Kategori: Blogg

Sosiometri er en kvantitativ metode for å måle sosiale relasjoner. Metoden ble utviklet av psykoterapeut Jacob L. Moreno i sine studier på relasjoner mellom sosiale strukturer og psykologisk velvære. Sosiometri defineres som innsikten i dannelsen og organiseringen av grupper og posisjonen til individene innenfor. Sosiometriske undersøkelser avdekker de skjulte strukturer som gir en gruppe sin form: alliansene, subgruppene, de skjulte antagelser, de forbudte agendaer, de ideologiske overenskomster og ‘stjernene’ i showet. 

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mennesker er i utgangspunktet laget for å fungere i ganske små grupper. Det såkalte Dunbar-tallet for vår art ligger på omtrent 150, hvilket i praksis innebærer at dette er vår “bekvemmeligetssone” for hvor mange individuelle navn og ansikter vi naturlig kan håndtere i vår hverdagslige omgangskrets. Større sosiale sammenhenger av dette vil inneholde folk som er “fremmede” for oss — enten vi gjenkjenner dem når vi ser dem eller ikke. I nyere tid har vi dessuten fått en egen sone av parasosiale relasjoner, som for det meste betyr individer vi “synes at vi kjenner” fra film eller fjernsyn, via nettet og så videre, men som vi strengt tatt ikke aner noe om. Vi kjenner dem jo ikke slik vi kjenner “omgangskretsen” av familie, venner, arbeidskolleger og andre som er innenfor Dunbar-sonen av omlag 150 individer. Hjerneforskere av den typen som måler elektrisk aktivitet i tenkamentet har oppdaget mange interessante ting om dette.

Sånne som driver med veddemål ville kanskje ha uttrykt det slik: Livet er nødt til å vinne hver gang og alle dager, mens døden bare behøver å vinne èn gang. Dette er det tekniske grunnlaget for “negativ fokus” — som handler om at å unngå det farlige er mye viktigere enn å søke det gode og gledelige. Du kan si det er skuffende å gå glipp av noe bra, men det er livsnødvendig å unngå det dødelige. Strengt tatt lærer vi ikke noe av ting som går bra. Selvsagt er det bra at ting går bra, men den naturlige tendensen vil jo i så fall være å bare fortsette med “mer av det samme” fordi dette har vist seg å fungere, men når vi snubler og tryner vil oppmerksomheten skjerpes temmelig betraktelig mens vi funderer over hva det var som nettopp skjedde og hvordan vi kan unngå at det gjentar seg. Gjennom livet lærer alle mennesker – nesten uten unntak – at det farligste de må forholde seg til på en noenlunde fast basis er “andre mennesker” uten at vi skal dykke ned i detaljene rundt dette psykologiske forholdet. Du vet. Det er jo de fremmede som er skumle.

Du hører noen ganger om kjendiser som oppfører seg avvisende og ubehagelig overfor fans som prøver å ta kontakt med dem. Hva ville du selv ha gjort? Det er jo ikke alle som kan regne med at de vil få gå i fred når de beveger seg ut i gatene — fordi den tidligere nevnte parasosiale illusjonen sier at vi “kjenner” denne personen, som på sin side ikke har den minste peiling på hvem disse fremmede og kontaktsøkende menneskene er. Hva er det de vil? Det er mange som har snakket om dette og det er selvsagt høyst individuelt hvordan de takler “trykket” av uønsket oppmerksomhet som de blir utsatt for hvis de viser seg på offentlig sted. Autografjegere, fotografer, skuelystne og sikkert også noen psykotiske gærninger av typen “stalker” leter jo bare etter muligheter til å komme på kloss hold av den ulykksalige kjendisen, som på sin side bare vil være i fred. Og noen ganger tenner de på alle plugger og skjeller ut folk, eller river kamerautstyret ut av hendene på bildejegerne og knuser det i bakken. Det går selvsagt an å påstå at dette burde de ha tenkt på før de søkte berømmelse som skuespiller, musiker eller hva det skal være, men det er vanskelig å styre slike ting. Det er ikke mange kunstnere som begynte med skapende virksomhet fordi de ville bli berømt.

Vi avslutter med noen halvberømte – og ifølge ryktet litt folkesky – dansemusikere fra 70-tallet.

Hvis du reiser til Irland og spør litt rundt så vil du ganske snart finne veien til Newgrange. Dette er et ganske kjent forhistorisk monument som ble bygget for drøyt 5000 år siden og det gikk med anslagsvis 200.000 tonn med forskjellige materialer over en byggeperiode beregnet til omtrent tredve år før anlegget sto ferdig. Siden den gangen har folk klødd seg i hodet og lurt på hvorfor. Hvordan er et rent teknisk spørsmål som kan vinkles hit og dit, men hvorfor er en gåte. Vi vet jo strengt tatt ingenting om hvordan de som bygde Newgrange oppfattet seg selv, omverdenen og forholdet mellom de to. Imidlertid har vi funnet en interessant arkitektonisk detalj. Ved vintersolverv hvert år kommer morgensolen inn fra en slik vinkel at det innerste kammeret i Newgrange er fullt opplyst i 17 minutter. (For flere detaljer om saken kan du søke på nettet.) Dette er helt opplagt noe de har gjort med vilje — som igjen krever både forkunnskap, nøyaktig planlegging og fremdriftsstyring av byggverket. Det var definitivt meningen å fange morgensolen på slikt vis.

