Frem til 1850 lå Skara Brae under sanddynene. Kraftige bølger og vind fjernet gresset og flere rester av steinhus kom til syne. I 1924 kom flere rester av steinhus frem i dagslyset etter tilsvarende uvær. Man antar at Skara Brae ble bygd omkring år 3100 f.kr. og var bebodd i omkring 600 år. Det antas at bosetningen var befolket av mellom 50 til 100 personer. Omkring 2500 f.kr. skjedde det klimaforandringer som gjorde at været ble kjøligere og at det ble mer nedbør. Bosetningen ble da forlatt.
(Wikipedia)
Selv om jeg har møtt mange “tanketomme” mennesker i mitt liv klarer jeg faktisk ikke å huske noen som ikke har noen som helst interesse for historie, arkeologi og diverse oldsaker. Folk er typisk veldig nysgjerrige på sånt. Kanskje ikke på noen dyp måte, i den forstand at de involverer seg i noen større grad enn å “kikke litt”, men det tiltrekker seg definitivt mye generell oppmerksomhet hver gang de “finner noe” som er historisk spennende. Bosettinger, gravplasser og det ene med det andre. Hva drev folk med for fem tusen år siden? Visse ting er åpenbare. Andre ting er mystiske. Skara Brae er et unikt utgravningssted som gir noen inntrykk av hverdagslivet på den tiden. De bygningsmessige detaljene på stedet er godt bevart og vi kan fastslå at de bodde etter måten bra. Komfortnivået er omtrent så høyt som noen kunne forlange noe sted i steinalderen — og dette ligger på Orknøyene. Ikke akkurat midt i verden.
Ikke desto mindre har de gravd frem en veritabel by fra denne tiden – Ness of Brodgar – som preges av de samme bygningstekniske detaljene som Skara Brae, bare på en større skala. Dessuten har anlegget et mye mer planlagt preg. Eller stedet er laget i henhold til en tegning, om du vil. De visste hva de hadde tenkt å bygge før arbeidene ble startet. Vi observerer et visst “organisk” preg på strukturene i Skara Brae. Det er lett å se for seg hvordan bosettingen kunne blitt påbygd og utvidet med enda flere ganger og “celler” – i henhold til behov – uten at selve anleggets helhetlige struktur endrer seg, mens Ness of Brodgar var ferdig tenkt før det ble utført. Beliggenheten begrenser jo forsåvidt også den tilgjengelige plassen, så det er “materielt logisk” at de gjorde det slik, men det fremstår ikke som “materielt nødvendig”. Det er et eksessivt kulturuttrykk som handler om “noe mer” enn behovet for et sted å bo. Selve hovedproblemet med alt dette er imidlertid beliggenheten. Orknøyene. Hvorfor er det så mye som foregår der? De har jo like mye arkeologi per kvadratkilometer som Egypt, men de har intet av Egypts lange historie og internasjonale berømmelse. Alt vi kan si er at det ble lagt ned idiotiske arbeidsmengder på å bygge svære anlegg som ikke er “matnyttige” på noen opplagt måte. Det kan imidlertid hende vi leser kartet opp-ned. Fravær av bevis er jo som alle vet ikke noe bevis for fravær. Lengre sør kan vi ha en situasjon som ligner Mexico City: Alt det gamle ble revet og bygningsmaterialene resirkulert av den nye kulturen og bosettingen som hadde et helt annet uttrykk enn aztekerne som bestemte i området før spanierne kom.
Den litt i overkant middelhavsorienterte historieskrivningen vår er et problem. Vi tenker på Orknøyene som “utkanten” av menneskehetens økonomiske virksomhet for fem tusen år siden, mens middelhavsregionen utgjør “sentrum”. Dette er selve hovedproblemet med det bisarre kulturkomplekset vi kaller “kristendom”. Det bringer alt for sterk fokus på Roma og Midt-Østen. Selve troen bryr jeg meg mindre om. Det er politikken som er skadelig. Behøver jeg engang å peke på noe land? Kristendom har aldri gjort noe bra for noen, ikke engang dem selv. Det komiske er jo at på individets nivå handler det som regel om å være et bra menneske som lever etisk og så videre, men på et samfunnsnivå har kristendom vært blant de ondeste tingene som noensinne har skjedd i vår sadomasochistiske menneskeverden. Jeg klarer ihvertfall ikke å påvise noen positive konsekvenser av tiltaket — og det er ikke fordi jeg ikke har prøvd. Det beste vi kan anføre er at noen ganger har opplegget fungert ganske bra som “psykiatrisk førstehjelp” for noen få individer her og der, men for det store flertallet har det bare medført lidelse, undertrykkelse og regulære folkemord. Dessuten historieforvrengning på en stor skala, særlig i tilknytning til diverse forsøk på å “bevise at bibelen snakker sant” — som må antas å være selve ondets rot når det kommer til fenomenet sionisme, som strengt tatt aldri var et jødisk fenomen. Imidlertid var han David Ben Gurion – Israels første president – ingen idiot. Han visste hva han gjorde da han la flest mulig av formuleringene i de israelske statspapirene så tett opptil “bibelsk språk” som hans ateistiske brekningsfornemmelser ville tillate, fordi tanken var at dette ville sikre politisk støtte blant den mektige kriste opinionen i USA og Europa. Han fikk rett i dette. Hele den gamle fantasien om at dette blodstenkte stykket ørken er et “hellig land” styrer fortsatt realpolitikken i regionen.
