Kategori: Blogg

Buddhistene kaller dem edle sannheter og den første av dem sier at livet inneholder lidelse (dukha). Den andre er at lidelsens årsak er tanha, som på norsk vanligvis oversettes med begjær (eller grådighet); trangen til å eie og kontrollere, oppnå ting som ikke varer. Selv er jeg imidlertid mer en klassisk europèisk eksistensialist, så jeg bruker ordet ambisjon i den samme betydningen, men er ellers enig med buddhistene i at lidelse er en funksjon av uforstand. Egentlig er det litt galskap hele greia, fordi hver generasjon som kommer og går opplever jo det samme: Du blir ikke lykkelig av å samle på ting, selv om det er fine ting og du har mange av dem. Du vet. En komplett samling. Det du alltid ønsket deg. Så snart du har oppnådd det kommer tomhetsfølelsen og tar deg. Hva er meningen med det hele? Det åpenbare svaret er at det finnes ingen mening — bare den du lager selv og bruker som “forklaring” på alt du gjør og tenker.

Her er et interessant spørsmål: Finnes ondskapen? Altså objektivt sett, som en egen greie, ikke bare som et ord vi bruker for å beskrive ubehag og forferdelige ting. Jeg vil hevde ja og identifisere det som tanha, eller altså ambisjon. Et begjær etter penger, eiendom, dominans, makt, andres beundring og respekt, du vet allerede hva greia er. Problemet er at alle vet hva greia er. Ondskapen er en del av menneskenaturen. Vi ser den i arbeid hver eneste dag. Det er aldri noen tvil om saken. Selvsagt finnes ondskapen og like selvsagt er den banal og hverdagslig. Nærmest kjedelig og familiær. Det er etter måten sjelden at ondskapen fremstår som noe stort og mektig. Som regel består den bare av kjipe småting og privat skadefryd. Du vet. Den hemmelige gleden man noen ganger føler over andres ulykke. Det er dem vel unt. Vi vet at mennesker er onde. Vi vet også at mennesker ikke bare er onde, men at de er tilbøyelige til å velge det alternativet som tjener dem best og derfor går det som regel slik som de rike og mektige ønsker. Du vet. Det lønner seg jo å spille på parti og hjelpe de som har makt og midler til å belønne deg for innsatsen. Derfor går det som det går.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et annet ord for ondskap er korrupsjon og dette fungerer litt på den samme måten som alkoholisme. Altså noe du har fått smaken på og som deretter utgjør en nærmest uimotståelig fristelse som du må brytes med hvert minutt av hver dag for å ikke henfalle til. Ondskapens tiltrekningskraft er konstant. Den ligger alltid der og murrer, som en lyd i bakgrunnen av alt du noensinne ser og erfarer. Det er jo så enkelt. Det er en selvfølgelighet. Du kan bare ta det. Ta pengene. Ta en drink. Kjenn hvordan det flyter inn i deg og fyller sjelen med varme og mening. Samfunnet er lagt opp til at du skal være svak men finne din styrke i ondskapen. Budskapet kommer fra alle kanter. Ambisjon hylles som et menneskelig under, en drift i sjelen som gir livet mening, fyller lommeboken og skaper fremgang i samfunnet. Bare tenk på alt du kan kjøpe hvis du oppnår flere penger. Bare tenk på hvordan folk vil se på deg og ønske å tjene deg hvis du oppnår mer makt. Du kan bli hva du vil og gjøre hva du vil. Du kan bli stor. Et navn alle kjenner. Du kan bli rik. Aldri mer behøve å velge hva du skal prioritere i budsjettet ditt fordi du kan få alt du vil ha. Betalingsdyktighet åpner alle dører for deg — og fremkaller et smil i alle ansikter som ser på deg. Det er deilig å være den viktigste personen i rommet.

Vi avslutter med et gresk tungrockband som synger om et spansk revolusjonært slagord.

Som alle vet har vi genetisk vitenskap nå. Det går an å studere de ulike artenes respektive genomer og regne seg frem til deres “minste felles multiplum” så å si — og det er derfor vi vet at dagens mennesker og dagens sjimpanser hadde en siste felles stamfar for omtrent syv millioner år siden. Det er fjollete å si at vi “stammer fra apene” fordi teknisk sett er vi aper, bare at det har skjedd noe med menneskene som gjør at vi har et annet kromosomtall. Du vet. En mutasjon. Det felles navnet for mennesker, sjimpanser, gorilla – og de andre rassapene (de som ikke har hale) – er hominider. Hvis vi snakker bare om oss og våre umiddelbare forfedre – australopitekus, ardipitekus, parantropus og så videre – bruker vi ordet homininer. Som du ser er det ikke store forskjellen i skrivemåte, som jo er litt poetisk justis fordi det reflekterer de små forskjellene i genetisk materiale. Det er litt omdiskutert hvordan man skal definere konseptet “menneske”. Noen mener at bare homo sapiens i sin moderne form skal benevnes slik, mens jeg selv tilhører den andre gruppen, altså de som sier menneske om enhver skapning som faller definisjonsmessig innunder genus homo, altså habilis, erectus, heidelberg, antecessor, neandertalis og hele resten av det animalske rikets kongefamilie. Det finnes jo ingen krystallklar konsensus rundt dette spørsmålet. Du må bare ta et moralsk begrunnet standpunkt.

