Kategori: Blogg

Jeg har oppdaget at potato pavè – det folk kaller mille-feuille hvis de har fransk kjøkkentrening – har blitt en slags greie på TikTok. Via omveier, selvsagt. Jeg bruker jo ikke TikTok — og det lille jeg har sett via andre virker helt meningsløst. Du vet. Folk som gjør corny stunts og den typen ting. Det er sikkert bra for noen men det passer ikke for meg. Uansett, det handler om “tusen blad” (altså mille-feuille) som man lager ved å kutte poteter i løvtynne flak – ikke mer enn èn millimeter tykke – stable de oppå hverandre i en typisk brødform “limt sammen” med smør eller kremsaus (det er variabelt) og steke dem sakte på lav temperatur i ovn, før de settes i press i kjøleskapet for en periode av ikke mindre enn tolv timer (men ikke særlig mye mer heller). Siste ledd i jobben er å ta dem ut av formen – det skal nå være en massiv “blokk” – kutte dem i passe tykke skiver og frityrsteke dem gylne. De nysgjerrige kan selv finne oppskrifter på nettet.

Det første spørsmålet jeg stilte meg selv var om jeg har en brødform. Svaret er ja, men jeg har ikke brukt den på lenge og dessuten vil jeg sannsynligvis heller foretrekke å lage pommes boulangère hvis det først skal være noe slags fancy opplegg med mille-feuille. Ikke desto mindre vakte den reportasjen jeg så på YouTube konkurranseinstinktet i meg, eller hva man skal si, fordi jeg har nå bestemt meg for at jeg er nødt til å lage pavè en eller annen gang før jul. Det er jævlig mye jobb med greia men det er ikke teknisk vanskelig, ihvertfall ikke hvis man har en mandolin — og det har ikke jeg, så det må jeg kjøpe (man trenger jo uansett en mandolin for å lage jevne kutt for diverse retter som er aktuelle). Jeg er etter måten dyktig med kniven, men ingen er så dyktige. Det er bent frem umulig å få helt jevntykke potetflak hvis man kutter dem med kniv, og hvis de ikke er helt jevntykke så funker ikke retten som den skal. Ergo mandolin, med bladet stilt på 0,8 millimeter. Da blir jo flakene så tynne at de er gjennomsiktige, hvilket er det beste.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva er de essensielle verktøyene man behøver i et anstendig kjøkken? Jeg har jo mye mer enn jeg strengt tatt behøver, men det er bedre å feile på den måten, altså å ha noe man ikke behøver heller enn å behøve noe man ikke har. Derfor blir det som det blir. Som alle andre med de samme tilbøyelighetene har jeg “mange kniver” men bare èn som brukes til det meste jeg lager, av typen “mellomstor kokkekniv” (klassisk fransk, trekantet blad). Du vet hvordan det er. Alle har sine darlings som de helst vil jobbe med og som ingen andre får lov til å engang berøre. Håndverkermagi. Det er en ting. De verktøyene man bruker mest får en mystisk egenkraft som blir ødelagt hvis andre begynner å tukle med redskapen din. Man må ha sin egen kokkekniv. Det er fullstendig fette nødvendig. Alle som vet hva jeg snakker om, vet hva jeg snakker om, mens de som ikke vet det sannsynligvis aldri vil forstå det. Du kan ikke bare bruke hvilket verktøy som helst hvis du skal gjøre ditt beste. Men når det er sagt så er jeg ikke verdens verste fetisjist på utstyrssiden. Jeg er mye hardere på “de rette ingrediensene” som alle skjønner helt opplagt er det viktigste av alt. Det går jo ikke an å få et bedre resultat enn hva råvarenes kvaliei tillater, selv om det er mulig å “jukse” på ymse vis.

For eksempel må jeg ha “extra virgin” olivenolje og sherry-eddik. Dessuten har jeg jo gjort meg avhengig av røkt spansk paprikapulver — slik at det er en like stor selvfølgelighet som salt og pepper. Jeg har både den sterke og den søte typen, hver til sin bruk. Egentlig er det korrekt å si at jeg allerede hadde et etablert “spansk kjøkken” lenge før jeg flyttet til selve Spania, slik at overgangen var ikke vanskelig. Jeg finner alt jeg behøver i de lokale butikkene, bortsett fra at kjøttvarer er typisk noe dyrere her enn i Norge, og dessuten partert på en annen måte. Dette gjelder særlig lam og svinekjøtt. Det er ikke noe stort problem for jeg spiser ikke særlig mye kjøtt – og grønnsakene her er jo av en helt annen verden – men det er “litt uvant” særlig på denne tiden, som jeg vanemessig tenker på som “lammesesongen”. Man må jo lage lammelår minst èn gang i året, ikke sant. (Fårikål er imidlertid ikke viktig så det kan jeg godt gå glipp av.) Poteter er derimot viktig for min personlige trivsel med kjøkkenarbeidet og bønner er nærmest en livsnødvendighet. Det spanske kjøkkenet er selvsagt veldig likt både det franske og det italienske. De snakker vel om middelhavskjøkken selv om dette er litt vrangt og misvisende, fordi mesteparten av Spania ligger jo et stykke unna Middelhavet, men dette begrepet har festet seg i folks dagligtale så jeg gidder ikke å krangle på det. Det viktige er jo ikke ordene, men smaken.

