Øyet er bare en linse, det er hjernen som ser

Impresjonismens utgangspunkt var en reaksjon mot salongmaleriet. Retningens maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som fargeopplevelse og med spekterets rene farger. Grått, svart og brunt ble utelukket, og komplementærfargene ble rikt benyttet; skyggen av solen er ikke grå, men det gules komplementærfarge, fiolett. Ved å sette fargene på i rene klatter ved siden av hverandre, oppnådde man en optisk blanding på lerretet i stedet for den tidligere mekaniske blandingen på paletten. Motivets innhold hadde mindre interesse. Det som telte, var øyets oppfatning og registrering. Under impresjonismen utviklet således seriemaleriet seg, særlig dyrket av Monet. Det vil si at kunstneren tar opp ett og samme motiv, for eksempel en høysåte, og maler dette under dagens skiftende lysvirkninger på en rekke lerreter. Impresjonistene konsentrerte seg ellers særlig om de atmosfæriske stemningene, som damp, dirrende sollys og tåke.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

“Kjede seg” er noe man gjør hvis man havner i en sosial situasjon man ikke uten videre kan forlate, men hvor alle de tilstedeværende bare snakker om uinteressante, fremmede og for deg uvedkommende ting. Si for eksempel hvis man har blitt bedt med av kjæresten til åpning av en kunstutstilling (fordi det er noen hun kjenner og støtter), men kunsten er ikke god, champagnen er ikke kald, og det er umulig å oppnå kontakt med noen av de andre gjestene fordi de er alle evneveike dillettanter som gjør seg til for hverandre med ord, fakter og garderobe. De fremstår ikke som tenkende mennesker og definitivt ikke som kunstkjennere. Hvem er de? Hvorfor er de her? Kanskje alle har blitt dratt med mot sin vilje og nå prøver de bare å få tiden til å gå frem til de føler at nå har de vist tryne lenge nok til at det går an å se på klokka og si at dette var både hyggelig og lærerikt men nå må de videre til et annet sted. Du vet hvordan det er. Livet er travelt og det ene med det andre. Skal vi treffes snart igjen? Det er jo alltid noe på kulturkalenderen. Bare slå på tråden.

Jeg synes det er ubehagelig å late som om jeg er tolerant. Jeg er jo ikke det. Jeg er en jævel. Imidlertid kan jeg kunsten å holde kjeft, og det er i det minste noe. Det funker like bra som å formulere komplimenter man ikke føler overfor voksne mennesker som om de var små barn som behøver trøst og oppmerksomhet for å ikke kollapse til en klump gråtende gelè. Herregud. Man blir jo for fanden ille berørt – skamgrepet – av presumptivt intelligente og selvstendige individer i moden alder når de kommer med inkompetente produkter og forlanger ros. Så jeg roser dem for det jeg med god samvittighet kan rose dem for: Dette er en imponerende satsning. Tommelen opp. Smil. Gå videre. Det er aldri smart å stå stille på en kunstutstilling. Da tror folk at du vet noe de ikke vet, så de prøver å pumpe deg for informasjon. Interessant bruk av farger, synes du ikke? Men ingen snakker til deg mens du går. Der, nå lærte du et triks. De kaller det vernissage, også i Norge. Selveste åpningskvelden; når man kommer etter invitasjon, pynter seg, og i henhold til tradisjonen serveres noe alkoholholdig, helst champagne. Det er jo mye fransk i kunstens verden. Je suis un fou. Omløpsbanen jeg har etablert innenfor lokalet bringer meg forbi baren omtrent hvert femte minutt. Det er dessverre nødvendig å bedøve nervene i dette selskapet.

Sannheten om begrepet kunstsyn er at folk flest har ikke noe kunstsyn, eller rettere sagt, de intellektualiserer ikke opplevelsen. For dem er det bare et spørsmål om estetikk. Om noe er “bra” kan tolkes ut ifra hva man selv føler og opplever, eller ut ifra til hvilken grad kunstneren har lyktes med å oppnå resultater som står i rimelig samsvar med ambisjonene deres. Jeg heller selv mot det siste. Om jeg selv ville hatt et kunstverk på veggen hjemme er forsåvidt ikke relevant, ihvertfall ikke noe mer enn jeg ville hatt et band som spiller konsert som husorkester hjemme i stua. Som regel ikke. Kunst fungerer best når det stilles ut på galleri, med profesjonell lyssetting og god plass til å bevege seg. Si for eksempel på Nasjonalgalleriet eller andre museumstiltak i den samme kategori. Som en slags minimumsstandard kan vi si at hvis man ikke liker å gå på kunstutstilling er man sannsynligvis ikke kunstinteressert og har følgelig ikke behov for å holde seg med noe kunstsyn, men de av oss som oppfatter ethvert kulturelt høydepunkt som den lokale samlingen av kunst og arkitektur må nødvendivis ende opp med “noe” slags generelt kunstsyn etterhvert, selv om vi eventuelt startet som interesserte amatører en gang for lenge siden. For min egen del var jeg en sånn type som tilbrakte mye tid på biblioteket gjennom skoledagene. Der hadde de blant annet kunstbøker. Man fikk ikke låne dem med seg hjem, men de sto til fri disposisjon på lesesalen. Slik ble jeg kjent med “de store navnene” og jeg oppfattet dem alltid som først og fremst historiefortellere innenfor en historisk kontekst, altså at det de avbilder er “åndstilstanden” blant folk på det stedet og den tiden, eller en metahistorie om du vil. Historien om de historiske tingene. Gud vet hvor mange timer jeg har brukt på å finganske alle detajer hos for eksempel Hieronymus Bosch og Jan van Eyck, Pablo Picasso og Edvard Munch. Sånn var jeg som barn. Sånn er jeg ennå.

