisk ender jeg med å skrive kanskje fem “kladder” for hver post jeg publiserer men jeg har nylig ryddet opp i sakene og kastet det meste men publisert noen få skriverier som var “akseptable” (selv om de ikke utviklet seg helt slik jeg hadde ønsket under skriveprosessen) etter litt klipping og liming i teksten. Dette er hva ytringsfrihet betyr for meg. Jeg har ikke egentlig noen hemninger i forhold til kontroversielle temavalg, stygt språk og meninger som er både her og der, men jeg liker ikke dårlig håndverk, særlig ikke mitt eget. Jeg forbeholder meg følgelig friheten til å holde kjeft. Jeg må jo ikke uttale meg om alt mellom himmel og jord, eventuelt sånt som suser rundt i det ytre rom, eller kanskje til og med den typen ting som ikke har noen meningsfull representasjon i det vi kaller virkeligheten, men jeg liker ikke desto mindre å leke med ord på en måte som er borderline sadistisk. Imidlertid krever jeg at mannskiten følger visse standarder for grammatikk og semantikk, hvis ikke kan det være det samme. Saken er at det er jo ikke jeg som er interessant, men de åndskreftene som jobber gjennom meg, fordi dette er deres snarvei til materiell eksistens blant menneskeheten. Du vet. Det er som å drive et jævla sirkus, hvor “forestillingene” er det som skjer i skrivestykkene, men for at noe overhodet skal kunne skje der så må det først være mye aktivitet på bakrommet, ikke minst “diplomati”.
Vi avslutter med konseptbandet Hånd. (Bruma y hechizo betyr tåke og trolldom.)
Selvsagt måtte det komme kommentatorer – både profesjonelle og amatører – som snakker om norgesreklame når de betrakter både landslaget og supporterne i sin fremferd under VM i fotball. Om saken er det først og fremst å si at det er typisk for VM at folk forelsker seg i ett eller flere lag som i utgangspunktet ikke er et av “de vanlige”. For eksempel har både Tyskland og Nederland allerede blitt slått ut – noe særlig tyskerne liker veldig dårlig – men ingen ville blitt forbauset om et eller begge av de lagene hadde havnet i finalen. (Jeg så personlig VM-finalen mellom Tyskland og Nederland i 1974, da Gerd Müller scoret seiersmålet, men Franz Beckenbauer var den store helten som alle småguttene ville være. Javel så het det teknisk sett Vest-Tyskland den gangen, men det er vanskelig å forklare hvorfor Øst-Tyskland ikke ble betraktet som et “ekte sted” selv om de definerts seg slik. Den tidens politikk var snål.) Det er heller ingen som kan noe annet enn å gjespe av å se Argentina eller Brasil komme til finalen. Been there, done that. Alle holder med sitt eget land, men publikum liker likevel best å se “sensasjoner” innenfor sporten. Noe uvanlig.
På forespørsel har jeg fortalt folk i nabolaget rundt her at selvsagt heier jeg på både Norge og Spania, men hvis de ender med å møtes så må jeg velge Norge. Ingen har noe å si på det. Por supuesto. Selvsagt. Jeg er jo el noruego. Visstnok bor det en danske et annet sted i El Bierzo, men ellers er det ingen skandinaver i strøket, for de pleier typisk å havne på sørkysten eller kanariøyene. Du vet. Der hvor de finnes restauranter hvor de snakker norsk, eller i det minste engelsk. Rundt her snakkes det så å si bare spansk – eller castellano for å være eksakt – selv om de som regel kan noen gloser på et eller flere internasjonale fremmdspråk på grunn av Camino de Santiago, men norsk er det aldri noen som snakker, selv om naboen hilste meg med god ettermiddag her om dagen. Han hadde åpenbart fått oversatt buena tarde ved hjelp av Google eller noe. Hvem sier god ettermiddag? Jeg svarte bare perfecto. Det dekker alle aktuelle synsvinkler. Er det ikke pussig at de har hele seks offisielle språk i Spania? (Det er ellers et bra tips til folk at de ikke bør starte noen debatt om språk i Spania. Hvis du tror det kan bli opphissede ordvekslinger i norske språkdebatter vet du ingenting. Utlendinger har ikke lov til å ha meninger om de spanske språkene.) Det finnes ellers sikkert ti-tolv dialekter som er idiosynkratiske til en slik grad at de burde regnes som egne språk (lik inntrøndersk eller sognamål i Norge) — men det er sjelden at noen havner i en situasjon hvor “spansk” – det vil si kastiljansk – ikke er tilstrekkelig til å bli forstått.