Det virker fornuftig å avslutte med litt spansk progrock fra gamle dager.

Like etter klokken 12 (lokal tid) den 20. oktober 2025 – altså for bare noen dager siden – skjedde det en svikt i Amazon sin netteverkstjeneste som raskt ballet på seg og tok ned tjenestene til mer enn 3500 firmaer i 60 land og rundt 20 millioner private brukere. Selv merket jeg ingenting, men det var påfallende mye “støy” rundt denne episoden samme dag og i de påfølgende dagene, inkludert i dag. Så vidt jeg har skjønt begynte det hele som en ganske liten feil i en server, men det kom absurd store dominoeffekter ettersom greia laget kaskader. Feilen er visstnok rettet opp igjen nå, men det er verdt å merke seg at sånne ting kan skje — og ingen er egentlig forberedt på problemet. Ved dette tidspunkt er jo nettet en godt integrert del av mange menneskers liv, slik at det vil oppstå vanskeligheter for dem hvis nettet er nede i mange dager. På en måte minner denne episoden meg om da “strømmen gikk” i Portugal, Spania og deler av Frankrike i april. Det som da skjedde var jo også først bare en liten feil i netteverket som siden ballet på seg helt til alt var nede.

Robuste sikkerhetsopplegg unngår “flaskehalser” og sørger for at det alltid finnes flere backup-systemer. For privatfolk kan dette bety noe slikt som å ha mer enn bare ett bankkort, ha noen kontanter liggende, og så videre, slik at man ikke blir stående der som en annen idiot som samlet alle sine egg i bare èn kurv — og den har nettopp blitt overkjørt. Foreløpig er det uklart hva feilen i nettverket til Amazon har kostet i penger, men jeg har sett tallet 60 milliarder dollar flere steder. Selv om dette er å forstå som bare et anslag gir det likevel en ledetråd i forhold til hva slags størrelsesorden vi snakker om. Det pussige er at hendelsen har ikke påvirket børsverdien til Amazon. Det er overhodet ingen endring i aksjekursen, annet enn en svak stigning som imidlertid følger den generelle bevegelsen i markedet. Dette er vanskelig å forstå, men man må jo bare ta det til etterretning. Den lille forstyrrelsen i nettverket på mandag har ikke forstyrret noen. Folk var litt urolige med det samme men nå er det glemt. Ting er jo – tilsynelatende – under kontroll igjen.

Samtidig som det flimrer litt i internettet har presidenten i USA benådet en krypto-kis – som fikk tilståelsesdom – fordi han har forretningsinteresser sammen med Trump-sønnene. Men ingen henger seg særlig mye opp i dette fordi alle skriker jo i fistel over at han har revet halvparten av Det hvite hus for å bygge seg en ballsal. Korrupsjonen har blitt skrudd opp enda et hakk uten at noen har makt til å stanse utviklingen, slik at nå styres hele det jævla landet som et familieforetak fra middelalderen mer enn som en moderne demokrstisk stat. Herregud. Var ikke denne bygningen definert som noen grad av “verneverdig” eller er det bare noe alle tok for gitt? Rivejobben er uansett allerede gjort. Skaden er ikke reversibel. Ironisk nok kommer dette like i kjølvannet av gigantiske demonstrasjoner over hele USA under banneret ingen konge, som Trump besvarte med å lage en KI-film av seg selv i et jagerfly – med kongekrone på – som bokstavelig talt driter på sin egen befolkning. Hva skal man tenke om dette? De lever i “interessante tider” der borte. Såpass er ihvertfall sikkert. Det har ennå ikke gått mer enn ti måneder av Trumps andre – og siste – presidentperiode og han har allerede klart å rasere både institusjoner, bygninger og den generelle troen på at “ting vil ordne seg”.

