Teleologi – Filosofisk syn om at naturlige hendelser er forutbestemt og har en hensikt eller intensjon. En påstand om at nærvær av en struktur eller funksjon i en levende organisme innbærer at strukturen har en hensikt og funksjon som gir organismen en evolusjonsmessig fordel. Mennesket har behov for å finne mening, og forsøker derfor å finne mening og hensikt også der hvor slikt ikke finnes.
(Universitetet i Oslo)
Om vi ikke alltid gjenkjenner det meningsløse er det muligens fordi mennesker er flinke til å dikte opp “forklaringer” selv når vi ikke har noe realistisk datagrunnlag for dette. Det er jo sånn fantasien jobber. Vi danner “meninger” om ting som ikke i seg selv er substansielle nok til å være meningsbærende. Slik oppstår simulasjonen, eller det vi ganske løslig kaller “virkelighetsoppfatningen”. Det er en treningssak. Man er ikke født med noen ferdig formet fokus, det er noe som dannes etterhvert som man vokser til — og mesteparten foregår på et ubevisst plan. Folk har ingen styring. Ikke noe valg. De arver i det store og hele den dominante virkelighetsoppfatningen innenfor den kulturen de vokser opp med. Det skal mye til for at noe seriøst avvik forekommer. Varians i politiske oppfatninger er bare overflatekrusninger. En norsk marxist og en norsk “kristeligdemokrat” vil alltid ha mer til felles med hverandre enn noen av dem har med sine antatt politiske meningsfeller i et land som har en helt annen kultur enn Norge. Men forstår de dette?
For å forstå den menneskelige tilstand må vi begynne med å forstå hva slags dyr mennesket er. Hva er vår spesialitet i naturen? Hva er vår nisje i næringskjeden? Teknisk sett er vi omnivorer. Vi kan spise det meste. Vi er ikke “låst” i noen begrenset form for næringsmiddeltoleranse som begrenser artens utbredelse, men vi bærer også preg av at arten har tatt til seg mye animalsk føde gjennom svært lang tid. For eksempel er det alminnelig enighet blant alle fagfolk – uansett hvilken innfallsvinkel de kommer fra – om at hjernen bare ville kunne ha vokst seg så stor så raskt på grunnlag av fett og proteiner fra animalske kilder. Den eldste redskapsteknologien vi kjenner kalles Oldowan og er noe over tre millioner år, som alle vet er eldre enn alt vi teknisk sett kan kalle “mennesker”, eller genus homo som de sier. Skapningene som laget og brukte slike redskaper var Australopitecus. Du vet. Halvaper og vel så det i den folkelige dagligtalen. Ikke desto mindre viser praktiske forsøk at det ikke er enkelt å lage oldowanredskap. Det krever en del øvelse. Det er ikke noe bare hvem som helst kan gjøre med et hvilket som helst emne av stein som de finner på bakken. Man må vite hva man driver med. Eller det er noe som må læres om du vil. Vi er med andre ord langt inne i et sosialt avansert territorium allerede her, og det er før vi engang har spurt hvorfor de behøvde redskapen til å begynne med. Hva brukte de dem til? Man får jo til å knekke nøtter uten å kvesse til noen særlig formålsinnrettet steinredskap, for å si det slik. Knokler er selvsagt det mest logiske svaret. Disse skapningene hadde spesialisert seg på å plyndre kadavere som lå igjen etter rovdyr. Og mer spesifikt den næringsrike beinmargen, som ikke var tilgjengelig for noen andre.