Så her er greia: Jeg er en jævel. Du vet. Et rasshøl. Kall det hva du vil, poenget er uansett det samme — og jeg har aldri påstått noe annet. “Mors beste barn” er noen andre enn meg. Dette bekymrer meg imidlertid svært lite. fordi jeg bryr meg rett og slett ikke om “hva de andre tenker” og denslags. De kan tenke hva fanden de vil. De kan også si og mene hva de måtte ønske uten at dette forandrer så mye som en millimeter på hvem jeg er og hva jeg har tenkt å gjøre. Om de liker meg, misliker meg eller bare ignorerer meg gjør ingen forskjell. Det er ikke min sak. Fatteru? Jeg har ikke noe med hva andre tenker, føler og mener. Det får bli deres eget problem, eller hva det nå er.
Av en eller annen grunn virker det som om mange liker meg på grunn av det jeg nettopp sa, altså fordi jeg bare lar dem være i fred med seg og sitt. Dette er litt komisk, men det er hva det er. Det har aldri vært min plan å bli populær eller “vinne venner” men jeg har ikke desto mindre opparbeidet meg en skvadron av svært lojale folk som jeg kan stole hundre prosent på i enhver sammenheng. Og det er jo noe. De jeg snakker om er heller ikke “mors beste barn” og de prøver ikke å tilpasse seg eller selge verken seg selv eller noe annet. Sånn må det være. Lettskremte og ustabile folk passer ikke inn i “mitt miljø” — og jeg tror det i rettferdighetens navn bør sies at de skjønner dette selv også, så de holder litt sånn passe avstand (som er mest komfortabelt for oss begge).
Det er litt interessant hvor forskjellig det går an å være. Det finnes for eksempel folk som oppfatter teknologi, fremskritt, sivilisasjon og alt det der som noe skikkelig positivt, mens jeg oppfatter det som en mental sykdom. Du vet. Elementer av evigheten som bevirker at folk fjerner seg fra “det naturlige” og henfaller til en livsstil hvor svakhet og feighet blir oppfattet som noe beundringeverdig. Nei så menneskelig du er, som tør å vise følelser og gråte. Du behøver ikke lete særlig lenge før du finner biologer og evolusjonspsykologer som kan forklare dette med primatenes instinkter i forhold til å trøste og ta vare på hverandre — mens de avviser sånne som meg og mine venner som kriminelle, farlige og det ene med det andre. Kort sagt typer som ikke behøves før det er noe virkelig stortrøbbel som må håndteres. Da kommer de og tigger om hjelp. Hva skal man tenke? Det er hva det er. De som styres av frykt er aller mest redd for de som ikke deler frykten. Sånn har det alltid vært. Og mye tyder på at slik kommer det for alltid til å forbli.
De som følger med på nyhetene har lagt merke til “sivil urolighet” i Sør-Afrika, med store menneskemengder ute i gatene på grunn av illegale innvandrere – dette er hva organisatorene sier – som tar jobbene fra folk, presser boligmarkedet opp i pris og begår alskens fæl kriminalitet helt ustraffet. Myndighetene er korrupte så de gjør ingenting. Mange sier at det er politikerne som har skapt denne situasjonen. Konklusjonen er uansett at opphissede lynsjegjenger gjennomsøker diverse nabolag på jakt etter disse synderne, slik at de kan få sin rettmessige straff. Samtidig har utlendinger fått en tidsfrist til å forlate Sør-Afrika frivillig, hvis ikke skal det gå dem ille. Busser går i skytteltrafikk for å transportere de mange tusen dette gjelder ut til nabolandene. Utrenskningen går sin gang.
