Kategori: Blogg

Form følger funksjon er selveste gullstandarden når du skal designe bruksgjenstander. “Dekorative elementer” er bare tillatt så lenge de ikke kommer i veien for tingens egnethet innenfor sitt praktiske bruksområde. Alle skjønner at hvis man lesser ned en ting med mye bling vil dette ved et punkt medføre at tingen antar mer karakter av “pyntegjenstand” enn av praktisk redskap med en klar nyttefunksjon. I beste fall blir brukbarheten noe sekundært. Hovedpoenget med en ting som er “overdesignet” blir følgelig symbolsk, for eksempel en måte for tingens eier å vise frem sin rikdom og sosiale status. Det finnes hvor mange eksempler som helst på slikt. Funksjonen til “en gullklokke med diamanter” er ikke først og fremst å måle tid, men å vise frem økonomisk solvens. Man får på tilsvarende vis ikke mer og/eller bedre nytte ut av en bil til fem millioner enn en som bare koster et par hundre tusen.

Gjenstanden på bildet ovenfor er en såkalt acheulisk håndøks – acheulèen er navnet på en “industriell stilperiode” som begynte under den eldre steinalder for cirka to millioner år siden og varte frem til sen middelperiode for cirka to hundre tusen år siden – og disse “håndøksene” har blitt funnet over hele verden, inkludert Norge. De har en karakteristisk fasong som holdt seg uforandret gjennom så lang tid at dette kommer sannsynligvis for alltid til å være den lengst varende type industridesign fra hele menneskehetens historie. Dråpeformen til acheuliske håndøkser er lett gjenkjennelig og det har som nevnt blitt funnet hundretusenvis, om ikke millioner slike gjenstander over hele verden. De vanligste er sånne som “ligger godt i hånden” men både mindre og større utgaver forekommer. Det mest interessante med dem er at ingen har så langt klart å komme opp med en åpenbar nytteverdi av acheulisk håndøks. Mye har vært foreslått men ingenting har vært såpass selvinnlysende at alle bare må si aha nå skjønner jeg. Er ikke dette problematisk? Jeg synes det. Vi har en type industridesign som varte i nesten to millioner år, men ingen vet hvorfor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis du er nødt til å dikte, spekulere og fantasere for å skjønne hva en tings formål er så er det noe galt med bildet. Jeg tenker at acheulisk håndøks må være en slags valuta, altså at de har en bytteverdi innenfor sin kulturelle kontekst, men det virker vanskelig å bevise (eller motbevise) en slik påstand. De er uansett overdesignet i forhold til alle former for bruk som har vært foreslått hittil. Det er jo ikke nødvendig at man skal være nøye med å jobbe frem dråpeformen for at man skal kunne bruke kanten til å skjære med, eller for at de skal egne seg som slagvåpen eller et prosjektil som kastes etter dyr og fugler som man jager. Imidlertid er det få antropologer som liker tanken på at homo erectus brukte valuta. Vi liker best å forestille oss disse tidligste mennesketypene mest som dyr. Du vet. Halvaper uten kultur og dannelse. De er bare primitive skapninger uten noen av de egenskapene vi forbinder med intelligensen hos homo sapiens. De liker ikke engang tanken på at homo erectus kan ha hatt språk. Jeg vet ikke hvorfor. Så vidt jeg kan se vil språk og kultur blant de tidligste mennesketypene forklare mye som vi per i dag ikke forstår, men å introdusere et slikt konsept strider kanskje mot prinsippet om at “det enkle er det beste” innenfor forskning og vitenskap.

Vi avslutter med en hitsang fra den klassiske perioden for “kunstrock”.

Det kategoriske imperativ er et prinsipp for moralsk handling formulert av Immanuel Kant i verket Grunnlegging til moralens metafysikk fra 1785. Kant forsøker i dette verket å «fastsette moralens øverste prinsipp». Han hevdet at det kreves universell gyldighet i de moralske pliktene, en moralsk plikt for en person må nødvendigvis være en moralsk plikt også for alle andre. Det vil si at man må velge sine prinsipper for handlinger etter hvilke prinsipper man vil at andre skal velge for sine.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som jeg stadig gjentar: Moral dreier seg om rett handling. Det spiller ingen rolle hva du tenker og snakker om i løpet av livets mange solskinnsdager, det er hva du gjør når sannhetens øyeblikk kommer som definerer din moralske standard. Dette er selve kjernen av det kategoriske imperativ. Alle kan snakke, men ikke alle klarer å praktisere det de til vanlig preker om. Alle vet dette. Folk er svake og redde. De vil ikke at noe skal skje med dem. Frykt er den sterkeste drivkraft i de fleste menneskers liv, både i direkte og indirekte forstand. Du vet. Frykten for å miste det man har viser en tendens til å vokse ettersom man skaffer seg flere ting og bedre sosial posisjon. De som ikke har noe å tape har heller ikke noe å frykte. Spillavhengighet kan slik sett være en konsekvens av “psykiatrisk selvmedisinering” i et forsøk på å konfrontere angsten. Når du “satser alt du har” kommer jo frykten frem i lyset og skaper en sitrende følelse i kroppen.