Det observatører venter på er at noe skal klikke i den amerikanske økonomien, slik at det starter en dominoeffekt som vil ta hele mannskiten ned i en foreløping ukjent grad av kaos. De som følger med på denslags biter seg merke i at prisen på gull, bitcoin og andre “uavhengige” verdienheter har gått gjennom taket fordi tilliten til amerikanske statsobligasjoner har aldri vært lavere. Alle venter på at teknologibobla skal sprekke, fordi hele børsverdien av alle noterte selskaper nå henger på noen få KI-prosjekter som foreløpig ikke engang tjener penger. Samtidig virker det som om USA driver og ypper til krig mot Venezuela ved å begå hva som bare kan oppfattes som overlagt drap på mannskapet i diverse småbåter utenfor kysten der, under påskudd av at de driver med narkotrafikk. Ingen beviser for noe slikt har imidlertid blitt fremlagt. Det går bare på presidentens ord, som ved dette tidspunkt er mindre tillitsvekkende enn noensinne, selv blant tilhengerne hans. Hvor lenge kan ting fortsette på denne måten? Det kan ingen si — men jeg antar vi får se. Det er tildels sjokkerende hvor vanstyrt USA har blitt på så kort tid, men ikke overraskende.

Det er passende å avrunde med litt tysk tekno fra 1979.

Det finnes ingen eksakt definisjon av begrepet natur, men de fleste har likevel en idè om hva det betyr. For de fleste formål er det ikke nødvendig å være nøyaktig — men så kommer vi til slike spørsmål som hva ordet skog betyr. Et sted hvor det vokser trær? Saken er at det finnes varierende definisjonskriterier for hva som er “naturskog” men hvis vi skal være strenge vil vi oppdage at vi har bare noe i underkant av to prosent naturskog igjen i Norge i året 2025. De fleste av oss har sannsynligvis aldri sett en “ekte skog” fordi nesten alt er tømmerplantasjer nå. Alle kan finne dataene om dette på nettet, hvor de også vil oppdage at et land som Spania har mer enn dobbelt så mye gammelskog som Norge. De er rett og slett bedre på bevaring og forvaltning av de ville naturområdene i Spania.

Typisk for Norge er at hvis en eller annen pikk har et opplegg for å “tjene penger” så går naturen ut av vinduet straks. De liker ordet arbeidsplasser veldig godt ute i de distriktskommunene som sitter på urørte naturområdet. Hvem kan seriøst argumentere mot fremtidige skatteinntekter og programmet for å opprettholde bosetting uti distriktene? Urørt natur er vel og bra, men penger i hånden er mye bedre. Derfor turisme, slik at folk kan komme seg ut i naturen og bevitne det ville livets sublime skjønnhet. Et stykke natur som ikke er tilrettelagt for menneskelig ferdsel gjør jo ingen nytte for seg. Denne mentaliteten ble i sin tid beskrevet av filosofen Martin Heidegger som “moderne ressurstenkning” i konflikt med klassisk gresk physis, eller altså “naturen-i-seg-selv” uavhengig av mennesker. Vi betrakter villmark som et sted man kan dra på safari for å høste private naturopplevelser. Derom består naturens “verdi”.

Folk har ofte en pussig idè om at Norge har mye urørt natur, men dette stemmer jo ikke. Alt vi har er mye terreng som er vanskelig å utnytte kommersielt, men i den grad noe område er “drivverdig” så er det også drift der. Det kan være vanskelig å se at man befinner seg på en tømmerplantasje hvis man ikke vet hva man skal se etter, men så snart man har lært dette vil man miste sin “uskyld” på dette området og innse at det finnes nesten ingen villskog i Norge. Alt har blitt temmet og tilrettelagt for varierende typer av økonomisk utnyttelse, inkludert turstier og ymse anlegg i naturparkene. Til sammenligning har de veldig mange godt merkede “vandreruter” i Spania, med alle slags servicefasiliteter på veien, men de styrer også folk utenom og rundt de urørte områdene. At det ikke finnes toaletter og gjestehytter med matservering og overnatting betyr jo ikke at det er “villmark” der man befinner seg, bare at de har et dårlig servicetilbud. Det Norge har er ganske mye “illusjon om urørt natur” som appellerer til fantasien om et naturfolk som vet hvordan man skal bære seg ad uti skogen den ville, men liten realistisk vilje til å ta vare på urskog og ekte villmark.

Vi avslutter med en av verdenshistoriens beste coverlåter.