Det uten tvil mest dustete kritiske argumentet som jeg hører folk fremføre med noe hyppighet er et med at dette er jo noe jeg også kunne ha laget. Det er akkurat som om de er skuffet over at vedkommende kunstner “ikke er flink til å tegne” i betydningen “den flinkeste til å tegne her i barnehagen” uten å ta med i betraktningen at de har laget akkurat det de mente å lage. På sin side har kritikeren imidlertid ikke laget noenting, han bare fantaserer om sine egne evner og sammenliger dem med det han oppfatter som kunstnerens talenter der og da. Hvorfor virker dette nærmest stikk motsatt når folk forholder seg til tekst? Typisk er det jo slik at folk blir mer interessert når de føler at “dette er noe jeg kunne ha skrevet” og således opplever noen slags identitetsavstemning med forfatteren. Dette var bra! Eller ihvertfall at “dette er mine egne tanker, bare formulert bedre enn jeg selv får til”. Da blir man jo straks mer engasjert, blir man ikke? Jeg tenker ofte at folk beskytter seg mot billedkunst på en måte de ikke typisk gjør i forhold til tekst — eller musikk, for den saks skyld. Man tar på seg fordomsbrillene og tolker arbeidene på alle mulige slags andre premisser enn de som faktisk foreligger. Hva slags “åndstilstand” ser du avbildet her? Husk også på at det du observerer er ikke “virkeligheten slik som den var der og da” men den åndstilstanden kunstneren mente å avbilde. Det er et periskop inn i en annen verden. Bildet er ikke det samme som motivet. Mange kunstnere har på mange måter forsøkt å pongtere dette: Det er ikke et bilde “av” noe, det er et bilde “om” noe — men det er ikke motivet. Hva gjenstår da? Jeg foreslår at istedet for å “oppleve” et kunstverk som estetikk, at man prøver å “lese” det som en tekst. Hvem laget dette? Hvor, når og hvorfor ble det laget? Hva er historien? Uten noen betydelig varians er det bred enighet om hva som er god og dårlig kunst. God kunst er heavy. Den har tyngde. Gravitasjon. Eller som de sa i Roma; pietas e gravitas. Alvor og fasthet. Det var like forutsigbart at keiseren tok dette – veldig “soldatorienterte” – valgspråket som at norske konger velger “Alt for Norge”. Det gjenstår liksom ikke så mye å si etter det.

To ting er viktige når man forholder seg til kunst. Respekter andres arbeid, og – enda viktigere – respekter deg selv. Ta deg selv på alvor. Det er svært alminnelig å sysle med noen slags “hobbykunst” som man imidlertid er litt sjenert overfor, nesten som å vise seg frem uten klær, men i de tilfeller når hobbyer oppstår på organisk vis, i den forstand at dette er noe man gjør fordi man har lyst til å gjøre det, så er jo greia åpenbart viktig for deg, eller hva? Det skjer noe inni deg som du behøver å uttrykke med hendene, eller for den saks skyld hele kroppen, hvis teater og dans er greia, men la oss holde oss til billedkunst og/eller “småskulpturer”; det vil si diverse kunstobjekter som man enkelt kan transportere med seg, for eksempel keramikk og treskjæring. Mange sysler med sånne ting. Det er bra terapi i forhold til å holde fokus på hvilke ting man har makt til å påvirke i dette livet. Imidlertid er det bare et fåtall som kaller seg kunstnere og sier at det de fremstiller er kunstarbeider som fortjener offentlighetens oppmerksomhet, selv om kanskje flere burde gjøre det (og noen av de som gjør det burde ikke). Etter min mening finnes det ikke noe smartere man kan gjøre i dette livet enn å engasjere seg i kunst og arbeide seg frem til sitt eget uttrykk innenfor det mediet de velger. Det danner en form for livskompetanse som holder styring på den såkalte ånden. Jeg bruker selv ordet ånd, åndsverk og så videre, men har forståelse for at de religiøse konnotasjonene kan være ukomfortable, så jeg insisterer ikke, det er bare slik jeg er vant til å ordlegge meg. Poenget er jo at alle som noensinne kan finne på å si at “det finnes noe høyere” bør finne en måte å avbilde hva de mener med dette, i bilde, tekst, dans eller hva det nå måtte være. Man leter jo etter det sublime. Det som er “større enn livet”. Jeg kjente en eldre mann som skar ut typiske tradisjonelle norske drikkekopper av tre. Han frika ikke ut med detaljer eller noe sånt, så vi må vel heller si at han drev med industridesign enn kunst, men det var uansett håndarbeid som han selv sa var det mest meningsfulle han gjorde i livet. Han jobbet i bank av yrke, men han var veldig desillusjonert i forhold til “kapitalen”, for å si det litt marxistisk. Jeg tror han beholdt sin mentale balanse fordi han til tross for det surrealistiske yrket faktisk gjorde noe gagnlig arbeid i løpet av livet.