Kategori: Blogg

Conodonter er en utdødd type små ormeliknende dyr med en serie karakteristiske kjegleformede eller noen få store takkete munnelementer av hydroksylapatitt, det samme mineralet som utgjør hovedtyngden av tenner hos virveldyr (conodont betyr kjegleformet tann). Disse dyrene var vanlige i de geologiske periodene fra ordovicium til trias. Selve tennene var kjent lenge før man viste hva slags dyr conodonter virkelig var, og tennene er såpass vanlige mikrofossiler at de ofte brukes i stratigrafi for å fastslå alder på sedimentære bergarter.

(Wikipedia)

Jeg antar at igler er en slags moderne conodont, som bare suger seg fast til overflaten av et byttedyr og bruker sin runde tannstilling til å jobbe seg gjennom offerets ytterhud slik at de kan få tilgang til den bløte fuktigheten på innsiden av hva de enn suger på, altså der hvor selve næringsstoffene befinner seg. Denne basismetoden har siden forflyttet seg til den menneskelige psykologien hvor vi per i dag finner alle slags parasitter som lever av andre folks følelsesreaksjoner, som om de er energiutladninger som lader batteriet til de kannibalistiske klassene. Enhver sensasjonsjeger er i prinsippet en emosjonell conodont som livnærer seg på tilfredsstillelsen de opplever når byttedyret gjennomgår en psykologisk reaksjon på den stimulansen de bruker som våpen for å trenge gjennom huden.

Det snakkes i våre dager ofte om rasisme, tolket som en dynamisk bevissthet om sin egen rases overlegenhet i forhold til de andre, samt de rettigheter dette medfører. Du vet. Jeg er bedre enn deg — derfor kan jeg bruke deg slik folk typisk bruker husdyr til å oppnå et resultat i arbeidsmessig forstand. Senere kan jeg le og gjøre narr av din elendighet som om det er en ekstra sukkertopp på tilfredsstillelsen jeg allerede har oppnådd gjennom utnyttelsesmekanismene. Din lidelse er min orgasme. Sånn har det blitt. Alle vet dette. Alle benytter seg av enhver metode som er tilgjengelig for dem slik at de kan fremme sin egen sak på bekostning av andres. Det komiske med dette bildet er at fremtidens historikere kommer til å betrakte denne perioden av menneskehetens historie som en særlig pervers epoke — noe som selvsagt forutsetter at vi ikke dør ut i mellomtiden, som er en annen aktuell mulighet.

Selv tviler jeg på at menneskene vil dø ut, uansett hvor ille konsekvensene av klimaendringer og forurensning rekker å bli før den bestående samfunnsmodellen kollapser og vi står overfor “noen tusen år” med sosialt kaos. Vi er alt for flinke til å tilpasse oss enhver omskiftelig omstendighet, men hva som uansett er rimelig sikkert er at de økonomiske modellene vi per i dag opererer med ikke har noen fremtid. Kanskje vil vi stå overfor en mental regresjon som tar oss helt tilbake til de tidligere mennesketypene, som for eksempel homo erectus (som imidlertid var den mest biologisk vellykkede iterasjonen av menneskeslekten som har eksistert). Foreløpig er det umulig å si hvordan ting vil spille seg ut. Alt vi kan fastslå er at dagens utgave av menneskene ikke kommer til å gi fra seg noe frivillig. Det finnes en viss vilje til å konfrontere de åpenbare problemene vi står overfor på et artsnivå, men viljen til motstand mot alle nødvendige tiltak er jo vesentlig mye større enn viljen til forandring, så da kommer det til å gå som det går. Kanskje vi dør ut. Hvem vet? Foreløpig går det ikke an å si noe om saken, selv om vi vet – eller burde vite – at dette er på bordet som en aktuell mulighet. Det er alt for mange som later som ingenting eller gjør aktiv motstand mot sakens vitenskapelige fakta.

