Kategori: Blogg

Referanse (video fra YouTube): De. Hugh Thomas om Göbleki Tepe

Selv har jeg “alltid” holdt den overbevisning at hensikten med imponerende byggverk er å imponere folk. Jeg mener nå i dag like så mye som i historisk sammenheng. Hvorfor bygge gigantiske strukturer på grensen av det fysisk mulige? Det behøver ikke å være noe “mer” enn fordi det blåser bakoversveis på alle som står der og ser på dem. For eksempel sier alle som har besøkt pyramidene i Egypt at bare tilstedeværelsen av disse byggverkene gjør et dypt inntrykk. Det samme skjer med alle som besøker imponerende strukturer: De blir imponert. Og dette er hele poenget med greia. Fra og med den gangen det bare var en vanvittig idè i noens hode og frem til dagens turister som står i kø og kjøper souvenirer, tar selfies og snakker om inntrykkene sine i etterkant. Alle har en rimelig god fysisk forståelse av hvor mye stein veier, slik at når de sammenholder det kroppen deres vet med hva slags teknologi folk (ikke) hadde på den tiden da tingene ble bygd så skaper dette visse fantasier og “bilder i hodet” om store folkemengder og mye hardt arbeid.

Men så har vi en kontingent av individer som ikke tror på det som hevdes innenfor “mainstream arkeologi” men som har sine egne og tildels veldig forskjelligartede forklaringer på det de ser. Du vet. Pyramidene ble bygget av romvesener og den typen ting. Eller at det må ha eksistert en teknologisk avansert høykultur i forhistorisk tid, for hvordan skulle vel ellers de primitive skapningene som befolket Egypt, Mesopotamia, Mexico, Peru og ellers i verden ha fått til å stable sammen så imponerende byggverk? De hadde jo ikke engang ordentlig håndverktøy av metall. Nei, det er noe som ikke stemmer med dette bildet. De må ha hatt maskiner og avansert teknologi. Dette er det ganske mange som tror veldig sterkt på og de hevder at “skolearkeologien” er en sammensvergelse som holder sannheten skjult for folk. Hvorfor det eventuelt skulle være slik har de ikke noe svar på. Sånn er det bare. De som protesterer er en del av konspirasjonen. De får sikkert betalt av myndighetene og andre (George Soros?) som har interesse av å skjule sannheten for folk flest. Fatteru? Sånne typer dukker til stadighet opp i “alternative media” som for eksempel det hasjpsykotiske prateprogrammet hans Joe Rogan, som når ut til sikkert flere titalls millioner evneveike troll med – som amerikanerne sier – shit for brains.

Det finnes en kis som heter Graham Hancock og han har skrevet mange bøker som har kommet i opplag på millioner, slik at han har blitt rik på greia — altså fantasien om at det har eksistert en teknologisk høykultur her på planeten for lenge siden og at denne ble utslettet av “den store flommen” eller noen annen slags naturkatastrofe, gjerne tilknyttet velkjente anomalier i klima og temperatur så som yngre dryas – perioden er oppkalt etter en blomst – fra 12.800-11.600 år siden, som Hancock noen ganger (men ikke alltid) sier hendte på grunn av et asteroidenedslag på Grønland (som er en ganske populær “alternativ tanke” i disse kretsene). Er det overhodet teoretisk mulig at det har eksistert noen slik høykultur som hadde elektrisk kraft og avanserte maskiner? Det korte svaret er nei. Vi har nokså god oversikt over menneskehetens utviklingshoistorie over de seneste 2-3 millioner år, selv om det er mange store hull som mye rart kan puttes inn i. Hvis det hadde eksistert “noe” – og da mener vi noe annet enn mennesker – for si hundre millioner år siden, eller et tilsvarende stort tall, så ville det ikke finnes noen fysiske spor etter disse (på grunn av geologiske prosesser) men selv da ville vi ha funnet et “bånd” av usedvanlige kjemiske stoffer i stein og sedimentære avsetninger. Vi finner ikke noe slikt. Det er ingen spor etter noe som helst som engang kan ligne på det Hancock og hans disipler hevder. Dessverre. Det ville jo selvsagt ha vært veldig spennende om vi fant spor etter en avansert høykultur som senere forsvant, men det eneste vi finner er “den samme gamle historien” om stadig tiltagende kompleksitst i sosial organisering og redskapsbruk.

Vi avslutter med en gammel klassiker fra den gangen folk måtte være flinke til å spille.