Alle som har vesentlig mye mer enn de behøver vet – på noe slags vagt nivå – at de er syndere. Derfor finner du ikke så mange “rene livsnytere” blant de rike og mektige som man kanskje skulle tro. Det typiske atferdsmønsteret hos denne kategorien av individer bærer mer preg av psykiatriske tvangsforstyrrelser enn den formen for tilfredshet de som stadig har “mindre enn nok” fantaserer om. Det kan jo være vanskelig å forstå hvorfor de som har mere penger enn det enkelt går an å bruke opp stadig engasjerer seg i alskens opplegg for å grafse til seg enda mer. De som har lite og som hver dag må jobbe hardt for det lille de har drømmer typisk om å ha råd til å “nyte livet” i en større grad enn budsjettet deres tillater. Du vet. Reise litt, oppleve ting, være sammen med familie og venner, engasjere seg i interessante hobbyer og det ene med det andre. Men så ser du på hva slags virkelighet de bemidlede samfunnsklassene lever under. Du ser på hva slags gjensidig hat, manipulerende atferd og brutale konkurranseforhold som eksisterer “på samfunnets topp” og tenker nei. Jeg har ikke lyst til å bli sånn som dem. De har det jo ikke bra.

Hvilke er de rike landene i verden? Det spørs hvordan man måler. Bruttonasjonalprodukt per innbygger sier “noe” men tallet bør justeres for eksempel i henhold til kjøpekraftsparitet – søk på nettet for nærmere forklaring – for et realistisk bilde av situasjonen. Grovt sett er det jo slik at alle varer og tjenester er høyere priset i nominelt rike land, slik at man må i mange tilfeller jobbe flere arbeidstimer for den samme handlekurven i et rikt enn i et fattig land. Følgelig blir det typisk til at begrepet “fattigdom” kommer tidligere til anvendelse i et land som Norge – som har høy statistisk BNP/innbygger – enn i for eksempel “ferieland” som Hellas, Italia og Spania. Interessant nok er strømmen billigere i Spania enn i Norge, mens en typisk handlekurv med dagligvarer (ikke alkohol) faller ut omtrent likt. Men det som virkelig er dramatisk annerledes er boligprisene. Jeg betaler 450 euro (cirka 5300 kroner) for en anstendig leilighet der jeg bor, men det er umulig å finne noe i denne prisklassen på det norske markedet for utleieboliger, selv ikke på mindre attraktive steder. Alt du kan få er ditt eget rom i et prosjekt for delt leie, som er en livsstil jeg har lagt bak meg. Det er ikke aktuelt ved denne alderen. Det går an å finne enda billigere leieobjekter i Øst-Europa, men da får jeg et problem med språket. Jeg snakker ikke bra spansk, men nok til at jeg klarer meg i dagliglivet, inkludert byråkratiske situasjoner. Ironisk nok er alkoholvarer idiotbillig i Spania, men jeg har ikke den samme gleden av dette nytelsesmiddelet som tidligere i livet, så det spiller ingen praktisk rolle. De sterkeste drikkene jeg inntar på vanemessig basis er te og kaffe, som koster omtrent det samme som i Norge.

Jeg avslutter – ikke uvanlig for meg – med litt tysk hardrock fra selveste gullalderen.

Etter hva vi bare kan kalle “sterkt gruppespill” har det norske landslaget i fotball tredd seg gjennom nåløyet og er nå klare for VM neste år. Spillemessig virker det som om vi har orden på sakene, men det kan bli noen vanskeligheter med varmt vær hos arrangørlandet — som i tillegg har en fette sinnssyk statsleder, så det beste ville faktisk være om arrangementet kan flyttes til et sted som både har kjøligere vær og mer stabile politiske forhold.

Når det er sagt så er vel alle – og da mener jeg alle – ganske imponert av Norges prestasjoner i gruppespillet. Åtte av åtte mulige seire og 32 plussmål. Det er uhørte tall. Hvem andre har sånne resultater? (Never mind, jeg gidder ikke å sjekke.) Dette er ganske spesielt. Jeg antar det er mange som tar en “sykedag” på jobben i morgen og enda flere som vil sitte og stønne over kaffekoppen og vannglasset utover dagen, mens alt som finnes av fotballpøbber sannsynligvis setter noen slags omsetningsrekord i kveld. Er det noe mer å si? Nei. Gratulerer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Teksten til denne sangen er utdatert, men den beviser i det minste at det går an å skrive bra fotballsanger.