Det komiske med hendelsene i Sør-Afrika er at de har åpenbart funnet idèen på nettet, fordi dette med “innvandrere som kommer og tar over” er en paranoid vrangforestilling vi gjenkjenner fra en rekke land hvor dette blir brukt som et politisk våpen av skruppelløse individer og grupper som søker makt. Imidlertid er det vanskelig å tilbakeføre greia til rasisme i Sør-Afrika, med mindre man ønsker å utbrodere temaet i retning av “tribalisme” og andre gruppeidentiteter som ikke tar utgangspunkt i rase, kjønn eller religion. Så hva er det? Nasjonalisme? Vi observerer uansett en underminering av den gamle sangen om Nelson Mandela, regnbuenasjonen, de afrikanske folkenes forbrødring og den fredelige veien til løsning av foreliggende politiske problemer. Fascismen er fargeløs, kan du si, eller vi kan kanskje heller si at det vi kan observere er en mye eldre tendens til å lete etter syndebukker i stedet for å starte et arbeid med å forbedre situasjonen vi har havnet i, uansett årsak. Hvem tjener på dette?
Ekkokammer viser til et fenomen og en tendens hvor mennesker oppsøker og tiltrekkes av likesinnede ideer og interesser. En mulig konsekvens av ekkokamre er ytterligere segregering og polarisering mellom allerede splittede grupper. Samtidig kan ekkokamre også være en positiv kilde til samhold og fellesskap innenfor en gitt gruppe.
(Store norske leksikon)
Ordet runkenisse betyr det samme – og brukes på samme måte – som det britiske ordet wanker. Direkte oversatt betyr jo wanker “en som onanerer” men i overført betydning henspeiler det på et selvopptatt individ som har vansker med (og/eller ikke noe ønske om) å akseptere og forholde seg til andre menneskers identitet, selvstendighet og rettigheter forøvrig. Runkenissene synes at de bør bestemme over hva andre mennesker skal og skal ikke ha lov til. De føler jo tydelig at de vet best. Det andre vet teller ikke. Eventuelt så er det bare ideologiske villfarelser som har blitt påført dem av et marxistisk orientert skoleverk som ikke tar hensyn til det kristne kulturgrunnlaget. De behøver åpenbart omskolering i en dertil egnet interneringsleir.
Generelt sett så misliker jeg “de politisk høyrevridde” fordi de ikke bare er idioter men også drittsekker. Det blir ikke aktuelt å forhandle om saken. Kommer jeg nær nok så nikker jeg dem ned heller enn å trykke hånden deres. Det er en grov misforståelse å tro at jeg er noen slags fredens apostel, selv om jeg nesten alltid er “villig til å snakke om det” og synes at internasjonalt diplomati og utarbeidelse av forpliktende avtaleverk er veien å gå i vår forstyrrede verden. Det er bare at jeg ikke egner meg for slike jobber. Jeg er alt for hissig. Imidlertid taler det til min fordel at jeg vet dette og passer på å forlate stedet når trykket begynner å stige og “gemyttene kommer i kok”, eller kanskje helst litt i forkant. Det er jo ikke viktig for meg å få gjennomslag for mine synspunkter — som ofte er litt “på jordet” i forhold til hva det er rimelig å forlange av folk. Det beste er derfor i nesten ethvert tilfelle å holde kjeft og gå sin vei.
Det finnes noe vi kan kalle kunstnertemperament og der har du meg, sånn omtrent, bortsett fra at jeg går under labelen filosof. Det blir i praksis omtrent det samme. Poenget er i ethvert tilfelle at man har en avvikende mentalitet, men ikke på en slik måte at det bærer noen diagnose. Vi snakker jo om legning. Jeg mener, alle kjenner – eller er i familie med – en eller flere “kunstnertyper” enten disse er økonomisk vellykkede eller ikke (som regel ikke). De fleste forstår intuitivt at det ikke er noe poeng i å prøve og få dem til å forandre seg. Dermed sitter vi igjen med bare spørsmålet om hvor mye man skal gidde og omgås med individer som har et alternativt syn på virkeligheten og det meste ellers. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg har ikke noe svar. Fra min personlige synsvinkel skal du være bra fette sær før det imponerer meg i noen generell forstand, men det er relativt enkelt å irritere meg gjennom å gå i veien, tukle med ting, stille dumme spørsmål og denslags. For de fleste formål er det jo enkelt nok å “alliere seg” med nesten hvem som helst så lenge vi er enige om hva vi driver med og hva vi prøver å oppnå, eller altså på en profesjonell måte, om du vil. Enten du vet det eller ikke så er jo verden innredet slik at ingenting “skjer av seg selv”. Du er nødt til å gjøre tingene for at det skal oppstå noen resultater. Følgelig koker alt i siste instans ned til korrekt handling, mens resten bare er prat.