Ifølge visse spesialister – de er trøndere fra uti distriktene – har literprisen på hjemmebrent holdt seg konstant over de siste tredve årene. Du må regne med å betale fra 1000 til 1500 kroner for en femliters kanne, litt variabelt i forhold til når det er, hvor du befinner deg, og ikke minst hvem du kjenner. Dette er litt interessant, fordi i løpet av det samme tidsrom har samfunnets konsumprisindeks – ifølge Statistisk Sentralbyrå – steget med 90-100 prosent, noe som i praksis betyr at alle tings gjennomsnittspriser skal ha doblet seg. Jeg vet ikke hva vi skal forklare dette med. Sedvane? Kostnadene forbundet med produksjon av for eksempel 1000 liter hjemmebrent har sannsynligvis fulgt konsumprisindeksen. Jeg er ingen ekspert men jeg tipper vi snakker om en pall med sukker og en sekk med gjær. Vannet kommer gratis fra springen og ellers går det vel med noen kilowattimer med strøm i selve kokeprosessen. Alt dette må ha blitt dyrere, men likevel koster den ferdige varen det samme. Det er jo så man må klø seg i hodet og spørre hvorfor.

Innenfor økonomisk teori snakkes det om priselastisitet, altså i hvilken grad prisen kan “strekkes” før du taper kunder og opplegget ditt kollapser. Kanskje prisen på ulovlig sprit allerede er makset ut? Litt hoderegning rundt saken antyder jo at produksjonskostnadene per liter ferdig vare bør ligge på omtrent tyve kroner — slik at en salgsverdi som holder tigangen skal være tilstrekkelig fortjeneste for selv de grådigste blant oss. Hva kan vi sammenligne dette med? Det første jeg kan komme på er merkevarer, for eksempel visse sko, håndvesker og denslags som er helt hinsides fette dyre bare fordi de heter Hermès eller Louis Vuitton. Altså keiserens nye klær, om du vil. Enten vi snakker om hjemmebrent eller merkevarer dreier det seg med andre ord om rusmidler, selv om de har litt forskjelligartede virkninger på de respektive misbrukerne. Hjemmebrent brukes åpenbart som all annen alkohol – ofte som stemningsskapende element i sosiale samlinger – mens en dyr merkevare får ihendehaveren til å føle seg viktigere, smartere eller på andre måter bedre enn andre. (Alkohol kan forsåvidt også brukes på denne måten, men det har helt andre resiproke egenskaper. Det er nesten ingen som misunner en fyllik mens mange ser på folk som har dyre merkevarer og skulle ønske at det var dem selv.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen ganger filosoferer jeg litt rundt hvorfor jeg skriver på den måten jeg gjør, men for det meste godtar jeg bare meg selv slik jeg er. Det er en legning. Jeg har jo alltid hatt et slags behov for å drodle og surre med språk og setninger, rim og “meninger”. Sånn er det bare. Noen spikker, andre strikker, mens mange går på tur. Selv har jeg en tendens til å danne språklige strukturer i hodet, hvorav bare noen får i ganske begrenset grad lar seg overføre til en skriftlig form, men jeg har blitt “flinkere” sånn sett ettersom jeg har blitt eldre. Du vet. Enten oppnår man flyt med en greie man holder på med eller så slutter man med det. Hvorom allting er, her er et litt interessant spørsmål: Er diktning noe vesensforskjellig fra skrivning? Hvis du tenker over saken virker det jo opplagt at før du kan skrive en historie så må du “komponere” den i hodet. Jeg har aldri hørt om noen som “skriver direkte” uten å fundere rundt formuleringer og undersøke faktaforhold som man beskriver. Det nærmeste jeg kan komme på er den spesialistgrenen av japansk kalligrafi som heter sumi, hvor greia er å “dikte mens du skriver” for eksempel innenfor formen haiku eller noe annet. Jeg holdt på litt med dette selv for mange år siden, men det blir jo noe annet med det latinske alfabetet enn med japansk kanji. Selve utformingen av bokstavene følger en annen logisk rytme. Betyr dette noe? Hvem vet. Sånn er det bare.

Vi avslutter med litt klassisk progressiv musikk fra gullalderen.

Det er aldri noe spørsmål om mennesker er fulle av frykt, hat og aggresjon; bare om hvor de har parkert disse følelsene. For en psykolog eller andre som er godt kjent med menneskesinnets egenskaper er det ikke vanskelig å liste det ut av dem gjennom noen terapisamtaler. Før eller siden kommer det alltid på bordet. Alle har “noen” som de har hengt disse bjellene på. Du vet. Selveste fienden. Det stedet fantasien henvender seg til når de skal navngi hvem eller hva som er farligst, mest truende, årsaken til alt som er galt og den typen ting. Det er ikke normalt å kunne forklare dette på noen særlig detaljert og sammenhengende måte, men de fleste kan likevel oppgi noen “rasjonaliseringer” som gir mening for dem selv. Dette er et litt interessant studieområde hvis du ønsker å forstå noen. Hvor har de gjemt styggedommen sin? Og har de gjemt den så godt at de ikke engang selv vet hvor den befinner seg?