Vi flytter oss nå over Atlanterhavet og til Mexico, hvor vi blant mange andre imponerende byggverk finner Xochicalco, som betyr “blomstenes hus” på nahuatl-språket, beliggende omtrent en to timers kjøretur sør for Mexico City. Anlegget hadde sin storhetstid først etter at storbyen Teotihuacan hadde gått under – det finnes muligens en sammenheng der fordi mye av byggeskikken fra Teotihuacan kan gjenfinnes i Xochicalco – men også de opplevde sin undergang i eller rundt året 900, etter å ha eksistert i 2-300 år som “vitenskapelig sentrum” for regionene rundt, særlig på grunnlag av en snedig konstruert “skorstein” på taket av en underjordisk hule, vinklet på en slik måte at solen skinte rett ned på gulvet i hulen fra 30. april til 15. august – som er 105 dager – mens de resterende 260 dagene av året utgjør mayaenes “hellige år” som på denne måten ble aksentuert. “Noen” hadde helt klart beregnet, planlagt og utført denne kunsten. Det er ikke noe rom for slinger hvis du vil ha ting til å stemme akkurat, slik at det må ha foregått betydelige mengder “landmåling” på overflaten før det ble tatt en beslutning om hvor de skulle slå hull for denne “kosmiske skorsteinen” og hvordan den måtte bli bygd opp og vinklet for å distribuere solens lys på korrekt vis i forhold til den ønskede effekten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til sist reiser vi en tur til Norges hovedstad Oslo hvor daværende kong Olav åpnet det som først het Oslotunnelen den 18. januar 1990. Imidlertid skiftet tunnelen navn i 1998, til Festningstunnelen, for å unngå forveksling med togtunnelen med samme navn, og per i dag er den bare en eldre del av det større anlegget som heter Operatunnelen. Du vet. Det går jo an å kjøre under nesten hele Oslo for de som bare ønsker å komme seg forbi denne byen uten å stanse opp for å beundre alle severdighetene. Uansett er tunnelanleggene for biltrafikk under Oslo et stort og kompekst anlegg som har kostet sikkert mange hundre kroner å bygge, så da er det på sin plass å nevne at de har vinklet utkjøringen ved Filipstad mot vest-sørvest i en vinkel på omlag 250 grader slik at den fanger ettermiddagssolens direkte skinn i timene 1600-1730 om våren (februar og mars) og timene 1700-1830 om høsten (september og oktober) som typisk sammenfaller med det man kaller ettermiddagsrushtrafikken i retning vestover. Det anbefales derfor bruk av solbriller, forsiktig kjøring og jeg vet ikke hva, men sannsynligheten for å bli totalt blendet mens trafikken er på sitt verste er ganske stor. Jeg har selv opplevd det mange ganger — og blitt like imponert over denne geniale ingeniørkunsten hver gang. Så vidt jeg vet er det vanlig å slå i dashbordet og si noen velvalgte ord når man selv kommer der og opplever fenomenet.

Vi avslutter med en munter tonetrall fra dette svenske dansebandet, utgitt i år 2012.

Folk liker ofte natur men i avmålte mengder. Du vet. Oversiktelige steder hvor det ikke er altfor komplisert å ta seg frem mellom de ønskelige punktopplevelsene. Den typen natur som skraper, biter, stikker og skjærer er jo ikke noe hyggelig. Selv om den, skal vi si, litt uvennlige naturen sannsynligvis er i flertall der ute så leter vi jo etter lysningene i den mørke skogen og de krattfrie gangstiene som er henlagt langt borte fra der hvor svermene med blodsugende insekter bor. Jeg har personlige venner som er svært urbane. De liker seg i byen — og de ser på deg som om du nettopp inviterte dem til å være med på en runde unaturlig sex hvis du spør om de har lyst til å reise en tur på landet. Det blir ikke aktuelt nei. Hva skal du si? Det er jo ikke noe diskusjonstema. Dette er bymennesker, ferdig snakket. Argumentet deres er forsåvidt logisk nok. De får jo alt de behøver der hvor de er og sier “takk men nei takk” til naturopplevelsene.

Handler dette om bakgrunn? Min egen lekeplass i barndommen var jo i skogen. Og da mener jeg gammelskog, ikke de nyplantede feltene med kommersiell tømmerskog som de typisk har over hele Østlandet, men ekte villskog som aldri har sett en hogstmaskin. Det er ikke mye igjen av denne typen skog i Norge men det finnes noen små “lommer” her og der. En av disse var altså der hvor jeg tilbrakte mine første seks år av livet — og deretter hver sommerferie i de neste åtte. En barndom i skogen er hva som har formet mitt “natursyn”. Jeg føler meg hjemme i sånne biotoper. Oppvekstforholdene mine gjør meg til “typisk norsk landbefolkning” — inkludert de veritable Kjell Aukrust-figurene som utgjør slekten min. Det er med andre ord byen som er et fremmed sted for meg. De geometrisk ordnede strukturene har jo en helt annen rytme enn det viltvoksende kaoset – som likevel følger en slags orden – uti villskogen. Du kan si det blir som en geometri som handler om linjer stilt opp mot en geometri som handler om kurver. Dessuten har de forskjelligartet fremdrift. Linjene som danner byen formes på grunn av menneskenes profittbegjær. Kurvene som danner skogen formes på grunn av alle ville skapningers dødelige jakt på hverandres livskraft. I begge tilfeller vil du bli studert og vurdert som næringskilde. Hva kan du brukes til? Menneskenes fordel er at vi er for det meste så giftige at ingen kan bruke oss til noenting.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi avslutter med dødsmetall fra Polen som tar for seg hun jenta fra trojanerkrigen som Euripides skrev om.