Det varierer litt med hvor i verden man er hva som er en akseptabel frokost. Jeg antar det også har noe å si hvem man er og hva man liker, men de fleste foretrekker at det ikke er “sabla mye om og men”. Du vet. Det skal helst la seg lage litt sånn der halvraskt. Vi snakker jo om frokost, ikke sant. Noe jobb er det alltids, men ingen gidder å bruke flere timer på opplegget. Det er ingen bra start på dagen. Er vi enige så langt?

For en detaljert oppskrift med liste over alle ingredienser og beskrivelse av prosedyren, vennligst søk på nettet, men hva det handler om er en “tomatbasert” og nokså pikant krydret pannerett med egg. Eksakt hva som går i sausen har jo en tendens til å bli “customisert” ut ifra din egen smak, sånn at jeg lager en klassisk mirepoix – gulrot, løk og selleri kuttet til terninger på èn millimeter – med (nokså mye) hvitløk, peppers og baconterninger før jeg tilsetter både hakket/revet tomat og litt frito, purè eller passata (for å få “dybde”) og lar det putre litt med en kopp kyllingkraft. Noen ganger bruker jeg også sopp i retten. Andre ganger kanskje litt kjøttdeig. Eller noen kokte poteter. Det varierer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Poenget er å få til en konsistens som gjør at man kan lage små groper i sausen uten at de umiddelbart kollapser, for oppi der skal vi jo ha eggene. De skal “posjeres” lenge nok til at det danner seg en hinne oppå – eller så lenge som man liker – før man klipper over litt gressløk og dessuten hva enn annet man liker å krydre med. Cilantro er bra for meg, men jeg vet at denne urten smaker såpass sært at det ikke er for alle. Sånn er det jo. De som liker cilantro bruker det så mye som de bare kan mens de som ikke liker det rygger unna bare ved tanken. Poenget er uansett at man etter å ha gjort jobben sitter igjen med en tomatbasert eggerett til frokost. Det skal være syrlig, smakfullt og pikant. Noe som danser på tunga. Man kan med fordel servere retten med litt kokt ris, eller bare brød og salat.

Vi avslutter med en dansbar hitsang fra da jeg gikk på ungdomsskolen.

Ved dette tidspunkt betyr uttrykket politisk korrekt at man ikke har noen egne meninger ut over hva partiprogrammet sier fra sak til sak. Litt som å være “skriftlærd” i en religiøs sammenheng, kan du si. Vedkommende kan sitere ordrett fra hva enn de har som fungerende bibel i sitt miljø og fraviker ikke under noen omstendigheter “den rette lære” når det kommer til å ta avgjørelser. Som du ser snakker vi om en form for ekstrem lydighet som i dypere forstand handler om å posisjonere seg fordelaktig overfor den gudsmakten de dyrker. Du finner sånne typer innenfor enhver religion og lignende livssynstiltak, men også i politikken. For eksempel har det vært et antall marxister gjennom tiden som har vært jævlig nøye med at både de selv og – særlig – alle andre må holde seg til “skriftens budskap” i det daglige liv.

Jeg ser ikke noe poeng i å diskutere med troende mennesker – enten vi snakker om religion, politikk eller noe annet – når de vektlegger et eksternt “budskap” mer enn sin egen samvittighet i moralspørsmål. Livserfaring veier alltid tyngre enn boklærdom — og hvis jeg er nødt til å forklare hvorfor det er slik så kommer du ikke til å forstå poenget. Enhver person som legger stor vekt på å være politisk korrekt er jo i virkeligheten en narcissist som dyrker et idealisert bilde av seg selv mer enn den møkkete og kaotiske virkeligheten hvor selve livet utspiller seg. Denne dagen – den 16. november – er den internasjonale dagen for trafikkofrenes minne. Hva tenker du? Jeg vil påstå at det hjelper lite om noen “holdt seg innenfor trafikkreglene” hvis de kjører ihjel andre. Selv om de blir strafferettslig frikjent kommer folk typisk til å plages av alle slags samvittighetskvaler i ettertid hvis de blir blandet inn i noe sånt. Alle normale mennesker har jo en “indre anklager” som nekter å la dem være i fred hvis de har forårsaket død og ulykke for andre, selv om det ikke var med vilje.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det som typisk skjer med oss alle er at vi endrer vår virkelighetsoppfatning ettersom vi lærer mer om verden og alt som foregår. Det er dette som er å “bli voksen” og det tar alltid mer tid enn man tror. Det som er kinky med denne prosessen er jo at man blir strengt tatt aldri ferdig utlært med noe som helst. Alle vet at det kommer øyeblikk i livet når du føler ganske sterkt at du har skjønt noe — men så går det litt tid, andre ting skjer, du møter mennesker, oppdager noe nytt og det ene med det andre. Plutselig skjønner du noe helt annet, som gjør at det forrige du “visste” fremstår som ugyldig. Sånn fungerer det for alle rimelig mentalt oppegående individer. Ved et tidspunkt – helst så tidlig som mulig – oppdager du et mønster. Det går ikke an å “ha rett” i noen permanent forstand, fordi verden er så dynamisk og foranderlig. De smarte venner seg derfor til – som sagt så tidlig som mulig – å tilnærme seg ting med en viss skepsis. Ikke fordi tingene ikke er virkelige i sin egen forstand, men fordi man husker at man har tatt feil før, slik at dette er ikke noe usannsynlig konsept. Det er bare uvitende mennesker som får til å være “helt sikre i sin sak” — og det er en psykotisk vrangforestilling å kategorisk utelukke muligheten for at man tar feil. Faktisk så starter enhver “vitenskapelig korrekt” prosedyre med å anta at man tar feil og derfor systematisk undersøke det man studerer for å oppdage hva man har oversett eller misforstått. Robust kunnskap er følgelig det man sitter igjen med etter at man har utmattet alle muligheter for at man tar feil — og selv da er det ikke noe mer enn “den mest sannsynlige konklusjon man kan trekke ved dette tidspunkt”.

