Det mest fornuftige spørsmålet synes å være: Hvordan kan en film være voldelig? Poenget mitt er kanskje polemisk men jeg ser faktisk ikke likhetstegnet mellom “avbildning av vold” og vold som en handling uti virkelighetens sørgelige verden. Fra det sene 70-tallet og utover er det kanskje noen blant oss som husker ordet videovold og debatten rundt hvor man skulle trekke opp grensene for akseptable kunstuttrykk. Finnes det filmer som bruker voldelige bilder på en “pornografisk” måte? Visst faen, men hva så? Mennesker er jo perverse skapninger som tiltrekkes av det groteske og avskyelige. Eller det psykologen Carl Jung kalte skyggen, om du vil. Alle har den i seg men de fleste foretrekker å gjemme skyggen på et hemmelig sted i underbevisstheten, pakket inn i mange lag av frykt og kvalme. Det vi egentlig burde diskutere er hvordan det går an å konfrontere og utforske sin egen psykologiske skygge på en noenlunde trygg måte.
Selve ordet pornografi betyr som alle vet “avbildning av prostitusjon”, slik at Kvinnefronten har faktisk rett i at det på mange måter er samme fenomen men på ulike nivåer av virkelighet. For å være likestilt – politisk korrekt – kan vi si det handler om utnyttelse av menneskekroppen, eller enda nærmere bestemt; utnyttelse av menneskets seksuelle apetitt på en måte som “viser deg noe du vil ha” men du kan ikke få det. Ikke helt ulikt bildene av mat de viser på enkelte sjabre gatekjøkken sammenlignet med de ufyslige greiene de faktisk serverer. Etter mønster av pornografi kan vi kanskje si at “avbildning av vold” appellerer til mørke og uhyggelige sider av menneskenaturen. Jeg tror dette må være argumentet som brukes av de sensurkaute. Imidlertid fungerer jo ikke slike forbud i praksis. De gjør tingene vanskeligere å få tak i men desto mer ettertraktet. Som en generell veiviser: Mørket fjernes best gjennom opplysning.
Ved dette tidspunkt har sannsynligvis de fleste noenlunde “våkne” mennesker fått med seg at det foregår noe usedvanlig med været i Europa. Varmerekordene faller på rekke og rad. Varmeste dag, varmeste natt, varmeste uke — og ennå er det ikke over. Situasjonen er en “osteklokke” av varmluft som låses inne av kaldluft som sirkulerer rundt og presser denne bobla nedover. Det har noe med jetstrømmer i atmosfæren å gjøre – bla bla whatever – poenget er at dette er noe som kunne ha skjedd også uten menneskeskapte klimaforandringer, men det er svært usannsynlig.
Selv bor jeg i “øverste venstre hjørne” av Spania, der hvor Asturias, Galicia og León møtes, ikke så langt fra grensen til Portugal (det tar et par timer å kjøre dit), og når man ser på de værkartene som viser hvor varmen ligger og trykker, så er “mitt” område gult nå, men for noen dager siden var det rødt. Hele mannskiten beveger seg tydeligvis sakte østover så de får sikkert smake på helvetesvarmen i Slovakia, Polen, Ungarn og borti der i løpet av de neste dagene. Hvor lenge selve greia skal stå på sier de ikke noe om, men før eller siden må vel den sære ansamlingen av varmluft løse seg opp og forsvinne.
Værmeldingen her varsler høye tredvegrader om 8-10 dager igjen, så det er ikke særlig lenge det er fred å få. Denne gangen skal det imidlertid ikke blir like varme netter, som er et tiltak jeg holder med. Herregud. Det er kjipt å sove når det er 25 grader og mer. Trykk og relativ fuktighet har selvsagt alt å si. Ordet man bør søke på er våtpæretemperatur, som tar hensyn til både antallet varmegrader og luftas relative fuktighet. Problemet er jo at kroppen strever med å kvitte seg med overskuddstemperatur – dette skjer via svetting – når det er “varmt og klamt” samtidig. Da går det på hjerterytmen løs og folk med svak helsetilstand befinner seg plutselig i livsfare, særlig småbarn og folk litt oppi de skrale årene.
