Hånd bak ånd medfører troll i ord

Åndelighet, kultur, folketro og sjel er begreper som tilsammen uttrykker menneskets oppfatning av sannhet omkring spørsmål som ligger utenfor de materielle. Dette åndslivet manifesterer seg i språk, tradisjoner, religion og livssyn, estetikk og kreative uttrykksformer (kunst, litteratur, musikk, teater med mer), teknologi og annet som danner en kollektiv identitet. Åndeligheten er i stadig utvikling, slik at gjengs oppfatning for noen år siden eller i andre områder kan kalles overtro eller spiritisme fordi det her og nå ikke lenger får tilslutning som sann viten.

(Wikipedia)

Et ord som noen ganger brukes om menneskers “selv” (eller personlighet) er kodefeil. Den såkalte ånden i maskinen er nesten alltid idiot. Hva dette betyr i praksis er at folk har som regel utstyret i orden. Det er ingen mekaniske feil på verken kroppen eller sinnet deres, hva det koker ned til er at “personen” er føkka opp på noe slags vis, det mest klassiske er diverse barndomstraumer. Ofte ting som skjedde før det aktuelle individet utviklet såvel språk som en selvstendig følelse av å “være noen”. Det er av åpenbare årsaker vanskelig å si noe om hva slags mentale prosesser som foregår i spebarn — og det er også et mildt sagt etisk problematisk tema å forske på. Imidlertid virker det ikke urimelig å anta at sanseinntrykkene man erfarer på dette stadiet er viktige komponenter i personlighetsutviklingen.

Det er en kodefeil av katastrofale dimensjoner når folk for eksempel påstår at marxisme er en “vitenskapelig” metodikk i den politiske prosessen. Marx var jo filosof. Opplegget hans er ikke dumt, men det er spekulativt. Moralfilosofisk, kan vi faktisk si. Det er syntaksfeil når man tror at vitenskap som fenomen er anvendbart i en “humanistisk” sammenheng. Psykologi er en spesialistgren innenfor filosofien, ikke en vitenskap som fungerer etter mønster av fysikk og kjemi. Til og med vanlig medisinsk praksis, slik det utøves av for eksempel fastlegene, er vel så mye performancekunst som vitenskap. Det ville være mer presist å snakke om begrepet “intellektuelle disipliner” som minste felles multiplum mellom alle typiske fagområder man studerer innenfor de høyere utdanningsinstitusjonene. En advokat er jo for eksempel ikke noen utøver av verken vitenskap eller humanistfag, men det kreves en solid dose intellektuell disiplin å gjennomføre studiet likevel.

Hvilket bringer meg til et poeng: Profesjonell utøvelse av et hvilket som helst “tenkefag” krever strikt disiplinering av selvet. Det blir svært viktig å sortere personlig intuitive “meninger” fra de til faget tilhørende emneområder. Man kan ikke operere ut fra tro. Selvsagt bør man ta alle intuitive impulser med i betraktningen, og det vil alltid finnes arbeidshypoteser, men man kan ikke bare improvisere fritt. Det må være plan, metode og kontroll. Det må være ryddighet og etterrettelighet. Like lite som en hvilken som helst tilfeldig “mann i gata” kan forventes å være kompetent i forhold til bygningstekniske håndverksfag, kan det forventes at et menneskesinn som ikke er trent og disiplinert har noen realistiske sjanser til å fremstille fagmessig forsvarlige resultater. Det ender invariabelt som kodefeil. Imidlertid skjer det ofte at folk i den naive delen av innsiktsskalaen imponerer seg selv og en håndfull andre intellektuelle undermålere — noen ganger på en slik måte at man føler man har “oppdaget noe viktig” som tilsynelatende ingen snakker om, eller som “skolevitenskapen prøver å holde skjult for folket” (som er mitt personlige favorittargument blant de som er vanlige i de “pseudovitenskapelige” miljøene). Siden jeg er interessert i arkeologi og historie støter jeg på en del bisarre påstander fra individer som ikke er formelt skolert og trent i noe relevant fagområde, men de har mange “meninger” og enda flere “følgere” så da blir det sikkert både penger i banken og det ene med det andre.