Det er uansett ikke noe jeg kan gjøre fra eller til med noe av dette. Menneskehetens undergang ligger jo 2-300 år frem i tid slik at dagens dramatikk med “uvanlige værfenomener” lar seg glatte over og bortforklare. Du vet. Norge tjener gode penger på oljeutvinning selv om vi strengt tatt ikke behøver pengene, så derfor må nye utvinningsfelter åpnes og driftes så lenge det finnes noen kroner som kan krystes ut av elendigheta. Selv har jeg sluttet å filosofere over denslags. Jeg bruker heller tiden på å lage interessant mat. Hva fanden er poenget? Folk lytter jo ikke. Folk bryr seg ikke. Alt som står i hodet på dem er jakten på mere penger og mer sosial fremgang. Selfies på instagram og den typen ting. Det er komisk hvordan internettet har utviklet seg til å bli en akselrator i forhold til menneskehetens undergang. Kunstig intelligens skal liksom komme og ta over alle de trivielle arbeidsoppgavene slik at folk kan ta fri og bare “nyte livet” (eller hva som er igjen av det) i et perfekt samfunn som tar seg av alle basisbehov vi måtte ha. Jeg har sett nok science fiction filmer fra gamle dager til å vite at dette ikke vil ende bra. Det er en helvetesmekanisme. Men hva kan jeg gjøre? Jeg er jo bare en gammel mann som har brukt opp nesten all sin levetid her på jorda. For øyeblikket bryr jeg meg bare om å passe på de korrekte koketidene for neste type middag som jeg ennå ikke har prøvd.

Dermed setter vi strek for dette skrivestykket med en dystopisk sang fra 60-tallet.

Planen for denne nokså tåkete og regntunge søndagen i Spania er å lage Chicken Adobado, som kort fortalt er en rett fra Filippinene – dog opprinnelig spansk (en drøy historie som omhandler Magellan og lange sjøferder) – hvor man koker kylling i 50-50 soyasaus og eddik, med store mengder hvitløk, svart pepper og sukker. Jeg har imidlertid tenkt å “ta en spansk en” – som i dette tilfelle er en fransk en – og krysspollinere Adobadoen med Coq au Vin, bare for eksperimentets skyld. Jeg mener, hva er det verste som kan skje? Dessuten frister det mer å redusere sukkermengden og erstatte mye av eddiken med vin. La oss kalle det en personlig smakstilpasning.

Her om dagen nevnte jeg Berliner Bratkartoffeln – altså stekte poteter på berlinervis – men jeg tenker å fordreie dem i retning av Aloo Bombay – altså bombaypoteter – bare fordi resten av middagen allerede surrer rundt i det fjerne østen, dog litt preget av postkoloniale fortolkningsstrukturer. Jeg ser det hele for meg. Coq au Adobaloo in Vino Veritas. Det blir sikkert et interessant resultat. Litt etterretningsarbeid har jo fortalt meg “det vanlige” — det vil si at hvis du sjekker med ti forskjellige kokker så ender du med ti forskjellige oppskrifter, og alle påstår at de har rett. Eller ihvertfall at deres måte er hva som gir det beste resultatet. Ergo avfeier jeg hele bølingen og gjør tingene på min måte. Det er sikkert best slik. Da har jeg jo ingen andre å skylde på hvis jeg mislykkes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ellers er det å si at den store verden der ute som vanlig er full av idioter som kappes om å gjøre de mest idiotiske tingene og skryte av dem etterpå. Er det noe poeng i å snakke om sånt? Herregud. Det er jo pinlig å se på. De ondskapsfulle får av en eller annen grunn til stadighet det demokratiske flertallets tillit og når de setter i gang med å styre går det selvsagt som det må gå. Korrupsjon og inkompetanse dominerer nyhetsbildet. Temmelig deprimerende saker hvis man påvirkes av denslags, så det er egentlig bedre å bare fokusere på noe helt annet. Hvilke er menneskehetens mest geniale sider? Jeg har alltid hevdet at de beste oppfinnelsene handler om matlaging. En ny og spennende saus er bedre enn å sende flere menn til månen, eller hvor de nå har tenkt seg i all sin travelhet. Du vet. Ambisjoner er det mest evneveike som kan skje med et menneskelig individ. Alt går jo uansett til helvete, enten det haster eller ikke.

Vi avslutter med en oppbyggelig sang om onde naboer.

Jeg leste noe om en person som ønsket å hjelpe folk så de la ut en annonse på nettet om å gi bort diverse ting – inkludert kaker og annen julemat – til de som eventuelt hadde bruk for det. Det endte selvsagt med at de ble fullstendig oversvømt av svar fra hele landet, for det er jo slik – enten folk er klar over dette eller ikke – at en stor andel av Norges befolkning må være å anse som “arbeidende fattigfolk”, fordi de står i full jobb og de lever så sparsommelig som det går an men har likevel vansker med å få budsjettet til å gå rundt fra måned til måned. Dette gjelder særlig de som har barn, både enslige forsørgere og familier. Det hangler og går gjennom året men når de skal konfrontere julefeiringen blir ting ekstra slitsomme.