Det går ikke an å understreke sterkt nok hvor viktig det er å drikke nok vann når været blir slik. Man bør også ta det rolig og unngå direkte sol. De snakker om at tusenvis har omkommet i løpet av den siste uken, men jeg venter på, hva skal vi si, litt mer offisielle rapporter før jeg siterer noen tall. Så vidt jeg forstår har de gjort beregninger som handler om “normal dødelighet” i befolkningen og sammenlignet dette med antall dødsfall nå i det siste, men det blir litt vinglete. Det vil jo fremkomme etterhvert hva som er hva. Det er imidlertid sikkert at folk har omkommet på grunn av varmen og at enda flere har opplevd denne perioden som en lidelse. Selv tenker jeg at været akkurat her ikke egentlig har vært særlig mye varmere enn hva du bør forvente om sommeren i Spania, bortsett fra at nettene kanskje var litt på den dramatiske siden. Uansett kan jeg ikke gjøre annet enn å ta det som det kommer. Vamos al futuro glorioso.
Her er den tre dager gamle singelen fra åttiåringene i the Rolling Stones. Herregud. Men det låter jo bra.
Ethvert noenlunde mentalt oppegående menneske skjønte at USA ville gå rett til helvete dersom de gjenvalgte han derre Donald Trump til president i 2024 — så dette var selvsagt hva de gjorde. Resten har gått som det måtte. Kisen er jo faen meg fullstendig fette idiot – både i tanker, ord og gjerninger – så hva forventer du? Det eneste spørsmålet var hvor galt det ville gå. Vi har ennå ikke hele svaret inne. Det kommer til å ta noen år å gjøre opp regnskap og rydde i kaoset denne rævklovnen har påført Amerika, men vi har sett nok til å forstå at mye av skaden er uopprettelig. Det går rett og slett ikke an å stole på at USA ikke finner seg en ny type av det samme kaliberet og innsetter ham – eller henne – som president en gang i fremtiden. Donald Trump er proof of concept – konseptuelt bevis – for at amerikanerne ikke skjønner seg engang det aller minste på politikk. Det tror de kan få det de vil ha. Herregud. Snakk om å være bråfødt oppetter en låvevegg. Du får det du får. Sånn er livet. Sånn har det alltid vært. Det er derfor vi prøver å finne saklige, sindige og kompetente typer til å ta seg av samfunnets viktigste toppjobber. Du vet. Sånne som ikke mister fatningen.
Det er egentlig så perverst enkelt å kritisere den nåværende amerikanske regjeringen – i alle sine deler og funksjoner – at det føles litt som å banke opp en femåring fordi han glor så respektløst på dama di. Hva er poenget, liksom. Du har ikke noe å bevise. Det er ingen “konkurrent”. Det eneste du oppnår er å fremstå som en jævla psyko. Derfor er det eneste som gjenstår å lage vitser, revysanger og den typen ting. Det er jo komisk i all sin avskrekkende gru. Disse tullingene har atomvåpen og det som verre er, men de klarer knapt å sy sammen forståelige setninger på normalt menneskespråk. Nå er jeg ikke en slik en som “vanker på nettet” og holder meg inne med alle influensere, kommentatorer og fandens syke opplegg, men jeg legger likevel merke til nok. Eller enda mer presist formulert, mer enn nok. Hva skal man liksom tenke om greia? Hvis noen hadde laget en fantasihistorie om denne virkeligheten – type bok eller film – så ville manuset uten tvil ha blitt avslått fordi det er alt for usannsynlig dumt. Det oppsummerer ganske greit hva jeg tenker. Det burde ikke være mulig men likevel ser vi det vi ser. Det er bare en uke igjen til USA skal feire sitt 250-års jubilèum og nesten ingen er i noen seriøs feststemning. Krigen mot Iran sjangler jo videre uten at noen aner hva som skjer fra dag til dag — og tror du ikke at Trump atter en gang er frempå og truer med 100% toll mot EU fordi de vil skattlegge amerikanske teknologifirma som tjener penger i Europa (og noen gjør det allerede). Hvem vet hvor lenge denne skuta kan gå.
