De kalde resters eksklusivitet

En av mange måter å bedømme varmmatens kvalitet er gjennom vurdering av hvor bra den holder seg som kaldrett et døgn senere. Eller om den i det hele tatt tåler å bli varmet opp igjen og hva i så fall dette gjør med smakskvalitetene. De faglig belastede har en tendens til å like bedre litt “plyndring av liket” dagen etter enn selve middagen slik den ble satt frem i sin originale – og førstegangsoppvarmede – form. Alle vet jo at visse matretter blir bedre av å kjøles ned over natten før de varmebehandles på ny. Imidlertid krever dette en betydelig grad av struktur i maten. Den må være laget av og med bevaringsverdige materialer, så å si. Selvsagt er det variabelt hvor viktig det er å tenke slik, men hvis man bor alene og typisk lager mat bare til seg selv mesteparten av tiden er det avgjørende både for budsjettet, trivselen og det ene med det andre at det foreligger en gjenbruksstrategi. For eksempel at retten er “frysevennlig” i sin ferdige form, for da kan man jo bare øse opp et antall serveringsstore porsjoner, pakke dem i egnet emballasje og deponere disse i fryseren for senere avbenyttelse. Raskt, kjekt og ikke minst smart. Du får anstendig middag uten å gjøre hele jobben hver dag.

Livet handler mye om synsvinkler, ikke sant. Filosofer kaller dette den frie viljens problem og saken diskuteres minst like mye den dag i dag som da konseptet ble formulert for mange tusen år siden. Det er jo ikke bare at du kan velge å gjøre mange forskjellige ting, du kan også velge hvordan du skal oppfatte og “forklare” selve virkeligheten. Det er jo blant annet derfor det er så forbasket vanskelig å bli enig med andre mennesker, særlig de du har et nært forhold til. Hva skal vi mene om dette? Vi mennesker er noen kverulante tukleaper som ofte ikke engang klarer å bli enig med oss selv. Hva skal jeg gjøre? Hva er riktig? Hva lønner seg? Dessuten er det viktig å ikke se ut som en idiot foran alle de andre. Hvis vi ikke hadde en fri vilje ville alt vært mye enklere. Visse politiske og religiøse tiltak prøver å gjøre noe med saken. De vil fri deg fra løse tanker og gnagende tvil. Du får et regelement istedet. Du vet. En bok eller flere, som du kan slå opp i for å finne noen magiske ord som kan bedøve den frie viljens påtrengende mangetydighet. På slikt vis går det an å unnslippe smerten ved å måtte tenke selvstendig og fatte egne beslutninger. Verden er jo konfigurert slik at det finnes alltid tvil. Det finnes alltid ustabilitet, tvetydighet, usikkerhet og en dønn fette ufattelig grad av kompleksitet som bare blir verre og verre jo dypere du går inn i et hvilket som helst tema eller studieområde. Det er hva det er.

 

Og dette er litt progressiv pop-rock fra året 1979.

 

 

Dødsvarmen tar en pause

Tidligere i livet har jeg ikke helt forstått uttrykket dødsvarmt selv om jeg har brukt det ved et par anledninger. Nyhetene melder om folk som har omkommet på grunn av “varmesjokk” utendørs og folk som har hoppet entusiastisk uti kaldt vann og mistet styringen på kroppen på grunn av dette, med drukning til følge. De hadde en greie om det fordi de fleste ofrene for slike drukningsulykker var unge menn som i utgangspunktet var svømmedyktige og hadde bra fysikk, men så viser det seg altså at du ikke uten videre kan gå fra overoppheting til kraftig nedkjøling. Kroppen protesterer. Han eksperten sa at dette ikke nødvendigvis er farlig hvis man beholder roen, kommer seg over på ryggen og fokuserer på å flyte i de tyve sekundene eller så det vil ta mens krampetilstanden avtar. Hvis du får panikk ender du med å trekke vann inn i lungene og derfra og ut er ikke veien lang. Dette var interessant – på en morbid måte – for det hadde jeg aldri hørt om før. Nye og sikkert spennende måter å krepere. Ved denne alderen ville jeg neppe bare hoppet uti noe vann, men hvem vet hvis jeg var i tyveårene, for den gangen var jeg jo fullstendig fette idiot, troendes til hva som helst.