Norge er plaget av den samme samfunnssykdommen som herjer i resten av “vesten”. Det går an å være litt flippete og skylde på bare nyliberalistisk ideologi – som alle de politiske partiene på Stortinget praktiserer, bare på forskjellige måter – men jeg er redd for at problemet stikker dypere enn som så. Umenneskeliggjøring har pågått i svært lang tid – da mener jeg mange tusen år – og nyliberalisme er bare en mer effektiv måte å flytte makt og rikdom fra de mange til de få. Dette kannibalistiske opplegget med å utnytte hverandre, holde sammen med “sine egne” og hate “de andre”, har eksistert siden lenge før menneskene oppfant organiserte statsdannelser regulert gjennom lover og voldsmakt. Ting har jo ikke blitt noe bedre på grunn av sivilisasjonsprinsippet, bare mer effektive.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Travelhet og stress gjør at ingen har tid til å tenke særlig nøye gjennom ting, fordi folk er liksom alltid litt for sent ute med en eller flere ting de burde eller skulle ha gjort. Og sånn går dagene — inntil livet en vakker dag tar slutt. Vi kaller dette å være fanget i hamsterhjulet. Noe komisk er at en typisk konspirasjonsteoretiker er som regel spot on med hva de føler men de havner i kålåkeren når de skal sette ord på tingene. Det er jo sant at folk blir utnyttet, mishandlet og kannibalisert men det er ikke noen “mystisk kabal” som står bak, det er det kapitalistiske systemet — eller rettere sagt den moralske sykdommen som kapitalismen vokser ut av. Du vet. Troen på at det finnes gode og dårlige mennesker, som på dette grunnlag fortjener ulike “belønninger” i livet, fordi ulikhetene er på noe slags vis knyttet sammen med skyld. Kompleksitet på det psykologiske plan gjør at folk klarer å få dette regnestykket til å gå opp. De er ikke særlig dyktige til å tenke men til gjengjeld føler de veldig mye, særlig frykt og hat. Typisk menneskelige egenskaper.

Vi runder av med litt fransk poprock fra 80-tallet.

Er det alt du har? sa han ene kisen til han andre. Du slår som en kjerring. Denne dialogsnutten er hentet fra virkeligheten, nærmere bestemt en tildragelse i året 1987 som jeg ikke har noen planer om å utdype nærmere. Leseren kan engasjere sin egen fantasi for å fylle inn noen detaljer som får bildet til å passe. Tenk Pulp Fiction eller en lignende film. Det regnes som en fornærmelse blant gutta hvis man sier til noen annen at han gjør noe “som en kjerring”. Kvinneforakten er ikke akkurat på sitt mest subtile her — men det er ikke desto mindre en svært vanlig hersketeknikk i typiske mannsmiljøer, noe som var hovedpoenget i Simone de Beauvoir sitt hovedverk Det annet kjønn, hvor hun fremstilte “kvinnen” som en vasall underlagt sin lensherre “mannen” — basert på filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel sine teorier om det politiske forholdet mellom herre og knekt. Du vet. Eliten og folket blant populister. Det annet kjønn regnes ellers som et hovedverk innenfor klassisk feministisk teori. “Mannen som arketypisk lederfigur” om du vil.

Sent i går kveld satt jeg og leste noen blogger her på plattformen, blant annet en som var skrevet av Kjerringtanker hvor hun nevnte sangen Le Deserteur av Boris Vian, en fransk jazzmusiker og forfatter som vanket i kretsen rundt Jean Paul Sartre og den tidligere nevnte Simone de Beauvoir. Sangen ble først utgitt i 1954 og oversatt til norsk av Andrè Bjerke under tittelen “Herr president”. Uansett, saken er at jeg skrev en kommentar hvor jeg poengterte at Algeriekrigen startet den 1. november det året – altså 1954 – fordi hodet mitt spurte seg selv hva Frankrike drev med i det året, og etter litt hikking og tikking i arbeidsminnet kom dette frem, sannsynligvis fordi jeg nettopp leste noe et annet sted om at både Stanley Kubrick og David Lynch har oppgitt filmen La Bataille d’Algers (Gille Pontecorvo, 1966) som en hovedinspirasjon i sin egen filmkunst (forøvrig i likhet med sikkert hundre andre kjente regissører). Sånn kan det gå. Jeg tok feil fordi Boris Vian mente å kommentere den pågående Vietnamkrigen – som amerikanerne senere arvet – og sangen ble jo utgitt i mai dette året mens Algeriekrigen altså ikke startet før et halvt år senere. Hva beviser dette? Bare hva jeg allerede visste: At jeg bør enten holde kjeft eller google faktagrunnlaget mitt før jeg sier noe. Det komiske består i at jeg har sunget denne sangen sikkert mer enn hundre ganger – både på norsk og fransk – i forskjellige sammenhenger, uten at jeg noensinne har visst at den ble utgitt i 1954.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi setter selvsagt strek med selveste originalen.