Vi avslutter med en britisk syngedame som har oppdaget at lek på stranden er best om natten.
Spania har registrert 1028 dødsfall på grunn av varmen i juni. Frankrike melder om “mer enn tusen”. Jeg har ikke gjort noe for å klarlegge tallene for Tyskland, Storbritannia eller andre land, men jeg antar det er alvor der også. Det vil sikkert bli snakket mer om så snart tingene kommer litt på avstand, men for nå handler det om å forberede seg på neste runde med dødsvarme. For øyeblikket er det 35 grader utenfor der jeg bor (men bare 23 grader inne – som jo er “nok” – så det gjelder å holde vinduer og dører lukket). Ifølge værmeldingen skal det stige mot helgen og toppe seg med 39 på mandag før det skal komme regn på tirsdag – skal vi tippe torden? – og ti graders temperaturfall. Sånn går dagene i Spania. Det er bare å gjøre hva man må, inkludert å engasjere en vifte jeg har kjøpt inn, som er stor nok til å holde god sirkulasjon av luften i en middels gymsal, så jeg skal nok klare meg. Men man blir jo “fanget” innendørs da. Varmegufset som treffer deg hvis du åpner for eksempel vinduet frister ikke til å bevege seg der ute. Så hva kan man gjøre innendørs? Vanke på nettet, skrive blogg, se på film og fjernsyn, lage mat, sysle med husarbeid. Det vanlige. Alle ærend utenfor bør helst være ferdig og avsluttet før klokken ti. Ihvertfall ikke noe senere enn tolv, for da kommer dødsvarmen. Sånn er reglene.
Et interessant element i dette bildet med temperaturer og luftmasser er at 2026 er et år for El Niño. “Barnet”. Det var fiskere utenfor kysten av Peru som døpte dette værfenomenet, som grovt sett handler om at passatvinden snur. Derfor blir varmt vann presset mot kysten av Sør-Amerika for en stund, mens det vanligvis går motsatt vei. Det ligger i sakens natur at disse fiskerne kalte fenomenet for “barnet” fordi det vanligvis kom rundt juletider, hvilket betyr at det er først til neste år at vi vil bli rammet av dominoeffektene her i Europa — som jo er langt unna selve området der det skjer, men hele kloden preges som vi alle vet av både vær og vind, så alle får. Det bare tar litt tid å fordele det. Det vi merker her og nå har med andre ord ikke noe med “barnet” å gjøre, det er bare vanlig vær, justert for klimaforandringer på grunn av menneskenes utslipp av klimagasser. Det corny er at vi har visst om jævelskapen i førti år men ingen har vært villig til å slutte med forbrenning av fossile drivstoffer så da går det som det går. Prisen for å skape en håndfull perverst rike individer er at alle dør, eller i det minste må tilpasse seg forhold som gjør det vanskelig å overleve. Sånn er reglene.
På bildet ovenfor ser vi et lag som hilser FIFA-sjef Gianni Infantino der han sitter og skrever på sin gulltrone.
Men fra det ene til det andre: Er det ennå noen som ikke har fått med seg at Norge vant over Elfenbenskysten i fotball VM? Det var ellers hva man kaller “en jevn kamp” og resultatet kunne fort ha svingt andre veien, så her handlet det om å ha lykken med seg. Det vil vise seg om dette varer uken ut, fordi på søndag venter jo Brasil i åttendedelsfinalen. Hva skal man tenke om det? Som han Drillo ville ha sagt: Norge har bra statistikk mot Brasil. Vi har aldri tapt for dem. To seire, to uavgjort. Sannsynligvis må vi regne med at brasilianerne også vet dette og at de er ganske gira på å bryte denne forbannelsen. Brasil er jo et av de internasjonale superlagene, mens Norge bare er en “Espen Askeladd” i dette mesterskapet. Kan vi vinne? Definitivt, men ikke hvis vi slurver og sløser med de gode sjansene.
