Kjøtthammer, østerskniv, fiskerasp og hvitløkspresse

Jeg har idiotisk mye verktøy. Også sånt som brukes til matlaging. Før jeg flyttet til Spania solgte jeg – eller ga bort – mer enn nitti prosent av alt som fylte både verksted, lager, garasje og uthus. Likevel er det jeg har igjen mer verktøy enn de fleste engang kan navnet på. Du kan si at på det viset er jeg godt forberedt på de fleste oppkommende situasjoner som er normale i et hus, pluss en god del av det unormale. Det fyller noen verktøyskasser som jeg foreløpig har satt nede i garasjen. Tilsammen en stabel som i hulmål utgjør omtrent to kubikkmeter. Og som i garasjen så også ute på kjøkkenet. Hvorfor har jeg en østerskniv? Jeg har ikke noe svar. Det bare er sånn. Jeg er forberedt på å håndtere østers. Saken er at den ble en gang innkjøpt og siden har jeg bare beholdt den. Totalt sett har jeg sikkert minst tredve kniver. Jeg har ikke noen mening om hvorfor. Det bare er sånn. Man kunne drevet en normal restaurant med alt det jævla utstyret.

Verktøy er imidlertid ikke alt jeg har som er “overdrevet”. Jeg har også mediaprodukter av typen CD og DVD. Ihvertfall er det mer enn tusen sammenlagt, sannsynligvis nærmere det dobbelte. Jeg behøver hyller. De hyllene jeg hadde i Norge var håndlaget av meg selv og ikke flyttbare. Og selv om de hadde vært flyttbare var det ikke plass til dem i bilen. Det var en veldig tight operasjon på et lavt budsjett. Derfor ble det som det ble. Mesteparten av alt jeg eide ble solgt, gitt bort eller kastet. Fullstendig uten sentimentalitet eller nåde. Likevel har jeg altså flere “ting” enn de fleste. Ihvertfall de fleste som opplever seg selv som flyttbare. Hvis man sitter fast på et sted – uansett av hvilken grunn – er det jo ingenting som stanser folk fra å hamstre alle mulige slags dustete saker og ting inntil de slipper opp for ledig lagringsplass. De skal jo uansett ikke noe sted. De sitter fast der de er. Her skal du leve og her skal du dø, som de sier i bibelen. Eller kanskje det var en annen bok. Hvem vet. Det finnes jo så mange bøker. Jeg har fortsatt omtrent hundre av dem.

Buddhister sier at hvis du eier flere ting enn hva du kan enkelt bære med deg så er det tingene som eier deg. Det betyr ikke like mye for meg nå som det en gang gjorde å ha en fet stereo. Ikke desto mindre har jeg dette. Komponentene heter Pioneer, Technics, Sony, Dantax og Electro-Voice. Jeg kan spille veldig mye høyere enn hva naboene kommer til å finne seg i, men jeg bruker sant å si ikke stereoen særlig mye. Jeg har jo multimedia-utstyr på dataen og surround-sound i fjernsynet. Det blir alltids nok lyd. Bilder på veggen har jeg også. Både Monet, Chagall, Matisse, Picasso, Van Gogh og Munch. Riktignok ikke originaler, men likevel “reproduksjoner av høy klasse” som man sier. Dessuten diverse plakater og religiøse ikoner. Pluss at jeg har pyntegjenstander overalt. Du vet. Små skulpturer, fine glassarbeider, keramikk og den typen ting. Jeg kan ikke redegjøre for hvorfor. Det bare er sånn. Lamper, lysestaker, boller og beger. Og alt dette er ting jeg “sparte på” da jeg flyttet. Mesteparten av alt jeg eide ble jo dumpet og etterlatt i Norge. Noe fikk jeg betaling for men mye gikk også til den veldedige bruktbutikken. Alle møblene ble åpenbart etterlatt. Både ottomaner og Chesterfields. Du vet. Små antikke bord og det ene med det andre. Pluss mye som jeg hadde laget selv. Sånn er livet. Du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg kaller meg materialist men det er av ideologiske årsaker. Ikke fordi jeg forelsker meg i “ting”.

 

 

Jeffrey Epstein tok ikke livet av seg

Jeg har hørst setningen i overskriften mange ganger. Jeffrey Epstein didn’t kill himself. Folk har nevnt det helt utenfor all sammenheng, bare som en slengbemerkning under intervjuer og samtaler om helt andre ting, etter alt å dømme fordi saken ser jo ikke bra ut. Det er noe i nærheten av et generelt “folkekrav” i USA at en god del flere opplysninger om hva som egentlig foregikk med denne karakteren må offentliggjøres. Hvor fikk han alle pengene sine fra? Hvem var på besøk hos ham og hvorfor? Vi kan grovt sett si at det bør gjøres bokettersyn av regnskapene hans Epstein og at “gjestelisten” må fremkomme. Noe må de uansett presentere fordi det virker ikke som om folk har tenkt å glemme denne greia med det første. Diverse uformell “privatetterforskning” foregår til en grad og med en intensitet som minner om gode gamle 9/11, i den forstand at “markedet oversvømmes av stoff” som jo i seg selv er et mistenkelig fenomen. Alle vet hvordan dette fungerer. Kan du ikke få folk til å slutte og mase så er det nest beste å flomme dem helt ned med usaklige data.