Det er som jeg har sagt et par ganger nå: Du må være forsiktig hvis du befinner deg utendørs når termometeret ligger og vaker rundt førti grader. Nyhetssendingene har elskverdigst presentert alle mulige slags leger og eksperter på anatomi som forklarer i detalj hva som skjer med deg og hvorfor det kanskje allerede er for sent når du merker symptomene. Vi er jo ikke laget for å tåle slik varme — men vi kan likevel håndtere temperaturen hvis vi tar de korrekte forholdsreglene, først og fremst å få i oss nok vann, som er ganske mye mer enn hva du tror. (For flere opplysninger om saken, søk på nettet.) imidlertid var det bare tyve grader i natt og gjennomtrekken føles frisk og livgivende, i motsetning til de mellom 25 og 28 jeg typisk har levd med den siste uken. Ganske pussig hvor mye bare noen få grader har å si for trivselen. Heldigvis er greia over for denne gang, men det blir neppe den eneste varmebølgen i år. Jeg mener, på nyhetene blir den jo kalt “den første” og dette antyder at de venter flere. Ikke et problem man opplever ofte – eller i det hele tatt – i Norge, hvor rekorden ble satt den 20. juni 1970, i Nesbyen, Buskerud, og er på bare 35,6 grader, ihvertfall så langt de offisielle målingene vet. Det kan jo hende at det har gått noe over dette på noen steder noen ganger, men det er i så fall anekdotisk. Spania er som alle vet et mye sørligere land slik at de norske rekordene for høy temperatur parkeres regelmessig. Rekorden har de registrert i Sevilla i 1995, med hele 46,6 grader den 23. juli det året. Ingen liker sånt. Vi håper det aldri blir så varmt noensinne igjen (men regner med at det blir enda verre).

 

Vi setter strek der, med litt smakfull amerikansk tungrock fra året 1999. (Det tar av etter tre minuitter.)

Fantomet er hard mot de harde

Uten å undersøke saken våger jeg å påstå – basert i den mengden av menneskekunnskap jeg har – at det finnes mange studier av “viljen til maktbruk” både på et akademisk og et mer folkelig nivå. Vold og tvang er jo en naturlig del av vår art og neppe noe som kommer til å forsvinne. Folk fantaserer om å “vinne slagsmål” og kunstferdig kampteknikk på film er så vanlig at ingen engang tenker over saken. Sannsynligvis er det så mange som så ofte viker unna konfrontasjoner at de over tid bygger opp noen slags hatefull “vilje til hevn” inni seg, fordi som alle vet skal det lite til for å samle sammen en voldelig lynsjegjeng når og hvis det blir aktuelt å “ta noen”. Selv tror jeg dette handler om frykt. De er redde mennesker. Det handler om å gå til angrep på og rituelt fjerne “fryktens årsak” — som er identisk med hatobjektet deres. Som vi kan se både her, der og overalt er dette politisk nyttige egenskaper i menneskenaturen. Det går an å konstruere sin egen plattform for makt på toppen av lynsjegjengens vilje til å marsjere i takt og skrike slagord.

Det bekymrer med litt at rikmannen Abelardo de la Espriella vant presidentvalget i Colombia. Hvorfor stemmer folk på sånne typer? At han er advokat og forretningsmann er jo verken her eller der i forhold til politisk styring av et offentlig apparat, men i den grad det har noen betydning vil jeg påstå det er diskvalifiserende. Ingen av hans tidligere erfaringer styrker den formen for personegenskaper man bør ha for å lede et land. Jeg kan så klart ta feil, men jeg pleier ikke å ta feil særlig ofte. Espriella har jo selv sagt at han kommer til å bruke mano dura – hard hånd – overfor både de kriminelle og de revolusjonære geriljakrigerne som lusker rundt uti jungelen. Det er ikke aktuelt å fortsette med noen forhandlinger. Enten gir de seg og legger ned våpnene eller så blir det full frontal konfrontasjon med alle statens maktmidler. Hvilket bringer oss til problemets kjerne: Hvor mektig er den colombianske staten overfor kokainkartellene? Jeg vil påstå – basert i begrunnet mistanke – at enten så bløffer Espriella eller så er han fullstendig fette sinnssyk. Narkohandlerne har jo sikkert minst like mye penger som staten og bare gudene vet hvor mange som står på lønningslisten deres.