Den industrielle revolusjon deles vanligvis inn i faser, den første fra 1760-1840, men det er særlig den mot slutten av 1800-tallet vi tenker på når det snakkes om “industriutbyggingen” i historisk sammenheng. Masseproduksjon av vanlige husholdningsartikler er per i dag den eneste økonomisk realistiske metode for å opprettholde levestandarden moderne mennesker er vant til. Tenk over saken. Hva måtte du betalt for kopper og kar, kniver og gafler, hvis alt skulle blitt laget for hånd i noens verksted? Ihvertfall det tidobbelte av hva ting typisk koster nå for tiden — og slik ville det ha vært over hele linja. Det finnes fortsatt knivmakere, skreddere, keramikere og glassblåsere, men ytterst få har råd til å kjøpe produktene deres. Såkalt vanlige mennesker er avhengig av industrifremstilte artikler.

Siden tilkommer verdenshandelen som blant annet har brakt ned prisene på klær ganske dramatisk. Det tar jo noen timer å sy sammen et gjennomsnittlig plagg, slik at hvis man skal ha det til lave priser er man avhengig av at jobben blir gjort av noen som ikke er kravstore i lønnsforhandlingene. Hvor mange timer tar det å strikke en genser? Hvis de som gjør jobben skal ha en “rimelig arbeidslønn” vil jo faenskapet koste flerfoldige tusen kroner i utsalg. Heldigvis finnes det mange fjerne land hvor de ennå ikke har avskaffet slaveri. Dermed går det an å være moteriktig innenfor et budsjett de fleste kan leve med. Produksjon av tekstiler har hele veien vært blant de mest industridrivende tingene fordi etterspørsel etter klær er jo noe relativt konstant. Før vi kom dit var det vanlige at folk vevet sine egne tekstiler hjemme på gården der de bodde, eventuelt byttehandlet med noen ting som de skredderkyndige hadde bruk for.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det eneste som fortsatt er relativt alminnelig å lage for hånd i dagens verden er mat — men også i denne sektoren har det vært betydelig industrialisering av arbeidsprosessene, særlig tilknyttet diverse “halvfabrikata” som selges i boks, på glass eller plastinnpakket som ferdig målte og veide enheter. Riktignok kan man henvende seg til spesialbutikker som selger matvarer i løs vekt – eventuelt gårdsutsalg og den typen ting – men også her støter man på budsjettspørsmålet. De fleste har rett og slett ikke råd til å spise godt (som i praksis betyr omtrent det samme som å spise sunt). Hvor mye av all den maten du typisk spiser er pakket inn i plast? Dette er en funksjon av den nyeste utviklingen innenfor industrialisering, det vil si “magiske materialer” som forenkler handelsprosedyrene ned til selvbetjente supermarkeder. Imidlertid har dette helt andre kostnader blant annet på miljøsiden. Plast er et ekstremt problem av samme alvorlighetsgrad som utslipp av karbondioksyd og andre “klimagasser” — men det er ikke noe folk kan føle direkte – de er nødt til å tenke – slik at i en verden hvor “følelser” er hva de fleste orienterer seg etter går det fortsatt an å bruke plast i stor skala.

Menneskeheten er fanget i en ond sirkel og det er såpass åpenbart at nesten alle klarer å forstå det — men det virker temmelig håpløst å skulle gjennomføre nødvendige endringer fordi dette er så økonomisk smertefullt for så mange, for ikke å si alle. For eksempel må vi slutte å bruke materialene betong og plast, helst for tyve år siden, men når som helst er bra, mange takk. Videre så har vi en hel kjemisk industrisektor som forgifter oss alle sakte men sikkert, mest fordi folk ønsker at livet skal være både enkelt og komfortabelt. Du vet. Smarte løsninger er hva alt handler om. (Det var ironisk ment, om dette ikke fremkommer tydelig nok.) Hele havet og alt land er allerede tjokk fullt av “mikroplast” og alskens giftstoffer, men vi fortsetter bare med vår innbitte vilje til fremskritt, selv om dette på sikt vil utslette alt liv på jorda. Hele opplegget ligner noen slags ond religion som baserer seg i visse svært grunnleggende biologiske konsepter, fremst blant dem basisbehovene for mat, klær og husly. Parallellt med hovedstrømmen – the mainstream – finnes det såkalt alternative krefter og løsninger som tar hensyn til miljøets bærekraft, individets helsetilstand og det ene med det andre, men disse er verken mange nok eller sterke nok til å utgjøre noen betydelig forskjell. Det handler mest om enkeltes emosjonelle behov for å føle at de “gjør noe” i forhold til det store stygge bildet. Jeg foretrekker selv å handle med “den alternative sektoren” når dette er mulig, fordi jeg føler jo uro i forhold til plastforsøpling og giftstoffer i naturen. Betyr det noe? Neppe. Verden går sin skjeve gang uavhengig av hva jeg gjør og ikke gjør. Dessuten lever ikke individer lenge nok til å merke noen dramatisk forskjell.