Trekningen til gruppespillet var en underlig seanse. Hvem hadde hørt om FIFAs fredspris på forhånd? Herregud. Dette var bare ekstremt vemmelige gamle menn som kysset hverandre i ræva. Men når de endelig klarte å kråle seg gjennom de pinlige delene og komme til saken så er det å si at Norge var heldig med trekningen. Vi havnet i den gruppa som alle har festet øynene på. Det fjerde laget er riktignok ikke kjent ennå – det kan bli Bolivia, Irak eller Surinam – men resten av selskapet er jo interessant. Frankrike og Senegal. Henholdsvis de presumptivt beste lagene i Europa og Afrika (vi nevner ikke Spania og Marokko riktig ennå).

Om verdensmesterskapet i fotball er det generelt sett å si at du må regne med at alle kampene blir vanskelige. Dette er jo hele idèen. Du vet. Reise ut for å møte de beste landslagene i verden. Sånn er det. Ingen kjære mor. Derfor er det bra at Norge møter seriøs motstand allerede i gruppespillet — men jeg er sånn rent personlig glad for at Spania ikke havnet i vår gruppe fordi da får jeg kanskje oppfylt ønsket mitt om at Norge og Spania ikke møtes før i finalen. Innstillingen når man melder seg på en slik konkurranse må jo ellers være krystallklar: Vi går til hver kamp – uansett motstander – med viljen til å score mange mål og vinne kampen. Verken mer eller mindre.

Utenomsportslig sett er det imidlertid ubra at mesterskapet arrangeres i en geografisk lokasjon som er både klimamessig og politisk ustabil. Av gammel vane går folk fortsatt rundt og innbiller seg at USA er en demokratisk og velordnet stat, selv om de ligner mer på Uzbekistan enn på Belgia. Det er ikke engang sikkert at VM vil kunne arrangeres i henhold til planen fordi det er nok tid frem til juni 2026 til at “hva som helst” kan skje før vi kommer så langt, hvor det mest spesifikke er en fullstendig kollaps i den amerikanske økonomien på grunn av den ensidige satsningen på kunstig intelligens (KI) innenfor en “vekstøkonomi” av gammeldags type, under ledelse av en president som tror han fortsatt lever på 80-tallet. Finnes det noen reserveplan for VM? Jeg tviler på det.

Vi maktesløse kan ikke gjøre annet enn å håpe på det beste. Kanskje vil ting “gå på skinner”. Kanskje vil været vise seg fra sin beste side, uten verken storm eller hetebølge. Disse tingene har jo mye å si for at lagene skal kunne prestere fra sin beste side og konkurrere under likeverdige forhold. Det norske landslaget er en svært heldig konstellasjon av dyktige unge spillere som er sultne på seier slik at vi ligger godt an i løypa. Jeg driver ikke selv med veddemål men jeg tipper at oddsen for norsk seier i VM ikke er urimelig. Ingen tror dette er umulig selv om det kanskje ikke er det mest sannsynlige. Vi kruset jo gjennom kvalifiseringsrunden med det beste resultatet av alle verdens lag, inkludert en grusende seier mot fotballstormakten Italia, som alle har lagt merke til. Italia har aldri blitt ydmyket på hjemmebane i en slik grad. Dette viser at Norge har et “magisk” lag som er i stand til å hevde seg i toppen. Men først skal vi komme oss gjennom de innledende rundene i gruppespillet, mot Frankrike og Senegal.

Vi avslutter med en sang som burde være den norske holdningen i VM.