Vi avslutter med en passende fin popsang for en gjennomsnittlig søndag.

Det finnes vanlig dumme mennesker og det finnes sånne som er irriterende dumme. Forskjellen er at de sistnevnte har ingen innsikt i sin egen situasjon. De forstår ikke at de er dumme. De har ikke engang noen mistanke om det. Tvert imot tror de typisk at de er både godt informerte og kvikke i oppfattelsen. En vanlig dum person “kjenner sine begrensninger” mens de irriterende dumme “tror at de er noe”. Særlig hvis og når de klarer å manøvrere seg inn i en maktposisjon. Da blir det ingen fred å få for resten av verden. Behøver du noen eksempler? Jeg tror ikke det. De som har klart å lese så langt som hit klarer også å tenke for seg selv.

For tiden pågår klimatoppmøtet COP30 – “Conference Of the Parties” – i Belem, Brasil. Det føles veldig korrupt at såpass mange representanter for “den fossile drivstoffindustrien” deltar der — men på den annen side er jo disse produsentene av forurensende materialer definitivt en av partene i saken, som stadig vekk – ti år etter det legendariske toppmøtet i Paris, med sin Parisavtale – befinner seg i den samme interessekonflikten. På den ene siden har vi alle de som ønsker å leve, puste, drikke rent vann og denslags. På den andre siden har vi de som ønsker å tjene penger på alle tenkbare vis. Det er ikke urimelig å betegne dem som de gode og de onde. Nå forhandler de. Hvor mye død og naturødeleggelse er akseptabelt? Det er vanskelig å bli enig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ved dette tidspunkt finner vi for eksempel mikroplast overalt i menneskekroppen – også i hjernen og kjønnscellene – men det er likevel ingen som planlegger å slutte med plast. Det er jo så billig, allsidig og nyttig. Hvordan skal vi klare å drive et moderne samfunn uten plast? Det går ikke an. Vi vil jo ha mobiltelefoner, fine klær, hygienisk matemballasje og det ene med det andre. Dessuten går det sikkert bra. Vi må bare tenke positivt og ikke bekymre oss for at denne mikroplasten medfører nevrologiske skader i levende organismer, eller altså i praksis at vi får mer autisme, ADHD og demens hos de fremvoksende generasjoner. Vi tjener jo penger. Hva kan være viktigere enn det? Derfor satser vi foreløpig på at han ene vitenskapsmannen som sier det ikke er noe å bekymre seg for har mer rett enn de tre hundre som slår så hardt de kan på alle alarmklokker som finnes.

Et komisk element i debatten om det kan eller bør finnes intelligent liv på andre planeter i verdensrommet er at vi antar dette handler om teknologiske sivilisasjoner, det vil si at typisk “menneskelig geskjeftighet” er det dominante symptomet på universell intelligens. Du vet. Det å lage ting som gjør livet enklere, bygge byer, utvikle transportsektoren og så videre. Bruke energi. Overkomme kroppens begrensninger. Finne opp kunstig intelligens og etterhvert erobre hele galaksen. Men hva om det finnes intelligent liv på planeter som er “ferdig laget” sånn at det ikke er nødvendig å gjøre noe? Det kan jo hende at andre skapninger har vært mer heldige. Kanskje de bare lever av å plukke frukt rett fra trærne og den typen ting. Det er ikke nødvendig å jobbe. Det finnes ingen bekymringer. All deres intellektuelle kapasitet brukes til å reflektere over metafysiske problemstillinger og ren matematikk. Hvorfor skal de finne opp en teknologisk sivilisasjon og reise til andre planeter hvis dette ikke er nødvendig?