Om min egen naivitet er det å si at jeg alltid trodde setningen i overskriften handlet om at noen andre tok livet av ham, men det foreligger faktisk en helt annen konspirasjonsteori også: Ingen tok livet av Jeffrey Epstein. Han ble evakuert og erstattet med noen andres døde kropp som “noen skaffet” på noe slags vis. Javel? Hvem, hva, hvorfor og hvordan? Hva er historien her? For meg personlig er det ikke interessant om han er levende eller død. Det jeg ikke forstår er hvordan han finansierte den utsvevende livsførselen sin. Det finnes jo ingen “papirspor” etter den virksomheten han angivelig drev som finansiell rådgiver, fondsforvalter og den typen ting. Det går av forskjellige årsaker ikke an å holde på med enorme pengetransaksjoner uten å sette noen form for offentlig tilgjengelige spor etter seg. Følgelig er det rimelig å anta at dette var en løgn. Pengene kom fra “et annet sted”. Var han narkohandler? Det virker heller ikke som noen rimelig teori gitt at han i så fall måtte ha hatt en helt annen omgangskrets, dessuten både bevæpnede vakter og det ene med det andre. Det er jo ganske harde forhold i narkobransjen. For det første er “konkurransen” ugrei å forholde seg til og for det andre så er narko tross alt en fysisk vare som behøver et distribusjonsnettverk — som alskens myndigheter til enhver tid spaner på og prøver å kartlegge. For det tredje så er ikke bransjen akkurat kjent for å rekruttere åndseliten. Noen ville ha snakket.

Det de fleste spekulerer i er at Epstein drev med kompromat – kompromitterende materiale – som han samlet inn under alle de ville festene som han organiserte og brukte til å legge press på diverse rike og mektige individer. I så fall jobbet han for en eller flere “hemmelige tjenester”. Dette virker ikke direkte usannsynlig, gitt at alle eiendommene hans visstnok hadde all mulig slags overvåkning og opptaksutstyr rigget til i enhver krik og krok. Og folk gjør jo dumme ting når de er i festlige lag med mye alkohol og mange “seksuelle fristelser”, som selvsagt er en helt annen type problem hvis noen har filmet deg mens du gjorde noe du senere vil angre på. Folk har jo en tendens til å bekymre seg for “sitt gode navn og rykte” kanskje noe mer enn de bekymrer seg for rett og galt. Alle har et bristepunkt slik sett. Hvis det de blir bedt om å si eller gjøre ikke er alt for storjævlig så virker det sikkert enklere å bare “spille på lag” enn å ta noen konfrontasjon eller skandale. Dette må være den eldste metoden vi vet om. Finn ut hva slags “mørke hemmeligheter” folk bærer på og bruk denne informasjonen til å få gjennomslag for idèene og prosjektene dine. Man venner seg jo fort nok til å befinne seg i noens lomme slik sett. Kanskje man til og med kan snu det til sin egen fordel over tid. Du vet. Den ene hånden vasker den andre, som folk sier. Opplegget behøver jo ikke å være direkte uvennlig. Kommer sannheten om Epstein noensinne til å bli offentlig kjent? Det tviler jeg på. Det virker mest sannsynlig at det vil fremkomme et stort antall konkurrerende “legender” som gjensidig utelukker hverandre. Saken vil “koke bort i kålen” og etter en stund vil folk gå lei av hele greia. Det dukker jo alltid opp nye saker og nye skandaler som krever at folk flytter oppmerksomheten sin mer i retning av “nåtid”. Hvor lenge gidder de å bry seg om sånne gamle greier, som jo bare blir eldre og eldre? Knut Hamsun pleide å si at om hundre år er allting glemt, men det er ikke sikkert at det behøves fullt så lang tid som det.