Vi avslutter med et stykke klassisk norsk pervo-pop.

Da jeg var i butikken i dag kjøpte jeg en flaske rødvin på impuls (de var “på salg”) fordi jeg rasjonaliserte med at det bare er passende å feire at jeg karret meg gjennom “et byråkratisk hinder” dagen i forveien, så hvorfor ikke? For tredve år siden kunne jeg bøtte i meg fem flasker vin og fortsatt løpe på hendene opp og ned trapper, men sånt er ikke aktuelt nå. Det som typisk skjer – og som skjedde i dag – er at jeg våkner mange timer senere uten engang å huske at jeg gikk til sengs. Jeg kan heller ikke huske at jeg tok oppvasken og satte på en maskin med klesvask, men man kan jo ikke klage hvis dette er det verste som har skjedd mens man var på fylla.

Det er noe sørgelig over det å miste “sprekheten” fordi alderen krever sitt, men på den annen side frister ikke det eneste kjente alternativet særlig mye heller. Den dagen kommer tidsnok. I mellomtiden handler det om å nyte forfallet og den stadig mer svekkede fysiske kompetansen. Sånn er livet. Jeg kjenner etter måten mange som døde unge, men det er ingen grunn til å misunne dem. De har jo gått glipp av den surrealistiske utviklingen i verden som alle de fortsatt levende bevitner i disse dager. Gikta er litt irriterende, men jeg har piller for sånt. Dessuten hjelper det å ha flyttet inn i et mindre trekkfullt hus i et varmere klima. På yr.no ser jeg at minusgradene har bitt seg fast i det gamle stedet mens her er det fortsatt tosifrede rødgrader selv om natten. Grunn til å feire?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det beste for helsa er sannsynligvis å holde et jevnt løp uten særlig mange utskeielser på noe vis. Det var en film en gang hvor noen karakterer hadde en samtale segimellom og den ene spurte retorisk om hvem fanden som har lyst til å bli nitti år gammel — og han andre svarte at de som er åttini har sannsynligvis ikke noe imot det. Sånn har det altså blitt. Jeg er riktignok bare sekstito, men ser likevel for meg opptil flere tiår med fortsatt liv i denne verden om ikke skjebnen har helt andre planer for meg. Det vet man jo aldri. Hva som helst kan skje når som helst.

Til sist litt progrock fra musikkens gullalder.

Det er grunn til å være fornøyd når man har oppdaget en språkfeil, selv om den bare er “delvis”. Du vet. Norsk språk har jo noen sære regler for sammentrekning og særskriving. Det heter etter hva jeg kan finne ut altfor når man snakker om mengder mens hvis man sier alt for så henspiller det på høytidelig offervilje av typen “alt for Norge” (som jeg tror er en fotballsang, eventuelt noe kongen sier). Veldig interessant det der. Det forekommer nesten aldri at jeg lærer noe om norsk, men engelsken min er litt mer flytende — og spansken min er som hva man kan forvente av fem år gamle barn. Omtrent på nivå – eller muligens litt bedre – enn tysken. Jeg har jo strengt tatt aldri bodd i Spania før, bare i Barcelona, som er en såpass internasjonal by at det er enkelt å finne folk som snakker engelsk.