Det finnes forsåvidt også mennesker som “gjør så lite som mulig” bortsett fra det de må for å overleve. Vi kaller dem lite utviklede og primitive — men det finnes hele stammefolk av dette slaget spredt utover diverse øde og uveisomme strøk av jorda. Hvorfor holder de avstand til sivilisasjonen? Vet de ikke om alle de fine tingene vi har? For eksempel finnes det en notorisk stamme av “villmenn” på North Sentinel Island, en av Andamanøyene i Bengalbukta utenfor India. De lever helt for seg selv og det er strengt forbudt for alle andre å bare så mye som nærme seg denne øya. Vi vet ingenting om denne stammen, annet enn at de typisk dreper alle som prøver å gå i land der og etterlater liket helt nede i vannkanten slik at bølgene etterhvert vil ta det bort, om ikke noen kommer og henter kadaveret først. Det er jo forsåvidt klar nok beskjed. De vil ikke ha noen besøkende. Den forrige som prøvde å gå i land der var en ung mann fra USA som ville dit for å fortelle dem om Jesus, men de bare drepte ham også. Familien til den avdøde har bedt om at morderne må få sin straff, men den indiske regjeringen sier at han visste hva han gjorde fordi han hadde jo ikke bare blitt advart men direkte nektet å dra dit. Imidlertid insisterte han. Han var jo en misjonær.

Vi avslutter med en enkel liten visesang om det moderne livet.

PEN International ble stiftet i 1921 og akronymet sto opprinnelig for Poets, Essayists, Novelists så vi kan vel si at de hadde en skjønnlitterær vinkling i utgangspunktet, men i løpet av de hundre årene som siden er gått har det vært en jevn utvikling i retning av dagens tilstand, hvor organisasjonen i praksis omfatter alle som uttrykker seg via det skrevne ord, selvsagt også bloggere og andre “folk på nett” — som direkte angår dagens dato: Det ble i året 1981 vedtatt at den 15, november skal være alle fengslede forfatteres dag, uavhengig av skrivestil, medium og andre detaljer, uten hensyn til lokale kulturelle forhold og styresett, kun med fokus på de som har blitt tilfangetatt på grunn av sin skrivevirksomhet. Det forutsettes bare at det ikke er andre årsaker til fengslingen. Forfattere kan jo også være forbrytere. Sånt skjer. Men hvis de har blitt pågrepet og sperret inne på grunn av hva de skriver – uavhengig av omstendighetene forøvrig – så er dette deres dag. Den 15. november hvert år – siden 1981 – markeres dette på ymist vis.

Alle rimelig intelligente mennesker har en god intuitiv forståelse for hvor grensene går. Kritikk av noe folk gjør er jo ikke det samme som personangrep på “hvem de er” — og særlig de som har posisjonert seg i høye offentlige stillinger må tåle litt av hvert i så måte. Det skal mye til for å “prate på seg” fengselsstraff i de frie samfunnstypene, men det går an, uten at vi dermed snakker om et maktovergrep. Imidlertid sklir det ut noen ganger, som for eksempel illevarslende tegn i dagens USA hvor det snakkes om kriminalisering av både “anti-amerikanske” og “anti-kristelige” ytringer som ironisk nok i seg selv kan sies å være både anti-amerikanske og anti-kristelige idèer og holdninger. Alminnelig rettsoppfatning har jo tradisjonelt vært at folk – med visse unntak – kan si hva de vil uten at myndighetene skal komme etter dem. Når vi snakker om ytringsfrihet mener vi ikke at man automatisk skal unnslippe alle konsekvenser på alle måter – for eksempel miste jobben, ødelegge ekteskapet, pådra seg uvenner og denslags – men at statsmakten og andre offentlige myndigheter ikke skal ha noe rettslig grunnlag for å reise tiltale og pådømme straff.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Visse deler av verden er bent frem farlige i forhold til krenkelse av myndighetspersoner, blasfemi og andre ting som kan oppfattes som “fornærmelser mot systemet” sånn at dette er ingen spøk. Å havne i fengsel eller husarrest er selvsagt ille nok, men de fleste kan sikkert komme på steder i verden hvor folk risikerer livet dersom de ytrer “ukorrekte meninger” om regime, samfunnsforhold og den typen ting. Slik er virkeligheten under autoritære styringssystemer. Jo mindre legitime de er – og ikke minst føler seg – jo mer “hårsåre” er de overfor kritiske ytringer. Sånn har det alltid vært. Finnes det nå i dag flere stater i verden med ytringsfrihet eller finnes det flere tyranniske opplegg? Det vet jeg faktisk ikke, men i den grad vi kan snakke om “positiv samfunnsutvikling” så bør den bevege seg i retning av mer liberale forhold for kunst, kultur og i det hele tatt alt som kan oppfattes som “ytringer” — inkludert personlig stil, kjønnsidentitet og denslags. Som noen sa en gang: Ingen av oss har frihet før vi alle har frihet. Dette er demokratiets mest fundamentale prinsipp.