Det virkelig store spørsmålet dreier seg om datering. Når eksisterte de ulike versjonene av mennesker? Eldst blant oss er homo habilis, altså “det dugelige mennesket”, som dukket opp for tre millioner år siden. Deretter følger erectus, det oppreiste mennesket, for 2,5 millioner år siden. Siden dukker det opp fossile levninger av ymse aldre som kan ha slik grad av varians at de defineres som en egen art – selv om de teknisk sett kunne ha formert seg med hverandre – noe som kan tyde på at de tidligste menneskene levde i spredte forekomster som ikke hadde noen kontakt med hverandre, derfor har de genetiske ulikhetene “festet seg” og det såkalte virvaret i midten – “muddle in the middle”, altså alle de ulike typene som fantes i den midtre steinalderen fra 500.000 til 50.000 år siden – gir flere ulike menneskearter enn det sannsynligvis finnes genetisk grunnlag for å hevde, men hei, det er typisk menneskelig å være rasistisk. Den mest interessante – og mystiske – utgaven av menneskearten er utvilsomt homo erectus, som “hersket på jorden” i nesten to millioner år, som fullstendig parkerer homo sapiens. Det var erectus som gjorde jobben med å etablere menneskene. Det var de som vandret ut fra Afrika og spredte seg til hele resten av verden — noe som på grunn av visse steders beliggenhet, særlig i Øst-Asia, krever at de behersket båtbyggekunst, som igjen forutsetter kommunikasjon på høyt nivå, altså at de må ha hatt et språk basert i konseptuelle abstraksjoner. Men dette er meget omdiskutert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den yngre steinalderen – fra 50.000 til 10.000 år siden – hadde til å begynne med noen slengere av neandertaler igjen litt sånn her og der, men i det store og hele er dette homo sapiens sin tidsalder. De eldste funnene av “vår rase” er omtrent 300.000 år gamle og ble funnet ved Jebel Irhoud i Marokko. Vi er altså marokkanere, kan du si. Men innvandringen til Europa begynte ved et tidspunkt og foregikk sannsynligvis i mange bølger gjennom svært lang tid. De eldste bevis vi har er 50.000 år gamle, gi og ta litt, men dette utelukker ikke at det kan ha vært eldre innvandringsbølger, fordi det finnes jo fossilt materiale fra 190.000 år siden i Midt-Østen, som bare ligger en drøy spasertur unna Europa. Det ser vi jo nå i dag, fordi folk kommer luskende både dag og natt. Litt mer omdiskutert er det om de tidligste marokkanerne fikk til å krysse Gibraltarstredet for så lenge siden, men vi bør anta ja. Hvorfor ikke? Du kan jo se land på den andre siden og vi vet at de kunne å bygge båter, så da er ikke regnestykket vanskelig. Om Spania er det ellers å si at det har vært kontinuerlige bosettinger av mennesker her i mer enn en million år, basert i bevismaterialet de har gravd opp ved Atapuerca, omtrent tre timers kjøretur fra der hvor jeg bor. Hvor kom disse fra? Det virker mest nærliggende å tro at de fikk karret seg over det litt ugreie havstykket som ennå skiller Afrika fra Europa. Strømforholdene der kan være vanskelige til tider, men alternativet er jo at de kom til fots ifra øst, som virker enda mindre sannsynlig (til tross for at de har funnet to millioner år gamle levninger etter mennesketyper i Georgia). Imidlertid kan vi trygt si at det ennå gjenstår mye forskning på dette temaet.

Vi avslutter med litt klassisk pønkemusikk fra året 1977.

Nesten uansett hva slags sær smak du har – inkludert det banalt normale – vil du nesten helt sikkert finne noe du liker i hyllene mine. Jeg bruker ikke strømmetjenester slik som for eksempel Spotify og har heller ikke noen lagringsmedier av typen ekstern harddisk. Alt musikken min er på CD. Før hadde jeg en del LP og kassett også, men det var før jeg flyttet til Spania og var nødt til å “stramme inn” på all min samling av diverse gjenstander som jeg har plukket opp gjennom livet og få det ned til en flyttbar mengde. Det er hva det er. Selvsagt er jeg gammel nok til å huske da kassetter var noe nytt og fancy som revolusjonerte måten musikken ble distribuert på. Du vet. Personlige mixtapes og den typen ting. Plater var jo ganske dyrt – og er det forsåvidt ennå – men opptak på kassett var et prisgunstig alternativ som dessuten også var mer robust i forhold til å dra musikken med seg rundt på fest, campingtur og andre risikosoner.