Har du noen gang skiftet ut en dør? Hvis man er normalt intelligent bør det ikke være alt for vanskelig å pønske seg frem til sånn cirka hva man må gjøre, men jeg vil likevel ikke anbefale noen å sette i gang med dette uten kompetent hjelp hvis man aldri har gjort noe sånt før. Du vet hva de sier: Djevelen bor i detaljene. Du kommer helt garantert til å bli sykt frustrert i løpet av prosessen — og det er lite sannsynlig at resultatet vil bli tilfredsstillende. Å skifte en dør er imidlertid en materiell håndverkshandling, hvor det først og fremt er viktig at døra fungerer som den skal. Først når man har passert dette sjekkpunktet begynner man å bekymre seg for om det ser pent ut. Riktignok kan vi si at en tings utseende er en subjektiv vurdering, men vi kan også si at det handler om fagmessige standarder. Det er vanligvis enkelt å se om en jobb har blitt utført av fagfolk eller amatører, ihvertfall hvis man selv er profesjonist. Er det korrekt utført? Mange privatfolk som gjør diverse oppussingsarbeid på egen bolig er strålende fornøyd med at de har fått ting til å virke, selv om resultatet får fagfolk til å holde seg for øynene og stønne. Spiller det noen rolle? Bruksmessig sett nei, men det kan kanskje bli et moment under prisforhandlinger ved et eventuelt salg. Hvor vanskelig er det å fatte at lignende forhold også gjør seg gjeldende når vi snakker om “åndsarbeid”? Riktignok er det ikke umiddelbart synlig på samme måte som “alternative håndverksløsninger” men det fremkommer ganske raskt når folk begynner å snakke om idèene sine. Ihvertfall hvis man selv er profesjonist. Da blir det igjen å holde seg for øynene og stønne. Herregud.

For å kunne begripe noe må man ha et begrepsapparat. Et språk. Noe man kan bruke til å presisere ting med. Etablere distinksjoner. Være tydelig. Sånne ting. For profesjonelle formål må man utvikle og praktisere et profesjonelt språk. Det finnes fagmessige standarder som man må jobbe inn før man overhodet kan begynne på “selve jobben”. Man må så å si beherske “neste nivå” — hvis vi går tilbake til dette med å skifte en dør så har vi først det bruksmessige nivået, siden det estetiske. Fungerer døra? Hvis svaret er nei må man komme frem til svaret ja før noe annet spørsmål er aktuelt. Ser det bra ut? er det neste problemet. Men det er et stykke dit. Når vi jobber med språk kan vi kanskje si at det første nivå er om historien er interessant. Det neste er om historien er sann. Hvis det ikke er interessant er det jo samme faen hva mer man kan si om saken, det er først når man har festet blikket på noe at det blir aktuelt med videre undersøkelser, altså “innsamling av data”, med påfølgende strukturering og klassifisering av sakens fakta innenfor en hierarkisk modell basert på tingenes bevisbarhet. Vi kaller ikke noe for “sikker viten” hvis ikke alle som tester bevismaterialet får det samme resultat. Hvis bevisets stilling er omstridt eller variabelt kan vi ikke påstå at noe er sant. Da har vi i høyden en “aktiv arbeidshypotese” rundt en interessant sak — og hvis man fremstiller dette som sannhet er man en løgner, svindler, bedrager, kall det hva du vil, som har en annen agenda enn det å fremstille kvalitativt gode resultater. Det er på ingen måte nok å “føle seg helt sikker”. Sannhet er vesensforskjellig fra overbevisning. Det siste handler om tro, som er kryptonitt for alle seriøse åndsarbeidere. Tro er en hammer. Det du behøver er imidlertid en pinsett. Et begrepsapparat. Det å bare snakke om ting som er interessante uten å bry seg særlig mye om hvorvidt de er sanne er hva vi normalt kaller sladder. Tøys og fjas. Sånt som man gjør for å more seg, fortelle vitser og den typen ting. Hva skal vi si? Vanlig “small talk” om ditt og datt.