 

En temmelig plagsom type

Uansett hva folk ellers måtte mene om USAs president Donald Trump så er det ikke til å benekte at han “krever mye plass” i verdens oppmerksomhetsøkonomi. Er det noe navn som nevnes oftere? Det vet jeg ikke noe om, men i likhet med sikkert mange andre opplever jeg ham som plagsom slik sett. Det er liksom ikke måte på hva som kommer fra den kanten døgnet rundt og uten stans. Nå er jo selvsagt den amerikanske presidenten en “viktig person” uansett hvem det måtte være, men med Trump sklir det langt over i det absurde nesten hver dag. Det er for eksempel vanskelig å bli klok på om han egentlig forstår hvordan toll fungerer. Det er jo til syvende og sist de som kjøper varene som betaler tollen, det vil si de amerikanske forbrukerne. Eksportørene betaler ingenting. Alt de merker er at ting blir mer “tungsolgte” på grunn av en prisøkning de ikke kontrollerer. Hvordan går det an å ikke forstå dette?

For eksempel har Norge en politikk med opptil 250% toll på ost fra Frankrike og andre EØS-land, som fører til at folk må betale 3-400 kroner kiloen for Roquefort og den typen ting, men dette opplegget handler om å beskytte norske osteprodusenters forretningsinteresser. Det er ikke for å straffe Frankrike. Norsk tollpolitikk er veldig selektiv sånn sett og er særlig rettet mot importvarer som ellers ville kunne utkonkurrere våre egne landbruksprodukter, noe som er uheldig innenfor en sikkerhetspolitisk horisont. Man kan mene hva man vil om saken, men argumentene er fornuftige. De har ikke bare kastet terning om saken, trukket på skuldrene og bestemt seg for at de og de landene skal få så og så mye toll på alle sine varer. Det amerikanske opplegget under Trump virker – hva skal man si – noe mer vilkårlig. Du vet. Det vi kaller innfallsmetoden. Hva er planen? Det er vanskelig å tenke annet enn at Trump vet faen ikke hva han driver med. Og det er jo ikke bra når han har såpass mye makt. Det hele er en temmelig deprimerende situasjon.

Samtidig går Trump til fullt frontalangrep på alle institusjonene i det amerikanske samfunnet, som for eksempel The Fed, altså sentralbanken — men det er bare ett av sikkert mange hundre eksempler på skadeverk som det vil ta mange tiår å rette opp igjen, i den grad det overhodet går an. Et svekket USA er sikkert bra for noen, men det er ikke bra at ting skjer så fort og såpass “over stokk og stein” uten at det virker som om det er voksne mennesker tilstede når beslutningene tas. Som alle med mer enn 20 watt hjernekraft kan se: Dette kommer ikke til å ende bra. At det kommer til å gå til helvete er en opplagt sak, men det er mindre klart eksakt hva som vil skje når, hvor og hvordan, samt hvilke ringvirkninger det vil få. Det føles nærmest litt useriøst å snakke om denne mannen med såpass seriøse ord, men hva skal man gjøre? Han er jo totalt utenfor enhver fornuftskontroll. Alt handler om “sjefens følelser” i en administrasjon som ligner mest på organisert kriminalitet — eller mafia, om du vil. Alle er livredde for “bossen” og sniker seg forsiktig rundt i korridorene, når de ikke sitter forsamlet rundt et bord og skamroser Trump så jævlig for hans “geniale ledelse” at en smartere person ville trodd at de kødder med ham. Men sånn er det der borte nå om dagen. Dette har blitt normalisert av både presse og publikum.

 

En klar følelse for hva ordene betyr

Språk har ingen regler, selv om de fortalte oss dette på skolen, haket av for “feil” og den typen ting. Det eneste vi har som ligner en regel er prinsippet om forståelse. Dette bygger på konvensjoner. Eller en felles inneforståelse for hva språket betyr, om du vil. Det går an å ha et “ukonvensjonelt” språk, men da risikerer man å ikke bli forstått av de man henvender seg til. Likevel foretrekker de fleste som liker å lese bøker at forfattere skal være litt interessante på denne måten. Du vet. Tøye grensene litt. Være litt ukonvensjonell, men ikke så mye at det blir ubegripelig.

Forståelse for språk er vesensforskjellig fra tallforståelse. Matematikk er logisk og forutsigbart mens språk er kreativt og fraktalt. Man bruker forskjellige deler av hjernen for å beherske språk og matematikk. Av denne grunn alene vil det neppe noensinne bli mulig å konstruere en “språksmart” datamaskin — mens vi på den annen side kan utføre hvor mange strikt matematiske operasjoner som helst hvis maskinen er kraftig nok. De kalles jo computere, som i gamle dager var navnet på et yrke, nemlig folk som tilbrakte arbeidsdagen sin med å utføre regneoperasjoner med penn og papir, for eksempel i forbindelse med regnskapsføring. Man kan ha en “følelse for språk” som ligner på det å være musikalsk, men hvis man skal legge sammen tall i en kollonne hjelper det lite å være kreativt leken. Det blir enten korrekt eller ukorrekt.