Som alle vet er det nyvalg av president i Irland i morgen, fredag den 24. oktober 2025, hvor det etter alt å dømme står mellom Catherine Connolly og Heather Humphries, mens Jim Gavin blir stående på stemmeseddelen selv om han har trekt seg fra valget. Det virker dermed som om Irland vil få sin første kvinnelige president. Jeg vet ikke hva dette betyr for folk, men det er sikkert noe, for noen, enten de er fornøyde kvinner eller misfornøyde menn. De som bryr seg mest om sånne ting som kompetanse legger imidlertid merke til at begge har lang og bred erfaring fra Irlands politiske liv, så det blir uansett en person som vet hva de driver med. Hvorom allting er, Irland er et litt spesielt land i Europa, i den forstand at de har bakgrunn som en “slavekoloni” for Storbritannia og de er også det eneste moderne land som har lavere folketall i dag enn midt på 1800-tallet. Nå er de imidlertid nyrike, nesten som Norge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva skjer med folk som pleide å være fattige som faen, men så får de plutselig perverst mye penger mellom hendene? Det hender at noen snakker om dette i Norge, men de fleste later som ingenting. Det er ikke bra for miljøet – i den grad noen bryr seg om denslags – men til gjengjeld bevirker det at nordmenn kan “late som” vi ikke har råd til omtrent alt det går an å peke på, mens vi ellers praktiserer en kysk og bluferdig stil, litt som som en femti år gammel jomfru, som kaller på den samme typen respekt man viser noen som har klart å bevare sin hymen intakt i så mange år. Norge ligner ellers på Irland i den forstand at ingen andre land hadde en så høy prosentandel av sin befolkning som utvandret til USA fra midt på 1800-tallet og frem til reglene ble endret i 1924. Før jeg flyttet til Spania vurderte jeg faktisk Irland, men kom til at det er et mye vanskeligere boligmarked der — og dessuten så har de denne jævla greia med høyrekjøring i trafikken akkurat som Storbritannia. Jeg får det til, men jeg liker det dårlig. Det gir ingen mening. Uansett, det er hva det er og i morgen får Irland en kvinnelig president. Vi gratulerer.

Av “årsaker” virker det passende å avslutte med litt Turboneger.

Altså, jeg er jo er kinohode, ikke sant. Jeg har sett svært mange filmer og bruker bevisst referanser fra filmens univers i samtaler med andre, enten de forstår hva jeg snakker om eller ikke. Derfor liker jeg Michael Mann bedre enn alle andre klimaforskere. Han opplever sikkert noen anomalier selv også noen ganger, men sånn blir det jo når du deler navn med en berømt filmregissør. Folk kommer til å påpeke det. Etterhvert vil han ha hørt alle vitsene. Hvorom allting er, poenget med å nevne Michael Mann – altså klimaforskeren, ikke filmregissøren – er at han sa i et intervju nylig at ting har blitt mye verre enn forventet i USA etter gjenvalget av Donald Trump. Jeg blir sittende og klø meg i skjegget. Hva forventet folk? Det går selvsagt ikke an – per definisjon – å beregne hva en uberegnelig person kommer til å gjøre, men det finnes ingen grunn til optimisme over å ha en slik evneveik rævklovn i en så viktig maktposisjon — og det har det heller aldri gjort. De visste hva de stemte på. Amerikanerne visste hva de gjorde. Det som skjer nå er overlagt.

Likevel er toppen av komedie den delen av “det skeive miljøet” som stemte for Trump. Herregud. De er selvsagt ute og flagger med buyer’s remorse – “kjøpsanger” – i etterkant av det idiotiske valget sitt, men sånn er jo virkeligheten. Du får ikke typisk flere sjanser. Hva forventet de? Det er vanskelig å forstå hva som foregår når medlemmer av utsatte grupper allierer seg med fascistene. Noe må ha skjedd med gangsynet deres, men hva? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at det er vanskelig å stable på beina noen sympati for transer som stemte på Republikanerne i USA ved forrige valg, uansett hvor mye de gråter og klager på YouTube og andre nettsteder. Ble de ikke advart? Jo, det tror jeg på det mest bestemte at de ble, opptil flere ganger, så hva var det egentlig som skjedde? Hva var det de forventet? Jeg er ikke særlig flink til å fantasere meg inn i andres hode – ihvertfall ikke noe mer enn jeg kan fantasere meg inn i andres kropp – så jeg blir nødt til å bare godta deres ord for hva som skjedde med dem.

Mange hater Demokratene i USA så sterkt at de er villig til å akseptere “hva som helst annet”. Okay. Jeg skjønner hva de snakker om. Demokratene er korrupte avskum som blir betalt – for ikke å si mottar bestikkelser – av store internasjonale selskaper med sin egen agenda. Derfor frister det selvsagt med “noe helt annet” som vil røske litt i rasken og bringe frem et alternativ til den samme gamle korrupsjonen. Men dette gjelder opplagt bare til de får en realistisk forståelse for hva “hva som helst annet” egentlig betyr i praksis. Vi husker selvsagt det gamle ordtaket: Det blir aldri så galt at det ikke kan bli verre. Eller gjør vi det? Jeg får noen ganger en paranoid følelse av at det finnes optimister blant velgerne. Du vet. Sånne som tror at andre vil dem vel. Sånne som ikke skjønner at når noen er vennlige mot dem – ut over vanlig høflighet og sosial smidighet – så er det fordi de planlegger å føkke dem. De er grumere. Eller vi kan også si at du er et byttedyr i en økonomisk jungel som er full av rovdyr. For å skjære gjennom og gjøre historien kort: Du bør stemme på de som ser ut til å for det meste respektere lover og alminnelige spilleregler, skikk og bruk, den typen ting.