Politisk svartekunst handler om å manipulere folks negative følelser og etablere “tillatelsesstrukturer” for hvem du har lov til å hate og banke opp ustraffet. Sånn har det alltid vært. Vi kan være banale og nevne nazistene eller vi kan være mer spissfindige og peke på Tiberius og Gaius Gracchus i Roma på 200-tallet før vår tidsregnings begynnelse, som ifølge legenden “mente det godt” men som i realiteten satte igang urolighetene som førte til republikkens sammenbrudd og keiserdømmets innledning fra og med Cæsar. Uansett finnes det historiske linjer som kan – og kanskje bør – trekkes opp mellom fortidens og nåtidens populisme. Selvsagt kan opphissede folkemengder brukes som et våpen, men det er mildt sagt å “leke med ilden” fordi ingen vet hvor tingene vil lande. Vi lever i en tid når folk oppfordres til å “hate nedover” og gå løs på innvandrere i stedet for å fokusere på de mye vanskeligere realitetene med klima og rovkapitalisme. Vi kan gå noen runder med diskusjon om Johan Herman Wessel var norsk eller dansk, men han var uansett den som skrev det satiriske diktet om smeden og bakeren som senere har blitt et populært uttrykk for “bekvem urettferdighet” — fordi noen må jo straffes, men ikke de som er med på å gjøre livet ditt bekvemt. Ta noen andre.

Vi avslutter med en runde konservativ svartmetall fra Polen.

Det er jo en føkkings selvfølge at maten jeg lager er god. Det er nemlig dette jeg liker. Hvorfor skulle jeg gidde å lage mat som ikke er god? Det gir ingen mening. Jeg ser heller ikke helt hvorfor jeg skal “mislykkes” med noe. Eller rettere sagt, dette forekommer noen ganger, når jeg driver og eksperimenterer med ting jeg ikke kan, men selv da er det allerede ett av mange mulige akseptable resultater. Du vet. Når du feiler med noe så lærer du jo noe. Neste gang feiler du bedre, på en annen måte. Og sånn fungerer evolusjonen. Etter å ha holdt på og tukle med noen ting i noen år bygger du erfaring slik at resultatene optimeres, arbeidsprosessen strømlinjeformes og det ene med det andre. Alle vet hvordan dette funker. Det er bare et spørsmål om øvelse, øvelse og enda mer øvelse. Etterhvert sitter det.

Hovedårsaken til at folk bør ta seg bryet med å lære kokekunst er at da får du kontroll over hva slags næringsstoffer du tar til deg i hvilke mengder. Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å spise sunt. Samfunnet er tjokk fullt av all slags useriøs mannskit som folk spiser — mest fordi de ikke vet bedre. Det burde vært definert som kriminell virksomhet å fremstille og selge slike ting som suppeposer og buljongterninger. Det ødelegger kroppen din. Seriøst. Du  merker selvsagt ikke noe akkurat der og da, men over langen så bygger det seg opp. Det er en forgiftning som skjer så sakte at det nesten er umerkelig og salgsargumentet disse produsentene bruker er at det er “enkelt”. Du slipper å gjøre jobben. De snille kapitalistene – som bare vil deg vel – har nemlig allerede gjort alt det tunge arbeidet, slik at du kan være et åndsvesen som ikke behøver å drive med simple arbeiderklasseaktiviteter.

Nå finnes det riktignok seriøse mennesker som fremstiller brød, ost, smør, vin, skinke, øl – og mye annet – og man bør så definitivt lete opp disse og handle med dem, men det finnes også den typen mennesker som uten å nøle et øyeblikk vil redusere kvaliteten for å øke profitten hvis dette er noe de kan gjøre uten å tape markedsandeler. Deres beste sjanse for å maksimere sin egen fortjeneste er å passe på at kundegrunnlaget deres holdes nede i uvitenhet. Når folk begynner å lære noe om biologi, ernæring og organisk kjemi vil de jo protestere og avvise den giftige mannskiten som produsentene oversvømmer markedet med. Dette gjelder særlig kjøttprodukter. I den ene enden har du uhyrlig dyremishandling og i den andre enden har du direkte overgrep mot forbrukerne. Og alt handler om å tjene penger for firmaets aksjonærer. Vi har en uholdbar situasjon i forhold til både klimaspørsmål og ernæringspolitikk. Det er så du må lure på hvor lenge det går an å fortsette på denne måten — og hvordan vil vi forstå at ting har gått for langt?

Vi avslutter med den nye singelen til en av premissleverandørene for sjangeren deathcore.

