For å illustrere hva konseptet “folk er forskjellige” betyr må vi trekke inn begrepet avstand. På langt hold ser alle nokså like ut, men dette forholdet endrer seg mer og mer ettersom vi beveger oss nærmere og kan observere flere og flere individuelle særheter. En alminnelig erfaring blant folk er at når det først oppstår konflikt i svært nære forhold har ting en tendens til å bli veldig stygge veldig raskt — man har jo ikke i utgangspunktet den samme interesse for de som er langt der borte som de som er rett ved siden av deg. Det er et paradoks men samtidig også noe eminent forståelig: Jo mer like to individer er, jo mindre toleranse føler de for de forskjellene som gjenstår.
Alle har selvsagt lest Beowulf slik at de forstår hvorfor jeg lurer på hva slags skapning Grendel er (eller var), selv om man på snusfornuftig vis kan si “avkommet etter en vanhellig forbindelse mellom menneske og monster” — det jeg rent konkret lurer på er hvordan de kom på denne historien til å begynne med. Man regner med at det ble nedskrevet for første gang ved hoffet til kong Offa av Mercia mot slutten av 700-tallet, men at det har eksistert i en muntlig form før dette, uten at det lar seg gjøre å si noe om hvor lenge. Det er også litt pussig at Beowulf betraktes som et engelsk – litt viktig å poengtere at de ikke mener britisk her – nasjonalepos, selv om handlingen foregår mest i Danmark (men også i den noe større “Østersjoregionen” som jo er Nordens middelhav). Visse topologiske særheter i landskapet som beskrives utelukker dagens Danmark, som jo er ganske flatt, men på den tiden var både Skåne og Vestfold regnet som deler av Danmark, så det er ingen inkonsistens i detaljene slik sett. Stor er imidlertid fristelsen for å assosiere Grendel med grenskene, altså stammefolket som Grenland er oppkalt etter. Kanskje aner vi konturene av en gammel konflikt mellom “den kristne eliten” (dansker) og “den hedenske urbefolkningen (grensker)? Anglerne kom jo fra Danmark og sammen med de tyske sakserne skal de angivelig ha erobret England i løpet av det urolige (og “mørke”) 5-600-tallet, etter at Roma kollapset og det derfor var fritt frem for alle ambisiøse erobrere.
Mer spesifikt, den delen jeg liker best av Snorres klassiske kongesagaer er Ynglingesagaen, som også fremkommer som henvisning i Beowulf-eposet. Vage historier fra nordisk bronsealder og enda mye eldre er kodet inn i teksten. På en tid da Danmark allerede hadde en fastboende befolkning lignet Norge mest på dagens Grønland — en massiv isbre med en delvis isfri kyststripe som var gode jaktmarker på sesongmessig basis, men knapt noe levelig sted om vinteren. I noen tusen år, mens havnivået var drøye hundre meter lavere verden rundt, fantes det også en ovelapp mellom Doggerland (som senere “sank i havet” ettersom innlandsisen smeltet) og norskekysten. Vi vet at det finnes store mengder veldig interessant arkeologi etter kystbefolkninger fra sen istid som nå står under hundre meter vann. Imidlertid er det et håpløst prosjekt å “gjøre søk” når vi verken vet hva vi leter etter eller hvor vi skal lete, så vi må nøye oss med de tilfeldige funn som blir gjort som en bivirkning av annen undervannsvirksomhet, blant dem fiskerier og geologiske kartlegginger av havbunnen. Forhistorien er som navnet antyder en tid før folk hadde begynt å føre dagbok, så å si, slik at vi vet ikke hva slags tanker de hadde, ut over hva som er rimelige inferenser vi kan trekke ut fra de materielle gjenstandene vi finner. Fiskere tenker på fiskerier. Jegere tenker på jakt. Den typen ting. Dessuten foregår et veldig interessant arbeid med å kartlegge “historiske DNA-spor” som allerede – om enn på en ganske “grov” måte – kan gi oss mye informasjon om vår “personlige forhistorie”, ut fra hvilke genetiske mutasjoner vi deler med hvilke folkegrupper fra hva slags deler av verden (selv om mange blir dypt sjokkerte over hva de oppdager på dette viset). Hva jeg rent konkret mener er at det finnes kommersielle aktører på nettet og ellers som tilbyr genetiske tester for privatpersoner, som ikke er “veldig presise” men de sier noe om hva slags bølger av folkevandringer som våre individuelle forfedre kom rekende på — som i Norges tilfelle aldri kan være eldre enn 10-12.000 år, fordi landet var rett og slett ikke bebodd før på denne tid. Drøye fem hundre generasjoner er et betydelig stykke tid for individet, men det er ingenting i forhold til hele menneskehetens historie. Sjansen er imidlertid omtrent 70% for at man tilhører DNA-haplogruppen Yamnaya (som opprinnelig kommer fra den pontiske steppen, altså Ukraina og videre østover) hvis man tenker på seg selv som “etnisk norsk”. Vi kaller dem “stridsøkskulturen” (mer av gammel vane enn fordi dette er et relevant kallenavn) og de brakte bronsealderen.