Basert i den nyeste vekslingskursen tilsvarer 3,50 euro litt i underkant av 38 kroner — og dette er hva jeg betalte for to rå og ferdig tilformede hamburgeremner av storfèrasen rubia gallega – “galicisk blondine” – hvorav den ene av dem nylig ble stekt opp som en litt sen lunsj her i huset. Men sånn er det jo i Spania. Alt skjer mye senere på døgnet, ikke minst middagen som ofte ikke avholdes før klokken ti på kvelden og som derfor drar seg mot midnatt og vel så det. Dette med å bli sittende til bords lenge etter at selve måltidet er over heter som alle vet sobremesa og regnes som den beste delen av middagen. Da skal man slappe av, nyte hverandres selskap, drikke diverse typer alkohol og kaffe, røyke sigarer, prate om livet og ellers alt man kan komme på. Så vidt jeg vet regnes det som unormalt å “skynde seg” når det handler om mat og selskapelighet, fordi hva kan vel være viktigere enn å feire at du lever akkurat nå i øyeblikket?

Hvordan det der enn måtte forholde seg så er jeg – selvsagt – temmelig kresen i forhold til hamburgere. Det er ikke noe jeg ville kjøpt ute på et serveringssted, for å si det slik, men hvis jeg selv kontrollerer alle deler av prosessen så vet jeg jo hva jeg får og da er det en akseptabel lunsjrett et par ganger i måneden eller så. Du vet. Folk spiser alt for mye kjøtt. De presser i seg aldeles katastrofalt motbydelige mengder med døde dyrs kroppsdeler uten engang å reflektere over hva de holder på med, langt mindre gjøre ære på den skapningen som måtte dø for at de skal kunne leve. Det er temmelig fette nihilistisk — men slik er jo menneskene. De bare virrer gjennom livet som små duracellkaniner uten å noensinne bruke tid på å reflektere over tilværelsens mystikk. Det handler om å være “travelt engasjert” i noe slags dusteopplegg som krever såpass mye av deres tid og energi at de ikke har noe til overs, det blir for det meste bare jobbing og søvn. Fritid er i seg selv bare et problem som krever å fylles med noen slags “aktivitet” som det helst skal gå an å fotografere og legge ut på hva enn slags sosiale media som de bruker. Nesten alle begynner å savne jobben etter en stund.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når det er sagt så raker det ikke meg hvordan andre mennesker innretter sine svært korte og høyst private liv her på denne tilfeldige planeten hvor vi har blitt hensatt av årsaker ingen kjenner. Det kan åpenbart debatteres – noe som også skjer hver dag – hva som er meningen med tilværelsen, men jeg er selv blant de som trekker på skuldrene og sier det må være opp til hver enkelt hva de gjør for å “finne mening” og sette pris på det de har. Folk er jo forskjellige. Det som er bra for meg er ikke nødvendigvis bra for deg – og omvendt – men er det ikke egentlig bare en fordel at ting er slik? Selv må jeg si at jeg har egentlig høstet mer lærdom av å omgås de som er ulik meg selv enn de som jeg alltid er enig med. Jeg er jo ikke så evneveik at jeg tror jeg “har rett” i noen generell forstand selv om jeg forlengst har oppdaget hva som funker (og ikke funker) for meg selv. Ta for eksempel den hamburgeren jeg lagde som en sen lunsj i dag. Det må være kjøtt av beste kvalitet men også brød i samme kategori, garnert med salatblader, rå løk, saltagurk og to typer saus (en under og en over) som skal være henholdsvis hvit og rød. Det blir ikke aktuelt å forhandle om saken. Jeg skal enten ha det akkurat slik som jeg liker det eller så skal jeg ikke ha det overhodet. Entiendes?

Det passer å avslutte dette med noen danske gammelrockere som spiller en sang fra 1994.

I juridisk terminologi heter det hostis humani generis og det er mye eldre enn de fleste umiddelbart tror, med stamtavle helt tilbake til gamle tiders fredløshet, det vil si når noen ble erklært å være utlegd, altså “utenfor loven”, som i praksis betyr at hvem som helst ustraffet kan gjøre hva som helst mot dem fordi de står ikke under noens beskyttelse. Du vet. Hvor lenge som helst har jo enhver statsdannelse basert seg i et voldsmonopol som innebærer at bare makthaverne kan kan bruke vold mot innbyggerne i vedkommende stat, mens alle eventuelle “private initiativ” i så måte betraktes som et direkte angrep på makthavernes autoritet og straffes deretter. Innbyggernes rett begrenser seg – både historisk sett og i nåtid – til å bære frem anklager mot de som har gjort dem urett, så er det makthavernes privilegium å vurdere saken og hva de eventuelt skal gjøre med den. Selvtekt straffes den dag i dag som det opprøret det er.