På engelsk snakkes det om AI slop, som jeg er litt usikker på hvordan vi skal oversette, men “slurv” er jo et ord. Mye stoff på nettet blir kalt AI slop – altså KI-slurv – fordi det er ikke bra arbeid uansett hvordan vi måler denslags. Poenget med å bruke for eksempel ChatGPT er jo å “spare tid” eller noe. Slippe å gjøre jobben — eller også slippe å betale noen for å få jobben gjort. Det finnes ikke noe yrke som heter computer lenger fordi alt sånt er forlengst automatisert langt hinsides noen menneskelig kapasitet for å “gjøre matematikk raskt”. Jeg vet ikke hvor eksakt vi befinner oss i løypa nå, men yrket “illustratør” kan også henge i en tynn tråd for tiden. Jeg mener, hva er det enkleste? Å betale noen for å lage en illustrasjonstegning til en oppdiktet historie om noe, eller å bestille en KI-generert illustrasjon? Det virker opplagt hvor dette bærer hen. I ethvert tilfelle hvor det er bra nok med noe slags slurv har menneskene mistet jobben. Imidlertid er det vanskelig å sette fingeren på eksakt hva kvalitet betyr i en kreativ sammenheng. Du vet. “Skapende kunst”. Hva betyr det? Hvordan oppstår det? Det ligger i sakens natur at det uforutsigbare ikke lar seg automatisere.

Slik jeg ser det er begrepet “kunstig intelligens” misvisende. Maskinen er jo ikke intelligent i noen konvensjonell forstand. Den kan bare gjøre “slavearbeid” basert i allerede eksisterende parametre. Eller mye matematikk jævlig raskt, om du vil. En datamaskin av vanlig hjemmetype kan “matematisere” raskere enn tusen mann med penn og papir uten at dette er et tegn på at maskinen er intelligent. Ingen blir imponert over sånt lenger. Jøss for en talentfull maskin. Vi tar det som en selvfølgelighet. Jeg er litt usikker på hva de ser for seg med såkalt AGI – Artificial General Intelligence – som visstnok skal medføre at maskinen “tenker selv” fordi filosofisk/psykologisk sett har jo ikke maskiner noe selv. De er ikke skapninger som oss. De har ingen “egenvilje” som er basert i organisk-biologiske drifter. De verken spiser eller sover. Slik sett har de ingen livsutfordringer, fordi de er åpenbart ikke levende. Imidlertid kan jo folk innbille seg litt av hvert. Det går an å fritt fantasere om nesten hva som helst. Alle vet dette. Følgelig kan folk “menneskeliggjøre” en maskin, gi den et navn, inngå et slags personlig forhold med den og det ene med det andre. Da balanserer man i så fall langs grensen til galskap, men det er ikke vanskelig å se for seg noe sånt heller. Har det ikke vært noen filmer om temaet?

 

Hekta på sukker

Folk har av og til noen pussige reaksjoner når jeg forteller dem at jeg ikke spiser sukker og søte saker. Altså ingen kake, sjokolade og den typen ting. Imidlertid er jeg ikke helt konsekvent. For eksempel bruker jeg noen ganger sukker i mat, som smaksforsterker og/eller “krydder” men ikke mer enn at en kilospose med sukker typisk varer i et par-tre år. Det er forøvrig vanlig i Spania å ha sukker i kaffen og folk synes åpenbart det er rart at jeg ikke gjør dette. Men saken er jo at når man har vent seg av med sukker så er det ikke noe godt engang. Det smaker alt for intenst. Cafè con leche (med melk) er da søtt nok i seg selv? Tanken på å helle noen teskjeer sukker oppi der også er bare frastøtende.

Av alle varer som brukes i store mengder over hele verden står sukker i en særstilling. Man skulle kanskje ikke tro det, men det er en moderne oppfinnelse — som henger nøye sammen med kolonitid, slaveri og alt det der. Sjekk ut historien selv. Det finnes et antall bøker om saken. Sukker er hinsides enhver sammenligning det ondeste landbruksproduktet vi kjenner til, ikke bare i historisk forstand – på grunn av brutaliteten og utnyttelsen – men også på grunn av forurensning og helsemessige konsekvenser. Sukker har ingen nyttige applikasjoner. Vi bruker det bare fordi det smaker søtt, og vår art har åpenbart noen slags innebygget biologisk trang til å oppleve søtsmak.

Det dyrkes og forbrukes idiotiske mengder sukker hvert år. For eksempel spiser vi over tyve kilo sukker per person per år i Norge, noe som er “midt på treet” (tilsvarende tall for Storbritannia, Sveits og Tyskland er mer enn tredve kilo). Det er en ganske drøy mengde, synes du ikke? Sånt er selvsagt ikke bra for helsa. Imidlertid er det så mye penger i jævelskapen at lobbygrupper har klart å flytte oppmerksomheten over på fett i stedet for sukker som den fremste pådriveren for fedme av epidemiske proporsjoner i befolkningen. Visse politikere og andre har prøvd å ta tak i saken gjennom mange år, men sukkerlobbyen er for mektig. Dessuten er jo folk regelrett “narkomant” avhengige av sukker og søtsaker. De føler et sug etter mer og mer av varen. Og hva kan vi observere? De sier at de “har kontroll over forbruket” og behøver verken hjelp eller avvenning. Du vet. Det ordner seg. Det er ikke så farlig. Dessuten er det jo så godt.