Midt oppi alt annet som foregår har det skjedd utrolige ting i Himalaya. Jeg mener, det er selvsagt mye som handler om norsk landesorg fordi kongen døde – det er en av historiene som går på høy rotasjon i de spanske fjernsynsnyhetene – men jeg vet ærlig talt ikke hvor sørgelig jeg vil si at det er. Dødsfall er jo alminnelig blant nitti år gamle menn. Det er grimt men også normalt. Sørgelig – for meg – er mer sånn typisk når yngre mennesker omkommer, fordi de hadde så mye liv igjen i seg og så mange ting de ennå ikke hadde sett og gjort. Imidlertid har jeg ikke tenkt å diskutere saken med noen. Det finnes jo ingen oppskrift på hva som er en “korrekt” reaksjon på nyhetene om noens bortgang. Det er bare at ting ser annerledes ut for meg når dødsfallene bærer mer preg av brå ulykke enn av “naturens normale gang”.

Så hva har egentlig skjedd i Nepal? Det jobbes fortsatt med å utrede og klarlegge situasjonen, men ved dette tidspunkt ser det ut som at en isbre kollapset og falt noe sånt som tusen meter ned i en elvedal slik at det ble dannet en demning for en stund. Når så denne etterhvert bristet så kom det en “innenlands tsunami” nedover i denne elvedalen, med en tykk suppe av is, vann, stein, sedimenter og diverse gjenstander som ble plukket opp etterhvert. Bildene er utrolige. Det går ikke an å overleve hvis man blir truffet direkte av denne flodbølgen — som har etterlatt seg et flere meter tykt lag av slimete gjørme etter at ting har roet seg igjen. De har allerede funnet mange døde men fortsatt er tusenvis meldt savnet, antatt omkommet i dragsuget. Broer og bygninger ble vasket bort som om det var leketøy, så det har vært krefter i sving der borte. Det som kommer nå er selvsagt en ryddejobb fra helvete. Det vil sikkert ta månedsvis.

Flodbølgen i Nepal lignet en oppjustert og mye kraftigere versjon av bilder vi har sett mye av her i Spania gjennom flere år nå. Det har kommet idiotisk mye nedbør på kort tid i landskapstyper som smalner til og danner “traktformede” løp for vannmengdene. De hadde en sånn episode i Kilkenny i Irland også, hvor statskanalen RTE meldte at det hadde sammenheng med kraftig tørke i forveien, slik at det var dannet “hard jord” som ikke tok til seg vann og de enorme nedbørsmengdene som kom på bare noen timer der dannet derfor flodbølger. Selvsagt ikke i samme skala som i Nepal, men nok til at biler og andre store ting ble vasket bort og blandet sammen med alskens annet skrot i svære hauger her og der. Du vet. Hva som nå er vanlig søreuropèisk uvær. De var litt skremt fordi det skjedde i Irland, men folk har vent seg til at sånt skjer om høsten og vinteren i Spania — særlig langsetter kysten av Middelhavet, som med sine høye overflatetemperaturer leverer betydelige mengder energi til stormdannelsene. Været har snudd litt i Spania og høsten er i anmarsj. Det betyr i praksis at vi går fra sommerens brannsesong og over i vinterens flomsesong.

Vi avslutter dette med litt klassisk “black’n’roll” fra Belgia.

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.»

(Veitrafikklovens paragraf 3, sitert fra Lovdata)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det finnes en kategori av videoer på YouTube som viser samlinger av små klipp hvor folk tabber seg ut, snubler, tryner, kræsjer bilen sin og den typen ting. Det generiske navnet er fail videos. Hva kan vi lære av dette? Først og fremst at det spiller faen ingen rolle om du selv følger reglene og gjør alt riktig, fordi plutselig kan det komme en eller annen brødgjøk som bare ploger inn i kjøretøyet ditt med stor fart. Du vet. Folk som mister kontrollen eller som aldri hadde kontroll til å begynne med. Om ikke annet så dokumenterer fail videos en god del av denne typen ting. Noe av det er fader meg bent frem skremmende. Er det fyllekjøring? Det er vanskelig å forstå sånne som befinner seg mange mil unna ethvert rimelig samsvar mellom “fart og forhold” — som det jo er trafikkopplæringens jobb å trene opp folk til å forstå, akseptere og etterleve etter beste evne.

Generelt sett er det å si at dersom det blir tatt ut tiltale mot deg basert i Veitrafikklovens paragraf 3 så kommer du til å bli dømt. Jeg mener, se på teksten. Det er jo temmelig vagt og de har gjort det slik med vilje. Poenget er å ha en paragraf som kan anvendes på nesten alt, med relativt lav bevisbyrde for påtalemyndigheten. Alle vet jo at det finnes idioter som ikke burde ha lov til å ferdes i trafikken fordi de sosiale egenskapene deres er ikke-eksisterende og det virker ikke som om de har noe begrep for hva det betyr å ta hensyn og så videre. De bare jåsser i vei — og så går det selvsagt galt på den verst tenkelige måte ved det dårligst passende tidspunkt, med alle mulige slags ubehagelige konsekvenser for alle som var så uheldige å befinne seg i nærheten mens idioten gjorde seg fortjent til navnet sitt. En del av de videoene som ligger ute på nettet er jo fader meg så cringe at man bare må holde seg for øynene og stønne.

