Overflødighetshorn, i henhold til gresk mytologi, opprinnelig hornet til geita Amaltheia som diet guden Zevs som spedbarn. Det er et framstilt som stort horn som inneholder en overflod av produkter, blomster og lignende. Hornet har sitt opphav i antikken, men har fortsatt som et symbol i vestlig kunst på lykke, fruktbarhet, rikdom og ikke minst overflod.
(Wikipedia)
Hva behøver du for å lage mat? Svar, et kjøkken med litt utstyr og noen ingredienser. Ikke så mye, egentlig. Den skjulte delen av opplegget er imidlertid at man behøver kompetanse. Du må vite hva du driver med. Dette er viktigere enn alt annet man eventuelt skriver ned på nødvendighetslisten. Seriøst. En god kokk får til bra ting selv om utgangspunktet ikke er optimalt, mens en dårlig kokk kan ha hvor mye bra utstyr og råvarer som helst uten at det hjelper. Er vi enige om dette? Det samme gjelder forsåvidt også alt annet håndverk – fra strikkpinnene til knivsmia – men akkurat nå snakker vi om hva som må til for å lage mat. Det handler om håndlag, som igjen handler om trening og øvelse. Kanskje handler det også noen ganger litt om talent – det kan diskuteres – men praktiske ting lærer man først og fremst gjennom å gjøre dem. Omatt og omattatt, helt til man “finner grepet”. Alle vet dette. Det finnes ingen annen måte. Dette er ikke The Matrix, hvor man kan laste opp et kungfu-program via en plugg direkte i hodet, så blir man øyeblikkelig en kloning av Bruce Lee. Ting tar tid — hvis man skal gjøre dem skikkelig. Dette er sakens kjerne. Skal man det?
Konsekvensen av å få alt gratis i livet er at man aldri lærer seg tingenes egentlige verdi. Dette er ikke noe jeg har funnet på. Alle sier mer eller mindre det samme. Ting man må streve for å oppnå føles gjevere når man først klarer det. Det handler om den berømte mestringsfølelsen. Du vet. Når ting man lager selv blir bedre enn noe av alt det ferdiglagde som er å få kjøpt. For eksempel går det ikke an å få kjøpt majones som engang er i nærheten av hvor bra den man pisker opp fersk hjemme på sitt eget kjøkken hvis – men bare hvis – man behersker denne kunsten. For det er dæven døtte meg ikke enkelt å jobbe inn den kombinasjonen av tålmodighet, nøyaktighet, råvarekunnskap og teknisk håndlag som kreves for å mestre oppgaven. Jeg mener, prøv selv. Siden kan vi snakke om saken. Spørsmålet mitt er imidlertid hvorfor man eventuelt ikke skal gjøre dette hver gang man behøver majones til noe – forhåpentligvis ikke alt for ofte – men heller kjøpe et fabrikkprodukt fra Mills eller noe. Hvorfor er det sånn? (Jeg vedder sokkene mine på at de fleste vil heller spare seg for bryet og kjøpe ferdig laget majones i butikken hvis de skal ha rekeaften.) Her er poenget mitt: En gang for ikke særlig lenge siden – i forhold til hele menneskehetens lange historie – fikk man rett og slett ikke kjøpt “ferdig laget” majones, saft, syltetøy, ketchup eller hva har du. Hvis man ville ha det måtte man lage det selv. Ikke engang råvarene var utpreget enkle å skaffe, men i det virkelige livet er det jo slik at alle kjenner noen, som kjenner noen, og så videre, helt til man finner noen som vil gjøre en handel. Har man viljen så finner man veien. Eller i det minste “en” vei, altså noe som funker. Hvor mange ordtak finnes det om sånt? Nød lærer naken kvinne å spinne. Folk er som regel flinkere enn de selv tror, eller ihvertfall opplever mange det slik hvis de først gidder å prøve. Men de behøver jo ikke det.
Hva er de åpenbart forutsigbare konsekvensene av at livet blir gjort så praktisk enkelt å navigere at man omtrent aldri behøver å tenke engang? En normal hverdag i vår tid krever bare at man vet hvor man skal gå for å få kjøpt det man synes at man behøver. Folk vurderer ikke angang alternativet med å lage alt selv. Bare kunstnere og sære typer gjør sånt. Smir sin egen kniv og den typen ting. Herregud. Hvorfor skal man gjøre det? Det finnes jo så mange slags kniver å få kjøpt at man er bedre tjent med å bruke tiden sin på noe annet. Vi gjenfinner et lignende argument i mange slags ulike situasjoner og sammenhenger. Opplegget er at man skal “spare tid” — eventuelt spare seg for ekstra arbeid. Spørsmålet mitt er hva eksakt man ser for seg at all denne sparte tiden skal brukes til. For meg ser det nemlig litt “motsatt” ut. Jeg foretrekker jo – i den grad dette er mulig – å forholde meg til en håndlaget verden. Hvorfor skal man “sette bort” jobben hvis man kan gjøre den selv? Ta for eksempel dette med å gå på restaurant. Hvorfor er det noe jeg gjør til tross for at i nitti prosent av alle tilfellene ville jeg gjort en bedre jobb enn den lokale kokken? (Jeg forlanger et visst minimum på standardene, men hvis de får til dette så klager jeg aldri. Det er jo kjipt å “yte sitt beste” hele tiden hvis man jobber med masseproduksjon. Lønnsomhet handler alltid om “bra nok” men ikke et hårstrå mer.) Svaret er som regel at jeg befinner meg i bevegelse et annet sted enn hjemme, men noen ganger er det bare at jeg ikke gidder. Av den samme årsak er det bedre å kjøpe pastasaus på glass og bruke dette som base enn å gjøre hele prosessen fra start. Jeg lager ikke mitt eget smør heller for å si det sånn – selv om jeg teknisk sett vet hvordan man gjør det – fordi det er uansett umulig å være helt “gjennomført” på husflidsfronten, slik at hvis man i det hele tatt skal få til noe så må man la det meste flyte.
Kunsten er å ikke utsette seg for direkte skadelige produkter. Det man bør bruke sin egen skaperkraft på er sånt som ikke enkelt og billig lar seg skaffe på superen. Det blir for eksempel ikke aktuelt å ha høner bare for å skaffe egg (som jeg uansett ikke spiser særlig mye av, men de er noen ganger bra råvarer for diverse spesialistbruk). Jeg kommer heller ikke til å koke min egen ketchup, selv om jeg har veldig bra erfaring med å lage chilisaus hjemme. Tyttebær og habaneros med honning og hvitvinseddik er favoritten. Det finnes ikke å få kjøpt noe sted selv om smaken blir helt magisk når den får stå en stund og modne. Jeg kjøpte fem kilo habaneros helt i starten av pandemien og lagde diverse saus som jeg ikke har fått brukt opp og/eller gitt bort før nå nylig. Det tok fem år. Herregud. Jeg savner det allerede, så vant som jeg var blitt til å bruke denne sausen. Men sånn er livet. Alt blir spist opp etterhvert. Jeg befinner meg midt i en flytteprosess og det blir ikke aktuelt å lage opp noen ny batch før denne mannskiten er godt og vel avsluttet. Av den samme årsak kommer jeg heller ikke til å dyrke noen grønnsaker selv i år. Jeg kunne kanskje ha fått klemt inn noe men jeg gidder ikke. Jo færre baller i lufta jo bedre, som sjonglørene sier. Ikke bruk tre baller når det er nok med to. Men nå babler jeg bare så det er på tide å avslutte dette skrivestykket og gjøre noe annet for en stund.
Vi avslutter med samme dama som før i dag, til en forandring.