Som alle vet begynte både telling og skrift med behovet for å holde orden på varebeholdning og transaksjoner tiknyttet handel i relativt komplekse samfunn under tidlig bronsealder i Mesopotamia. Dog skal det nevnes at det finnes andre idèer om saken, hvorav vi bør nevne identitetsmarkører tilknyttet eiendom og rettigheter innenfor jegersamfunn i den eldre steinalderens sene fase, altså for omtrent femti tusen år tilbake. Men dersom vi med skrift først og fremst mener sekvenser av symboler som representerer ord og setninger brukt til å beskrive abstrakte ting så har dette oppstått mange steder uavhengig av hverandre, men hovedsaklig tilknyttet handel og vandel. Tempelkapitalisme er et litt løst begrep, men brukes av de fleste for å beskrive en kulturkrets hvor “religionen” fremst handlet om eiendomsrett, konfliktløsing og regulering av varebytte, selv om historiefortellingen deres kunne gå i ganske fantasifulle retninger.
Byen Uruk heter i dag Warka og ligger i Irak. Dens storhetstid befant seg grovt sett fra 5000 til 6000 år siden og mange regner Uruk som den første egentlige byen i verden. Da den ble grunnlagt lå Uruk bra til i terrenget i forhold til elvedeltaet til Eufrates, men senere endret elven løp og på litt sikt medførte dette “nedleggelse” og fraflytting av hele byen, som på sitt meste hadde omlag hundre tusen innbyggere. Poenget er imidlertid at Uruk var tidligst ute med både pengesystemer og industriell standardisering. Det er en fordel å kjenne til dette for å ha et rimelig bilde av rekkefølgen i de tingene vi har skapt for å organisere våre samfunn. Det mest grunnleggende skillet innenfor sosiologisk teori går på om samfunnet er organisert som topp-ned eller som bunn-opp i sin maktstruktur. (Grovt sett forskjellen mellom autokrati og demokrati.) Det er sjelden åpenbart hva som er hva og vi observerer ofte en sammenblanding av de to – litt avhengig av hva slags “tider” de lever under – men den metafysiske historiefortellingen og mytologien deres viser som regel hva slags politiske idealer de søker å manifestere i sine samfunn. De spesielt interesserte kan søke opp mer informasjon om Mesopotamia og Uruk på egen hånd. Her og nå nevnes det bare som opphavsstedet til abstrakte økonomiske instrumenter.
Varebytte er selvsagt grunnlaget for all handel, men det finnes jo i utgangspunktet ingen regler for verken verdisetting eller omsetningsprosedyrer. Hvor mye koster en sau? Svaret kan være fire teljede planker og en krukke honning, men det vet vi ikke før saken har vært oppe til forhandling. Det er her regulering og standardisering kommer inn i bildet. Du vet. For å spare tid. Selger og kjøper stoler ikke på hverandre fordi begge parter kjenner selvsagt menneskenaturen og vår tendens til å lure og føkke hverandre når og hvis dette går an. Idèen bak tempelkapitalisme var til å begynne med at det finnes en tredjepart som kan garantere for transaksjonenes kvalitet og de handlende partenes seriøsitet, men snart ballet det på seg i mer byråkratisk retning — og det var slik skrivekunsten vokste frem i Uruk, som første sted i verden så langt vi kjenner til. Det utgikk fra et behov for større presisjon i mengdeberegninger og kvalitetsbeskrivelser, foruten mer effektiv avvikling av selve handelen. I stedet for å drasse med seg en mengde varer til selve markedsplassen kunne de som skulle handle deponere godset hos tempeladministrasjonen som så utstedte en “ihendehaverobligasjon” de kunne bruke som abstrakt representasjon for tingene de ønsket å selge. Siden var det bare å virre rundt og lete etter en kjøper mens man svelget unna ikke ubetydelige mengder alkoholholdige drikkevarer.
Vi avslutter med en sang som alle gitarister er svært glad i å prøve og kopiere.
Mandelbrotmengden (M) er en fraktal, oppkalt etter den franske matematikeren Benoît Mandelbrot. Hvis man zoomer inn langs randen av M, vil man kunne finne små kopier, kalt satellitter, av selve M. Hvis man tar et hvilket som helst utsnitt av det komplekse planet som både inneholder punkter i M og punkter utenfor M, vil det innholde uendelig mange satellitter.
