De plages med litt vær i de sørøstlige delene av Europa i disse dager, grovt sett i de landene som Donau renner gjennom. Så lenge dette står på er det selvsagt ingen som får til å tenke på noe annet. Folk og fe drukner. De materielle ødeleggelsene er ubeskrivelige. Vi kan bare fantasere om hva slags praktiske problemer de står overfor når det skal ryddes opp. Eller rettere sagt, mange i Norge behøver jo ikke å “se det for seg i fantasien” fordi de har allerede mer enn nok hukommelse som kan brukes til å begripe saken med. Flom er ingen spøk. Man må bare håpe at folk er godt forsikret, fordi dette kommer til å bli dyrt. Så får hver og en kjenne på lysten til å gjenoppbygge eiendommene sine, eller om de bare skal flykte til mindre flomutsatte steder, noe som sannsynligvis kommer til å bli nødvendig for mange ettersom denne typen hendelser blir stadig vanligere. Hvorfor observerer vi dette? Det korte svaret er klimaforandringer. Og det lange svaret? Det gidder jeg ikke engang å ramse opp for femtiende gang. Men det handler om sivilisasjonen og menneskers livsstil.
Hvis svaret er kokain, hva er spørsmålet? I avdelingen for strikt fysisk bevisførsel finner vi blant annet vannprøver som blir tatt av kloakken i de digre renseanleggene som så å si alle er tilknyttet ved dette tidspunktet. Det sier selvsagt ikke noe om hvem som gjør hva, men vi får en ganske god idè om hvor mye av hva slags stoffer som konsumeres i samfunnet totalt sett. En kraftig økning av kokain har vært observert siden året 2016, samtidig med at kokainprodusentene i Sør-Amerika begynte å markedsføre seg mer aggressivt mot Europa. Saken er at når vi observerer mer kokain bør vi også forvente mer og grovere vold. Konkurranseforholdene i salgsleddet er hva de er. Også svært unge mennesker, uten gode sosiale ressurser i utgangspunktet, kan slå seg opp til å tjene mange hundre tusen i uka som kokainselgere. Alt som kreves er en vilje til rå brutalitet vi knapt ser maken til i noen annen sammenheng som ikke innbefatter “krigslignende tilstander” i samfunnet som helhet. Hva ligger bak all gjengkriminaliteten vi har observert de seneste ti årene? Det korte svaret er kokain. Det kjempes med våpen om hvem som skal styre hvilke markedsandeler. Skolebarn skyter hverandre for å vise at de mener alvor.
Obfuskasjonen av dette problemet ligner litt på den såkalte klimadebatten. Folk vil ha kokain – og diverse andre illegale stoffer – noenlunde på den samme måten som de vil ha sukker, bensin, plast og betong. Det er nødvendighetsartikler innenfor horisonten av deres foretrukne livsstil, uansett hvor mye det eventuelt måtte ødelegge naturen, samfunnet og på noe lengre sikt ta livet av oss alle. Folk klarer rett og slett ikke å se for seg at det går an å leve på noen annen måte — og selv de som klarer det protesterer på det heftigste mot enhver type endring som ikke er til noen fordel for dem selv. Mange lyver. De foretrekker helt andre årsaker til grov vold i samfunnet enn skarp konkurranse om penger og markedsandeler innenfor narkoindustrien. Av ideologiske årsaker – eventuelt fordi de er fette evneveike – tror de at det er en krig mellom sivilisasjoner og/eller religioner de er vitne til, uten å ta noe nevneverdig hensyn til at de fleste som er “seriøse med religionen sin” ikke tillater rusmidler og utsvevende livsførsel. Jeg sier ikke at de alltid – eller noensinne, for den saks skyld – lykkes særlig bra med dette, men det er i det minste programfestet: Bortsett fra enkelte snåle sekter som dukker opp av og til så handler nesten alle religioner om å følge et sett med leveregler som ikke er udelt positive til fenomenet “fest og moro”, eller engang til det å jobbe seg rik på gods og gull. De som rekrutterer “soldater” til opplegget sitt ser ikke typisk etter selvstendige, fritenkende og ressurssterke individer, snarere tvert imot. De har mer bruk for de sinte, de misfornøyde, de som har et hjerte fullt av sorg og et hode fullt av hevnfantasier. De som allerede har havnet “utenfor”. Hvor skal man lete for å finne sånne individer? Og hva må de gjøre for å bevise at de har det som kreves?