I tidlig moderne tiders sjøfart og handel ble pirater og sjørøvere betraktet som “fiender av menneskeheten” som man ikke behøvde noen slags særlig tillatelse for å angripe og utslette, snarere tvert imot. Det ville blitt stilt spørsmål ved din ære, integritet og lojalitet hvis du hadde makt til å gjøre noe men valgte å la være. Nyere tider har ankommet med sine egne demoner, blant annet i det hinsides enhver sammeligning mest blodige og ondskapsfulle hundreåret i menneskehetens historie, nemlig Siglo XX, som de sier her i Spania, altså det tyvende århundret. Hva er annerledes? Først og fremst mer og – til sitt formål – bedre våpenteknologi, men også ideologi, eller rettere sagt metoder for å spre idèene hurtigere enn noensinne tidligere; først med radio, senere med fjernsyn og til sist hva som bringer oss alle sammen til en eneste stor og lykkelig familie: Internett. Ting skjer hurtig nå for tiden — og alle vet alt før dagen er omme.

På den ene siden har vi jurisprudens – rettsvitenskap eller juridisk teori (direkte oversatt betyr det rettsinnsikt) – altså lov og ordnede former, prosedyrer for fremstilling og avstraffelse av forbrytere, grensesetting for “individets handlingsfrihet” og den typen ting — mens på den andre siden har vi naturretten, eller “den folkelige rettsoppfattelsen” som danner det egentlige fundamentet for samfunnets lover, på det grunnlaget at teknisk lov og rett må samsvare med hva vi kan kalle folkets moralske anfektelser for at rettssystemet skal kunne fungere. Det er her vi finner det politiske spillerommet. Det er enklere å forskyve den folkelige moralen enn det er å argumentere for endringer innenfor fagmessig jurisprudens. Til dette formålet har den allemektige Jehova i sin nåde gitt oss verktøyet propaganda. Du finner det på internett. Jeg vil våge å påstå at nesten uansett hva slags kørka og pervers idè vi snakker om så vil du med stor sannsynlighet finne folk på nettet som jobber for å spre budskapet. Sånn er jo menneskene. Alle synes at de selv har rett og jo oftere de hører sine egne idèer gjennom media på nettet og ellers, jo mer rett synes de at de har.

Hvem er menneskehetens fiender? På det mest simplistiske moralske grunnlaget vi kan stille opp vil svaret være slike som “gjør motstand” mot artens overlevelsesevne, fysiske sikkerhet og alminnelige næringsgrunnlag. Du vet. Absolutt alle behøver jo for eksempel både mat og rimelig rent drikkevann, slik at vi kan argumentere for at i det minste enkelte eksemplarer av typen hostis humani generis i vår egen tid er alle de som – uansett årsak – jobber for å ødelegge naturen og miljøet. Dette samsvarer klart med alminnelig rettsfølelse selv om det er litt på den vanskelige siden å stille opp den typen klare grenser for hva vi egentlig snakker om som er påkrevet innenfor god jurisprudens. Hva skal være tillatt, hva må forbys og hvordan kan vi skille mellom de to? Det ønskelige resultatet både på kort og lang sikt må jo være at det foreligger “levelige forhold” for mennesker overalt hvor mennesker finnes, mens en fiende av menneskeheten vil kanskje tenke noe sånt som at det er viktigere for dem at de selv lever i pervers luksus enn at hele befolkninger i den såkalte tredje verden får tilstrekkelig med sunn mat og rent drikkevann. Tenk over saken.

Vi avslutter med en – riktignok tangentielt – tematisk relevant sang fra gamle dager.

For øyeblikket snakker vi om jenting som verb, det vi si når noen jenter i tanker, ord eller gjerninger, som ofte – men ikke alltid – handler om å “kle seg ut” som jente (transvestisme) for å oppleve spenningen det medfører å begå transgresjoner mot de etablerte (og forventede) kjønnsrollemønstrene. Dette er hva vi kan kalle den klassiske modellen og det er mye mer vanlig enn folk tror å jente bare i privatlivet, som oftest fordi vedkommende føler seksuell opphisselse over å se seg selv i speilet iført nylonstrømper, blondetruser og den typen ting. Neste trinn på stigen er å ta kostymespillet sitt ut i det offentlige, som er en mye mer risikabel øvelse — så det er en fordel å gå til steder som har høy toleranse for avvikende atferd på mange slags vis. Alle gutter er jo ikke like “passable” som jenter. Det handler om i hvilken grad de er femi, som vi i rettferdighetens navn skal påpeke at mange kvinner også opplever som et problem. Altså at de ikke er nette, søte og underdanige i en tilstrekkelig grad til å vekke beskytterinstinktet i mannfolk, i den grad dette er noe de ønsker. Du vet. Dette opplegget med kjønn og sosiale kjønnsroller er jo mildt sagt upresist og ruskete.