Den enkleste forklaringen er om du går til YouTube og søker på “mandelbrot zoom”. Da vil det komme opp et stort antall computergrafiske iterasjoner av mandelbrotmengdens rekursive egenskaper, det vil si at mengden repeterer seg selv i det uendelige både innover og utover. Poenget med å gjøre dette er at det vil gi deg en idè om hvordan universet kanskje fungerer som “selvskapende mekanisme” fremstilt i form av en matematisk tegnefilm. Rekurs er som alle vet det du kan observere hvis du står mellom to speil og det derfor oppstår speilbilder av speilbilder i det uendelige i begge retninger. Universets rekursive egenskaper fremkommer matematisk hvis man forutsetter at det er et gigantisk svart hull, hvor det vi kaller grensen for det observerbare universet – som befinner seg omtrent 46 milliarder lysår unna oss – utgjør dette svarte hullets Schwartzschild-radius, eller “hendelseshorisont”. Dette korrelerer med hvor mye masse vi kan observere der ute, som er i størrelsesorden 1,5 x 10^53 kilogram, eller massen til 10^80 atomer fordelt over èn billion galakser. Vekten av denne massen tilsier et svart hull med en radius på 46 milliarder lysår. Altså ikke noe som utgjør noen praktisk forskjell for menneskene, men noen av oss liker jo å sladre om himmelrommets egenskaper og den typen ting.
Selvsagt er det en tvilsom idrett å fremsette påstander om “universets egentlige natur” — særlig fordi vi som mennesker vil aldri noensinne kunne forstå dette. Det er en klasse av informasjon som vi ikke har adgang til. Hvilket bringer oss til et kritisk filosofisk poeng innenfor arbeidsområdet kunnskapsteori – altså hvilke ting det går an å vite og i henhold til hva slags kriterier det går an å vite dem – som stiller opp en ytre ramme for hva vitenskapen kan si noe om. Kort fortalt: Hvis det ikke går an å besvare et spørsmål på en måte som lar seg bevise (eller motbevise) så er spørsmålet uvitenskapelig og må følgelig behandles under andre rammebetingelser, for eksempel under auspisiene til språkteori (semantikk eller semiologi) og metafysikk, eller kanskje teologi og religionsmekanikk. Problemet er uansett alltid det samme: Folk er som regel evneveike aper som bare kan skrike og slåss. De skjønner nesten ingenting av noenting. Alt de har er følelser og selv de er som regel selvsentrerte og dårlig fundamentert i saklig informasjon. Det er svært uvanlig å møte noen som ikke først og fremst er opptatt av seg selv og sin egen skjebne. Men det er forsåvidt greit nok. Sånn er jo menneskene. Det må man bare forholde seg til slik man må og ta det som det kommer: Det er til enhver tid 99,99% sannsynlig at enhver tilfeldig person du møter er fullstendig fette evneveik, som regel til en slik grad at deres egen tilstand er ubegripelig for dem, og dette er noe du bare må ta med i beregningen. Ikke forvent for mye, kan du si. De er jo bare dumme aper.
Frank Zappa (1940-1993) var en amerikansk musiker og samfunnskritiker som blandet det vulgære og det eklektiske på måter som tok pusten fra folk og forarget ikke så rent få, men han var til syvende og sist en svært intelligent mann som brukte all sin tid på å skrive og fremføre musikk. Han anerkjente ingen grenser for hva man “har lov til å gjøre” innenfor det musikalske uttrykket, slik at han er kanskje litt vanskelig å bli klok på for den mennesketypen som liker at alle ting har sin plass og slik må det alltid være, ellers blir de veldig opphisset. Uansett fremsatte han engang det retoriske spørsmålet “hva er den styggeste delen av kroppen din?” og jazzet litt hit og dit før han konkluderte med at det er sinnet, altså både hjernen som anatomisk objekt og “selvet” som eksistensielt subjekt. Menneskesinnet har en tendens til å kreve sikker kunnskap, selv om dette ikke lar seg gjøre i praksis. Du kan si det ligner på ekte kjærlighet eller perfekt helse, i den forstand at man kan saktens fantasere om saken men aldri oppnå noe som engang ligner. Vitenskapen, for eksempel, tilbyr jo ingen absolutte svar, men bare “det mest eksakte vi kan si om dette temaet basert i det vi vet nå for tiden” som i praksis betyr at svaret sannsynligvis vil se annerledes ut om ti-tyve år. De eneste som tilbyr deg “sikker kunnskap” er de vi med et kort og sant ord kan kalle løgnere — og deres motivasjon er som regel at de planlegger å føkke opp og utnytte deg på noe slags vis, enten de har bevissthet om dette eller ikke. (Noen er jo løgnere “i god tro” fordi de ikke vet bedre, eller skal vi kanskje heller si fordi de er noen late rasshøl som ikke har giddet å undersøke saken.) Det er hva det er og slik går dagene. Vitenskapssladder er ikke viktig men det er gøy for de som har slik legning. Noe skal man jo uansett ha å snakke om, ikke sant?
