Å be om “hjelp fra det offentlige” er det samme som å stille seg opp på en måte som gjør at det ballesparket som snart kommer bakfra kan skje minst mulig uhindret for den sparkende saksbehandler. Du vet. Optimal sparketeknikk. Et par-tre trinns løpefart og så KABANG, der smeller foten inn i lyskeregionen med strak vrist. Et så perfekt treff at den sparkede nærmest hopper en meter opp i lufta. Dette kan ikke være noe annet enn bra for staten. Eller er det kommunen? Det er ofte vanskelig å anslå hvem som er hvem innenfor det offentlige.
Det eneste man legger merke til er jo det presset man har havnet under av den ene eller den andre årsaken, men det er alltid idiotsikkert at den norske offentligheten har både tid og råd til å føkke folk så jævlig at de aldri noensinne mer vil klare å reise seg. Dette gjelder enten du er heimføding eller flyktning. Det som er viktig er at du lærer deg å hate den norske offentligheten. Man lurer jo på hva slags umennesker er det som søker jobb hos NAV. Det er hva vi undres over i dag. Generelt sett sannsynligvis den samme formen for kødd som man påtreffer i UDI og alle andre “publikumsfrontende” aspekter av den norske staten. Eller kommunen? Hvem faen vet.
De har jo ikke organisert opplegget på en måte som skal være enkel å forstå. Imidlertid kan vi si med rimelig sikkerhet at alle “ekte sadister” vil trives godt i en offentlig stilling, hvis de kan lykkes med å få den. Hvis man suger sin næring ut ifra andre menneskers elendighet og lidelse vil man erfare medgangstider hvis man søker seg til NAV. Da kan man jo sitte der og perfeksjonere et bekymret ansiktsuttrykk mens man samtidig tar for seg av den nytelsen som ligger i å ha makt over andre menneskers skjebne. Det komiske med dette “hjelpeapparatet” er at det er absurd dyrt å drive, samtidig som det ikke gir noen resultater verd å samle på.
En mottaker av pensjon, trygd, sykepenger eller andre ytelser fra NAV er jo i deres øyne en parasitt som må knuses og kvestes på alle lovlige vis av sadistene som jobber i syetemet. Hvordan kan man vite at de er sadister? Fordi intet menneske med intakte sjelsegenskaper vil klare å jobbe for NAV ellere UDI særlig mye mer enn fem minutter før de må kaste opp på grunn av traumene som er forbundet med å delta i systematisk ødeleggelse av folk. Her er noe å tenke på: Eksakt hvem er det meningen at hjelpeapparatet skal hjelpe? Mitt hint er “ihvertfall ikke klientene”. Sannsynligvis er svaret at de er der for å “late som”. Norge – i likhet med alle andre “vestlige” land – er i hovedsak organisert som “noe annet” enn et opplegg som flytter penger fra alle andre og til et svært smalt segment av “investorer” som tar ut fortjeneste fra alle andre menneskers daglige liv og virksomhet.
Sånn er greia. Du jobber for “de rike” enten du vil eller ikke. Selv er jeg jo en slags form for sosialist så jeg opplever det som provoserende at det vi kaller fellesskapet på en så nærmest obscønt åpenbar måte er organisert til fordel for de som minst av alt fortjener det. Jeg får ikke sove om nettene hvis jeg har en følelse av at jeg bidrar til å holde liv i dette avskummet, hvilket i praksis betyr at jeg lider av søvnproblemer, men klager jeg over dette? Ikke særlig ofte. Det er et vanskelig kunststykke å være patriot samtidig som man må forholde seg til de verste og mest motbydelige menneskene Norge overhodet produserer. Hvorfor akkurat disse samler seg i “hjelpeapparatet” er sannsynligvis den samme årsak som hvorfor en pedofil overgriper vil oppleve medgangstider hvis de får jobb som barnehjemsbestyrer. Det er mye å jobbe med her. Mange muligheter. Kunsten er å holde maska mens man tar ut nytelse fra andre folks elendighet.
De “beste” blant dem klarer å liksom lukke øynene bak et bekymret ansiktsuttrykk mens kjønnsdelene deres beveger seg i retning av orgasme. Opplegget er selvsagt så perverst som det overhodet går an å lage det, fordi dette er hva avskummet krever. De vil se lidelsen. Ikke vær vanskelig i forhold til dette. Vis frem litt gråt og kroppsskjelving, så vil de straks dra frem sjekkheftet. Dette er jo prostitusjon, men det foregår i et marked for svært sære seksuelle interesser, dominert av folk som vil gjøre nærmest hva som helst for å oppnå følelsen av at de er “gode”, bortsett fra det å faktisk være god. Hvis hjelpeapparatet var designet for å hjelpe klientene ville det vært organsisert på en helt annen måte. Da ville de brydd seg om helt andre ting enn den rituelle ydmykelsen av klientellet. På den annen side: Hva er det beste man kan forvente fra en overgriper? Under hvilke omstendigheter er overgriperen “snill”?