Vi avslutter med litt klassisk heavy metal fra 80-tallet.

De som kan huske ti år tilbake i tid vil muligens erindre #metoo — et varemerke som fungerer omtrent på samme måte som Antifa, selv om ingen har foreløpig erklært aktivister tilknyttet #metoo for å være terrorister. Et aspekt av saken var de såkalte “Access Hollywood-lydbåndene” fra den da pågående valgkampen hans Donald Trump, hvor han høyt og tydelig erklærte at når man er en stjerne sånn som ham så kan man bare gå rett bort til fremmede kvinner, gripe dem i fitta og kysse løs på dem.Selv om dette var en sveiseblindt skandaløs uttalelse ble Trump valgt til president uansett. Amerikanerne visste hva de gjorde. De visste hva slags mann de stemte på. Trump er jo ikke hemmelighetsfull. Han er ikke det vi kaller en mystisk type. Han er en narcissistisk sosiopat som er stolt av å være overgriper. Den brautende og hensynsløse fremferden hans imponerte et tilstrekkelig antall velgere. To ganger.

Historien vil tidsnok vise hvor ødeleggende Trump og hans MAGA-bevegelse har vært for USA, men vi kan allerede nå fastslå at det er ikke småtterier. Dette er på mange måter imponerende – i en strengt teknisk forstand – fordi man må jo bare måpe av at noe slikt overhodet går an i et presumptivt moderne, rikt og velorganisert land. Hva var det de trodde kom til å skje når de valgte ham til president? Det går ikke an å si at de ikke ble advart. Det er ikke overraskende at dette evneveike trollet kjører hele Amerika i grøfta. Alle som har en tresifret IQ skjønte at ting ville gå til helvete. Spørsmålet er bare hvor jævlig det kommer til å bli. For øyeblikket går Epstein-sirkuset for fulle seil. De har forsøkt å “feie saken under teppet” men det viser seg at ikke engang de dekadente amerikanerne klarer å bare overse en pedo-skandale. Saken er alt for grov. Alt for stinkende. Og midt oppi denne giftige gjørma finner vi vår egen Thorbjørn Jagland, som føler seg krenket av det han kaller “absurde spørsmål” fra norske journalister som gjør jobben sin, mens han i utlandet presenteres som “en forhenværende norsk statsminister” som dannet bindeledd mellom Epstein og russerne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Russerne på sin side har lenge bekreftet – med et skuldertrekk – at de kjørte harde påvirkningskampanjer på nettet både for å få Trump valgt som president i USA og få britene til å melde seg ut av EU. Alle vet dette nå. Det er ikke noe poeng i å holde saken hemmelig lenger. Hesten har forlengst stukket av uansett hva de nå gjør med stalldøra. Det har vært mye spekulasjon rundt hva slags kompromat russerne har på Trump gjennom de siste ti årene, men nå begynner det å komme frem at det sannsynligvis er bildemateriale som de fikk fra Epstein, muligens via Jagland. Sannsynligvis noe av seksuell karakter men det kan også handle om penger og shady finansieringsopplegg. Hvem vet. Poenget er at “noe” påvirker Trump til å være ydmykt smiskende og “vennlig” overfor Putin. Uansett hvordan alt det der blir så er problemet med Epstein-skandalen at det finnes et antall ofre – mange hundre, kanskje tusenvis – for Epsteins ugjerninger, og de har krav på respekt og rettferdighet, for å dra en linje tilbake til den tidligere nevnte #metoo. Regjeringen Trump ønsker på sin side “ikke noe oppstyr rundt saken” og de prøver å fremstille hele greia som bløff, løgn og skitne politiske triks fra hans motstandere — men siden denne strategien ikke har virket prøver de nå noe annet: Fokus på Bill Clinton, Larry Summers og andre kjente navn tilknyttet demokratene, som også fremkommer i Epstein-materialet. Du vet. Det som på engelsk kalles whataboutism, altså skifte fokus og/eller endre tema.

Prinsipielt sett er det ingen som protesterer mot at også andre enn Donald Trump trekkes frem. Alle som har hatt noe som helst å gjøre med Jeffrey Epstein bør avgi full og hel forklaring i saken, uansett hvem de er og hvor “uskyldig” kontakten deres eventuelt har vært. Bare slik er det mulig å få hele sannheten på bordet. Dette er forsåvidt standard prosedyre i en etterforskning. Det går an å se hva bildet skal forestille selv om man bare har 700 av de 1000 brikkene i puslespillet, men det er definitivt best å ha alle 1000. Hvem har interesse av å holde noe skjult? Det er spørsmålet ved dette tidspunkt. Svaret er åpenbart alle de mektige mennene – og enkelte kvinner – som har vært delaktig i opplegget til Epstein, enten de var pedo overfor mindreårige, vanlige voksen-pervoer eller “bare” politiske hestehandlere. Skandalen lar seg ikke bare dysse ned. Disse tingene vil ikke bli glemt. Saken er for grov og stinkende. Mange har selvsagt vært oppvakte nok til å holde god avstand fra alt som har hatt med Epstein å gjøre, men alle de som har latt seg friste til å “vandre i lystenes hage” sammen med denne sataniske forføreren bør melde seg og avlegge forklaring mens det ennå går an å si at de ikke visste hva de var med på. Som alle vet er det jo ofte ikke selve forbrytelsen som er det mest jævlige elementet i en kriminell historie, men dekkoperasjonen og alle løgnene som følger etterpå. Disse giftstoffene kommer til å påvirke mange generasjoner av mennesker over hele verden. Enhver anstendig person bør derfor gi sin støtte til ofrene i Epstein-saken og forlange at hele sannheten må komme på bordet.