Jeg oppdaget artisten David Bowie i året 1977, helt på egen hånd. Det var ingen jeg kjente på den tiden som hadde noe forhold til ham — og selv om jeg hadde hørt navnet før så visste jeg ingenting om noenting. Bowie var bare ganske vagt assosiert med andre artister kalt David, så som Essex og Cassidy, som “jentemusikk”. Men så kom albumet Low. Det gjorde et ganske sterkt inntrykk på meg selv om det var veldig forskjellig fra alt det andre jeg likte på den tiden. Hva jeg ikke visste var at dette var ikke “typisk David Bowie” sånn som fansen hans fra tidligere på 70-tallet var vant til, men en ny retning preget av samarbeidet med Brian Eno og produksjonen hans Tony Visconti. Berlinerperioden, sier de om denne fasen av Bowies artistiske karrière, som var tildels inspirert av krautrock, det vil si den typisk tyske delen av progressiv rockemusikk på 70-tallet som var mer “industriell” og preget av tidlig elektronisk eksperimentering enn hva som var vanlig i Storbritannia ved den samme tiden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er litt interessant i ettertid å observere at jeg hadde “gode instinkter” for musikk lenge før jeg hadde noen kunnskap om emnet. Gjennom uransakelige årsakssammenhenger fant jeg frem til Frank Zappa i året 1978. Som alle vet er det slik at å like Zappa – uten å selv være musiker på høyt nivå – er nærmest noen slags psykiatrisk diagnose mer enn et spørsmål om smak. Vi snakker jo om “organisert galskap” som ikke engang prøver å bli forstått. Samtidig fortsatte jeg å utforske også de andre arbeidene til musikere som spilte sammen med Zappa eller Bowie på den tiden — og slik fant jeg frem til Adrian Belew og Robert Fripp, som igjen ledet meg inn i det kreative universet til King Crimson. Noen flere kryssede konstellasjoner fremkom via Terry Bozzio, som førte meg til det progressive jazz-fusion prosjektet UK, som i sin første inkarnasjon hadde gitaristen Allan Holdsworth (men på den tiden var det Bill Bruford på trommer, for Bozzio kom ikke inn i bildet før Bruford trakk seg) som “alle” sier er noen slags verdensmester. Her er listen: Frank Zappa, Robert Fripp, Richie Blackmore, Yngwie Malmsteen, Eddie van Halen, Joe Satriani, John McLoughlin, Steve Vai, Carlos Santana og Pat Metheny har alle nevnt – mange ganger – Allan Holdsworth som “den beste gitaristen noensinne”. Og flere av de som er listet opp der er ikke akkurat kjent for å være rause med komplimentene.

Sannsynligvis går det ikke an å “ta feil” i smaksspørsmål – du liker jo det du liker, liksom – men det er fair game å snakke om god og dårlig smak. Selv er jeg relativt kresen selv om jeg liker mye variert musikk. Nulltoleransen min slår inn når vi konfronteres med artister som “strekker seg langt for å tekkes markedet” heller enn å jobbe med den musikken som bor i sjelen deres. Du vet. Heslige saker. Det er åpenbart dustete å påstå at salgstall ikke har noen betydning fordi det er jo dette musikerne lever av, men det går på den andre siden nesten alltid galt når artister “lar seg kommersialisere” bort ifra det de egentlig ønsker å holde på med. Imidlertid bør vi skille mellom komponister og utøvere, selv om mange er begge deler. For eksempel var jo Frank Zappa først og fremst en komponist og orkesterleder som hadde stålkontroll over alle utøverne han hyret inn til å fremføre musikken hans både på plater og i konserter — men om du går på YouTube og leter opp intervjuer med musikere som snakker om sin tid sammen med Zappa så sier de typisk at det var livsendrende for dem å jobbe sammen med ham. Selv er jeg fornøyd med å ha hatt de musikalske oppvekstårene mine i siste halvdel av 70-tallet, fordi dette sammenfaller med “musikkens gullalder” på en tid før plateselskapene fikk alt for stor makt og før den digitale utstyrsrevolusjonen gjorde det enkelt å kamuflere mangel på talent.

Vi avslutter med supergruppen BEAT – Tony Levin, Adrian Belew, Steve Vai, Danny Carey – som spiller King Crimson.

Livet er – i det store og hele – brutalt og urettferdig. Verdighet er når man forstår dette men bare bærer det uten å klynke og klage. Du vet. Når man har vært noen steder og sett noen ting. Når man har koblet sammen de løse trådene og skjønt hva det handler om. Ingen får dette gratis. Du må vandre gjennom labyrinten og konfrontere monsteret som bor der inne før du kan forstå hva konseptet nåde handler om. Bare de som selv har mottatt det har makt til å gi det til andre. Sånn er reglene i dette spillet. Uansett hva du har så vil det bli tatt fra deg. Jo mer du gråter og klamrer deg til det jo verre vil det bli. Om du må knuses så vil du bli knust. Den eneste friheten du har er å gi det fra deg av egen fri vilje. Ingen kan hjelpe deg med denne saken. Du kan ikke tigge og be. Det finnes ingen frelse. Ingen som lytter til deg. Det hjelper ikke om du gråter og forviler. Lyset i enden av tunnelen vil alltid være et møtende tog.