Men nok om det. Folk får selv tenke så langt som “prinsippene” deres tillater dem å gå. Hva er riktig? Hva er galt? Og ikke minst, hvorfor er dette relativt? Hvorfor gjelder ikke de samme reglene for alle? Generelt sett har folk alltid vært “skide dyktige” – som danskene sier – til å rasjonalisere sin egen vilje inn i noen slags “større sammenheng” som fritar dem fra alt personlig ansvar. Hva er et folkemord? Teknisk sett kan det jo gjennomføres uten å drepe noen. Poenget er å utrydde “følelsen av å være et folk” – altså nasjonal identitet og den typen ting, ikke minst språk og tradisjonshåndverk – både i kontemporær og historisk forstand. Slik sett kan vi godt si at “fornorskingspolitikk” overfor samer i effekt var et forsøk på folkemord. Riktignok relativt ublodig i denne fæle sammenhengen, men ikke desto mindre var den overlagte hensikten å “integrere” noen mot deres vilje og beste egeninteresse. Det er folkemord. Eller et psykisk overgrep, om du vil, rettet mot menneskers egenopplevelse av identitet og tilhørighet. Ethvert ekspansivt kulturtiltak er “imperialistisk” i sin natur, i den forstand at prosjektet jobber for å “vinne folk over” som tilhengere og medlemmer. Jeg tror det er dette folk kjenner intuitivt på når de henfaller til paranoide fantasier om “globalisering” – som er en infrastrukturell nødvendighet, men ikke noe “kulturtiltak” i egentlig forstand – og hvordan folk mister sin “folkeidentitet” ettersom stadig flere vandrer hit og dit i en urolig verden. Vi kan fremkaste nyordet folkeselvmord som navn på de som med vilje og overlegg forlater sitt egen kulturkompleks for å “søke noe annet” et helt annet sted, av økonomiske nødvendighetsårsaker eller av en hvilken som helst annen grunn. Fenomenet er uansett historisk velkjent. Begrepet motkultur eksisterer innenfor dette universet av mening, akkurat som “den dominante kulturen”. Skal dette være noe frivillig? Eller er det slik at “bordet fanger” èn gang for alle i forhold til hva slags kulturell kategori man “tilhører”?
På grunn av enda en klønete politiker fra Senterpartiet er det et aktuelt spørsmål nå for tiden hva det betyr å være same. Er det noe som kommer med slekta eller går det an å “bli” samisk? Kan man for eksempel “angre seg” og heller gå for en “nysamisk” identitet etter å ha oppfattet seg som “norsk” hele livet fordi man en vakker dag oppdager noe man ikke visste om slektas forhistorie? Sånt virker teknisk sett mulig, men det virker også litt tilgjort og kunstig. La oss si at vi har noe vi kan kalle gråbefolkningen. De opplever ikke at de har noen “identitet” det er verd å mase om. De har livet sitt; jobben, vennene, famlien og det ene med det andre, men de vet ikke hva de skal svare hvis noen spør dem hva det vil si å være norsk. De vil kanskje etterhvert si noe om språket og kulturen, hvor man føler seg hjemme, tradisjonene og den typen ting, men det er ikke noe de går rundt og tenker på til daglig. De bor i landet. De snakker språket. De deltar i samfunnet hver på sitt vis. Hva mer kan man forlange? Det finnes jo ikke noe sånt som “etnisk norsk”. Da kan man like gjerne komme ut av skapet og si den hvite rasen. Jeg ser bare etnisk sogning, etnisk trønder og så videre, men selv da handler identiteten mest om dialekten, hvor slekta kommer fra og hvem man omgås med, hva slags landskap man synes er det vakreste, hvilket fotballag man heier på og en rekke andre egentlig ganske banale ting. Kort fortalt kan vi vel si at hvis de andre der på stedet oppfatter deg som en av dem, så er du en av dem. Hvis ikke, ikke.