Det finnes selvsagt ingen nøytral posisjon i en sak som handler om folkemord. Enten tar du krystallklar og konsekvent avstand fra opplegget eller så er du en støttespiller. Blyg taushet er samtykke. Å late som ingenting er samtykke. Å si at det finnes mange virkeligheter slik at man kan leve parallellt med overgriperen i èn av dem er samtykke. Kort og godt er alt man gjør – eller overhodet kan gjøre – bortsett fra motstand mot ondskapen, samtykke til det som skjer. Forsåvidt er det en ærlig sak hvis man mener at palestinere er undermennesker eller noen slags “alternative skapninger” som bare kan drepes for fote uten at det er så farlig. Er dette NRK sin posisjon? Da får de i så fall komme ut og si det — ikke bare vise at de mener dette gjennom å plystre og snu ryggen til de verste ugjerningene verden har sett på denne siden av Den andre verdenskrig. Det er jo for fanden nihilisme.

Så langt har Spania, Irland, Nederland, Slovenia og Island stått frem og vist at de har moralsk ryggrad. Norge velger å late som ingenting. Vi er nøytrale sier NRKs programledelse, før de legger til litt pissprat om hvordan de har ansvaret for bred dekning av aktuelle saker uten å ta stilling. Hva annet er de nøytrale i forhold til? Voldtekt og seksuelle overgrep mot barn? Terrorisme og illegal krigføring mot sivilbefolkninger? Å vent … dette siste har de jo allerede samtykket til. Den norske statskanalen synes ikke at de bør ta skarpt avstand fra Israels uhyrlige krigsforbrytelser, på grunn av … hva da? At det blir vanskelig å synge og være glad hvis man samtidig må være vitne til bildene av utmagrede barn og tusener av døde kropper henslengt i massegraver? Det krever en spesiell form for psykotisk sinnelag å ignorere det som foregår i Gaza under henvisning til at det angår ikke meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Norge har sin andel av lallende idioter som “støtter Israels rett til å forsvare seg” uten at det skal settes noen grenser for hvor langt de har lov til å gå med sitt “selvforsvar” — men det tar seg dårlig ut at noen av disse er oppegående journalister med et bevisst forhold til historiefaglige elementer og moralfilosofi. Israel er en morderisk terrorstat som aldri engang har prøvd å være noe annet. Dette er det problemet som ligger i bunnen. Israel består i det store og hele av innvandrere som begår den samme typen overgrep mot stedets lokale urbefolkning som skjedde tidligere i Afrika, Amerika og Australia, og det er latterlig å påstå noe annet. Settlerkolonialisme er jo ikke “noe annet” når det begås av et folkeslag som selv har vært utsatt for systematiske overgrep så å si overalt hvor de har oppholdt seg gjennom tusenvis av år. Det blir ikke bedre av den grunn, snarere tvert imot. Det finnes ikke noe som noen kan si om denne affæren uten at det bare blir plattheter uten innhold. Det eneste forsvarlige er å “skjerpe seg” i en grad som hittil ikke engang har vært oppe til vurdering, fordi alle som studerer sionismens historie vil oppdage at de betrakter seg som er moralsk uangripelig herrefolk, altså en slags høyerestående rase som har rett til å gjøre hva de vil mot hvem de vil. Mens vi venter på at Israel skal komme til sans og samling finnes det ikke noe annet som er moralsk forsvarlig – på et absolutt minimumsnivå – enn at alle andre konsekvent holder lang avstand til disse morderne og overgriperne.

Det virker passende å avslutte dette med en religiøs sang.

Min tidligste erfaring med konseptet er fra 70-tallet, da man ofte brukte krydderblandingen karri for å smake til klassiske retter som fiskeboller med hvit saus, som dermed antok mer karakter av “gul saus” med en bismak av det ukjente, men rett skal være rett: Fiskeboller med hvit saus er jo hva man kaller “et blankt lerret” som definitivt behøver fargelegging for å anta noe slags uttrykk som helst. I seg selv har det jo ingen smak overhodet. Når det er sagt så var karri i sin tid en fornorskning av det engelske ordet curry, men ble – utilsiktet – en mer korrekt transkripsjon av det tamilske ordet kari, som betyr krydder. Den fulle og hele betydningen av ordet curry er dermed utlagt: Det betyr “krydret saus”. Verken mer eller mindre. Siden blir det et spørsmål om hva slags krydderier som er de vanlige lokalt sett. India har sin greie – som i det store og hele er likt med Pakistan – mens Thailand har sin.