Da jeg tok lappen på lastebil sa de at når folk kommer inn i denne prosessen så kjører de stor bil som om den var liten, men etter at de er ferdige med trafikkutdanningen så kjører de liten bil som om den var stor. Det viser seg at dette var en sann påstand, ihvertfall for mitt vedkommende. Jeg hadde en ganske dramatisk endring av kjørestil etter at jeg ble ferdig med klasse C. Det er vanskelig å beskrive det på en kortfattet måte, men det handler mye om “beredskap”. Du kan ikke ta det for gitt at de andre trafikantene følger reglene og “kjører normalt”. Av rene sikkerhetshensyn er det faktisk bedre å regne med at de er fullstendig fette evneveike og ikke har selv det minste snev av kontroll. Det handler ikke om hvem som “har rett” men om å gjennomføre kjøreturen din uten skade og forsinkelse. Derfor er det best å “gi vei” når noen ser ut til å ha det travelt og ikke engasjere deg i sånne som oppfører seg brutalt og provoserende mot de andre trafikantene. Selv om du ikke akkurat der og da kjører lastebil så bør du likevel “late som” dette er hva du gjør. Du vet. Det handler ikke om deg og følelsene dine, men om sikker trafikkavvikling på en måte som lønner seg over langen.

Vi avslutter med selveste motivasjonssangen for all ferdsel langs motorveier.

Riksspråket spansk er historisk sett basert på den nord- og sentralspanske dialekten kastiljansk, som har fortrengt andre språk- og dialektgrupper. Det regnes i dag som morsmål for nær 73 prosent av befolkningen. I de autonome regionene Catalonia (Cataluña, Catalunya), Galicia og Baskerland (Euskadi, País Vasco) er henholdsvis språkene katalansk, aranesisk, galicisk og baskisk offisielle skrift- og undervisningsspråk i tillegg til spansk.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det kommer til fremmedspråk synes jeg at engelsken min er “rimelig god” i den forstand at det nesten aldri skjer at jeg ikke forstår hva de sier, selv om dialekten kan være ganske eksotisk – type Sør-London, Skottland med flere – og jeg har egentlig bare opplevd engelsken de snakker i Glasgow som noe henimot ubegripelig. Til mitt forsvar må det sies at ikke engang andre briter skjønner denne dialekten. Du kan liksom høre at det er en slags engelsk, men der stanser det. Jeg er nødt til å be dem om vennligst å snakke sakte og tydelig, ellers går dette ingen steder. En interessant kuriositet er at det lokale språket – i likhet med de lokale innbyggerne – kalles Glaswegian, som ligner på Norwegian fordi opprinnelig kommer det fra stedsnavnet Galloway (som er strukturelt likt Norway) og det var først kalt Gallowegian, men så kom forfatteren Walter Scott med sin roman Rob Roy i året 1817 og der brukte han ordet Glaswegian, som så senere har festet seg i dagligtalen fordi det liksom ruller lettere av tungen enn det teknisk mer korrekte alternativet Glasgowian. Men nok om det. Saken er at engelsken min for det meste fungerer på et nesten “innfødt” nivå. Det samme kan vi dessverre ikke si om verken tysken, fransken eller spansken min. Jeg er beste fall på et lite barns nivå.

Hva angår norsken min så opplever jeg den som “tilfredsstillende” Det hender jeg må “lete etter ord” men vanligvis ikke. Ordforrådet dekker de fleste behov jeg måtte ha og formuleringene går på skinner. Vi kaller dette flytende språk — og engelsken min henger ikke særlig langt etter, selv om det i utgangspunktet er et fremmedspråk. Da jeg var i USA trodde mange at jeg var britisk, fordi jeg snakker “oxforddialekt” (også kjent som queen’s english) og bruker snobbete ord (som også på norsk), men ingen brite har noensinne trodd at jeg var britisk. Der gjettet de på sørafrikaner. Herregud. Folk fra Sør-Afrika har jo en slags “britisk” vending i engelsken sin og det er faktisk ikke så mange av dem som reiser på besøk til Storbritannia, så jeg kan se poenget, men det grenser oppimot å være en fornærmelse. Kall det fordommer, men det er jo slik at sørafrikanere – ihvertfall de hvite – som en hovedregel er dårlige mennesker. Kall det miljøskader. Folk blir preget av både historiske og dagsaktuelle sosiale forhold der de bor — og Sør-Afrika har et betydelig antall skjeletter i skapet sitt. Uansett hva slags type du selv er så vil du jo bli preget av stereotypene der du bor. Hva er for eksempel “typisk norsk”? Jeg beskriver ofte meg selv som “typisk norsk” både av utseende og i atferd, men det er selvsagt litt ullent hva eksakt dette betyr. Likevel vet jo alle at det betyr noe annet enn “typisk svensk” eller “typisk dansk”.