Jeg oppfatter ganske bred enighet i Norge om at kristningen av landet var et overgrep. Det er jo èn ting hvis folk på et personlig grunnlag har lyst til å engasjere seg i dette opplegget, men det er noe helt annet når de tvinges. Vi har ingen gode erfaringer med sånt. Å styre mennesker er som å gjete katter. Du kan lokke dem og skremme dem – med ymse metoder som egner seg for hvert av formålene – men de er essensielt sett uberegnelige. Hver gang folk er “lydig” mot et kulturelt påbud uten å samtidig være entusiastisk handler det typisk om frykt for konsekvensene av å stille seg i veien for den dominante kulturen, eller mer spesifikt, dens representanter og agenter. Hvem vil ikke heller ta imot dåpen når alternativet er å ta imot sverdet? Herregud. Bokstavelig talt. Sånn har fremferden i det store og hele vært siden keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsbærende religion i Roma på 300-tallet. Enhver makthaver er åpenbart best tjent med den typen religion hvor folk kaster seg gråtende på kne i frykt og skjensel foran sin “herre” for å be om nåde. Selv maktens mest berømte teknokrat noensinne – Machiavelli – var tydelig på at frykt er den beste hersketeknikk. Dette er bare sånn som menneskenaturen fungerer. Selvsagt er det best hvis folket også elsker sin leder, men folk er nå engang slik av legning at de sviker det de elsker på grunn av et innfall i øyeblikket, men de nøler alltid foran det de frykter. Slik har det vært til alle tider. Hvordan er det med din egen moral? Folk har en statistisk tendens til å være mer løsaktige i forhold til de som uansett alltid vil elske dem – la oss si foreldre, søsken, ektefelle – enn de som de vet kommer til å banke driten ut av dem hvis de lager noe kødd. Eller for å si det slik: Folk er ikke lovlydige fordi de elsker loven, men fordi de frykter konsekvensene dersom de begår forbrytelser, selv når dette teknisk sett kan være lønnsomt der og da.
Har du noen gang felt et tre? Da mener jeg ikke små tulletrær og buskas som man tar omtrent med et eneste velrettet hugg med øks eller machete, men et seriøst tre som er ti meter høyt eller mer og som er ihvertfall 30-40 centimeter i diameter nede i stammens “arbeidshøyde”. Det er en jobb. Ikke noe man “bare gjør” uten å tenke seg om. Hvor vil man for eksempel at det skal lande — eller mer til det vanligste poenget; hvor vil man at det ikke skal lande? Det er best å ha en plan. Saken bør gjennomtenkes mens man ennå har kontroll. Er det ikke alltid best slik? Noen ganger har man dårlig tid så man må bare gjøre noe, med lite rom til å tenke først, men man har ikke lyst til å havne der mens man feller trær. Det er kort sagt best for alle hvis man vet hva man driver med. Poenget er jo at man har tenkt å bruke treet til noe, ikke å gjøre livet spennende. Folk har blitt drept av å få store trær over seg. Jeg har ikke noe tall i noen slags sammenheng, verken statistisk eller annerledes, men jeg vet at dette er en realistisk risiko som kommer med terrenget. Et fallende tre er livsfarlig. Og ethvert rimelig intelligent menneske forstår dette. Vi skal selvsagt til kulturkomplekset Salisbury Plain i England, hvor Stonehenge er det mest berømte uttrykket, men på ingen måte det eneste, eller engang det viktigste. Det er bare veldig synlig og veldig utfordrende for fornuften: Hvordan gjorde de dette? Og hva er poenget? Det første svaret kan vi utarbeide en modell for gjennom praktiske forsøk, men det andre er verre å si noe om. Uansett er det vi kan se i nåtid der på stedet – åpenbart – det siste de gjorde, men langt fra det første. Først var Woodhenge. Diverse anlegg med tømmer som dominant byggemateriale. Med et lite sidesprang kan vi nevne at de spesielt interesserte bør sjekke ut anlegget Pömmelte i Tyskland for et glimt av hvordan ting kanskje kan ha sett ut i eldre tider på Salisburysletten. Det er en svær jobb å bygge med mange tonn tunge steinelementer, men det er ingen liten jobb å håndtere store trær heller.