Hvorom allting er, jeg har latt meg fortelle at det er vanlig å jente på nettet. Noen gjør det fordi de har skumle formål – av typen “lokke unge gutter til å sende dem nakenbilder” – mens andre føler spenning i hverdagen gjennom å iføre seg en falsk identitet på nettet for å utforske denne rollen. De har ingen planer om å etablere “noe fysisk” i noen som helst slags forstand, det handler bare om å “bli behandlet som en jente” av folk som vanker på sosiale media og den typen ting. Av sine egne private og psykologiske årsaker får de et kick ut av dette. Er det svindel? Sannsynligvis ja, i sin aller strikteste definisjon, men jeg tror ærlig talt ikke det vil være mange mennesker igjen på nettet hvis du skal sile ut alle som lyver om hvem de er og hva de ønsker. Noen skifter kjønn, andre skifter jobb, mens andre igjen gjør en fullstendig retusjering av hele sin bakgrunnshistorie. Det handler – i det store og hele – om å leve ut en fantasi om “noe annet som de kunne ha vært” på en måte som ikke er alt for risikabel. Jeg vet ikke hva slags grenser som eventuelt må krysses før noen gjør noe straffbart i denne kategorien av narrespill, men jeg tviler på at politiet i utgangspunktet er interessert i “falsk identitet” på nettet. Det må eventuelt være hvis de prøver å lokke noen til å gi dem penger, men selv dette kan være vanskelig å reise noen sak rundt i rettsapparatet. Ga du bort pengene frivillig? “Bevisets stilling” er jo en ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv vet jeg aldri hva som er hva med folk på nettet — og er forsåvidt ikke særlig interessert heller. Det er jo uansett ingen som “er den samme i virkeligheten” dersom man møter en eller flere personligheter som man har etablert et forhold til på nettet. Den tredimensjonale fysikken er jo full av både gravitasjon, lydbilder, kroppslukt og det ene med det andre, mens på nettet er det mye som henger på fantasi og forestillingsevne. Egentlig et litt fascinerende studieområde, vil jeg tro. I hvilken grad opplever du at folk er slik du forventet at de skulle være når du møter dem i virkeligheten etter å ha hatt så og så lang tid med samspill på nettet? Man hører jo ymse historier. Visstnok er det blitt vanligere å lete etter en romantisk partner på nettet enn ute i den virkelige verden, men jeg har ingen statistiske data til å støtte denne påstanden, det er bare noe jeg til stadighet leser og hører om. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det sant, kanskje ikke. Imidlertid hører jeg også om nett-tretthet i kjølvannet av mange skuffelser og brustne illusjoner om menneskenaturens godhet (som jeg selv ikke er plaget av), slik at det oppstår diverse mental sykdom som en konsekvens av pasientens nettbruk. De blir utbrent, nedbrutt og gjenstand for depresjon. Det anbefales jo fra mange hold å være måteholden i sin nettbruk, nettopp fordi det er så enkelt å henfalle til vrangforestillinger om verden og andre mennesker. Eller å få sin barnlige naivitet knust på alle slags grusomme måter, slik at man føler seg helt fette dust etterpå. Slike ting skjer.

Vi avslutter med det mest bluesete dette berømte bandet noensinne gjorde.

Jeg har hatt abonnement på YouTube i ti år ved dette tidspunktet. Du vet. Man betaler en månedlig pris for å slippe unna alle annonsene som i prinsippet gjør tjenesten ubrukelig. Det er for mye støy og forurensning før, under og etter enhver video som er lastet opp der — men heldigvis har de ordningen med Premium abonnement som gjør YouTube til bare et nettsted med diverse typer video som folk har lastet opp. Jeg ser ingen reklame. Så lenge jeg bodde i Norge kostet dette 120 kroner i måneden, men nå har de oppdager at jeg bor i Spania. For litt siden fikk jeg varsel om at jeg måtte endre spesifikasjonene i abonnementet mitt ellers ville det bli avsluttet. Sug meg, tenkte jeg. Dette kan være en passende måte å komme seg bort fra hele mannskiten. YouTube har jo blitt vesentlig mye dårligere i løpet av de siste årene. Det er rett og slett alt for mange som bruker Kunstig Intelligens i alt for stor grad. Jeg liker det ikke.