Dette er i hovedsak de to typene curry jeg pleier å lage. Indisk eller thailandsk. Om det siden ligner mer på andre land i den samme regionen får så være. Du vet. Det er så langt borte at man ikke behøver å være presis, annet enn å forholde seg til de ingrediensene man får kjøpt i spesialiserte “asiabutikker” med vekt i èn av disse to retningene. Poenget er at jeg bruker noenlunde samme prosedyre for å lage sausen i begge tilfeller, men ulike krydderblandinger. Det handler som alle vet om wok, et ord som dekker betydningen av både en metode og et redskap. For å wokke noe behøver man ikke nødvendigvis en wok – altså den spesielle formen for dyp og rundbunnet stekepanne – men en fremgangsmåte som handler om å bygge opp sausen rundt en rempah, det vil si en krydderblanding som skal freses i olje. Det er dette som etterhvert leder frem til en curry, som siden bærer frem ulike typer ingredienser – kjøtt, fisk eller grønnsaker – og typisk serveres med ris. Spesialistene blant oss vet allerede at en rempah er i prinsippet det samme som en sofrito, slik at det handler nesten alltid om løk i utgangspunktet, som så siden bygges ut i ønsket retning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Basiskunnskapen i kokekunst handler mye om varmebehandling og fuktighetskontroll. På det mest elementære plan må du lære kutting, visping, miksing og så videre. Eller prosessering om du vil. Til syvende og sist kan vi si dette er et gren av fagområdet organisk kjemi, bare at kokekunstnere er mer å betrakte som alkymister enn som industrikjemikere. De snakker noen ganger om “smaksvitenskap” men dette er bare tøys. Resultatet blir ikke bra hvis man tenker slik. Dette er definitivt kunst, ikke vitenskap. En video jeg så på nettet påsto at “den hemmelige ingrediensen” i curry er kjærlighet, men dette er ikke en påstand jeg vil gå god for (selv om jeg skjønner poenget hvis jeg legger av meg kveruleringen) for det finnes jo så mange varianter av kjærlighet der ute. La oss kalle det en slags sensuell interesse av å treffe smaken på en måte som tilfredsstiller — men man risikerer å forklare dette ihjel med for mye prat om saken, akkurat som hvordan selv den mest entusiastiske “seksuelle inspirasjon” som eksisterer i en situasjon kan forsvinne som dugg for sola hvis man introduserer for mange intellektuelle elementer. Du vet. Overtenke saken og prate det bort. Sånt skjer. De fleste voksne mennesker har et utvalg slike personlige erfaringer selv. Ytterligere forklaringer er overflødige. Du må bare gå inn i opplegget på en djerv og målrettet måte, men altså som en kunstner.

For min egen del opplever jeg det som nyttig å studere videoer om tilberedelse av diverse matretter som folk har lagt ut på nettet, særlig på YouTube. Selv om jeg ved dette stadium av livet er “ganske flink” med matlaging så antar jeg alltid at jeg er evneveik i utgangspunktet. Fullstendig fette uvitende og inkompetent. Derfor lytter jeg nøye til alt som blir sagt og studerer like nøye alt som blir gjort. Deretter går jeg hen og gjør tingene “på min egen måte” uansett. Det blir alltid sånn. Men før jeg setter i gang med det aktuelle prosjektet svamper jeg opp alle råd og tips som kan være nyttige. Det er jo så mye jeg ikke kan og ikke vet. Dessuten gjør alle tingene på sin måte, som kan være mer eller mindre lik min måte. Ingen “har rett” når det kommer til å lage mat — og den ultimate domsmakten i saken er smaken. Hvis det ikke smaker bra når det kommer på tallerkenen hjelper det jo ikke hva annet som er hvor fantastisk som helst. Det spiller ingen rolle hva man vet og hvor mange navn på tingene man har lært seg utenat hvis det smaker som noe man har laget med ræva. Dette er hovedfokuset. Den hemmelige ingrediensen er viljen til å skape smakskunst.

Det føles passende å avslutte dette med litt funky dansemusikk fra Finland.

Vi kaller det svineknoke på norsk og det er sannsynligvis min favorittdel av dyret. Litt avhengig av hvor i Tyskland man befinner seg vil de fremby og servere denne retten på et antall ulike måter, som grovt sett skiller seg mellom hvorvidt selve knoken er røkt eller fersk, pluss at det er noe jåss med det tradisjonelle tilbehøret. Berliner Bratkartoffeln er hva jeg selv foretrekker – altså “stekte poteter slik de lager dem i Berlin” – men dette er langt fra det mest vanlige. Den røkte varianten kalles typisk Eisbein i menyen og er som regel kokt mens hvis det står bare Schweinshaxe så er det en fersk variant som har blitt langtidsstekt på svak varme — og sprø svor er en æressak.