Vi avslutter med en ordentlig kosepus av en dame som uttrykker sin mening i en sang.
Statsministeren i Spania heter Pedro Sanchez og de kaller ham el guapo – “kjekkasen” – men ingen politisk figur er til en slik grad hatet av sine politiske motstandere som Sanchez. Det har blitt jobbet knallhardt gjennom mange år for “å få noe på ham” men så langt virker det som om han snakker sant: Han har ikke noe å skjule og han setter sin lit til det juridiske systemet. De må gjøre jobben sin så vil resultatene vise hva som er hva. Nylig ble José Luis Ábalos – tidligere kjent som statsministerens høyre hånd – dømt til 24 års fengsel for “korrupsjon”, nærmere bestemt uregelmessigheter i tildelingen av kontrakter for levering av ansiktsmasker og annet medisinsk utstyr under Covid-pandemien. Assistenten hans Ábalos heter Koldo Garcia og han fikk 19 års fengsel. Den siste medskyldige i dette komplottet var forretningsmannen Victor de Aldama, men han fikk bare fire og et halvt år; vesentlig mye mindre enn forventet, hvilket kan tyde på at han vitnet mot de to andre og fikk “strafferabatt” på dette grunnlaget. Som vi ser er det knallharde straffer etter norsk standard. Like mye som folk får for overlagt drap. Det mumles om at de tiltalte “nektet å tyste på Pedro Sanchez” og at de derfor fikk strengere straff enn hva de ellers kunne ha oppnådd. For i visse politiske kretser er de jo hellig overbevist om at det må være noe galt med Sanchez. At de ikke klarer å finne noe betyr bare at det er ekstra jævlig og godt skjult.
Jeg har ikke viet denne greia særlig stor oppmerksomhet, men det er såpass mye rapportering at det er vanskelig å ikke få ting med seg likevel. Kona til Pedro Sanchez heter Begoña Gómez og hun ble nylig satt under etterforskning mistenkt for “misbruk av stilling” – det samme som broren hans også er tiltalt for – og retten bestemte nylig at passet hennes skal inndras fordi de anser at det finnes en risiko for at hun skal flykte utenlands. Jeg vet ikke hva som er hva og har ingen mening om denne saken, men så langt jeg kan se ligner dette på en politisk heksejakt som preges av nedrige metoder og skittent spill. Det virker som om motstanderne av statsministeren prøver alt. Ingen hemninger og ingen begrensninger. Hva som er sant er mindre interessant enn “hva som virker” — særlig overfor folkeopinionen som selvsagt alltid er rask til å utpeke den sittende regjeringen som skyldig for alt de er misfornøyd med, særlig når politikerne i opposisjonen gjentar og gjentar dette budskapet ved enhver anledning. Slik er altså det presset Pedro Sanchez lever med, men det virker ikke som han tar seg særlig nær av det (noe som selvsagt gjør folk dobbelt så rasende). Han fortsetter å gjøre jobben sin og har lyktes med å plassere Spania i en slags europèisk lederposisjon, ikke minst på grunn av sin kritiske inntilling til Donald Trump – som nesten ingen våger å motsi – og Israels brudd på folkeretten i sin behandling av både palestinerne og diverse naboland. Han møter sterk motstand, men han har også sterk støtte. Noen sier han er Europas eneste mann fordi alle de andre har tydeligvis leppene sine sydd fast til trumperumpa, mens Sanchez gir ham fingeren. Og folk liker å se at i det minste noen har litt vågemot.
Blant kommentarene til en YouTube video om turisme i Spania observerte jeg en skalleknarp som mente at det er synd og skam hvordan enkelte knapt forlater charterhotellet, men tilbringer dagene med å drikke seg fra sans og samling på rommet sitt, rundt bassenget eller i den nærmeste baren. Hva skal man tenke? Det høres jo ikke akkurat ut som det sunneste valget disse folka kunne ha tatt, men på den annen side låter det temmelig typisk. Spania er beryktet for billig alkohol og liberale forhold ellers. Du vet. De har jo et annet forhold til synden i katolske land. Tillatelse og tilgivelse sitter løst begge deler. På den annen side betraktes det som personlig nedverdigende å være synlig beruset. I den grad du ser gatefyll i Spania – og folk som steller i stand typisk rølpetrøbbel – så er sjansen stor for at dette er turister. Folk drikker en del i dette landet, men ikke mer enn hva som er normalt i Europa, og det forventes at du skal “bære beruselsen” uten noe drama. Det forventes også at du selv skal forstå når nok er nok og tiden har kommet for å gå hjem.