Vi avslutter dette dystre temaet med en ganske dyster sang. Lytt til teksten for å oppnå opplysning.

Så vidt jeg kan huske var Antifa i Norge vagt assosiert med Ungdomshuset Blitz fra 80-tallet og fremover, men det var aldri noen “organisasjon” i den forstand, mer et slags varemerke, eller et signal om at man står for antifascistisk aktivisme knyttet til diverse konflikter med slike grupper — for eksempel var det noe som het Boot Boys en stund, foruten diverse andre i det store og hele politisk betydningsløse sammenslutninger av individer med en forkjærlighet for nazisymboler og den typen ting. De var mest for bøller å regne. Egentlig mer farlige for hverandre – frykt for “tystere” og denslags – enn for hatobjektene sine; i første rekke innvandrere, homofile og venstrepolitiske aktivister. Antifa var kjent som prinsippet om å yte motstand mot nynazistene, men det var i seg selv aldri noe mer enn et brodert jakkemerke med omtrent den samme samlende kraft som “Nei til Atomvåpen” og andre slagord som var (og er) i vanlig bruk.

Som alle vet ble Antifa erklært som en ulovlig terroristorganisasjon av den da påtroppende nye regjeringen i Tyskland i året 1933, men siden da er det ingen som har brydd seg særlig mye om dem. Det regnes jo som ganske ukontroversielt å være motstander av fascisme. Slik var det helt frem til Victor Orban sin regjering i Ungarn den 26. september i år satte Antifa på en liste over “forbudte terroristorganisasjoner” — og USA fulgte opp med å gjøre det samme nå i dag. Hva dette siden betyr i praksis – om noe – gjenstår å se, men jeg vil tippe at det kan bli problematisk i forhold til innreisetillatelse til USA hvis man har noe slikt materiale på sine sosiale media og egentlig lite annet. Jeg ser ikke for meg at de skal starte opp noen droneangrep mot europèere som identifiserer seg som Antifa og den typen ting. Egentlig er det ganske corny at dette skjer i det hele tatt, hvis man overhodet vet noe som helst om Antifa. Det er jo som å si at noen er en blitzer. Det betyr “noe” men det betyr ikke i seg selv at vedkommende er krminell, en fare for andre og så videre. Derfor må man lure på hva dette handler om. Har de ikke etterretningsfolk? I så fall burde de snakke med dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette med å kontrollere narrativet – grovt sett det samme som å forlange definisjonsmakt over virkelighetsoppfatningen – regnes som ett av mange symptomer på at man har å gjøre med en psykopat. Det er ingen grunn til å være optimistisk overfor den politiske utviklingen i en stat som setter terroriststempel på folk som i utgangspunktet er harmløse. Eller altså, i aller verste fall, hvem er Antifa farlige for? Det fantes i Oslo på 90-tallet en kampsportklubb som ble kalt Harrys Hangar og der fantes det – om jeg husker korrekt – enkelte “nazijegere” som var temmelig aggressive overfor sånne som gikk med hakekors og andre velkjente fascistsymboler på jakka — men jeg tror politiet så på hele greia som er konflikt mellom ungdomsgjenger og ikke noe som interesserte dem i noen særlig grad. Du vet. For det meste udramatisk. Jeg henviser de spesielt interesserte til boka XTRM av Jan Kallevik og Haakon Larsen, som handler om gatekampene mellom Antifa og nynazister i Oslo på 90-tallet. Det er et “erindringsverk” forfattet av noen som selv var med på det som skjedde, men jeg vet ikke hvor relevant dette er i nettets tidsalder. Imidlertid skulle det vært interessant å høre hva de tenker om at USA nå har definert Antifa som en internasjonal terroristorganisasjon. Det er jo faen ikke klokt.

Det virker passende å avslutte med litt klassisk norsk thrash-metall på den aggressive siden.

