Det ser ut som om Giorgia Meloni blir Italias neste statsminister. Første kvinne i jobben og første ytre-høyre-leder siden Mussolini, smakfullt nok eksakt 100 år siden Il Duce lovet å frelse Italia. (Vel, det er et par ukers forskjell men la oss ikke være pedantiske.) Det vil selvfølgelig gå minst like galt denne gangen. Ytre-høyre-partier kommer til politisk makt i dårlige tider fordi de lover alt mulig til alle og fremstår som “et alternativ til de andre partiene” som – fordi de er forpliktet til å være ansvarlige – ikke kan love særlig mye til noen. Senere oppdager folk at det de trodde var et friskt pust i virkeligheten var trykkluft fra ræva.
Om hundre år er allting glemt sa Knut Hamsun. Vi noterer oss at poenget hans fortsatt er gyldig.
Italienerne har riktignok hatt noen tvilsomme statssjefer siden Den andre verdenskrig. Deres “Trump” var Silvio Berlusconi. Hva kan man si? Det samme gamle spørsmålet er hvordan og hvorfor trodde noen at det kom til å ende godt. Hva tenker de på? Sannsynligvis er alle så drit lei av den samme gamle leksa at selvmordet fremstår som et mer fristende alternativ enn “mer av det samme”. Korrupsjon og kriminalitet ser ut til å være verre i Italia enn i de fleste andre europèiske land, og det har vært sånn ganske lenge. Nå har de åpenbart bestemt seg for å gå i en retning som tar av nitti grader i forhold til alle andre kjente retninger innenfor politikken. Spørsmålert er ikke om det kommer til å gå bra. Det vil det ikke. Spørsmålet er hvor galt det kommer til å bli.
Heldigvis har ikke Italia sin egen valuta, ellers ville denne ha falt gjennom gulvet nå. Man kan ikke både ha store forandringer over hele linja og stabile forhold i økonomien. Det klassiske programmet (i den grad de har noe) til ytre-høyre-partier er ikke gjennomførbart i den praktiske verden, som styres av lovmessigheter innenfor fysikken uten hensyn til at noen har lyst til å fly. Det ville vært knasende kjekt å kunne sveve bare med viljestyrken, særlig når man allerede har hoppet fra tiende etasje, men det virker som om folk er nødt til å lære alle de samme gamle tingene omatt og omattatt, gjerne på en smertefull måte. Er masochisme egentlig et avvikende element i menneskelig atferd? Jeg tror ikke det. Ihvertfall ikke hvis jeg skal dømme ut fra egen anekdotisk erfaring og alt hva jeg ellers kan observere.
Men nok om det. For øyeblikket er det ikke annet å gjøre enn “vente og se”.
I mellomtiden tar vi italo-disco fra 1979.