Etter et år som fastboende i Spania merker jeg at min oppfattelse av mildvær har blitt snudd på hodet. For eksempel var det “bare” femten grader i natt, slik at morgenen føles sval og behagelig, i motsetning til de femogtyve eller mer som det typisk var da jeg sto opp mens det var hetebølge. Du sover liksom helt annerledes. Temperaturbasert frihetsfølelse og “mildvær” i Norge er jo mer et spørsmål om stigende temperatur (men ikke alt for mye) slik at du kan bruke lette klær og sandaler, mens i Spania er det når solen ikke bombarderer deg i senk så svetten renner fra hele kroppen. Jeg så at de har lagt begrensninger på alkoholsalget i Frankrike under den stadig pågående hetebølgen der, men noe slikt har neppe engang vært vurdert i Spania. Jeg tror ikke det går an. Spanskene er ikke særlig kranglete av seg – til tross for hvordan det kan se ut når de har hissige ordvekslinger segimellom – men jeg tror du bør være forsiktig med å nekte dem gledene de mener å ha krav på. Formyndermentalitet mottas ikke med noen stor takk. Dette med “personlig ansvar” går jo begge veier. Derfor er det så skammelig når du viser i handling at du ikke forstår konseptet.
Det er ikke vanlig med aircondition i Frankrike — og selv om det hadde vært det plages de med stadige strømbrudd på grunn av varmen. Mens folk i Norge samler seg for å “ro” søker franskene dekning som best de kan fordi temperaturene har gått over alle støvleskaft, selv om det fortsatt bare er juni måned. Den seriøse varmen i Sør-Europa er typisk ikke forventet før mot slutten av juli og utover i august. Likevel kommer de sikkert til å stable på beina litt fotballfeber til i kveld, når Norge atter engang skal møte hva som kanskje er det beste europèiske landslaget akkurat nå. Hva sier oddsen? Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det er mange som tipper at Norge vinner.
Etter hundre år med diverse møter mellom landslagene er stillingen visstnok 22-22, slik at det laget som scorer flest mål i dag vil få et overtak i langsiktig forstand, fordi på kort sikt er det jo slik at Norge uansett er videre i VM så han Ståle Solbakken kommer sannsynligvis til å spare på kruttet foran den neste kampen som virkelig teller. De viktigste spillerne får hvile mens “reservene” skal få noe å bryne seg på, hvis jeg ikke tar mye feil. Det er jo Ståle som er sjefen uansett hvor lyst folk har til å se Haaland konfrontere Mbappe (mange fotballsynsere snakker om dette). Faktisk hadde de en overskrift på spansk fjernsyn nå nettopp: duelo de los goleadores som henspeilte på nettopp dette, med diverse bilder av Haaland og Mbappe i aksjon. (Selve nyheten er at Spania spiller mot Uruguay i kveld.)
Vi avslutter der og overlater ordet til selveste skarlagenskongen.
Altså, hvitøk heter ajo på spansk, ikke sant. Imidlertid finnes det mange forskjellige typer. Ajo blanco – som jeg foretrekker å bruke – betyr direkte oversatt “hvit hvitløk” (det henspeiler på fargen til innerskallet) mens den typen som det selges mest av i Norge heter ajo morado, altså “lilla hvitløk”. Det er visse nyanser i smaken, men dette er ikke viktig annet enn når hvitløken er “langt fremme i smaksbildet”, for eksempel hvis du lager alli-oli (“hvitløksmajones”) eller bruker den i salatdressing og den typen ting. Den lilla varianten er litt skarpere enn den hvite, som til gjengjeld har mer sødme og fylde. Betyr disse detaljene noe? Det kommer an på. Visse mennesker gir jo fullstendig faen i hva de spiser, basert i hva jeg antar er en rørende naiv grad av tillit til at matvareprodusentene vil dem vel. Faktisk pleier jeg å kalle denne mentaliteten invers paranoia, definert som en sykelig tro på at folk for det meste er hederlige, ærlige og seriøse med det de gjør. Alle som vet noe om livet har fått med seg at de inverst paranoide er de som blir føkka hardest og oftest. Du kan jo bare ikke stole på folk. Det er evneveikt. Du er nødt til å være tydelig, stå på krava og følge opp med hyppige kontroller, ellers går det rett til helvete. Alt blir bare surr og du ender med å betale dobbelt så mye for noe som bare er halvparten så bra. Som folk da også sier: Hvis du vil ha noe gjort må du gjøre det selv. Setter du bort jobben må du følge nøye med.