Spansken min har blitt mange størrelsesordener bedre siden jeg flyttet til Spania – Viva El Bierzo!  – men jeg kommer for eksempel aldri til å uttale ordet chorizo med lespelyd. Det virker ikke naturlig. Jeg er jo ikke lespisk. Søramerikanere har heller ikke denne sære s-lyden som dukker opp her og der uten at jeg skjønner helt hva mønsteret er. Derfor er det like greit å la være. Selv synes jeg at jeg kløner fælt med språket, men folk er jo hjelpsomme så det ordner seg som regel. Jeg kom meg gjennom hele den byråkratiske prosessen med å registrere seg som “fastboende utlending” og som alle sier: Det spanske byråkratiet er faen ingen spøk. Jeg kan med andre ord si meg fornøyd med akkurat den bøygen. Når det kommer til vanlig hverdagsbruk så funker det greit nok, men jeg vil ikke klare meg bra i noen filosofisk diskusjon. Sannsynligvis er jeg på språklig nivå med en 5-6-åring som i tillegg kanskje har noen lærevansker. Jeg vet ikke. Det er håpløst langt igjen til jeg snakker like bra spansk som engelsk. Kanskje vil det aldri skje. Saken er at jeg har følt meg selvsikker i forhold til engelsk språk i over førti år, mens spansk er noe jeg begynte å lære først nå nylig. Faktisk var det noe jeg bestemte meg for å begynne med under nedstengningsperioden på grunn av pandemien i 2020. Du vet. Jeg fikk som så mange andre litt mer fritid enn jeg hadde sett for meg. Å lære et nytt språk er jo ikke det dummeste du kan gjøre når du likevel sitter der og glor i veggen. Det var sannsynligvis mange som utviklet nye hobbyer det året.

Men nå setter jeg strek, med litt tungrock fra Sverige.

Prinsipielt sett er det litt problematisk at Norge har denne ordningen med at statsoverhodet tilligger en arverekkefølge, men i praksis – fordi dette har konsekvent vist seg å være seriøse folk – fungerer det helt utmerket. Selv er jeg mest glad for at vi ikke har noe valgsirkus hvert fjerde år eller deromkring, for å kåre vinneren i et republikansk og presumptivt mer “demokratisk” valgopplegg. Ikke for at de ikke får det til i diverse utland med presidentvalg, men fordi det er aldri noen stabil situasjon. Se for eksempel på Frankrike. De kan få en nazi president i neste valg — fordi slik er reglene. Det tas aldri noen hensyn til om det såkalte folket er på bærtur i feil kålåker, det handler bare om å vinne et et flertall av de med rett til å stemme i presidentvalget. Amerikanerne har jo heller ikke akkurat gjort noe klokt valg.

Kongen deltar ikke i det politiske spillet. Hvis han har en mening om noen aktuelle saker så holder han den for seg selv, eventuelt så kommer det noen slags “antydninger” i nyttårstalen eller en lignende anledning. Dette er en viktig forutsetning for at opplegget med arverekkefølge skal fungere. Det må ikke vinkles slik at det går an å si at kongen har noen favoritter blant befolkningen. Han er alles konge. Uansett hvem du er og uansett hvor du bor. Uansett hva du tenker og uansett hva du tror. Det er ikke noe poeng å diskutere dette. Statsoverhodet vil uansett være en “fjern” person, men det er ikke sikkert folk ville trivdes bedre i en situasjon med demokratisk valg av landets toppleder, særlig fordi vi da vil ha en de facto “vinnende side” av tilhengere og en mengde forbitrede tapere i opposisjon.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kong Harald er død. Det var ikke noen overraskelse for han var jo en gammel mann med visse helseproblemer. Det er sikkert noen litt begrensede grader av et sjokk for noen, men på den annen side er det slik realitetene fungerer. Folk blir gamle og dør. Nye folk overtar etter dem. Vi gratulerer kong Haakon med ny jobb og setter vår lit til at han vil fungere like bra i stillingen som vi har hatt grunn til å forvente. Det har vært litt “rusk i maskineriet” og en del støy rundt kongefamilien i de seneste par årene, men den daværende kronprisen håndterte dette på en god måte. Det ble aldri så kleint som det hadde potensiale til å bli. Alt i alt er det sannsynligvis liten grunn til å forvente noen forandringer fra kong Haakon sin side. Selve “bedriften” fortsetter som før, bare med ny toppleder. Eventuelle journalistiske nyheter vil bestå i spørsmål som hvem kommer på statsbesøk, hvor vil han henlegge sin første representasjonsreise og den typen ting. De neste par ukene vil gi sine svar, men det blir neppe noen store overraskelser. Kongen er død, leve kongen.