Hvem tjener på dette uvesenet og hva slags premier får de? Enten de vet det eller ikke så jobber en betydelig andel av nazibloggerne for Mossad, altså den israelske etterretningen. Det vil forbause meg helt ned i fotsålene om ikke de har et program eller to for å spre alskens propaganda som på kort og lang sikt er til fordel for staten Israel, blant annet umenneskeliggjøring av palestinere i særdeleshet, men også mer generelt “muslimer” i sin alminnelighet, uansett hvor de befinner seg i verden, fordi de typisk velger å stå på palestinernes side. Dette er opplagt. En selvfølelighet. Men hva mer? Hva slags annet belønningssystem finnes? Vel, vi har allltids det gamle “klapp på hodet” som man får når man er “snill gutt” og ellers beherskes av tenkesettet og følelseslivet til en hund. Eller altså, de får oppmerksomhet, reklamepenger, positive tilbakemeldinger fra de som mener det samme som dem, følelsen av å være en “metafysisk soldat” som kjemper tappert i kulturkrigen, og det ene med det andre. Man kan faktisk snekre sammen en hel identitet på denne måten. Man kan “være noen” i en moralsk frigjort kontekst av hat og ondskap. Sånt er svære greier. Spennende saker. Sikkert like engasjerende som det er å kjøpe seg en pistol og begynne som kokainhandler. Det er jo ingenting som kan sammenlignes med følelsen av å stå midt i stormen. Du vet. Virkelig kjenne elementene piske mot deg, og vite at hvis du gjør noen feil så vil du sannsynligvis ikke overleve dagen. Ingen annen mestringsfølelse kommer opp mot den man får når man overlever livsfarer. Bare spør de som hopper i fallskjerm eller kjører på ski ned fra høye fjelltopper. Uten sammenligning forøvrig, selvsagt, men man blir ganske hekta på følelsen av å “vinne” som man fylles med når man behersker diverse “farlige ting”. Det handler om hormoner. De gir deg slik en en brusende følelse.
Ved dette tidspunkt er det en realistisk fare for at EU vil fragmenteres og opphøre å eksistere som samarbeidsprosjekt mellom statene i Europa, men jeg tror ærlig talt ikke at dette er mye av en advarsel for kulturkrigerne; som sannsynligvis ser på det som en fordel om vi ved dette tidspunkt går for en mer nasjonalistisk og isolasjonistisk modell for statsøkonomiske disposisjoner og politiske avtaleverk. Jeg tror ikke fornuft biter på disse typene. Jeg mener, virker de fornuftige og vel avbalanserte i argumentasjonen sin? Det er ikke engang noe retorisk spørsmål, det er en vits. Alle kan jo se at alt de har er følelser. De er redde, men som vanlig – sjekk hvilke statistiske data du vil, særlig de som publiseres av forsikringsselskaper – så er ikke folk redde for det de bør være redde for. De har et “bilde i hodet” av noe som skremmer dem, men det er ikke et bilde av noen objektive forhold. Det er en refleksjon av deres egen angst, som siden projiseres over på omverden. Eller sagt på en annen måte: De omgir seg med visse emosjonelle triggerpunkter som – lik værhårene hos en blind katt – får dem til å rykke til og gå i øyeblikkelig forsvarsposisjon når noe berører dem. Psykologien er banal, men problemet er ikke desto mindre svært alvorlig. Mens folk drukner i Slovenia, Østerrike og Polen observerer vi for tiden at tyskerne begynner å knurre et sted dypt nede i nazifølsa si. Javel. Det lover jo som alle vet alle mulige slags fine ting, men jeg tror ærlig talt ikke at “alminnelig grensekontroll” vil oppleves som særlig mye bedre ute blant den vanlige befolkningen enn de bent frem urimelige sikkerhetstiltakene som ble innført på internasjonale flyplasser etter 9/11. Du vet. Tannpasta på småtuber, men bare i gjennomsiktig pose, av med skoene for røntgensjekk, og så videre. Hvis man ønsker å fly så er dette hva man må gå gjennom, gjerne i begge ender. Sånn har det blitt. Men hjelper det? Vi skal ikke svare, bare gjenta at i fjor ble det beslaglagt to tonn kokain i Norge, men nitti tonn i Belgia. Hvor mye ble ikke oppdaget og beslaglagt? Det vet ingen, men det er ihvertfall nok til at de finner et slags omtrentlig mål på samfunnets generelle forbruk av illegale stoffer i kloakkvannet, og dette er høyere nå enn det har vært noensinne tidligere. Det samme er forekomsten av grov vold blant svært unge mennesker. Hvor mye blir to pluss to?