Etter min mening bør hele det jævla nettet avkommersialiseres, det vil si å på noe slags vis drepe muligheten til å tjene penger på nettet, først og fremst “annonseinntekter”. Går det an å skatte ihjel reklamen? Et bra sted å begynne vil etter min mening være å ilegge folk 120% skatt på reklameinntekter, som i praksis betyr 1200 kroner i skatt på hver tusenlapp du tjener på reklame. Det vi ta livet av opplegget så å si øyeblikkelig. Det vil ikke være forbudt å reklamere, det vil bare bli jævlig dyrt. De nettstedene som vil ha reklame må betale for det. Poenget med å gjøre noe sånt er å kverke annonsene som har vært en pest og plage siden nettet var nytt. Bare utrydde dem totalt. Det politiske poenget med å skatte ihjel reklamen er å omskape nettet til noe annet enn det vemmelige horehuset av hensynsløs kommersiell utnyttelse det har vokst til å bli. Går det an å få dette som julegave? Jeg setter det uansett på ønskelisten. Bare tenk over saken. Hva slags internett vil vi mest sannsynligvis få hvis det ikke går an å tjene penger der?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens vi er i gang med “store ønsker” så vil jeg at menneskeheten kvitter seg med selskap med begrenset ansvarsrett, eller altså aksjeselskaper og den typen tiltak. Bare utrydd hele mannskiten. Få det lovfestet at det skal alltid finnes en ansvarlig eier av et selskap og dette må være en fysisk person som selv både er ansatt i foretaket og bosatt der bedriften er registrert. Dessuten må regnskapene legges ut offentlig. Ingen hemmeligheter. Ingen “komplisert eierstruktur” og ingen adgang til skatteparadiset. Alle som ønsker å vite noe om økonomien i et selskap skal kunne slå det opp og finne ut alt de behøver å vite på en likefrem måte. Hensikten min er ikke å avskaffe rike mennesker, men å ta fra dem privilegiene deres. Det skal i praksis være så vanskelig og ubehagelig å administrere en stor formue at folk rett og slett ikke gidder. Det skal ikke lønne seg å “jobbe hardt og spare alle pengene” fordi vi vet – hinsides enhver rimelig tvil – at dette er til skam og skade for både samfunnet og miljøet. For det er jo faktisk slik at menneskeheten kommer ikke til å overleve hvis vi ikke gjør noen svært drastiske kursendringer i vår “alminnelige livsstil” litt faderlig fort.

Men det får være nok fantasering om “en bedre verden” — vi må jo leve i den verden som faktisk finnes, og der er det slik at YouTube er bent frem umulig å bruke uten å betale beskyttelsespenger mot reklamen. Det har jeg oppdaget etter bare noen dager så nå blir det å betale 150 kroner i måneden heretter, muligens fordi Spania skattlegger dem? Det er jo ellers ingen forandringer i opplegget fra min side. Jeg har vent meg til å bruke dette nettstedet og hvis jeg skal fortsette – som jeg altså skal – er det bare å flekke opp pengene og smile pent. Herregud. Jeg hadde glemt hvor jævlig det var å måtte forholde seg til innskutte meldinger fra alskens skalleknarper som har noe de vil selge. Prisforskjellen er ikke dramatisk så da blir det som det blir. Det går selvsagt an å håpe at “noen vil gjøre noe” med kommersialismen men frem til dette eventuelt skjer så forblir jeg en av sikkert mange millioner mennesker som betaler et fast månedsbeløp for å kunne bruke YouTube uten å forholde meg til annonsene. De avbryter jo fader meg musikkstykker også for å klemme inn noen to-tre minutter lange “meldinger fra vår sponsor” både titt og ofte.

Vi avslutter med litt progressiv svartmetall fra Finland, hentet fra fjorårets utgivelse.

Her om dagen snublet jeg over et litt halvinteressant spørsmål: Skal islamister oppfattes som konservative? Eller er de progressive — hvis vi tolker dem innenfor den typisk vestlige høyre/venstre-aksen. Min umiddelbare magefølelse sier at de er konservative som faen, med klare fascistiske tendenser. Definitivt autoritære uansett hvor du siden tenker deg hen med definisjonen din. Statistiske tall viser at det går 13.000 “normale muslimer” på hver islamist, av den typen som er i stand til hva som helst fordi “målet helliger middelet” for dem. På verdensbasis finnes det to milliarder muslimer, det vil si noe i landet rundt en fjerdedel av alle mennesker, så det er en opplagt sak at ikke alle disse er krigerske typer. Eller for å si det slik, ingen av de muslimene jeg selv kjenner har noe til overs for terrorisme, eller vold i det hele tatt. De er seriøse folk som er mest opptatt av jobben, familien og alt det der — men på den annen side må det jo nevnes at dette har mest med meg å gjøre, for jeg kjenner jo ikke engang noen useriøse erkenorskinger, av den enkle grunn at jeg har ingen tid til overs for sånt. Hvis du er en idiot kan du dra til helvete så langt jeg bryr meg, uansett hva som ellers kan sies om deg og opplegget ditt. Du vet. Hvor du kommer fra, din personlige stil, seksuelle legning eller hva det skal være.