Folk har forskjellige årsaker til hvorfor de blogger. Selv gjør jeg det fordi jeg har et “skrivebehov” som sannsynligvis burde vært utredet av en psykolog – med henblikk på den fulle freudianske årsaksprofilen – men jeg bare trekker på skuldrene og fortsetter med virksomheten. Det er bare en hobby. Jeg samler ikke på følgere og ingen gir meg noen penger. Derfor behøver jeg heller ikke å svare på “spørsmål” eller stå til rette for moralske dommere. Alt handler om språk. Jeg produserer ikke innhold, men form. Eller for å si det med en musikalsk metafor: Hvis jeg var en gitarist ville jeg vært mer sånn som Robert Fripp enn sånn som Eddie van Halen. (Er det overhodet noen som forstår hva det betyr?) Uansett, vi fortsetter bare i det samme sporet, med den samme språklige stilen og de samme temavalgene. Det har jo fungert så bra til nå – min popularitet er ikke målbar i metriske termer – så hvorfor endre noe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er vanskelig for meg å se for meg hva en “typisk leser” av denne bloggen får ut av det. Kanskje noen idèer og løse tanker, kanskje noen synsvinkler de ikke har prøvd allerede, det er ikke opp til meg å bestemme. Dessuten har jeg ikke særlig mange lesere uansett. Denne bloggen ligner jo ikke på den “dagbokstilen” de fleste andre bloggerne har valgt og selv om jeg enkelte ganger skriver om “begivenheter i mitt eget liv” så er ikke dette min hovedfokus. Saken er at jeg synes rett og slett ikke at jeg er noen interessant person. Hva som foregår i hodet mitt er kanskje litt på siden av det normale, men i vanemønster og livsstil er jeg temmelig kjedelig. Du vet. Eldre mann som ikke er i takt med tiden han lever i. Et svært vanlig fenomen — og ikke noe jeg behøver å dramatisere ut som historiefortelling. Og dermed setter jeg strek for nå, med den samme gamle advarselen: Dette materialet egner seg dårlig for barn og naive.

Til sist enda et gammelt pønkeband fra året 1978.

Referanse på NRK.no — Oljeselskapene gleder seg

Det finnes i utgangspunktet to muligheter: Enten gir folk faen eller så forstår de ikke hva som skjer. Selv tipper jeg at det er en kombinasjon av de to, med størst vekt på uforstand. Handler det ikke nesten alltid om uforstand da? Det er langt mellom de genuint onde menneskene, men ikke så langt. Du vet. Ondskapen begynner jo med viljen til å føkke opp og utnytte andre mennesker i egen vinnings hensikt. Om de smiler mens de gjør det forbedrer egentlig ikke saken, det bare får dem til å virke mer psyko. Hvis menneskeheten overlever denne krisetiden – på noe organisert vis – så vil dagens mennesker bli husket særlig fordi de valgte sin egen komfort fremfor sine barnebarns barns sjanser til overlevelse, selv om de vet hva de gjør. Overgrepet skjer med overlegg. Jeg mener, konsekvensene av fortsatt forbrenning av fossile drivstoffer har jo vært velkjent i femti år, men viljen til å ta tak i problemet finnes bare ikke. Kombinasjonen av veikhet hos politikerne og grådighet hos operatørene har drept oss alle. Vi skjønner det bare ikke ennå.

Hva mener de med energisikkerhet? Hvorfor er dette et argument overhodet? Det er uansvarlige drømmerier å tro at det går an å fremføre den profittmotiverte økonomiske modellen med “fremskritt” og privateide foretak som sysselsetter en hel klasse av lønnsslaver. Du kan godt si at det er utslipp av klimagasser som kan til elendigheta, men det blir en litt for reduksjonistisk modell. Et bedre spørsmål er hvorfor denne situasjonen foreligger overhodet. Svaret må ta for seg dyp problematikk rundt hele samfunnsmodellen slik den har vært de seneste 500 år eller deromkring. Rovdrift på både natur og andre mennesker har vært motoren i økonomien siden lenge før den industrielle tidsalderen, men problemstillingen har blitt radikalt aksentuert siden forbrenningsmotorer og fremstilling av elektrisk kraft kom inn i bildet. Bruk av energi har vært ute av kontroll i hundrevis av år ved dette tidspunktet, men nå er det overhodet ingen tvil om at vi står til knes i mannskiten. Vi befinner oss i en livstruende katastrofesituasjon som krever øyeblikkelig og svært radikal handling dersom menneskeslektens overlevelse er en del av planen. Mange er villig til å gjøre det som er nødvendig, men problemet er helt opplagt de som ikke er villig. Hva er greia deres? Det har blitt noe psykiatrisk ved dette tidspunktet.

Vi avslutter med enda mer melodisk pønkemusikk fra året 1979.