Meninger er hva de er. Det er ingen som kan rå for sånt, men i henhold til min egen smak så er ikke filet noen særlig interessant kjøttvare, uansett hvilket dyr vi snakker om. Hvorfor det tradisjonelt regnes som den “beste” delen er en gåte for meg, fordi jeg heller mer mot et ord som kjedelig. Nesten alle profesjonelle kokekunstnere vil være enig med meg. Selvsagt går det an å lage de lekreste retter med fileter men det er ikke det stykket de vil velge hvis de skal lage noe bra til seg selv. Sånn er det bare. Fagfolk velger andre løsninger i privatlivet enn på jobb. Keiserens nye klær er beregnet på keisere – det vil si sånne som fantaserer om eksklusivitet, rikdom og makt – mens de som kan faget velger noe som ikke er like imponerende i kraft av sin prisklasse og luksuriøse fremtoning.

Hvis du studerer det de selger i stjernerestauranter – sånne som er MIchelin-anerkjente – vil du oppdage at mye av det er bare dekonstruert og rekonfigurert “gammel bondemat” presentert på en smart og eksklusiv måte. Kokker som jobber på sånne steder går ikke selv på sånne steder — de velger typisk en kneipe som serverer “ekte vare” uten noen pretensjon. Hvilket bringer oss tilbake til den klassiske Schweinshaxe som det strengt tatt tar flere dager å lage på skikkelig vis, noe som i praksis betyr at enten lager serveringsstedet mye av den hele tiden eller så kjøper de inn halvfabrikata. Sånn som den vakumpakkede svineknoken jeg kjøpte på Lidl her om dagen. Man får dem for 4-5 euro per stykk (det går på vekt) og de er “langtidstilberedt” og lagt ut for salg med stekesjy i pakningen, som er et viktig poeng. Alle vet jo at disse delene er de mest gelatinholdige slik at sausen danner en helt annen smaksprofil når den er kokt på haler, knoker, kjaker, tær og så videre. Mye bindevev, brusk og marg. Som alltid, hvorfor ikke velge det beste?

Jeg skal ikke kjede leserne med noen oppskrifter. De som ikke er interessert hopper uansett bare over dem mens de som ønsker å engasjere seg nærmere i saken vet allerede at de kan finne hvor mange hyllekilometer som helst med både ingredienslister og arbeidsbeskrivelser på nettet. Alt jeg skal si er at jeg får bra stell i matveien når jeg steller for meg selv. Kanskje ikke det de fleste forbinder med en “typisk mann” men så er jeg jo heller ikke særlig typete. Snarere en av de som tenker at hvis du vil ha jobben skikkelig gjort så må du gjøre den selv. Jeg vet at jeg kunne ha priset knoken jeg laget til sikkert 3-400 kroner på en bra restaurant og alle ville vært mer enn fornøyd — så spørsmålet må bli om dette er skattepliktig. Jeg kjenner nemlig en murer som fikk baksmell – etter skjønnsligning – på nesten en million fordi han pusset opp sin egen leilighet “på fritiden” med overskuddsmaterialer og verktøy/driftsmidler fra sin egen virksomhet. Logikken i dette var at han hadde noen slags “urettmessig fordel” i markedet slik at den salgsverdien han bygget opp med sine egne hender – altså uten å betale noe firma for jobben – måtte “skattes annerledes” fordi han var fagmann.

Vi avslutter som vanlig med litt hardrock fra musikkens gullalder.

Først kommer det vi kjenner som Det arkeologiske kompleks i Baktria og Margiana – BMAC – som også ofte betegnes som Oxus-sivilisasjonen; et kulturkompleks som grovt sett eksisterte mellom årene 2300-1700 før vår tidsregnings begynnelse. Som alle kan se betyr dette i praksis at ruinene etter BMAC allerede var femten hundre år gamle på den tiden da Alexander Filipovic (“den store”) reiste gjennom dette landskapet på sin erobringsferd og etablerte et antall byer som alle ble kalt Alexandria. Vi snakker om nordenden av Afghanistan nå, hvor Baktria er orientert rundt byen Balk mens Margiana strekker seg inn i de sentralasiatiske stanerstatene, orientert rundt byen Merv i dagens Tadsjikistan. For fire tusen år siden var dette et relativt mektig rike, hvor folk sannsynligvis syntes at de befant seg “midt i smørøyet”, mens nå i dag er det mer som å bo i hårene rundt Satans rasshøl.