Men alt dette er en digresjon. Poenget mitt er at folk er forskjellige og at det finnes årsaker til dette som ikke er “mystiske”. Ta for eksempel den herostratisk berømte underbevisstheten og hvordan den herser med oss. Hvem er du når du sover og drømmer? Mitt eget svar på dette spørsmålet er at jeg er definitivt meg selv, men samtidig en slags annen versjon. Det ligner ikke på beruselse, ihvertfall ikke noen form jeg kjenner (jeg hører imidlertid mange fortellinger om tunge hallusinogener). Skal vi ikke bare kalle det “en alternativ bevissthetstilstand”? Det foregår jo tildels ganske mye rart når man drømmer. Det virker ikke som om det finnes noen distinkte grenser for hvor snåle ting kan bli. Noen ganger opplever jeg at jeg har “styring”, i den forstand at jeg kan flytte blikket, bevege meg i mange retninger, påvirke objekter jeg kan observere, og så videre, mens andre ganger føles det som å være en passiv tilskuer til “noe som skjer”. Jeg opplever aldri mareritt — men på den annen side så er jeg vel egentlig aldri redd ute i den virkelige verden heller, så det ene er sannsynligvis forbundet med det andre. Det interessante spørsmålet med drømmesøvn er etter min mening til hvilke grad mange av våre mest “dype” historiske elementer kommer fra dette området av den menneskelige tilstand. For eksempel sier de i Beowulf at Grendel “bor i myra” og myrområder regnes i de fleste myter som et liminalt område, det vil si grensen mellom forskjellige verdener, eventuelt forskjellige bevissthetstilstander. Sjamanens jobb var i de dager å fungere som los, eller veiviser, i den labyrinten som oppstår der hvor disse verdenene møtes. Vi finner også det vi nesten må tolke som menneskeoffer i myrområder, for eksempel den såkalte Tollundmannen fra Danmark, som åpenbart hadde blitt myrdet på overdrevent vis før han ble senket nedi myra. Mange tusen år senere fisket de ham opp igjen og undret seg over hva, hvordan og hvorfor. Hva er det folk ser der ute? Hva er meningen med å gjøre noe slikt? Men de døde er tause. Vi får ingen svar.
Hvor var jeg? Jo, folk er forskjellige. Jeg spør ingen om tillatelse til å mene at Frank Zappa er en av de mest betydelige musikerne som har eksistert i min samtid. Det folk typisk misliker med Zappa er sannsynligvis akkurat det samme som jeg liker, det vil si den tilsynelatende kaotiske labyrinten av musikalske “leitmotifs” som bølger og bukter seg i alle retninger som en levende jungel av lyd. Det er vanskeig å se for seg hva Zappa så for seg under den kreative prosessen, men det kan ikke herske noen tvil om at han var en sær type. Definitivt ikke noen “populistisk” artist (selv om han hadde noen liste-hits, som han selv moret seg over og beskrev som “arbeidsuhell”). Hva var det han så der ute? Alt vi kan gjøre er å lytte til hvordan han beskriver det, i den grad vi har “øre” for denslags.