Ved dette tidspunkt har det regnet jevnt og trutt i seks timer, så vi snakker om et dramatisk væromslag. For mitt vedkommende kunne det godt ha kommer for en måned siden men vi tar det vi får. Brannsesongen har sannsynligvis kommet til sin ende for i år. Nå kommer flomsesongen. Ikke så mye her, men herregud for noen bilder fra Katalonia og Valencia. Du vet. Når bilene ligger og dupper som små barkebåter bortetter gatene mens det tordner og lyner, som ikke akkurat kom som noe stor overraskelse med det perverst varme Middelhavet som har vært i år, med over tredve grader varmt overflatevann rundt Mallorca og der. Dette er jo mye energi. Den må “utlades” på en eller annen måte — og slik oppstår det beryktede høstværet i sør. Det har imidlertid bare så vidt begynt. Jeg antar de har mye “interessant vær” i kjømda nede i de regionene. Selv nyter jeg imidlertid mildværet – det ligger og dupper rundt 25 grader – som skal vare enda noen uker, hvis værmeldingen vet hva de driver med. Ved inngangen til september opplever jeg med andre ord hva vi skulle kunne kalle en fin norsk sommer i Villafranca del Bierzo. Det var sannelig på tide.

Er det noe poeng i å snakke om klimaforandringer? De som ikke tror på opplegget har jo ikke ankommet konklusjonen sin ved hjelp av sunn fornuft, så det er ikke å vente at de skal finne veien ut av hullet med fornuftens hjelp heller. Sant å si vet jeg ikke hva man skal si til klimaskeptikerne. Er du blind? Døv? Dum? Jeg forventer ikke noe svar, ihvertfall ikke noe som ligger innenfor rammene av normal virkelighetsoppfatning. I mellomtiden takker og bukker vi for regnet. Det betyr i praksis at det neppe vil bli noen stor skogbrann i nærheten av der jeg bor i 2026. Hvis det skulle vært noe så hadde det allerede skjedd. Du vet at standardene for hva man kaller flaks har blitt lavere når dette er måten man måler sånt på. Uten at jeg har spådomsevner så “føles det som” det nå vil komme noen uker når det er trivelig å spasere rundt om i nabolaget her. Dette er bra. Vi tar det vi får. Noe jeg har lagt merke til i verdensnyhetene er at det har vært uvanlig mye jordskjelv. Såpass at de sa på nyhetene her om dagen at det neppe finnes noen indre forbindelse mellom de ulike hendelsene, men jeg vet ikke. Man tenker jo tanken. Du vet. De sier at det er mange tiår på overtid i forhold til det store jordskjelvet som skal legge hele den amerikanske vestkysten i ruiner — så jeg sier det her og nå. Kanskje hender det i nærmeste fremtid. Det vil i så fall gi dem noe annet å tenke på for en stund. Vi venter og ser.

Som en passende avslutning spiller vi litt melodisk pønkemusikk fra året 1979.

Når det gjelder etymologien til ordet alkymi så er de to første bokstavene åpenbart bestemt artikkel på arabisk, det vil si forstavelsen al hektet på ordets rot, som i vårt tilfelle er enten gresk eller egyptisk, muligens begge deler, men i ethvert tilfelle betyr det svartekunst på norsk. Du vet. Farlige saker. Saken er at for egypterne så var alt mennesker gjorde å betrakte som “kunster” – i motsetning til sånt som gudene driver med, altså “natur” – og den delen av statens byråkrati som hadde ansvaret for kunstene var “den svarte kronen”, eller tempeladministrasjonen. Sånn blir det når de opererer uten noen meningsfull distinksjon mellom religion, politikk og økonomi. Dette er vanskelig å forstå for moderne tenkere, men om man ikke forstår dette så kan man heller ikke forstå Egypt. De hadde et livssyn som var veldig annerledes enn vårt. Faktisk så annerledes at de kunne ha vært fremmede skapninger fra en annen planet.