Det har gått rykter om at daværende kronprins Haakon var en musikkelsker. Vi prøver oss med denne:

Til tross for at jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige – det går ikke an å diskutere smak – så ender jeg likevel ofte i selskap med andre gamle gubber som diskuterer ting av typen “hva var det viktigste albumet til Pink Floyd“. Fatteru? Det er jo for fanden evneveikt, men ikke desto mindre er det noe som skjer. I det tilfellet jeg snakker om ble alle de involverte nesten øyeblikkelig enig om at vi må se bort ifra Dark Side Of The Moon (DSOTM). Herregud for et album. Det tar jo alle prisene og all oppmerksomheten. Du vet. Suger alt oksygenet ut av alt annet som Pink Floyd har gjort, før eller siden. Det vil ikke forbause meg i det hele tatt om de forhenværende medlemmene av bandet tenker noe av det samme. Saken er at hvis jeg – eller hvem som helst andre musikkelskere – kan velge bare ett album av Pink Floyd så må det bli DSOTM. Det er derfor vi sier “bortsett fra dette albumet”. Ellers blir det jo ingen diskusjon, bare en kvalmende pøl av enighet. Når vi har kommet oss over denne kneika så faller valget mitt på albumet Animals (1977). Dette var et viktig musikalsk år for meg. Jeg oppdaget mye nesten helt på egen hånd, inkludert dette albumet av Pink Floyd.

Hvorom allting er, på albumet Animals finnes det en 17 minutter lang sang kalt Dogs. Det er en, hva skal man si, tragisk fortelling om “den kriminelle livsstilen” som går gjennom diverse faser av sosiopatens typiske karrièrevei. Jeg oppfatter den som en historie i tradisjonen til britisk kitchen sink realism om en tradisjonell britisk gangster — på en måte som kunne ha vært en film, men så ble det en sang istedet. Sangens tragiske dimensjon er ikke så mye selve historien med sin dårlige slutt – just another sad old man dying of cancer alone – men det eminent forutsigbare i fortellingen. Det handler jo om en voldelig drittsekk som albuer seg inn i “livsstilen” ved hjelp av muskler, råskap og en manipulerende innstilling. Men det må ikke nødvendigvis handle om en gangster, selv om det er slik jeg oppfatter sangen. Andre jeg har snakket med oppfatter Dogs som kritikk av kapitalismen og de knallharde konkurranseforholdene innenfor forretningslivet. Når de sier dette trekker jeg bare på skuldrene. Og på hvilken måte er det annerledes enn gangsterens livsstil? Jeg antar at det koker ned til om du opererer innenfor eller utenfor loven. Om du er purk eller skurk, så å si.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som erklært moralfilosof ser jeg egentlig bare på atferd; ikke om den er eller ikke er sanksjonert av samfunnet der og da, eller eventuelt andre forhold av omskiftelig natur. Rett og galt – i moralsk forstand – endrer seg jo ikke selv om lover og makthavere kommer og går. Vi er uansett de samme gamle apene som fungerer på den samme gamle måten. Jeg gidder ikke å spikke fliser rundt denne saken. Alle vet hva som er rett og galt, selv om de gjør seg til og later som noe annet. Vi har aldri vært og vil aldri bli noe annet enn sosiale flokkdyr som er avhengig av samarbeid og gjensidig nytte i en farlig verden. Det er derfor moralen må være eksistensiell og starte ved selve fundamentet for menneskelig liv her på planeten. Det er vanskelig å definere konseptet i tekniske termer, men alle vet hva frihet betyr — og de vet også at dette er menneskenes naturlige element – slik som fisk lever i vannet – som de ikke engang oppdager før noen trekker dem ut av naturtilstanden og plasserer dem “et annet sted”. Dette er hva overgrep koker ned til: Når du tar fra noen friheten deres og tvinger dem inn i noen annen slags omstendighet. Det er ikke relevant om du “forklarer” det religiøst, juridisk eller hva som helst annet som måtte finnes av sekundære intellektuelle forhold. Utgangspunktet forblir det samme. Frihet er ikke noe du kan gi til noen – fordi de er jo født sånn – bare noe du kan ta fra dem.

Vi avslutter med den andre progressive sangen om britiske gangstere, men denne er fra 1979.

Zombie er i afrokaribisk voodoo en person som gjennom svart magi er blitt forvandlet til et viljeløst redskap for en trollmann (bokor). Myter og fortellinger om zombier er særlig kjent fra Haiti. Det fortelles om mennesker som er blitt erklært døde og er blitt begravd, for så å dukke opp igjen flere år senere i en tilstand preget av apati og mentale forstyrrelser. 