Dersom los narcos virkelig tror at Espriella er en realistisk trussel mot virksomheten deres så kommer de til å drepe ham innen ganske kort tid, men hvis de likevel ikke gjør dette – eller engang forsøker – så har de “laget en avtale”, som er det mest sannsynlige alternativet. Denne presidenten er ikke den første korrupte mann i verden og han vil ikke bli den siste. Narkoøkonomien er en konsekvens av etterspørsel og uansett hvor voldelig og rå man er mot narkohandlere på alle nivåer så er det så perverst mye penger i opplegget at folk står i kø for å få få sin mulighet, selv om de vet det er liten sjanse for at det skal gå bra, eller at de engang skal overleve. “Krigen mot narkotika” som USAs president Richard Nixon erklærte for over femti år siden er forlengst tapt, dersom man skal ta begrepet “krig” på alvor. Hovedproblemet er hvor asymmetrisk viljen til maktbruk er fordelt mellom partene. Statsmakten og de lovlige myndighetene kan ikke matche de uhyrlige grusomhetene som narkokartellene er villige til å begå. Mano duro er følgelig bare latterlig kakling fra en kylling som ikke vet at han står på middagsmenyen. Men velgerne til denne idioten fantaserer vel om å være tøffe og harde, så da så. Det virker mest sannsynlig at Abelardo de la Espriella har drevet med bløff og skuespill for å komme seg inn i maktposisjonen, for deretter å gjøre alt han kan for å øke sin personlige makt og rikdom på alle andres bekostning. Det kan som sagt hende at jeg tar feil, men det tviler jeg på. Vi må uansett bare vente og se.

 

Vi avslutter dette skrivestykket med en sang fra 2018 fremført av noen svensker.

Gryterett til middag behøver ikke alltid å være en dårlig nyhet

Selvsagt er det slik at hvis man har kunnet observere posemat fra TORO og den typen ting i spiskammeret til noen, så er det nærliggende å betrakte det som en drapstrussel hvis de byr på “gryterett”. Sånne halvfabrikata er jo laget av onde mennesker som er så grådige, perverse og fattige på sjelsevner at ondskapen trenger igjennom materien og rammer deg direkte i hjertet. Det skjer ikke noe øyeblikkelig – det ville vært alt for drøyt – men over tid blir du syk. Spensten forlater kroppen din og i hodet får du tåke. Du vet. Det handler om zombifikasjon. Den langsomme skapelsen og formasjonen av forbrukere. Det kommer fra alle kanter og det kommer hver bidige dag, uten stans. Det postmoderne menneskets tragedie er at alt har blitt så enkelt at ingen behøver å undersøke og tenke gjennom ting. Alt er tilrettelagt og strømlinjeformet. Værsågod og slå deg løs. Bli alt du kan være. Samfunnet har bruk for deg. Vi elsker deg.

Men nok om det. Alle vet jo allerede at verden i hovedsak er befolket av kjeltringer og idioter. Derfor blir det som det blir. Dette kan man vanskelig gjøre noe med, annet enn å passe sine egne saker og ellers “gjøre det som er riktig” så langt og lenge som man rekker med. For eksempel lære seg å lage skikkelig mat — og avvise de giftige produktene som tilbys av matvareindustrien. Selv er jeg kondisjonert til å reagere negativt på ordet gryterett fordi jeg har sett så mye semmert i denne kategorien gjennom livet. Imidlertid betyr ikke ordet i seg selv verken mer eller mindre enn at denne retten er laget i bare èn gryte (eller panne), slik at vi snakker om “samkokte ingredienser” som likevel utgjør en fullverdig middagsrett. For øyeblikket har jeg stående på komfyren en pannerett med linser som skal koke i en times tid før den er klar — og det tok meg omtrent en time å skru sammen ingrediensene, inkludert all vasking, kutting og annen tilberedelse. Som dette: Baconterninger, løk, grønn paprika, selleri og gulrot – alt kuttet i halvcentimeters terninger – freses sammen på relativt høy varme inntil de begynner å “svette” så tilsettes hvitløk og jalapeños i en “passende mengde” og sulamitten får surre enda et par minutter. Da er det på tide å ha oppi tre store tomater kuttet i terninger. Til sist hadde jeg oppi kjøttet fra en kokt svineknoke, et par never linser og nok kyllingkraft til å toppe hele smæla. Salt og pepper etter smak. Nå skal det bare putre i en times tid så er middagen klar. Før jeg tar maten av komfyren klipper jeg oppi et par never fersk persille som får koke med i noen minutter, så er det klart. Serveres med ferskt brød – og helst ris hvis man må ha noe ved siden av – og et glass tørr, hvit fino sherry.

