Alle yrker kommer med sine egne risikoprofiler. Kokker blir feite alkoholikere. Leger blir morfinister. Noen mister fingrene mens andre mister vettet. Livet er farlig, slitsomt og uforståelig. Deretter dør du. I mellomtiden får man imidlertid prøve å gjøre det beste ut av de betingelsene man har blitt tildelt. Det er for eksempel en underlig tid vi lever i akkurat nå. Galskapen har blitt normal.
Han som er avbildet ovenfor heter Howard Phillips Lovecraft. Han oppfant kosmisisme, som er en litterær genre preget av “angsten for det store kosmiske ukjente” — mer spesifikt og filosofisk relevant for individet, den tanke at menneskeheten (og dermed alle menneskelige individer) er fullstendig uten betydning på noen som helst måte. Kosmisisme er ikke antihumanisme eller såkalt menneskehat, det er verken mer eller mindre enn en erkjennelse av at begrepet “mening” er en illusjon vi skaper som noen slags trøst.
Bloggerlivets fremste risiko består i at man eksponerer seg for “det som er der ute” på en måte som gjør at man kan bli tatt. Ikke fordi “noen kommer og tar deg” (selv om det riktignok også kan skje) men fordi den store kosmiske tomheten kan finne en vei inn i sinnet ditt gjennom ting som ligger ute på nettet. Dette er ikke en person, eller en ting, eller engang en form for “energi” — det er selve dypet, det som Nietzsche snakket om da han beskrev hvordan “avgrunnen stirrer tilbake inn i deg” og manifesterer seg som en altoppslukende tomhetsfølelse. Et tap av alt som man tidligere forbandt med ordet livsmening. Det er ikke angst. Det er ikke depresjon. Det er ingenting. De som kjenner på dette snakker alltid sant når folk spør hva som er i veien med dem. “Det er ingenting” svarer de da.
Doomscrolling har så vidt jeg vet ikke noe eget norsk ord som brukes i oversettelse så jeg foreslår endetidsspaning — ordet beskriver uansett det å tilbringe godt i overkant av en sunn mengde tid på å studere negativt nettinnhold, inkludert men ikke avgrenset til ymse slags dommedagspropaganda og konspirasjonsfantasier, med den følge at man “mister livsmotet”, et typisk kosmisistisk symptom. Det betyr at man har blitt fylt av den tomheten som var hva man egentlig fryktet hele tiden. Hva man siden gjør er gjenstand for stor individuell varians. Noen trekker seg tilbake fra samfunnet og det sosiale liv. Andre slenger på en ekstra kriger og søker kontakt med miljøer som planlegger for et liv etter apokalypsen, hvordan man nå enn ser for seg at dette skal skje. Mulighetene er mange.
Nettavhengighet er et ord alle intuitivt bør forstå. Det er for eksempel når man blir urolig for “hva som foregår” etter bare noen få timer uten å ha sjekket computeren, brettet, telefonen, eller hva man nå bruker for å utløse disse hormonene som gir den formen for velvære en typisk narkoman søker. Nettvennene er de eneste som forstår meg. Ikke langt herfra kan man observere at det å skrive blogg ikke først og fremst handler om å skrive, det er en sosial aktivitet for mange. For andre virker det som det er noen slags “misjon”, en metafysisk operasjon som handler om identitetsskapende selvfremstilling men også om “bekreftelse” på at man eksisterer, man er noen og det betyr noe at man er den man er — men i virkeligheten er dette et tidlig stadium av kosmisisme. Først handler det om å etablere “positive følelser” på et eksistensielt plan. Deretter blir det et spørsmål om å beholde dem. Alt for sent forstår man at den nytelsen man følte innledningsvis bare var et åte, et lokkemiddel som lovet deg noe spesielt, men som aldri gjorde noe annet enn å ta fra deg det livet er laget av: Tiden din.
Folk utvikler seg til å bli klikkslaver på samme vis som de utvikler narkomani. Har man sett det ene så har man det man behøver for å forstå det andre. Lovecrafts kosmisisme handlet om “verdensrommets dyp” mens den nettbaserte nykosmisismen handler om oppmerksomhet i både innkommende og utgående form, nærmest som et mentalt åndedrett, pust inn, pust ut — vi er her for deg sier vennene på nettet. Kom til oss. Bli en av oss. Det er fint her inne. Her finnes ekte samhold.
Det er en subtil men ganske betydelig forskjell mellom det å “føle livet” og det å “føle seg levende”. Hvis man er normalt mentalt og emosjonelt utrustet vil man “føle livet” hvis man for eksempel blir betatt av “naturopplevelsen” i skogen eller på enga, når man seiler på Mjøsa, hva vet jeg, poenget er at man glemmer alt annet, man glemmer seg selv, man bare “føler livet” på en stor måte, mens det å “føle seg levende” er noe man typisk synes at man ikke får nok av i dagliglivets rutinepregede orden. Denne underdekningen medfører gjerne en vag form for stress, eller utålmodig kløe etter “noe” som man ikke riktig kan definere, og den strategien man ofte velger for å håndtere slike følelser er diverse former for stimulanser, hvorav nettbaserte utløp for egen indre uro er en av mange muligheter. Folk flest bor jo i byer. De lever i en labyrint av former som domineres av glatte flater, rette linjer og skarpe hjørner. Dette er ikke et sted hvor man “føler livet”. Alt er kunstig, alt er menneskeskapt, og selv det som ikke er menneskeskapt blir styrt og regulert av et korps med vaktmestere. Internettet er så å si bymiljøets åndelige dimensjon. Hit kommer folk for å finne mening, men de finner ingenting. Tomhet. Kosmisisme.