Hvilket bringer meg til det såkalte markedet, som visstnok er “selvregulerende” hvis man bare holder fingrene unna og lar folk jåsse fritt ivei med alt som faller dem inn. Herregud. Hvor dum går det an å bli? Halve grunnen til at vi overhodet har en statsmakt som utsteder lover og så videre, er jo for å knuse entusiasmen til “det private initiativ”. Det skal ikke være enkelt. Seriøst. Verden er jo allerede full av alskens meningsløs mannskit som verken er vakkert eller nyttig, men til gjengjeld er det dyrt. Folk gråter over at “millionærene flykter fra Norge” men det er jo bare bra. Parasittklassen kan bare reise og ryke. Gründere meg midt i ræva. Ingen har bruk for sånne idioter. Det vi behøver er solide og kompetente folk som gjør skikkelig arbeid — og som ellers preges av en jordnær mentalitet. Jeg har på ingen måte noe imot science fiction og fantasilitteratur, metafysisk spekulasjon og ville idèer, men det er ikke bra når folk blander drøm med virkelighet og henfaller til dement overtro. Virkeligheten er en streng herre, men kanskje ikke streng nok noen ganger. Vi må hente frem spanskrøret og banke fornuft inn den mennesketypen som “spiller på børsen” og ellers utnytter systemet på verste vis. Glem trygdesnyltere og sånne som jukser til seg penger på sosialen. De er bare snuskete småkjeltringer. De store fiskene i dette farvannet grafser til seg både millioner og milliarder med fantasifullt riggede svindelopplegg.
En ting er at det er varmt, noe annet er de paranoide rykningene man får når det lukter røyk. Hvem vet hva som skjer. Er det bare noen som griller? Saken er jo at det er opptil flere innmeldte branner i Spania allerede. Foreløpig ingen som er gigantiske, men det er sannsynligvis bare et spørsmål om tid. Det var ganske infernalsk da det sto på som verst rundt her i fjor, med rødt farevarsel på telefonen og full pakke. Igjen denne greia med at du håper det går bra men forbereder deg på at alt går til helvete. Du vet. Sånne branner baller fort på seg når det er varmt og tørt, så får du sterk vind i tillegg. Vi snakket tidligere om denne årstiden som sommeren men nå heter det brannsesongen. Sånn fungerer fremskrittet her i verden. Herregud for et opplegg. Det er jo ikke mye som skal til for å sette fyr på hele mannskiten etter noen dager med førti grader på termometeret og lite nedbør. Sånn er realitetene. Dette må man bare leve med.
Har jeg ellers noe å klage på? Nei det synes jeg ikke. Vi har i det minste ikke jordskjelv i disse traktene. Det allerede hardt prøvede landet Venezuela har nå vært nødt til å forholde seg til denne jævelskapen også. De viser bilder av folk som blir halt frem fra under sammenraste bygninger på fjernsynsnyhetene her. Riktignok bare de levende, men vi må vel anta at det finnes noen døde også. Det må sikkert være en litt uvirkelig opplevelse å bli gravd ut og halt frem av diverse redningsmannskaper etter å ha opplevd at hele skithuset raste sammen rundt deg. Som alle skjønner bor det ganske mange venezolanere i Spania (selv om colombianere er den største innvandrergruppen fra de latinske landene) og folk har litt blandede følelser rundt saken. Som i de fleste andre land finnes det innvandringsmotstandere og de har mange følelser, ikke minst i tilknytning til det “generelle amnestiet” som nylig medførte at rundt èn million mennesker meldte seg for myndighetene for å få orden på papirene sine — eller omtrent dobbelt så mange som de trodde på forhånd. Saken er at disse folka er jo allerede her. Det er bare det at de befinner seg i den svarte økonomien og lever papirløst. Dette amnestiet gjør dem til “medlemmer av samfunnet” og gir dem både rettigheter og plikter.