Når det er sagt så vil jeg understreke at jeg har nulltoleranse for enhver type religion, fordi det beste som kan sies om dette evneveike jåsset er at det er psykotiske vrangforestillinger som folk har blitt påført av overgripere. Det vil si at jeg holder døren på gløtt for “de religiøse” så lenge de holder det for seg selv. Det er en privatsak. Det angår ikke meg. Jeg vil ikke vite noe. Hold kjeft om dine religiøse fantasier og seksuelle preferanser — og vi har ikke noe problem. Enkelt, ikke sant? Det skulle jeg mene. Verden er jo tjokk full av alt mulig annet som vi kan fokusere oppmerksomheten på. Jeg vil sitere Arthur Schopenhauer på at religion er metafysikk for vulgære og uvitende mennesker. Men det er selvsagt ikke alt. Religion er også et sosiopatisk politisk styringsverktøy som brukes til å knuse folks egenart og påføre dem angst som de ofte må slite med resten av livet. Fenomenet har rett og slett ingen “positive” applikasjoner. Det er ren ondskap fra ende til annen. Og hvis du tenker noe annet? Det er samme for meg hva du tenker. Tro hva du vil. Det er et fritt land. Bare hold det unna meg. Jeg vil ikke se deg onanere og jeg vil ikke høre noe snakk om religionen din. Ikke desto mindre er det jo ofte slik at folk oppgir sin religiøse gruppetilhøringhet som “forklaring” på diverse andre idiosynkrasier, som hva de ikke kan spise eller drikke og den typen ting. Du vet. Praktiske saker. Det må jo være greit nok — så lenge det ikke utarter til noen lang fortelling om jødenes vanskelige historie eller hva Muhammed drev med i år 620. Jeg driter loddrett i begge deler fordi det raker ikke meg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett, slik jeg ser det må islamister tolkes som “ytre høyre” relativt til sin egen kultur – mest på grunn av sin vilje til å påføre andre skade og sin generelle intoleranse – mens en typisk “venstrevridd” muslim vil være humanistisk orientert og opptatt av slike ting som å gjøre nabolaget trygt, hjelpe de som har det vanskelig, stille opp på dugnader, og så videre. Dette er ikke rakettforskning. De politiske skillelinjene handler i det store og hele om menneskesyn. Det koker ned til om din instinktive tendens går i retning av å hjelpe andre og bygge et levelig samfunn, eller om ryggmargsrefleksene sine handler mest om å “gripe muligheten” når det er noen penger å tjene eller på andre måter tilegne deg fordeler, gjerne på andres bekostning. Dette er hva venstre og høyre innenfor politikken til syvende og sist handler om. Moral. De som går til høyre har en litt kulten tendens til å snakke mye om moral, men da mener de en tvangsmessig form for moralsisme mer enn den formen for opplyst sinn man må utvikle for å oppdage “naturens egen moral” og tilpasse seg dette. Du kan si at det som bidrar til positiv vekst og sosial stabilitet er “god moral” mens sånt som leder til konflikt og undertrykkelse av folk er – opplagt – “dårlig moral”. Kunsten er å oppdage ting på et tidlig stadium. Når røyken velter tykk fra krematorieovnen i konsentrasjonsleiren har jo ting utviklet seg alt for langt, men det kan faktisk noen ganger virke som om det er såpass drastiske ting som kreves for å vekke opp alle de evneveike idiotene som ikke forstår at alt de gjør har konsekvenser. For mitt eget vedkommende finner jeg det enkelt å “vise toleranse” overfor alle som ikke er direkte ondartede, uansett hva jeg ellers måtte mene om dem. Imidlertid er det alltid vanskelig å forholde seg til sånne som sprer hat og splid. Sånne som oppfordrer til forfølgelse og undertrykking av dem de ikke liker.

Vi avslutter med en til temaet relevant låt fra 2022 fremført av en gresk syngemann.

Som alle vet sier den berømte Tippecanoe-forbannelsen – i sin tid utstedt av indianerhøvdingen Tenskwatawa etter et militært nederlag i året 1811 – at enhver amerikansk president som velges i et årstall som kan deles på 20 må møte en uhyggelig død. Siden den gangen har presidentene William Harrison (1840), Abraham Lincoln (1860), James Garfield (1880), William McKinley (1900), Warren Harding (1920), Franklin Roosevelt (1940), John Kennedy (1960), Ronald Reagan (1980), George Bush (2000) og Joe Biden (2020) ankommet sitt presidentskap i et “forbannet” årstall, men ikke alle av dem har blitt myrdet (som noen sier er hva forbannelsen betyr) og de to siste er fortsatt i live. Det er hva det er. Dersom du ikke tror på forbannelser og hekseri så har det heller ingen makt over deg, men hvis du har bare at ørlite “hull i sjelen” som sånt kan krype inn av så kan den såkalte nocebo-effekten invadere nervesystemet ditt og føkke deg opp. Hvis du vil vite mer kan du søke på nettet. Vi andre beveger oss videre til selve poenget.

Dette er en slags jubilant begivenhet i og med at min min post nummer 2000 er denne som skrives nå, her på denne plattformen blogg.no. Etter min egen vurdering har jeg en slags konstant “personlig stil” som gjennomsyrer alt hva jeg har skrevet fra og med begynnelsen og frem til i dag. Hva de eventuelle leserne synes – i den grad det overhodet er noen – har aldri vært vesentlig for meg. Dette er en personlig øvelse som handler om utvikling og vedlikehold av min personlige formuleringskunst, inkludert men ikke avgrenset til oppfinnelse av nye ord og uttrykk. Du vet. Det norske språket og dets anvendelighet selv når det stilles overfor vanskelige utfordringer. De kosmiske tilfeldighetene har bestemt at jeg skal leve i internettets tid — og jeg har sett det vokse og bli til hva enn man skal kalle dagens manifestasjon av denne teknologien. Et monster? Det er ihvertfall ingen tvil om at mange mennesker over hele verden har mistet – eller bare kastet fra seg – både vett og forstand i sine personlige møter med nettets magiske mystikk, særlig etter at smarttelefonen ble vanlig. Du vil ha vansker med å finne et sted hvor folk typisk venter – flyplasser, busstasjoner, legesenter – uten at flere av dem ser ut til å være svært engasjert i “noe på telefonen” mens minuttene tikker og går. Sånn har det blitt. De “unge voksne” kan ikke engang huske at verden noensinne har vært annerledes. Betyr dette noe? Det vet ikke jeg. Alt jeg vet er at selv om det hadde vært en aktuell valgmulighet så ville jeg ikke vært noen annen person, i en annen tid, som bodde noe annet sted, eller som på andre betydningsfulle måter levde noe annet slags liv. Jeg er fornøyd, mange takk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette kan jo ikke avsluttes med noen annen sang enn denne.