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mot slutten av 70-tallet oppsto den “vestlige” zombien, som egentlig er mer et slags gjenferd, eller draug som det heter i gammel norsk folketro, altså en som allerede er død men som har blitt gjenopplivet på noe slags vis, som kommer for å skape uhygge, kaos og undergang blant de levende. Med andre ord en overdrivelse langt inn i det parodiske, som flytter fokuset bort fra voodoo og onde trollmenns metoder for å skape “levende døde” personer ved hjelp av suggesjon, tortur og narkotika. Teknisk sett kan vi jo godt si at noen har blitt en zombie hvis de er så hjernevasket og avhengig av for eksempel stoff – eller hvorfor ikke “fellesskapet” i en ondartet kult – at de er villig til å gjøre nesten hva som helst for å få neste kick eller på andre måter oppnå belønningen de søker. Nazistene bedrev som alle vet forskning på mennesker for å utvikle metoder for “fullstendig kontroll” over soldater og andre nyttige idioter — og amerikanerne fortsatte med disse programmene i etterkrigstiden, administrert av CIA og kjent under akronymet MKULTRA.

Det ligger ganske mye stoff ute på nettet om MKULTRA og alminnelig konsensus i ettertid er vel at det går ikke an å “ta over” styringen av folk på noen ordnet måte, slik at de ellers fremstår som normale, men at de vil respondere på visse hypnotiske koder og henfalle til programmeringen sin, uten at de på forhånd er villige til å underkaste seg et slikt opplegg. Du vet. Sånn som i actionfilmene om Jason Bourne og den typen ting. Profesjonelle hypnotisører sier jo at det er ikke alle som egner seg for denne selskapsleken, men at overhodet ingen som “gjør motstand” kan overveldes eller overtales av noen ekstern kraft uten at denne er fundamentalt destruktiv. Hvilket bringer oss tilbake til zombier innenfor voodoo. Det var jo ødelagte mennesker – kjemisk lobotomerte eller hva vi skal kalle det – som i enhver praktisk forstand allerede hadde blitt drept som selvstendige individer med sin egen frie vilje. Placeboeffekt er velkjent fra medisinsk forskning og betegner en virkning av medikamenter som bare henger sammen med pasientens tro på at stoffet virker, men det er mindre kjent at det finnes en ond versjon av placebo som kalles nocebo og som bokstavelig talt kan skremme folk til døde hvis de lever innenfor en kulturkrets hvor alle tror på trolldom og besvergelsers makt. I “vesten” har vi lite av dette, men det vi derimot har etter måten mye av er svindlere og bløffmakere som manipulerer folks tro.

På nettet finnes det mye løgn – beregnet på å lure penger fra folk – og politisk propaganda designet for å undergrave folks tillit til myndigheter og institusjoner eller på andre måter svekke stabiliteten i de demokratiske systemene. Du vet. Vi er jo avhengig av at folk både kan og vil “tenke selv” og ta ansvaret for sitt eget liv for at demokratiet skal fungere. Hvis de på noe slags vis blir så forblåst mellom ørene at de bare løper rundt og skriker, ute av stand til å stole på noe eller noen, ikke engang seg selv, så har vi jo et alvorlig problem. Jeg er gammel nok til å huske en tid da konspirasjonsteorier ble sett på en litt overbærende måte, som noe fjollete men forsåvidt harmløst nok. Det var jo ikke typisk slik at folk ble aktivister på grunnlag av paranoide vrangforestillinger og i den grad dette likevel skjedde så var det en sak for psykiatrien. Men nå har vi andre forhold. De gale er ikke lenger alene. De finner meningsfeller på nettet og danner forbund. Gjennom å etablere ekkokammer er det mulig å flytte grensene for normalt sunn fornuft ganske drastisk langt ut i kålåkeren — og før du vet ordet av det dukker det opp noen slags handlekraftig sosiopat med “svekkede sjelsevner” som bestemmer seg for at det har vært nok prating. Nå er det på tide å handle. Det er dette vi kaller stokastisk terrorisme og det har oppstått som en konsekvens av hvordan sosiale media på nettet fungerer. Hva er sant? Hva er virkelig? Dette er gamle spørsmål som aldri har hatt noen allmengyldige svar — men det har alltid eksistert miljøer av avvikere som tror på kørka ting og som i større eller mindre grad samler seg under noen slags karismatisk leder for å danne en kult. Bare at før nettet kom var dette mange størrelsesordener mye vanskeligere og mindre sannsynlig. Vi kan gjøre lite annet enn å følge med og se hva som skjer.

Til sist en nyoppusset og lydpolert versjon av den beste sangen fra året 1980.