Som alle vet fantes det bare håndskrevne bøker og manuskripter før boktrykkingen kom sånn omtrent i år 1500. Det gikk an å få tak i slike håndskrifter – eventuelt kunne man lage dem selv – men det var drit fette dyrt, noe det forsåvidt er ennå. Litt rask hoderegning tilsier at det vil fort komme på hundre tusen å fremstille selv en ganske tynn håndskrevet bok slik de ble laget i oldtiden. Da snakker vi om selve materialet og lønn til en skriver som jo må holde på i en måned eller deromkring. Dette er hovedårsaken til at det var bortkastet tid å lære lesing og skriving den gangen. Hva skulle de liksom lese i? Hva hadde de bruk for å skrive? Trykte bøker i masseopplag fra 1500-tallet og utover var revolusjonerende på så mange vis. Skriften ble til noe familiært, etter å ha først vært noen slags trolldom som bare prester og filosofer holdt på med. Fatteru? Hvis man ikke skjønner dette så kan man ikke forstå den europèiske middelalderens tenkesett. Jeg vet riktignok ikke helt hva det vil si å ikke kunne lese og skrive – eller engang ha noen bruk for disse kunstene i sin hverdag – men poenget her er at en relativt stor prosentandel av alle håndskrevne bokverk handlet om alkymi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tradisjonen påstår at ethvert norsk gårdsbruk av en viss størrelse pleide å ha en svartebok. Imidlertid ble dette bent frem farlig i løpet av den delen av dansk enevoldstid da heksejakt var en greie, altså utover på 1600-tallet. Enten måtte du gjemme svarteboken så godt at ingen kunne finne den eller så måtte du bare kvitte deg med den. Sannsynligvis helst det siste alternativet, siden det jo dreier seg om håndfast bevismateriale mot deg hvis det på noe vis kommer frem at du eier en svartebok — for da kommer heksejegerne for å torturere og drepe deg i navnet til  faderen, sønnen og den hellige ånd, amen og snipp, snapp, snute. Du er ute. Hvem vil ta sånne sjanser? I ettertid kan vi se at det sannsynligvis er mest realistisk å betrakte hekseprosessene som statsterroristisk maktpolitikk, i en kontekst av protestantisk kristendom hvor kongen er kirkens overhode, slik at protest eller opprør mot geistligheten blir å tolke som høyforræderi. De fleste som lever nå var jo ikke tilstede den gangen så de vet ikke – fordi de har aldri satt seg inn i sakene – hvordan forholdene var i de kanskje ikke så veldig gode gamle dager.

Vi setter strek der, med litt opprørsk musikk fra året 1974.

Det virker ikke rimelig for meg at gamer kan være noens yrkestittel. Når det er sagt så skjønner jeg jo at hvis det eneste kriteriet man stiller til en “jobb” er at den skal generere inntekt, så går det definitivt an å bruke nettet til å skrape sammen nok penger til at du kan leve av det. De to hovedkildene er reklame og donasjoner. Folk betaler for å sitte og se på deg mens du spiller, i timesvis hver dag – dette er vanligere enn man skulle tro – og bedrifter kjøper reklameplass hos deg fordi de vet at strømmetjenesten du leverer har et stort publikum. Direkte inntekt fra selve spillingen av type gevinst for å vinne i store konkurranser er imidlertid så sjelden at vi ikke behøver å ta det med i betraktningen. Tittelen gamer handler om å promotere spill, lære bort spillteknikker, vise (strømme) hvordan man selv spiller, samt selvsagt all annen sponsing og reklamespots det går an å hente inntekter fra. Så der har du det. Definisjonen må tøyes og strekkes litt for å passe, men det er i det minste ikke direkte usant at en “yrkesgamer” får betalt for å spille spill på datamaskinen sin.

De eneste inntektsbringende jobbene jeg har hatt er veldig fysiske “arbeiderklasse” type ting. Du vet. Murer, gartner, sjåfør (både stor og liten bil), maskinist, kokk, produksjonsarbeider, vaktmester og det ene med det andre. For det meste som selvstendig næringsdrivende, men noen ganger også som ansatt hos andre. Hva kan jeg si? Jeg har noen temmelig spesifikke fordommer i forhold til hva som er og ikke er gagnlig arbeid. Hvis din såkalte jobb ikke frembringer direkte og fysisk målbare resultater i den materielle verden så driver du med “noe annet”. Det kan være hva som helst som det går an å tjene penger på med litt triksing og miksing, men det er uansett parasittvirksomhet. Du er en snylter. Altså det som innenfor økonomisk teori kalles en operatør i sekundærnæringene. Dette er ikke noe jeg gidder å diskutere. Snyltere er hva de er. De kan være mer eller mindre ondartede, men de er aldri godartede. De er skadedyr. Ergo finnes det ingen måte for dem å være respektable. De fortjener aldri noe mer enn iskald forakt. Uansett hvor mye penger de klarer å grafse til seg med parasittvirksomheten sin så er de bare ekle krek og et kryp. Du begår en alvorlig synd hvis du tilbyr dem din respekt og sympati. Klasseforræderi. Hva mer er det å si om saken? Du skjønner poenget.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det hendte en gang i året 1996 at jeg kom på besøk til en venn som på den tiden var veldig oppslukt av Playstation og brukte mange timer hver ettermiddag og kveld til å sitte der og spille. Det handlet om Doom. Du kan søke på nettet selv for detaljene, men akkurat dette spillet var banebrytende og sjangerdefinerende, foruten selvsagt at det slukte folk med hud og hår når de først fikk tenning på greia. Dette skjedde med meg også. Etter å ha kritisert min venn litt fordi han var så “hekta” på denne dustete spillervirksomheten fikk jeg etterhvert oppfordringen prøv selv. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte tegningen. Til å begynne med vet du ikke hva du driver med og ting handler om å teste knappene, finne ut hvor man skal gå og den typen ting, men så snart “motstanderne” kommer og skaper bry for deg blir ting personlige. Da har spillet tatt deg. Selvsagt ble det til at jeg selv måtte kjøpe meg en PS1 og spillet Doom fordi jeg ble jo engasjert. Du vet. Samme som gudene vet hvor mange millioner andre over hele verden. Jeg bare måtte knekke koden og vinne over spillet, noe jeg etterhvert fikk til men det kostet mange hundre timer med intens konsentrasjon, til en slik grad at jeg drømte om jævelskapen når jeg sov. Det kan bare karakteriseres som en psykotisk fiksasjon, en besettelse. Jeg følte ikke at jeg hadde noe alternativ. Spillet måtte spilles helt til jeg “behersket det i blinde” og kunne gjøre mer eller mindre som jeg ville, danse nonchalant rundt på høyeste vanskelighetsgrad og “skyte monstere” så å si over skulderen. Jeg ble en ekspert på Doom for PS1, men jeg har aldri siden engasjert meg i verken noen konsoll eller noe spill. Imidlertid har jeg denne erfaringen, så jeg skjønner at folk kan bli oppslukt av et “spillunivers”.