 

Vi sitter fortsatt fast i året 1979.

Livets mange trivielle bagateller

Hvilke er de viktige tingene i livet? Jeg antar dette er et relativt spørsmål, men vi kan i det minste fastslå at folk vil typisk begynne å bli ganske utålmodige etter et par dager uten mat. Og hvis de ikke får vann vil de ikke overleve særlig lenge. Teknisk sett kan man – gitt at man ellers er i god form – overleve i mange uker uten mat, men hvis man ikke får vann blir det ikke mange dagene. Du vet. Litt sånn væravhengig. Kroppen består jo for det meste av vann. Mer enn halvparten av et menneskes kroppsvekt, hvis jeg ikke husker helt feil. Vi lærte jo om dette på ungdomsskolen. Husker du noe fra den tiden? Jeg møter forbløffende mange som sier de ikke husker noe fra den tiden, men jeg vet ikke om de lyver – om de så å si har fortrengt minene sine – eller om den mentale harddisken deres virkelig er så fragmentert at de ikke kan sette ting sammen og uttrykke dem med normalt menneskespråk. Hva er det normale i denne saken?

Jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av gymnaset i 1981. Følgelig er det rimelig å si at jeg tilbrakte 70-tallet med å gå på skolen, med ett års margin i begge ender. For noen år siden jobbet jeg sammen med en jypling som sa at hvis du kan huske 70-tallet så er du gammel. Det var et såpass morsomt “statement” at jeg fniser av det ennå. Imidlertid synes jeg litt synd på de som aldri fikk med seg noen tidsalder når det ikke fantes mobiltelefoner og internett. Hva betyr dette for hjernefunksjonen deres? Jeg kan huske at det var omtrent dødsstraff for å bli tatt med en lommekalkulator når vi hadde matteprøver, men dette er visstnok helt normalt ustyr nå. De driver åpenbart med høyere matematikk så de behøver ikke å kunne vanlig aritmetikk lenger. Ganging, deling, brøk og alt det der. Maskinen tar seg av detaljene. Er dette bra? Det vet jeg ikke noe om, men hvis jeg skal gjette så vil jeg si nei. Etter min mening er det alltid bedre hvis man vet hva som foregår “bak kulissene” av såvel de vanlige matematiske operasjonene som hva ordene egentlig betyr.

En kis på fjernsynet sa en gang at “menneskene blir smartere og smartere” men jeg opplever det motsatte. Det er jo ikke nødvendigvis smart å være så avhengig av diverse kunstige hjelpemidler at man ikke klarer å fungere uten dem. Men hva vet jeg? Jeg er jo bare en gammel dinosaur. Alle mine idèer og all min moral er eldgammel. Jeg ville fungert bedre for ti tusen år siden enn jeg gjør nå, med all kunstig intelligens og annet sånt som skal bringe frelse, for ikke å si evig ungdom, skjønnhet og udødelighet. Har menneskene forandret seg? Har vi – eller de andre – oppnådd et høyere trinn på evolusjonsstigen? Det er vanskelig å si noe om, men jeg synes kanskje at folk er mer pysete nå enn noe jeg kan huske fra tidligere i livet. Du vet. Følsomme og spinkle. Men de har i det minste fint hår og staselige klær. Dessuten er de flinke til å stå på måter som tar seg bra ut på fotografier. Det er jo noe. Ikke noe jeg føler at jeg har bruk for – jeg er jo stygg uansett hvilken vinkel man ser meg fra – men sikkert viktig i en tidsalder når alle har kamera og tar bilder av hverandre.

 

Musikalsk sett befinner vi oss fortsatt i 1979.

Gitanes sigaretter uten filter

Alle vet at det er farlig å røyke. Ikke desto mindre er dette noe jeg gjør, men jeg stiller spesielle krav til varen — og hvis jeg ikke kan få disse oppfylt kan det være det samme. Det må være franske Gitanes og de må være uten filter. Er det virkelig noen som tror at filteret på sigarettene betyr noe fra eller til? Så vidt jeg kan se representerer det bare et problem fordi stumpen forurenser. Sigaretter uten filter “forsvinner” mens de med filter blir liggende igjen på stedet til alles store irritasjon. Så langt de miljømessige konsekvensene. Den medisinske siden av saken er noe annet.