Mennesket er ikke – og har aldri vært – et rovdyr. Alle kan se dette. Herregud. Vi har bare ikke slikt utstyr. Ingen skarpe klør eller kraftige kjever som kan bite ihjel noe særlig mye større enn en hare, og selv den vil vi sannsyligvis slite med å ta ihjel med bare nevene og munnen. Alt vi har er hjernen, men den er til gjengjeld et ganske formidabelt redskap. Vi kan jo for eksempel simulere et hendelsesforløp i hodet før vi setter i gang med selve tingen og på dette grunnlag vurdere hvordan gangen i opplegget sannsynligvis vil bli. Det er ikke alltid vi gjetter riktig, men vi har alltid denne muligheten. Det går an å tenke før man handler. Det må jo Australopitecus ha gjort for å i det hele tatt komme opp med redskapsbruk som konsept i første omgang. Detaljene i det lange utviklingsbildet er vanskelig å si noe om men vi kan se ganske klart hvordan og hvorfor vi har blitt som vi har blitt, på grunnlag av de lange tendensene med “ånden og hånden” hvor det ene har støttet det andre gjennom millioner av år. Så her er spørsmålet: Hva er mennesket? Svaret er både enkelt og etter min mening fette åpenbart, men ikke særlig flatterende. Vi er opportunistiske åtseletere. Våre naturlige tilbøyeligheter er å følge i sporene til store rovdyr for å utnytte det de har etterlatt seg. Derav vår fascinasjon for store katter, ulver og så videre. Det handler ikke så mye om at vi identifiserer oss med disse dyra som at de tradisjonelt sett danner nøkkelen til vår plass i næringskjeden. Derav vår fascinasjon for vold og ulykker også. Det er instinktivt. Kroppen vår vet at der det foregår noe jævelskap har vi gode økonomiske muligheter. Det vil jo alltid ligge igjen noe vi kan plyndre. Vi kan utnytte ting til vår egen fordel. Det er der hjernen kommer inn i bildet. Vi ser muligheter der andre dyr ikke engang gidder å prøve.
Det sies mye dumt om intelligens. Hvordan dannes denne egenskapen og hva brukes den til? Menneskelig narcissisme påbyr en teleologisk innfallsvinkel: Evolusjonens formål er å frembringe intelligens. Jeg eksisterer, ergo er det meningen at jeg skal eksistere. Dette er litt interessant når vi søker verdensrommet rundt etter “tegn på intelleigent liv” der ute, eller faktisk bare “liv” – i betydningen biologiske prosesser – i det hele tatt. Folk forventer “tiltagende kompleksitet” som noen slags innebygd egenskap ved evolusjonsprosessen. Fordi vi selv har en tendens til å være formålsstyrte forventer vi at dette også skal være en egenskap ved universet. Debatten handler ikke typisk om det finnes noen mening med det hele, men om hva slags mening eller betydning vi skal tillegge det. Den frie viljen slår til igjen. Siden vi ikke vet bedre antar vi at vi er i stand til å forstå alle ting. Eller i det minste sette navn på dem. Fysikeren Stephen Hawking er litt halvberømt for noe arbeid han har gjort med svarte hull, tidens natur og det ene med det andre, men han er også kjent som er av de få direkte pessimistene i forhold til “intelligent utenomjordisk liv”. Så vidt han kunne se vil det ikke ende bra hvis vi noen gang kommer i kontakt med fremmede skapninger som ligner på oss selv i mental kapasitet. Jeg er absolutt enig. Det er eksakt null sjanse for at det vil ende godt. Kloke og fredelige individer finnes, men dette er ikke ord man noensinne bør bruke for å beskrive menneskeslekten som helhet. På artsnivå har vi det driftslivet man typisk kan forvente å finne hos skapninger som er vant til å eksistere med noen spesifikke grunnforutsetninger, som at man lever i flokk, men det er alltid dårlig tid og det er aldri nok mat til alle. Dessuten må man holde seg i bevegelse. Det er livsfarlig å bli for lenge på det samme stedet av gangen. Du vet. Det må jo til enhver tid skje noe, hvis ikke blir vi rastløst paranoide. Mange har med relativ suksess lyktes i å henge fast denne følelsen i telefonen sin, eller nettet mer generelt.