Det virker som om det finnes en viss vilje til å gjenåpne Silkeveien, altså den gamle ferdselsåren mellom Kina og Europa som passerer gjennom Sentral-Asia, men det er foreløpig uklart hvordan dette vil spille seg ut i praksis. Det er jo mange som agiterer sterkt for at Kina er en “fiende av vestlig kultur” — noe som selvsagt ikke stemmer, men folk er jo evneveike og det er mange som har en politisk agenda. Derfor går det som det går. Propagandaskrikere får mer oppmerksomhet enn de strengt tatt fortjener. Hva er det egentlig krigshisserne vil? Normale mennesker ønsker seg fred og velstand, noe vi typisk oppnår gjennom handel og tålmodig arbeid, som igjen krever en viss grad av stabilitet og forutsigbare forhold der man bor og jobber. Alle vet dette. Det burde være mulig å få til en positiv utvikling i “BMAC-regionen”. På den annen side så finnes det mye inngrodd fiendskap og historisk grums som kommer boblende opp hver gang denne gryta koker, pluss selvsagt noen av verdens mest fjollete diktaturer, som for eksempel Turkmenistan. Søk det opp og se på saken med dine egne øyne. Det er ikke akkurat sånn at fornuften biter på dem.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Menneskehetens hovedproblem er som vanlig dårlige standarder for demokratisk styring og rettssikkerhet. Det er alt for mange luringer som spiller på systemet og alt for få hederlige individer som gjør skikkelig arbeid og ellers passer sine egne saker. Med få unntak er det jo “gode økonomiske muligheter” i de fleste regioner hvis de bare klarer å få skikk på det politiske opplegget sitt. Derfor er det dobbelt deprimerende når det vi kaller rike land henfaller til inkompetanse, dekadanse og korrupsjon. Hva er det som skjer med folk? Nå vet vi jo selvsagt ikke i noen detalj hva som egentlig skjedde med Oxus-sivilisasjonen, annet enn at den kollapset og døde ut ved et tidspunkt, som ikke befinner seg noen stor avstand i tid fra Harappa-sivilisasjonen i Indusdalen, altså dagens Pakistan. Vi antar det handler om endringer i det lokale klimaet og manglende strategier for å håndtere slike “dårlige tider” etterhvert som de kom og gikk. Sånn er det forsåvidt ennå. Det finnes en viss grad av internasjonal solidaritet og vilje til samarbeid, men det finnes enda mye mer kortsiktig profittenkning og “hver mann for seg selv” mentalitet. 10-20-30 år på rad med dårlige avlinger og politisk uro kan åpenbart knekke selv de mest kulturelt robuste sivilisasjoner. Vi finner ruinene etter dem overalt. Hvordan det skal gå med vår egen kulturkrets er foreløpig uklart. De som lever får se.

Vi avslutter med litt klassisk progrock fra sjangerens ubestridte mester.

Det betyr ulykke å stirre på folk som plages med noe. Dette er ikke overtro, det er fakta. Sånn har det alltid vært. Men i den nyere tid har det blitt vanlig å til og med stille seg opp for å filme hva enn det er for slags problem som foregår. Hva skal vi tenke? Verden forandrer seg. Folkeskikk har tradisjonelt vært det som separerer de voksne fra den mentaliteten vi typisk finner i barnehagen og de lave skoletrinnene, men slik er det ikke lenger. Alle er barn nå. Fra fødselen og gjennom hele livet. Dette kalles å være naturlig i et samfunn som tar seg av alle plagsomme småting. Du skal ikke belemres med å måtte tenke og løse problemer, du skal bare nyte livet. Sånn har det blitt. Alle skal i sin egen verden lalle.

Når det er sagt så er det jo vanskelig å ta øynene av det nærmest ufattbare kaoset som foregår i USA. Herregud. Hva er det de har gjort? Alle som leser denne bloggen vet at jeg var ikke optimistisk i forhold til Trumps andre presidentperiode men dette har blitt så mye verre enn noe som var forutsigbart. Det er ikke sikkert at “statene” vil overleve dette. Kanskje kollapser hele mannskiten. Noen er sikkert glad for det, men jeg tror ikke det kommer til å bli støyfritt. Nå om dagen har de en greie med å myrde folk i småbåter utenfor kysten av Venezuela, Colombia og Panama — men samtidig har Trump benådet en mann som var dømt for å ha innført mer enn 500 tonn kokain til USA, på det grunnlaget at han hadde blitt utsatt for et urettferdig komplott som Biden-regjeringen sto bak.

Hva skal vi tenke?

Jeg avslutter med et stykke musikk fra en helt annen tid.