Vi avrunder med litt dansevennlig teknomusikk (og en genial video).

Hvordan skal man oversette det engelske ordet groomer til norsk? Vi snakker jo om seksuell prepping som kan skje på mange ulike vis, ikke minst over nettet og sosiale media hvor det typisk begynner som “kul oppmerksomhet” rettet mot naive og/eller mindreårige individer, i form av “forberedelser” eller eventuelt “grunnarbeid” som grumeren senere kan bygge på for å ta ting videre. Det har jo strengt tatt ikke skjedd noe ulovlig før grenser har blitt krysset, men ting ser jo ikke bra ut når for eksempel en voksen mann avtaler å møte en mindreårig person — så spørsmålet må bli om man skal vente til “noe skjer” eller om man skal gripe inn på ymse vis allerede når de første varselklokkene kimer. Folk er ikke enig om noe som helst når det kommer til slike problemstillinger.

Hvorom allting er, på engelsk – altså i Storbritannia – er stikkordet The Grooming Gangs Scandal for de som ønsker å lese seg opp på sakens bakgrunn, men siste nytt i denne forbindelse er at en rekke av ofrene fra den gangen – de blir ofte kalt “survivors”, de overlevende – har trekt seg fra (enda) en kommisjon som skulle utrede ting, på grunn av at de som ble utpekt til å lede kommisjonen var henholdsvis politifolk og sosialarbeidere — som i denne sammenhengen er en litt “bukk og havresekk” type problem. Mange som har vært utsatt for ymse overgrep forteller jo at selve overgrepet bare er èn type traumatisering de må oppleve. Nesten verre er å ikke bli trodd eller behandlet dårlig på andre måter av de som har ansvar for å håndtere slike saker. Grumeren gjør halve jobben, som overskriften her sier, mens selveste dødsstøtet kommer som regel fra politiet og sosialmyndighetene når de først behandler ofrene insensitivt og klønete og så senere rotter seg sammen om å dekke opp for hverandre og lyve om det etterpå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne greia har surret og gått siden på det føkkings 90-tallet i Storbritannia, men det er rimelig å dra en linje til USA og skandalen med Epstein-materialet og den pågående sammensvergelsen av “konservative” politikere som beskytter sin leder Donald Trump mot det som står om ham – navnet hans dukker visstnok opp mange titalls ganger – i sakspapirene. Mønsteret er jo det samme. Først blir det begått stygge overgrep mot mindreårige, naive, vanskeligstilte og ressurssvake individer. Deretter følger en dekkoperasjon som er designet for å frita de rike og mektige fra ansvar og konsekvenser. Du vet. De viktige menneskene, i motsetning til de mindre viktige ofrene etter overgrepssaker. Jeg har ikke selv noen direkte erfaring med overgrep og seksuell utnyttelse av svake grupper, men alt jeg har hørt om sånt tyder på at ofrene som regel må gjennomgå enda en “overgrepslignende situasjon” når de skal forklare seg og svare på spørsmål fra myndighetene om det som har skjedd. Klisjèen er vel at først blir de voldtatt i direkte forstand, siden blir de voldtatt i overført betydning av prosessen som settes igang hvis de melder saken. Derfor er det mange som velger å ikke si noe. Hvordan dette skal utvikle seg videre er ennå uklart, men Epstein-affæren i USA later til å stå stille fordi det er så mye motstand mot å oppgi navn og stille folk til ansvar for det de har gjort, mens grumergjengene i Storbritannia fortsetter å være politisk dynamitt som de forskjellige sidene av parlamentet kaster mot hverandre, heller enn å fokusere på selve saken.

Vi setter punktum der og avrunder med litt aggressiv musikk.

Den dag i dag finner de – åpenbart – nye gravsteder fra Spanias fascistperiode, også kalt Francotiden 1939-1975. De har en greie gående på nyhetene nå. Det kan se ut som en arkeologisk utgravning, men skjelettene de finner i jorda og tar opp med slik forsiktighet er drapsofre som havnet i en hemmelig massegrav på ukjent sted en eller annen gang i løpet av Francotiden. Andre bilder viser slektninger av savnede individer som har møtt opp for å avgi blodprøve til DNA-testen. De vet ennå ikke hva som skjedde med familiemedlemmene deres for lenge siden. Folk bare forsvant. Fjernsynsreporterne spør hva de fremmøtte tenker. Svaret er som regel at de ønsker svar. De vil vite hvor de hemmelige gravstedene er. De er ofte vel så katolske som i Italia i dette landet og folk får ikke ro før slektningene deres har blitt gravlagt i henhold til den normale skikken. Bare unntaksvis vi ser vi dette gamle såret i Spania, men det er definitivt fortsatt der.