Sannsynligvis røyker jeg “ganske lite” til å være såpass hardcore i faget. En kartong varer mer enn en måned. Det er noe variabelt men jeg vil si nærmere to. Jeg har jo ikke noe narkomant forhold til uvanen. Det er ikke noe jeg  ha (hvis ikke går jeg fullstendig bananas), men en slags eksternalisert nytelse som kommer etter og oppå alt annet. Noen ganger vil jeg heller ha sigarer. Det kommer an på dagsformen. Imidlertid har jeg aldri en gang så mye som vurdert å “slutte”. Hva er poenget med det? Jeg liker å røyke. Det er noe jeg gjør. Jeg ber verken om tillatelse eller tilgivelse, men jeg tar hensyn til at mange ikke liker det, så jeg stiller meg ikke opp og blåser røyk i ansiktet deres bare på trass.

Røyking er et sosiologisk interessant fenomen. Selv opplever jeg det som udramatisk, men i løpet av min levetid har jeg sett mange merkelige holdninger til saken. Sannsynligvis er det farligere å puste inn eksosen fra gamle dieselmotorer, men samfunnet har funnet det mer opportunt å gå etter røykere og beskylde “passiv røyking” for ganske mye i overkant av hva som virker rimelig. Det er et problemområde med mange følelser. Siden de ikke klarer å “ta” de virkelige jævlene når det kommer til temaet luftforurensning, så velger de å angripe røykerne ekstra hardt og hatefullt. Jeg påstår ikke at det på noe vis er en helsemessig fordel å røyke, men det virker ikke som det verste problemet menneskeheten har når det kommer til forurensende virksomhet heller. Det er hva det er. Ikke noe jeg vil anbefale folk å begynne meg hvis de ikke allerede er befengte med vanen, men heller ikke noe hysterisk stordramatisk som fortjener mye oppmerksomhet.

 

Vi befinner oss fortsatt i året 1979…

 

Det vemmelige naziavskummet lyver og bløffer som de alltid gjør

Saken er ikke diskutabel. Folk får ikke idèene sine fra det ytre rom, eller via andre mystiske prosesser, alt handler om en formalisert diskurs hvor visse ting blir fremstilt som normale. Det er normalt å “kritisere muslimer” på nesten eksakt den samme måten som det var normalt å “kritisere jøder” for hundre år siden. De samme typene gjør de samme tingene. Det finnes ingen overraskelser i dette bildet, selv om enhver enkeltepisode kanskje kan være både dramatisk og sjokkerende. Opplegget er velkjent. Ved dette tidspunkt vil naziavskummet sutre og klage over hvor urettferdig det er at de assosieres med morderne som de selv etterspør med propagandavirksomheten sin. Det finnes ingen overraskelser her. Alt dette er deprimerende forutsigbart. Alle har sett det mange ganger før. Så hvor lenge skal de late som ingenting?

Jeg har ingen svar. Jeg vet ikke hvordan man skal løse slike problemer. Det er en jobb for politikere som har en viss sans for realisme og praktisk moral. Alt jeg kan si til naziavskummet er at hvis du kommer så nær meg at jeg kan gripe deg så vil jeg knekke nakken din som en fyrstikk med bare èn hånd. Det vil ikke engang ta så mye som et sekund. Dette er ikke alvorlig ment, selvsagt. Hahaha. Jeg bare spøker og tuller nå. Ikke sant? Herregud. Folk må jo tåle en spøk, og dessuten så er ytringsfrihet et hellig prinsipp. Ikke sant? Vi er alle venner og vi spøker og tuller hele tiden. Hahaha. Sånn er det å være jovial. Skal vi ikke bare gå en tur rundt hjørnet og snakke om saken? Du vet. Bare du og jeg. Det ordner seg sikkert for oss begge. Ikke vær nervøs. Vi tuller jo bare. Ikke sant? Se meg inn i øynene så skjønner du hva som kommer.

Det finnes ingen vei til tilgivelse for naziagitatorer. Du har valgt din vei og du vil få din lønn. Spørsmålet er bare om du vil få det fra dine egne eller fra noen andre. Noen nåde blir det uansett ikke snakk om. Forstår du ikke dette? Forstår du ikke hva slags krefter du tukler med? Det spiller uansett ingen rolle. Judas vil få sin lønn. Forræderen vil få alt han fortjener og sikkert en bonus også. Du vet. Han som sviker alt hva det betyr å være en oppegående og sindig nordmann som bryr seg om det samfunnet han lever i. Er det deg? Har du det travelt? Er du redd? Jeg pisser, driter og spyr på deg. Deretter sparker jeg deg til du blør fra alle kroppsåpninger. Vi har hatt nok av sånne typer i Norge. Du kommer ingen vei med din giftige ormstunge. Gå din vei, kom aldri tilbake og hold for alltid kjeft heretter. Bare slik kan du overleve.

