En gang traff jeg en person som hadde motivet som er avbildet ovenfor på en t-skjorte, men de visste ikke annet om det enn at “det ser kult ut”. Jeg vet ikke. Kanskje litt småfrekt eller noe? Det er uansett umulig for meg å se på den berømte gjeipen uten å tenke på Rolling Stones. Det skjer automatisk. Sånn sett er det et veldig sterkt varemerke. Første gang logoen ble brukt var i 1971, på innercoveret til albumet Sticky Fingers, etter at designeren John Pasche året i forveien hadde fått til oppdrag av Mick Jagger å skape “noe som minner om hindugudinnen Kali sin utstrakte tunge” fordi bandet ville ha noe som markerte deres anti-autoritære livssyn. Siden den gangen har gjeipen vært på alle deres album.
Om Rolling Stones er det ellers å si at de visstnok er aktive ennå. De som fortsatt lever, får vi vel legge til. De er jo hvor gamle som helst nå, men synger og spiller fortsatt. Hva skal man tenke om sånt? Jeg husker at folk allerede på 80-tallet mumlet noe om at tiden hadde løpt fra dette bandet. At de er for gamle til å være troverdige rockere. Men hva annet kan de gjøre? Det er jo definitivt for sent for dem å “slutte mens leken er god”, så hvilke alternativer gjenstår? Jeg forventer vel ikke at de skal gi ut noe nytt og banebrytende lenger – og jeg har absolutt ikke lyst til å se dem spille konsert – men det kunne kanskje vært artig hvis de ga ut en køddeplate hvor de gjør narr av diverse andre artister på noe slags vis.
Det er sjelden noen vits i å spørre folk om hva som er deres favorittalbum med Rolling Stones – mine er tidligere nevnte Sticky Fingers, Exile On Main Street og Some Girls, altså bare 70-tallsperioden deres – men enkelte kan i det minste navnet på noen av de største slagerne fra 60-tallet. Du vet. Satisfaction, Jumping Jack Flash, Paint It Black og så videre. Egentlig har jeg aldri skjønt hvorfor så mange sier at de hater Rolling Stones. Hva er greia? Litt overeksponering på den kommersielle siden er jo ikke så rart når de har solgt så perverst mange plater – og neppe noe de selv noensinne har hatt full kontroll over heller – men jeg vet ikke om de er noe bra eksempel på “the establishment”, kampen mot utnyttelse av artister og den typen ting. De ble jo verdensstjerner så å si øyeblikkelig, det vil si tidlig på 60-tallet, og siden har de ikke hatt noe særlig valg i dette spørsmålet. De har åpenbart fortsatt ikke noe valg. Det er bare å stå på så lenge det går.