Dagens Spania er et fredelig og moderne land — men bak fasadene og de blide turistbrosjyrene aner vi konturene av en lidelse som er vanskelig å forstå. Mange har blitt funnet mens andre fortsatt er “savnet og antatt myrdet under Franco”. Dette er ikke noe folk snakker mye om, og ihvertfall ikke med utlendinger. Jeg har selv ved noen anledninger sagt at en av de tingene man aldri må gjøre i Spania er å ta initiativ til en samtale om borgerkrigen og tiden som fulgte, fordi det er uråd å forutsi hva slags retning dette vil ta. Nesten alle har jo slektninger på “begge sider” og liten lyst til å dele historiene med andre enn sine nærmeste — men av og til fremkommer det altså i fjernsynsnyhetene at noen har funnet enda en av de mange massegravene som er spredt utover hele Spania. De viste et kart med punkter plottet inn og der kan man jo se og selv tenke seg om. Alt vi har i Norge er den onde historien om “krigsoppgjøret” og de lange skyggene derfra, mens her er det fortsatt mange åpne saker fra den gangen og tiårene som fulgte. Når tar dette slutt? Det er uråd å si. Men det ser ikke klokt ut å innta noen mening om denne delen av Spanias historie. Jeg bare ser det jeg ser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ikke noe annet enn svartmetall som kan dekke denne kategorien av mening.

Som alle vet finnes det 10 ulike personlighetstyper. Det er de som forstår binære tall og de som ikke forstår dem. Og hvis du ikke synes det var morsomt har du ingen sans for humor — eventuelt så er du en av de andre. De som ikke forstår det binære tallsystemet. Søk etter greia på nettet. Det vil komme til deg etterhvert.

Det er mye nød og sorg i verden. Hva kan jeg gjøre med dette? Fint lite i forhold til det store bildet, men jeg kan i det aller minste “oppføre meg som folk” der jeg er. Det er jo noe. Saken er at jeg skriver som en kødd, uten å ta hensyn til folks følsomme natur uansett hvilken retning sårbarheten deres strekker seg i, men når jeg er ute blant folk er jeg veldig høflig og korrekt. Er dette en selvmotsigelse? Jeg synes ikke det. Litteratur og virkelighet er jo to forskjellige ting.

Hva slags ting er interessant å lese? Selv foretrekker jeg sånt som er edgy men jeg liker ikke sjofelheter. Du vet. Angrep på “utsatte grupper” i befolkningen og den typen ting. Det er slitsomt å forholde seg til kjepphester fordi temaet blir liksom oppbrukt så å si øyeblikkelig, men jeg har ikke noe imot troper, det vil si litterære mønster, tema eller motiv som i essens ligner på en fordom, og som visse forfattere bruker tildels ganske kraftig. I sjangerlitteraturen er det dessuten nødvendig, si for eksempel i kriminalromaner, hvor det finnes gud-vet-hvor-mange “politietterforskere med mislykket privatliv” som ikke desto mindre er jævlig dyktige i jobben. Det er en typisk trope som er mer regelen enn unntaket.

For tiden prøver jeg å lese meg gjennom de samlede verkene til Maksim Gorkij, som er en av mange berømte russere fra sånn omtrent den tiden da ting var på sitt mest revolusjonære der borte. Sosialrealisme som litterær sjanger er etter sigende oppfunnet av Gorkij (1868-1936) men dette var han neppe klar over selv. Skrivestilen hans føles “moderne” og temavalgene hans er – som sjangeren sosialrealisme påbyr – preget av “vanlige mennesker med sine vanlige liv” som helt klart har potensiale for å være et kjedelig tema, men det reddes av en nokså tørrvittig sarkasme som ofte oppleves som omtrent det samme som jeg selv ville ha sagt om saken. Derfor er det morsomt å lese verkene til en mann som befinner seg langt unna både i tidsdimensjonen og geografien men som likevel har et veldig forståelig språk. Han er ikke imponert over menneskenes klokskap, men han er ikke “dømmende” heller. Han bare skildrer.

Som avslutning en tematisk relevant låt innenfor sjangeren “kunstrock”.