 

Romantiske forhold til ikke-menneskelige entiteter

En japansk mann skal visstnok ha inngått lovformelig ekteskap med en dukke. Jeg vet ikke noe om dukkens attributter og fysiske beskaffenhet og ønsker forsåvidt heller ingen detaljer om samlivet deres, men jeg har vondt for å ta dette alvorlig. For det første: Registrert og formelt korrekt ekteskap? Seriøst? Jeg vet at mange inisterer på at ekteskap bare skal kunne inngås mellom en mann og en kvinne, som blir en litt for drøy innblanding i andre folks romantiske livsstilsvalg, men det virker kanskje rimelig å forlange at det må være to mennesker, som er av myndig alder og forstår hva de gjør. Man bør ikke kunne gifte seg med verken hest, hund eller kanarifugl — langt mindre dukker, kaffekopper eller chatbots. Hvilket bringer oss til et kinky problem i tiden: Folk som forelsker seg i et dataprogram.

Det er litt omdiskutert om mental sykdom foreligger latent hos de som mister vett og forstand på grunn av databruk – altså at maskinen fremkaller noe som allerede fantes i pasienten – eller om det vi kan kalle computerindusert psykose er et selvstendig fenomen som kan ramme alle som ikke har et robust mentalt immunforsvar. Etter alt å dømme virker det som om det sistnevnte er saken. Oppegående folk helt uten noen bakgrunnshistorie med mentale lidelser har mistet grepet og falt inn en psykotisk tilstand på grunn av sin “kommunikasjon” med ChatGPT og lignende maskiner. Ofte har det foregått ved at pasienten først brukte tjenesten til diverse “matnyttige” ting som regnskap, oppsett av brev og så videre, men så har de ved et tidspunkt bevegd seg inn i filosofiske tema og maskinens RLHF-funksjon – Reinforced Learning by Human Feedback – har manifestert seg som skamløs ros og smiger av pasientens “fantastisk smarte idèer”.

Det er en velkjent menneskelig svakhet at vi ønsker å tro på positive tilbakemeldinger. Du vet. Ting som handler om hvor bra man ser ut, hvor morsom og interessant man er, hvor intelligente tanker man har, og så videre. Dette har til enhver tid vært den typiske inngangsportalen for svindlere og andre som ikke vil deg vel. Jeg mener, hvor mange historier har du hørt om typer som i førstninga var sjarmerende forførere, men som etter noe tid snudde på flisa og ble til psykopatiske overgripere? Opplegget er velkjent og gjentar seg gang etter gang. Alle liker jo å møte sånne som er morsomme, høflige, oppmerksomme og generøse. Tenk over saken. De selskapene som eier og drifter kunstig intelligens tjener på at du bruker så mye tid som mulig på produktet deres. Og alle vet at mennesker er svake for smiger. Regnestykket burde ikke være alt for vanskelig. Det er jo allerede slik at RLHF-automatikk strømlinjer hva slags reklame man utsettes for på grunn av hva slags tema man søker etter og nettbruken forøvrig, slik at det er bare det logiske “neste trinn på stigen” når en chatbot baner seg vei inn i psyken din gjennom å si alt sånt som du har lyst til å høre.

Vendepunktet er generelt sett når man føler at det er noe spesielt som foregår. Når maskinen kommer med “sannheter” om deg og din rolle i verden, som i kognitiv metodikk ligner på sånt som gjør at folk faller for en kult, eller noen annen slags psyko som sakte men sikkert isolerer dem fra famile, venner og sosialt nettverk forøvrig. Du vet. Sånne som man danner en hemmelighet sammen med. Noe som de andre ikke kommer til å forstå. Det kan bli hvor ille som helst, hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet om “latente mentale lidelser”. Jeg er selvsagt en aldeles forferdelig fæl jævel – og jeg har aldri påstått noe annet – slik at i mine øyne er nesten alle mennesker for psykiatriske katastrofeområder å regne. Det skal lite til for å påvirke dem. For eksempel har folk sjelden eller aldri god kontroll på sine egne angstobjekter. I forhold til en gjennomsnitts LLM – Large Language Model – er de like sjanseløse som en harepus overfor en leopard. Det ender ikke bra for dem. Når jeg kaller folk evneveike troll så er ikke dette noe jeg sier for å være slem, det er en observasjon av objektive forhold. Det er så ekstremt usannsynlig at noen man møter tilfeldig på gata skal ha kontroll over sine egne mentale funksjoner at det i praksis er umulig. Det skjer aldri. Folk er fulle av trass, angst og ondskap. Dette gjør dem til forutsigbart enkle ofre for en manipulerende entitet, om så dette er et annet menneske eller en maskin.