Det har etterhvert blitt vanlig å si BSF. Bygning for spesielle formål. Ingen liker det diffuse begrepet kult. Det er ikke urimelig å anta at ting har hatt “kultformål” men det er heller ikke god praksis å fastslå dette på noe annet grunnlag enn solid bevismateriale. Vi har jo den dag i dag ulike typer forsamlingshus som ikke er religiøse i sitt formål. Vi har alle mulige slags kunstinstallasjoner som ikke har noen annen hensikt enn å “imponere” eller hva man skal si. Nyttige er de jo strengt tatt ikke, uansett hvor staselig man eventuelt synes det er å ha dem der. At folk liker å samles til alle mulige slags festivalformål er også velkjent, særlig de unge og brunstige. Da er det bare bra at stedet i seg selv har en viss effekt på de som trekker dit for å “sosialisere”. Du vet. Dekorasjon. Sport, spill og festformål samler vel så ofte vel så mange som religiøse motiver. Hvorfor skulle dette forholdet være noe annerledes før enn nå? Menneskene er jo teknisk sett akkurat de samme skapningene, med de samme evner og talenter, men også de samme begrensninger. Hverdagsproblemene tilknyttet et typisk menneskeliv er de samme, men løsningene har forandret seg i løpet av de siste fem tusen år. Bare et fåtall ganske sære typer går mer i kirken enn på fest. Det er rimelig å anta at folk alltid har vært sånn. For eksempel overvar jeg en gang en forelesning ved Gresham College om “ateisme i middelalderen” som jo i utgangspunktet høres helt spinnvilt ut. Hva var deres sjanser for å overleve kjetterforfølgelsene? Poenget var imidlertid at det handlet mer om mangel på interesse for religiøse emner enn om ateistisk “aktivisme” i noen ideologisk forstand. Livet er jo først og fremst et praktisk problem. Hva legger man i konseptet åndelighet? Hvordan var de gjennomsnittlige livsbetingelsene for en selvbergingsbonde – som i tillegg måtte betale skatt, leie og så videre – i middelalderen? Opplegget lignet mer på livet i steinalderen enn livet nå i dag. Folk hadde neppe noe alt for romantisk syn på “arbeid”.
Selv oppfatter jeg konseptet sivilisasjon som en degenerativ mental sykdom mer enn som et symptom på at folk på noe slags meningsfullt vis er “annerledes” nå enn noen gang tidligere. Det er en fantasi. En drøm. En psykose. Folk har alltid vært akkurat de samme. Det er bare hvis vi tenker sånn at vi har noen som helst slags nubbesjans til å “forstå” det som hendte i fortiden. Idèene er selvsagt forskjellige, men menneskene er de samme. Den biologiske hverdagen er hva den er. Våre materielle behov er de samme. Vi spiser, sover, elsker, jobber og dør på samme måte. Hva er “bedre” nå enn på den tiden Skara Brae var bebodd? Saklig sett, det handler om hva slags innslagspunkt vi velger. Hvert menneskelig individ som lever nå har vesentlig mye bedre odds i forhold til helse og livslengde, næringsopptak og komforthensyn forøvrig, men i den store skalaen har “sivilisasjon” medført uhyrlige skadeverk. Hvordan måler man livskvalitet? Ingen har noen bra generelt svar siden folk legger vekt på så mange forskjellige ting, men vi finner nok en statistisk tendens til samling rundt “god helse og materiell velstand”. Ihvertfall skal det mye til for å si seg uenig i at dette er viktige ting for at man skal “ha det bra” i livet. Det blir liksom litt kverulant. Legg merke til at jeg ikke sier atletisk god form og luksus. De fleste er førnøyd med sykdomsfrihet og tar det ikke så tungt om de ikke klarer å gjennomføre et maratonløp. Og velstand betyr jo strengt tatt bare “ikke dårlig stand”. Livet er ikke et daglig slit eller en farefull kamp for å overleve. Det er hva velstand koker ned til i praksis. Dette er viktige ting nå og det var viktige ting da. Folk ønsker så langt det er mulig å leve uten sykdom, nød, smerte og fare. Er det noensinne vanskelig å forstå? Det burde det ikke være. Folk er de samme til enhver tid og på ethvert sted. De har nesa foran, rumpa bak, en arm på hver side og lyst til å leve. Siden tilkommer diverse komplikasjoner. Hva er forståelig og hva er mystisk? Det handler mye om hvor vrang man ønsker å være.