Jeg gidder ikke å gjenfortelle hele historien om postmodernisme, simulakra og hyperrealisme. De særlig interesserte klarer å finne ut av dette selv. Poenget er uansett at mennesket ved dette tidspunkt av sin historie ikke bruker den formen for virkelighet som naturen representerer når vi danner våre referansesystemer for hva som er hva. Alt er syntetisk betinget nå. Identitetsdannelse skjer mot et kulturelt bakteppe, hvor man klipper og limer sammen sin egen avatar med de materialene man tilbys, og denne masken fremføres så siden på arenaen for sosiale transaksjoner. Folk føler at de eksisterer i en kontekst. De har “medlemskap” i visse kategorier som inngår i personlighetsstrukturen deres, men ikke i andre. Mye av dette kan ofte bli veldig insisterende og ubehagelig, si for eksempel hvis man føler seg som “medlem av den hvite rasen” og den typen ting. Eller når noen er “veldig muslim” eller sionist eller noe. De er stressende typer alle sammen. Virkelighetsoppfatningen deres er jo fundamentert i arbitrære kulturelle elementer som må læres. Det er ikke naturlig atferd. Hvis de ikke hadde hatt “et hode fullt av tanker” er det ikke slik de ville ha oppført seg. Det kan være vondt å se om folk styrer sine egne tanker eller om det er tankene som styrer dem. Hvor er den såkalt frie viljen når den behøves som mest? Sannheten er at frihet er alltid noe relativt — og ikke så rent lite paradoksalt. Vi bruker jo vår frie vilje til å velge hvilke begrensninger vi skal leve med. Og selv det er bare delvis. Mye handler om kulturen der vi vokser opp. Det er jo naturlig å “føle seg norsk” hvis man har vokst opp i Norge, gått på skolen her, snakker språket og så videre, uansett hvor man senere i livet havner hen. Hvis man for eksempel hadde vokst opp i Frankrike ville man ha følt seg fransk — og tilsvarende for et hvilket som helst annet land. Dette fenomenet er nokså automatisk og nokså velkjent. Alle normale mennesker oppfatter umiddelbart hva det handler om. Man danner jo de dypeste delene av personligheten sin der man vokser opp, uansett hvor man “er fra”. Det er der man faktisk er som teller i denne sammenhengen. Altså “den dominante kulturen”. Det man ser hver dag. Det man oppfatter som normalt.
Jeg vil beskrive meg selv som en mann av mange fordommer. For eksempel er det uaktuelt å noensinne prøve på en seriøs samtale med folk som forfekter flat jord på noe vis. Hva er vitsen? De har allerede vist at de ikke forstår hvordan gravitasjon virker, så hva de enn har derfra og ut blir liksom ikke relevant. Hva er det å snakke om? Jeg gidder ikke. De skal få lalle rundt i sin egen verden så mye de vil for meg. Det samme gjelder “de religiøse”. Jasså? Sier du det? Så du snakker på vegne av Gud nå, er det slik å forstå? Der stanser det for meg. Herregud noe så evneveikt, i betydningen dårlig evne til å vurdere sin egen vurderingsevne. Hvordan blir man sånn? Som jeg alltid sier: Han som alltid antar at han tar feil vil i det minste alltid ha rett i dette. Det gjør alt det andre enklere å håndtere når man aldri forventer å ha rett, eller engang forstå hva saken handler om. Forstanden er jo ikke en hormonbasert belønningsmekanisme. Den opererer uavhengig av kroppens mange begjær. Hvis du noensinne får et kick ut av å plutselig forstå noe så har du ikke forstått det. Alt som har skjedd er at underbevissthetens søkemotor har funnet noe interessant. Forstanden og følelseslivet eksisterer i to vidt forskjellige universer av mening. Ofte havner de til og med i konkurranse med hverandre. Eller “interessekonflikt” om du liker dette ordet bedre. Dette er et veldig gammelt spørsmål. Skal man følge forstanden eller skal man gå den veien hjertet peker? Ulykkelig vil man sannsynligvis bli uansett, hvis man føler man må ofre det ene til fordel for det andre, så det koker vel ned til vår gamle venn virkelighetsoppfatningen. Hva slags “smak” har realisme? Må hele verden ha blodsmak før man anerkjenner noe som ekte? De som bare bruker “magefølelsen” befinner seg i en nedadgående spiral av paranoia. Tenk “toppledere” og det gamle ordtaket om hvordan makt korrumperer. Dette er selve mekanismen som gjør det. Hvordan avgør du hvem du kan stole på når du vet at folk vil lyve, gjøre seg til og angi hverandre for å oppnå fordeler for seg selv? Metodene varierer sikkert, men tendensen er alltid den samme. Over tid vil du stole på stadig færre og til slutt bare deg selv. Kanskje ikke alltid det engang.