Jeg kan huske en tid når det var vanlig å si “jeg har ikke greie på politikk” og dette var som regel slutten på den politiske debatten der og da, fordi meningsinnholdet i utsagnet handlet om den intuitive innsikt at å være politiker er en jobb som man ikke gidder å sette seg inn i, mens hva man eventuelt “mener” om ting for det meste er helt uten betydning. For meg ser det mer ut som om folk masturberer et følelsesregister når de påstår at de “diskuterer politikk”. Hvor har de tenkt seg hen med denne saken? Jeg har aldri hørt om at det noen gang har hjulpet noen å ride ranke på kjepphesten sin til fråden skummer rundt munnen deres. Hvis man vil jobbe med politikk er det ikke vanskelig å lete seg frem til et parti eller noe annet slags organisert tiltak hvor man kan jobbe for saken sin via de normale demokratiske prosedyrene. Hvis alt man gjør er å markedsføre fordommer mot en eller flere kategorier av mennesker er det ikke lenger “bare sladder” man driver med. Det er ikke bare tøys og fjas. Det er noe mye mørkere som foregår. Hva skal man kalle rituell opphisselse rundt en konfliktlinje som åpenbart ikke har noen fredelig løsning? Man kan ihvertfall ikke kalle det politikk. Agitasjon handler vanligvis om å hisse opp et antall mennesker før noen slags aksjon. Si for eksempel en flammende tale før demonstrasjonstoget setter seg i bevegelse og den typen ting. Folk trenger denne energien for å få dreis på opplegget, motivasjon til å bære paroler og rope “nei til flere menn på månen” eller hva det nå er den aktuelle saken handler om. Det må være en større kontekst for at agitasjonen skal kunne betraktes som gyldig politisk arbeid. Fremfor alt må man ha en ferdig definert utgangsstrategi. En ende på den følelsesmessige prosessen. Katarsis, som grekerne kalte det. Hva er formålet med å piske opp denne energien? Hva slags resultat er det man håper på — og hva slags metoder er nødvendige for å oppnå dette resultatet? Dette er viktige spørsmål. Å bare hisse opp folk til de går rundt og sier rah rah uten noe mål og mening ender vanligvis med vold.

Konspirasjonsteorier er alminnelige fordi konspirasjoner er alminnelige. Noen ganger er teoriene sanne, andre ganger er de åpenbart et par hakk for drøye og fantasifulle. Hvis historien krever “spesiell fysikk” kan man trygt slå det fra seg som vrøvl. Hvis det krever guddommelig inngripen eller fremmede skapninger fra verdensrommet kan man også bare glemme det. Til og med sånt som krever et samarbeidende lag av svært kompetente individer gjennom lang tid er så usannsynlig at det neppe er verd å bruke tid på å undersøke nærmere. Folk er late, grådige, forfengelige og arrogante. Det er alltid noe som går galt når mennesker er involvert. Hvis detaljene i historien virker alt for ryddige så er det ikke en sann historie. Vi er ikke guder, vi er aper. Sosiale skapninger som får ting gjort ved å prate sammen og synkronisere handlingene våre. Det er dette verbet å konspirere betyr. Egentlig “puste sammen” men i overført betydning “prate sammen”. Sånn er det jo. Man møtes for å bli enige om en plan. Siden møtes man igjen for å følge opp fremdriften og evaluere resultatene så langt. Alle vet hvordan dette virker — og det er nettopp derfor det er så enkelt å se for seg at alle som har felles interesser naturlig vil dras i retning av hverandre for å lage felles sak. Dette skjer jo i praksis også, men aldri på noen måte som krever “superkrefter” verken mentalt eller fysisk. Dessuten er det som regel vel så sannsynlig at vi vil være rivaliserende konkurrenter enn samarbeidende konspiratører. Menneskesinnets naturlige tilstand er å være en udisiplinert fantasigenerator som på naturens typiske vis er både slurvete og upålitelig, så hvis man har tenkt å bruke det til noe annet enn fjas og tøys må man inn i et program for trening og disiplinering. Man må utvikle kritiske egenskaper. Metakognitiv oversikt og sunne informasjonsvaner. Det finnes riktignok intellektuelle naturtalenter, men de er sjeldne og nesten alltid så sære og idiosynkratiske at man må nærmest være på professornivå for å forstå hva fanden de prater om. De fleste av oss krever det vanlige opplegget med studier ved en høyere utdanningsinstitusjon, slik at vi tilegner oss et begrepsapparat som egner seg til formålet.