Hva som skjer hvis vi vinner over Brasil og går videre til kvartfinale er for tidlig å si — men mye tyder på at da blir det å møte England. Da blir det ingen nåde. På vegne av hele Europa er vi forpliktet til å slå dem ut. Du vet. Brexit. Det er jo dette som er deres hemmelige, indre ønske. Det er et såpass etablert nasjonalt karaktertrekk at klienter hos prostituerte som foretrekker noe slags masochistisk opplegg med smerte og ydmykelse blir beskrevet som “engelske kunder”. Sånn er det med den saken. (Det finnes beskrivelser av horekunder kalt henholdsvis fransk, spansk, tysk og gresk også – men pussig nok ingen skandinaver – uten at vi behøver å gå nærmere inn i disse affærene akkurat her og nå.) Uansett, nå er vi definitivt i kålåkeren. VM i fotball handler jo som alle vet om det sportslige. Derfor skal vi holde blikket festet der og ikke for eksempel snakke om penger og andre problemskapende elementer. Ut fra hva man kan se på tribunene er det mange norskinger som har knust sparekontoen sin for å reise til USA. Så sitter de der og ror. Siden blir det sikkert hjem og omforhandle nedbetalingsavtaler. Alt som en del av den pakkeløsningen vi kaller bakrus.
Til slutt litt tungrock fra Birmingham. Det høres at dette bandet kommer fra samme nabolag som Black Sabbath.
Uansett hva du skal lage så går det ikke an å komme ut særlig mye feil hvis du starter med en sofrito. Den klassiske blandingen av løk, gulrot og selleri – i forholdet 2-1-1 – som kuttes så fint du ønsker å ha det, avhengig om du vil det skal “koke bort i sausen” eller ikke. Dessuten er det bra å putte oppi noe capsicum, for eksempel grønn paprika, gjerne av den lange typen som de selger i tyrkerbutikker. Noen kaller det å blanke, andre kaller det å svisse, men uansett blir det å la disse grønnsakene surre for seg selv en stund på mellomhøy varme, slik at de begynner å svette og mykner litt før du introduserer noen flere elementer. Poenget er at jeg skulle jo lage noe med det marinerte svinekjøttet, ikke sant. Det ble, i tillegg til det som allerede er nevnt, tre store tomater kuttet i terninger og tre normalt store poteter kuttet i “småbåter”. Det ble også en neve spanske linser og en halvliter kyllingkraft. Til sist helte jeg hele sulamitten oppi, marinade og alt, fra det kjøttet som hadde fått stå og modnes litt med smakene sine. Nå er det ikke mer igjen å gjøre enn å la det småputre i en 40-50 minutters tid. Dermed erklærer jeg meg ferdig med dagens arbeid.
Alle som lager mat på et visst nivå har sin favorittkniv som andre folk ikke får lov til å røre. Spør hvem du vil. Dette er selveste sjefsredskapen. Selv har jeg sikkert tyve forskjellige kniver – i alle størrelser – men det er bare èn av dem som er i bruk “hele tiden”. Det er en japansk kokkekniv laget i “spesialstål” – uten at jeg har satt meg inn i hva som er spesielt med stålet, men dette var noe de reklamerte med – og jeg ville betraktet det som et overgrep hvis noen andre la sin hånd på den. Eller i det minste en fornærmelse. Noe. Jeg vet ikke. Vi snakker jo om hedensk objektfetisjisme innenfor hva vi kanskje kan kalle en jaktmagisk horisont. Såpass må det være. Hvem kan forklare irrasjonelle følelser? Det bare er sånn. Ingen rører kniven min, ferdig diskutert. (Sånn var det forsåvidt også med det personlige håndverktøyet jeg brukte da jeg jobbet som murer.) Nå lever vi åpenbart i en kaotisk verden full av ondskap og meningsløst tøys her på helvetesplaneten, men hvis vi var intelligente skapninger som forholdt oss seriøst til hverandre, til tingene, til arbeidets egenverdi og livets uforklarlige tragedie, så ville folk blitt begravd med “sine” spesielle kraftobjekter. Var det ikke slik en gang for lenge siden også da? Jeg mener det. I de tilfellene når vi finner “gravgods” handler det etter min mening mest om at man sender en person avgårde til gud-vet-hva i følge med ting som var viktige for dem i livet. Du vil jo ikke at de skal komme tilbake og føkke med deg fordi du rører ved sakene deres. Alle vet jo at sinte spøkelser kan være jævlig plagsomt.