Siden vi snakker om 90-tallet passer det å overlate siste ord til denne sjarmerende herren.

De som bryr seg om denslags har selvsagt allerede fått med seg at de har igangsatt nye utgravninger der den såkalte olivenlunden befant seg inntil nylig på oldtidsstedet Göbleki Tepe i Tyrkia. Du vet. Den 12.000 år gamle byen som ligger i området Sanlurfa – sammen med mange andre lignende utgravingssteder – like nord for grensen til Syria. Hele dette kulturkomplekset kalles Tasj Tepelar og dreier seg om en befolkning i Anatolia som var ukjent inntil de først begynte å grave ut Göbleki Tepe på 90-tallet. Som du kan skjønne vakte dette funnet mildt sagt oppsikt da det var nytt, selv om folk har vent seg til tanken nå, fordi det bryter jo litt med skolelærdommen om hvor den såkalte sivilisasjonen oppsto, som igjen utfordrer visse religiøse trosforestillinger av det slaget som fyller folk med psykotisk raseri hvis du pirker borti dem. Så alt i alt er det en trivelig bransje å holde på innenfor, dette med å justere historien. Det er jo så mange som har investert så mye personlig prestisje i det å “ha rett” om sine påstander. I grunnen ganske menneskelig, kan du si.

De tidligste arkeologene var strengt tatt ikke arkeologer – slik faget defineres nå i dag – men heller “gullgravere” som gikk løs på oldtidssteder for å finne “skatter” og “fine ting” som de kunne selge til samlere for fremstilling på offentlig og privat museum — for eksempel de såkalte arkivarene, som var “britiske gentlemen” opptatt av å skape seg et navn innenfor tidlige vitenskapsselskaper og foreninger. De hadde allerede penger så de var ikke drevet av salgsverdien på tingene de fant, men av det ryktet de kunne vinne gjennom å presentere “sensasjonelle funn” av glemte sivilisasjoner og den typen ting. Det handlet altså om æren, som forsåvidt ennå er et element som driver folk til å utmerke seg innenfor et fag. Men i våre dager vil et typisk arkeologisk utgravningssted behandles mer som et “kriminelt åsted” hvor alt skal dokumenteres og registreres med pinlig nøyaktighet. Hva er funnet, hvor ble det funnet og i hvilken kontekst ble det funnet. Du vet jo ikke i utgangspunktet hva som senere kan vise seg å være viktig informasjon, så det er et poeng å ikke for eksempel flytte på ting før de er fotografert fra alle vinkler og plottet inn på åstedskartet. Så langt, så vel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ta et hvilket som helst svært velkjent oldtidsminne. Ta pyramidene. Det ene aspektet er deres fysiske tilstedeværelse i verden, som åpenbart betyr at noen bygde disse konstruksjonene ved et tidspunkt, mens det andre er spørsmålet om hvem som gjorde det og hvorfor. På den ene siden de fysiske “tingene i seg selv” og på den andre historiene vi forteller om dem. Grekeren Herodot besøkte Egypt, dro på sightseeing til de berømte stedene og skrev siden en beretning om det han så og opplevde. Dette skjedde sånn cirka rundt år 430 før vår tidsregnings begynnelse, altså for snart 2500 år siden. Allerede da var pyramidene eldgamle fortidsminner. Det var omdiskutert hvem som bygde dem og hva slags formål de tjente. Dette er fortsatt – til en viss grad – omdiskutert, men vi har mer enn nok fysisk bevismateriale til å si med sikkerhet at de var store gravanlegg tilknyttet visse konger i Det gamle riket. Ikke alle liker dette. De skulle ønske at pyramidene var noe helt annet. Du vet. Mer imponerende og esoterisk. Noe magisk og mystisk. Gjerne noe som ble etterlatt etter en nå glemt og forsvunnet sivilisasjon, eventuelt noen slags kosmiske maskiner, kanskje designet for å generere energi. Det finnes mange tanker – og mye er skrevet ned i gudene vet hvor mange bøker – men alt er i hovedsak bare sludder og vås. Hjernekramper hos evneveike troll. Vi vet hva pyramidene er. Noe mindre vet vi om det som graves ut ved Göbleki Tepe, men det er spennende å følge med på prosessen, etterhvert som det fremkommer stadig mer fysisk bevismateriale. Vi avventer nye funn og forholder oss i mellomtiden skeptisk til alle “historiene”. Den fremste og mest vesentlige sannhet er jo alltid at “vi vet ikke”. Ikke ennå.