Sånn cirka ved disse tider i året 1999 satte jeg meg inn i bilen og kjørte sørover. Ved det tidspunktet hadde jeg ingen annen plan enn hva som fremkommer i Franz Kafka sin parabel Der Aufbruch (“Oppbruddet”) fra 1922. Du vet. Scenen hvor herren og tjeneren har en dialog mens hesten blir salet. Tjeneren sier: Hvor rir herren hen? Herren svarer: Jeg vet ikke, bare bort herfra, bare bort herfra. Alltid bort herfra, bare slik kan jeg nå mitt mål. Tjeneren: Så du kjenner målet ditt? Herren: Ja, jeg sa det jo nettopp. Bort herfra, det er mitt mål. Litteraturvitere sier at denne teksten handler om en indre nødvendighet som virker ulogisk eller uforståelig for omverdenen. Eller filosofisk eksistensialisme, om du vil. Reisen er hele målet. Det finnes ingen annen mening. Det er nødvendig å bryte opp og sette seg i bevegelse. Kanskje fordi det er en umulighet å leve videre i den situasjonen man befinner seg, men samtidig vet man ikke noe om hvor man kommer til å havne hen. Det er vanlig å kalle denslags en kafkaesk gåte, fordi den har ikke noe “svar” i konvensjonell forstand. Sånn var det uansett. Slik er det ennå. Livet – som jeg opplever det – er fult av uforklarlige nødvendigheter.

Hvorom allting er, reisen sørover ble på mange måter en pilegrimsferd fra det ene til det andre kjente stedet, enten vi snakker om historie, litteratur, “intuitive innfall” eller noe annet. Jeg tilbrakte grovt sett en måned i Tyskland og en måned i Frankrike før jeg flyttet meg til Spania, hvor jeg brukte omtrent en måned på å krysse gjennom Pyrenèene på langs, fra vest mot øst, langs vei nummer N-260. Veldig dramatisk landskap — og noen aldeles utrolige veier til tider, ettersom jeg svingte vekk fra hovedveien for å “utforske” de smalere og mer svingete alternativene. Etterhvert kom jeg uansett frem til Barcelona, hvor jeg bodde seks uker på et lurvete pensjonat – hovedsaklig befolket av horer og småkjeltringer – før jeg leide et hus i Castelldefels frem til mars måned, når jeg begynte å føle en viss grad av hjemlengsel, så det ble til at jeg brøt opp og satte kursen nordover, sammen med en amerikansk kvinne som jeg hadde startet et forhold med mens jeg bodde i Barcelona (men hun ble til sist etterlatt i København, mer eller mindre etter eget ønske). Denne lange reisen tok ikke slutt før jeg ankom Oslo igjen, i mai måned av år 2000. Jeg hadde ved det tidspunktet brukt opp 150.000 norske kroner i kontanter, som var en svart inntekt jeg tjente opp i løpet av juli og august i 1999, fordi en rik villaeier hadde noen “spesielle ønsker” på bygningsfronten som jeg var rette mann til å ta meg av. Sånn kan det gå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fordi det såkalte Bayeaux-teppet for øyeblikket befinner seg hos the British Museum, på utlån frem til slutten av juli 2027, mens Musée de la Tapisserie de Bayeux – i den franske byen ved det samme navn – gjennomgår en fundamental oppussing, ble jeg minnet på da jeg selv befant meg i Normandie og lette etter akkurat dette stedet. Jeg brukte en hel dag på det jævla teppet, men det er sikkert andre som har brukt mye større deler av livet på å studere dette 70 meter lange kunstverket. Jeg leste for eksempel at milliardæren Peter Thiel – slå det opp hvis navnet er ukjent for deg – hadde fått sin egen ekslusive visning av Bayeaux-teppet før selve utstillingen engang hadde åpnet for publikum, men de sa ikke noe om årsaken til at han sannsynligvis betalte for dette privilegiet. Selv betalte jeg vel bare en ordinær inngangsbillett da jeg var der for 27 år siden — og siden kjørte jeg videre for å se på steinsettingene i Carnac, som er et komplett fette ubegripelig anlegg hvis du prøver å forstå det i noen slags rasjonell kontekst. Du kan se på det, vite at dette er 6-7000 år gammelt og bare gi deg ende over på grunn av hvor idiotisk mye arbeid som ligger bak installasjonene. Enkelte steiner på stedet veier over 350 tonn mens gjennomsnittet for de omtrent 3000 steinene ligger på 5-10 tonn. Hva fanden var det de tenkte på? Hvor mange var de og hvor lang tid tok det? Det finnes ingen svar. Bare noen parallelle rekker av stående steiner som strekker seg over mange kilometer, her og der riktignok avbrutt av diverse nyere strukturer, men du skjønner hva slags imponerende konstruksjon dette må ha vært i sin samtid.

Jeg kutter denne teksten her, med en sang som du bør forstå hvis du vet hvem Aleister Crowley var.