Jeg snakker en del om film i denne bloggen, gjør jeg ikke? Det er vanskelig for meg å bedømme i noen objektiv forstand fordi jeg babler jo bare ivei om hva som enn foregår under topplokket akkurat der og da, uten særlig mye “planlegging” og omtanke, så det blir hva det blir. Noe er preget av nyhetsbildet, noe av hva slags mat jeg nylig har laget, mens annet kan handle om diverse dangel som jeg synes er “interessant” — som for eksempel film. Saken er at jeg har nettopp lagt merke til at visse miljøer snakker om noirvember. Jeg synes ikke det er et fint ord, men det er åpenbart sammensatt av konseptet film noir og måneden november, begrunnet i at Halloween – som jeg personlig ikke har noe forhold til – ofte betyr at folk ser på skrekkfilm, slik at en passende overgang til det kommende vintermørket må være svartfilm, som i henhold til konvensjonen skal være “hardkokt krim” med tragiske historier som ikke ender bra.

Det påstås at svartfilm – som film noir heter på norsk – er nært beslektet med skrekkfilmen som konsept, eller ihvertfall at ting var sånn i sjangerens storhetstid, grovt sett fra 1940-1960. Du vet. Dramatisk lyssetting, “natt og tåke”, tvilsomme typer som gjør tvilsomme ting, håpløs stemning, en følelse av “ondskaps nærvær” og det ene med det andre. Det er litt vanskelig å definere eksakt hva som gjør en svartfilm, men folk gjenkjenner dem som regel når de ser dem. På den tiden da det var en stor greie hadde de ikke noe konsept for at de holdt på med noe “spesielt” – det var bare etter måten billige produksjoner av røverhistorier fra storbymiljøer – men i ettertid har opplegget blitt “sjangerforklart” av synsere. På den måten er ikke grensene like stramme som andre sjangerfilmer, for eksempel westerns, så det er litt “omdiskutert” hva som teller som “ekte svartfilm” og jeg tviler på om særlig mange – eller engang noen – noensinne kommer til å bli enig om hva som er hva. Sånn er tilstanden og det må vi bare leve med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det er sagt så finnes det jo mange filmer som definitivt hører hjemme i sjangeren – og enda mange flere som danser rundt i utkantene av “konvensjonell svartfilm” – som sannsynligvis ble som den ble fordi så mange regissører på den tiden var såpass sterkt påvirket av tysk ekspresjonisme og/eller italiensk nyrealisme. (Ta for eksempel Fritz Lang – et av de store navnene innenfor svartfilm – som jo allerede var en etablert regissør i Tyskland før han måtte flykte fra nazistene og endte opp som “influenser” i Hollywood.) Folk lager film som er “inspirert av svartfilm” den dag i dag, selv om det er dyp uenighet rundt fargespørsmålet. Puritanerne nekter plent å godta annet enn svart-hvite filmer, mens de som ser mest på begrepet stil hevder minst like hardt at for eksempel filmen Chinatown (Roman Polanski, 1974) er en av de mest typete svartfilmene som noensinne er laget. Selv gidder jeg ikke å diskutere sånt — men jeg har likevel noen ganger blitt viklet inn i filmdebatt og har da ofte påpekt at film noir er jo et fransk begrep, som burde være et hint om hvor greia først ble etablert, sånn at tegnene peker nok en gang på miljøet rundt filmtidsskriftet Cahiers du Cinema (som også sto bak den såkalte nye franske bølgen, som påvirket “alle” helt frem mot 1980-tallet).

Antagelig burde jeg anbefale noen svartfilmer, komme med eksempler eller noe, men folk klarer da for fanden å finne frem på egen hånd hvis de har lyst til å utforske sjangeren. De er jo allerede på nett. Alt jeg skal nevne er det som de fleste regner som den mest “sjangerkorrekte” av alle svartfilmer: Double Indemnity (Billy Wilder, 1944) som er basert på en fortelling av Raymond Chandler. Det er et bra sted å begynne. En amoralsk historie om svindel, mord og svik hvor alle er ondskapsfulle og utspekulerte. Noe som passer til november måned, med andre ord. Jeg tror jeg har den et eller annet sted i filmsamlingen min, men jeg er ikke helt sikker. Jeg har uansett sett den mer enn bare èn gang — og kommer uten tvil til å se den om igjen, gjerne flere ganger. Siden jeg allerede er i gang vil jeg også nevne den franske gangsterfilmen – en av mine største favoritter noensinne – Touchez Pas Au Grisbi (Jacques Becker, 1954), som i samme grad som Billy Wilders film fra ti år tidligere betraktes som sentral for sjangeren. Men da får det være nok. Jeg skal jo ikke lede noen inn på noen vei. Den må de finne selv. Dessuten er vi jo halvveis inne i november måned allerede, så det blir vel å sikte på neste år hvis man skal ha seg noen mer gjennomført greie med noirvember (som ikke er et fint ord).

Vi avslutter med en sang som passer ganske bra til sjangeren.