Vi avslutter med noen noter fra det derre coverbandet som reiser rundt og spiller gammel musikk.

Globalt sett er alle som bor i Norge rike mennesker. Ikke så mye fordi de “lever et luksusliv” men fordi samfunnet er så utviklet (mange vil si innviklet) og har så mange sosiale støtteordninger og den typen ting. Det blir litt misvisende å si at helsetjenester er gratis – folk betaler jo skatt – eller engang at de fungerer så bra som de burde, men det er et faktum at alvorlig sykdom ikke nødvendigvis medfører total økonomisk ruin i Norge, i motsetning til USA og mange andre land. De mest kostbare behandlingsformene er “gratis” i den forstand at alt hentes fra den samme potten. Komplisert kirurgi som krever en hel arbeidsdag fra en hel stab av høyt lønnet personale vil ikke bli sammenfattet til en faktura som pasienten senere må slite med — og som blir et problem for det enkelte helseforetaket hvis pengene aldri kommer. De som jobber i helsevesenet får den samme lønn uansett hvem de behandler. Dette er visstnok sosialisme.

Gjennomsnittsinntekten i verden er på cirka 3000 kroner i måneden. Hvis du tjener mer enn en halv million kroner i året så tilhører du den høyeste ene prosenten i verden, selv om dette ikke er noen sensasjonelt høy lønn i Norge. Vi snakker om hva folk betrakter som “det normale” nå. For et par med to barn regnes endog alt under 700.000 som total inntekt i husholdningen for å være under fattigdomsgrensen — som handler om kjøpekraftsparitet i forhold til prisnivået der du bor. For eksempel ville en husholdning med slik inntekt vært temmelig velstående i Thailand eller Brasil, men fordi det norske prisnivået er bortimot høyest i verden havner også norsk fattigdomsgrense på en perverst høy sum sammenlignet med globale forhold. For eksempel er norske boligpriser totalt ute og kjører i kålåkeren. Ettroms leilighet i Oslo ligger på femten tusen i måneden – hvis man leier – så det sier seg at lønnsnivået må avspeile realitetene. Det regnes som helt normalt å bruke halve inntekten på bolig i Norge, enten man leier eller betaler på et boliglån. Til syvende og sist er det politikerne som har bestemt at det skal være slik. “Markedskrefter” finnes jo ikke i virkeligheten — og selv om vi lager en definisjon som passer til den modellen vi foretrekker, så er det reglene som definerer spillet.

Hva er det som driver norsk økonomi? Hvis vi ser bort fra olje og havbruk, eller egentlig inntektsbringende virksomhet og bedriftsøkonomisk wunderbaum i det hele tatt og heller fokuserer på hva som blir etterspurt, så ender vi med å måtte si at Norge har en forbruksøkonomi. Privat etterspørsel av varer og tjenester er selve motoren — mens forsyningslinjene inn i offentlig sektor utgjør et stabiliserende element. Målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP/PP) og justert for lokal prisvariasjon ligger Norge en god del høyere enn gjennomsnittet for EU (sammen med Luxembourg, Sveits og Irland) mens Spania ligger litt i underkant, med en økonomi som er vesensforskjellig fra den norske. Det brukes ikke penger på den samme måten. Selvsagt har Spania også en forbruksøkonomi, men boligmarkedet spiser ikke opp noe engang i nærheten av hvor mye penger som blir kastet inn i denne forbrenningsovnen i Norge. Litt avhengig av beliggenhet går det an å både leie og kjøpe bolig i Spania uten å bli flådd levende av prisnivået, men dette har endret seg litt i løpet av de seneste årene på grunn av nettbasert turistutleie — og da særlig Airbnb, som sannsynligvis er det mest hatede firmaet i Spania av alle andre enn akkurat de som tjener penger på jævelskapen. Ringvirkninger av turistutleie ute av kontroll har vært for eksempel både trakassering og voldelige overfall av turister, selv om dette helt opplagt ikke er rettferdig. Saken er at det hvert år kommer dobbelt så mange turister til Spania som det finnes fastboende innbyggere og dette setter sitt preg på hele bransjen. Både de lokale styresmaktene og de på regjeringsnivå mumler noe om at de vil ha “færre men bedre” turister — som i praksis sannsynligvis betyr færre av de som etterspør “strand, sol og sangria” nede langs kysten i sør – som typisk ikke engang snakker spansk – og flere av de som for eksempel oppsøker San Sebastian fordi de er det stedet i verden som har flest Michelinstjerner per antall restauranter. Grovt sett kan du si at de ønsker seg flere gjester til “det virkelige Spania” og færre av de som reiser på pakketur til partyparadiset.

Siste ord går i henhold til nyere preferanser i denne spalten til disse folkene.