Jeg kan egentlig ikke si noe annet enn hva jeg alltid sier: Folk må selv ta ansvar for næringsopptaket sitt, både i fysisk forstand – altså sørge for at de får skikkelig mat – og på det mentale området. Det foregår nokså mye av hva jeg vil kalle usunn omgang med telefonen og mange får jo regelrette abstinenssymptomer hvis de ikke sjekker “hva som skjer” på de sosiale nettverkene og alt det jåsset der, opptil flere ganger i timen. Sånn har det blitt. Nesten ingen er så robuste som de innbiller seg. Selvsagt kan vi flire av de som tror de er i en romantisk relasjon med en kunstig intelligens, men samtidig er dette dypt bekymringsverdig. Små barn har noen ganger “innbilte venner” som de snakker med og tar på ramme alvor, slik at dette er sannsynligvis et talent som mennesker har, selv om de ikke bruker det. Det er i det hele tatt mye vi ikke vet om “sinnets mysterier” og alle voksne mennesker har sikkert opplevd at noen i deres nære omgangskrets har mistet vett og forstand, noen mer permanent enn andre. Hvorfor sånt skjer er vanskelig å si noe generelt om. Hvert tilfelle er unikt i den samme grad som alle individer er unike. Likevel kan vi kanskje trekke ut noen elementer som handler om tro, eller ønsket om å tro. Du vet. Den gamle fantasien om at “vi er noe mer enn bare toskete aper” selv om vi ikke har noen bevis som støtter denne påstanden. Tvert imot vil jeg påstå at alle kan åpne øynene sine og se på den verdenen vi har skapt for oss selv. Er dette atferden til en intelligent skapning? Jeg tviler på det. Og noe mer er det ikke å si.

 

Vi fortsetter med enda mer koselig visesang fra året 1979.

Seriøse mennesker bruker ikke flip-flops

Her om dagen så jeg en kis som kjørte motorsykkel. Jeg vet ikke hva slags. En eller annen “riskoker” — men det er ikke poenget. Saken er at han hadde på seg shorts og flip-flops. Herregud. Min egen erfaring med tohjulinger er begrenset, men jeg vet nok til å tenke at det der er ikke bra hvis man må sette ned foten på grunn av noe som oppstår. Du vet. Ting skjer. I trafikken har man forsåvidt kontroll over sitt eget kjøretøy – ihvertfall ideellt sett – men det kan være vanskelig å beregne hva alle de andre idiotene finner på. Plutselig må du reagere raskt. Og hva om noen kjører på deg sånn at du velter med motorsykkelen din? Sånt skjer noen ganger. Da er det en fordel å ha bra beskyttelse.

Men nok om det. Saken faller beleilig sammen med en greie de hadde om flip-flops på fjernsynet. Det anbefales på et generelt grunnlag at man bruker bedre fottøy når man er ute og går gatelangs. Det finnes egne fotleger som har sterke meninger om sånt på et faglig grunnlag. Selv er jeg såpass feig at jeg bare bruker “tåsandaler” innendørs, fordi det er ekkelt å gå på kalde gulv med bare føtter. Jeg liker ikke sånt. Men hvis jeg skal ut på gata holder det ikke med noe som er “enkelt”. Jeg vil ha solide sko – eventuelt boots – med snøring. Noe som sitter bra og som ikke faller av foten nesten uansett hva jeg gjør. Hva kan jeg si? Jeg er en pyse. Jeg tenker “sikkerhet” foran alle andre hensyn. Føttene er en svært sårbar del av kroppen og det er jævlig irriterende hvis man skader dem på noe slags vis.

Verden er full av svimle typer som åpenbart ikke har tenkt grundig gjennom noe som helst. Alle vet dette. Heldigvis er sånt for det meste ikke mitt problem — selv om jeg har mye førstehjelpstrening og “hjelpeplikt” dersom jeg havner midt oppi noe som krever inngripen. Men da må det jo “være noe”. Jeg vet ikke om trafikkpolitiet pleier å stanse folk som kjører motorsykkel med åpenbart mangelfullt sikkerhetsutstyr, ihverfall ikke her i Spania, men de burde kanskje gjøre det. Gi slyngelen en bot som svir litt. Saken er jo at det er ikke bare dem selv det går ut over hvis de skader seg. Andre vil også bli blandet inn slik at de må bruke tid på å stabilisere situasjonen, kontakte nødetater og det ene med det andre. Det er best for alle hvis folk er i stand til å “hjelpe seg selv” og tenke før de utsetter seg for unødig risiko. Som alle vet kan ting skje jævlig raskt, og balle på seg langt hinsides noe de trodde på forhånd. Jeg tipper at de ser mye rart komme inn på sykehusenes akuttmottak, hvorav en stor andel sannsynligvis fremstår som “unødvendig”.

 

Vi avslutter med litt kosete pomusikk fra det herrens år 1979.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top