Det er fortsatt like forjævlig varmt der ute, men jeg måtte likevel lage mat. Det går jo ikke i lengden å bare gnage på brød med pålegg som en annen evneveik stakkar. Jeg kan jo lage mat så da finnes det ingen unnskyldning som er holdbar i lengden, ikke engang det å sutre over hvor varmt det er. Herregud. Ta deg sammen mann. Hold kjeft og bare gjør det som er nødvendig. Sånn er reglene. Men når det er sagt så er det faktisk jævlig varmt der ute. På nyhetene sier de at Frankrike har registrert sin varmeste dag noensinne – eller altså siden de begynte å måle temperaturene for åtti år siden – og førti mennesker har omkommet ved drukning mens de har prøvd å avkjøle seg som best de kunne. Det er med andre ord ingen spøk. Klokken er 13 mens jeg skriver dette og termometeret har steget til 35 grader (det var 22 da jeg sto opp) og mer skal det bli før kvelden. Men så skal visst regnet komme i natt slik at det er meldt “bare” 27 grader i morgen. Det er bra. Da går det jo an å gå ut på dagtid. Ikke bare fordi jeg behøver noen ting fra butikken, men også fordi det er helt utmerket mosjon å spasere litt gatelangs i en søvnig småby med lite trafikk. Helt passe for meg.

 

Vi avslutter med enda en gammel gitarhelt som – utgitt i 1982 – spiller en komposisjon av James Mingo Lewis.

Ny kunnskap om Brexit

Herregud, noen ganger er jeg så evneveik at jeg fortjener juling. Eller i det minste skammekrok. Saken er at det var jo avstemming om Brexit den 23. juni 2016, som betyr at jubalongen var i går. Mens i dag er den store bakrusdagen, som forrige gang. Siden gikk det tre og et halvt år, før de hadde nedtelling til den fulle og hele skilsmissedatoen den 1. januar i 2020. Så kom Covid noen måneder senere. Det var interessante tider i Storbritannia — og forsåvidt overalt ellers også, men britene hadde jo plassert seg i en ekstra vanskelig stilling. Humorister som tar opp Brexit til behandling passer på å trekke inn Covid-affæren som noe slags “Guds tegn” på at nå har de driti på draget. Spørreundersøkelser viser at det er nå et ganske solid flertall for å vende tilbake til start og gjøre hva som enn er nødvendig for å komme tilbake til EU, som på sin side føler litt skepsis. Du vet. Skilsmisseanger er jo noe som kan ramme folk når det har gått en stund og man får syn på sine nye realiteter. Var det egentlig dette jeg ville? Det går ikke alltid slik man hadde tenkt.

Ti år etter avstemmingen er det et biologisk faktum at èn generasjon har fortall dette livet, mens en annen har tilkommet. Det de kaller GenZ består av yngre mennesker – fra 18 til 28 år – og nå har de stemmerett ved valg. Statistikerne som så på spredningen av stemmer da Storbritannia valgte å tre ut av EU bemerket at det var solid overvekt av nei-folk blant de over 60 års alder. Man må jo lure på hva fanden det var som foregikk med dem. Hvorfor taper du ikke stemmerett når du kommer i pensjonsalder? Fremtiden tilhører jo ikke de gamle. Dette er kanskje ikke noe folk liker å ta inn over seg i sin fulle tyngde men det er ikke desto mindre sannheten: Du har sluppet opp for fremtid, gamle krapyl. Tre tilbake og la de som skal leve med konsekvensene av politiske beslutninger også være de som fatter dem. Sånn er det med den saken. Livet er slutt for deg. Din rolle er utspilt. Det viste seg altså at de største motstanderne av EU da avstemmingen skulle skje i det herrens år 2016 var “godt voksne” individer hvorav mange ikke lenger lever. Hva betyr det når folk har en sterk mening? Ikke en fluefjert. Det er bare handlinger som betyr noe. I dette tilfelle hvilken stemmeseddel folk plukket opp og la ned i valgurnene. Hva slags sadistisk tilfredsstillelse følte de da? Det gikk uansett som det gikk.

Siden 2016 har britene hatt seks statsministre: David Cameron, Theresa May, Boris Johnson, Liz Truss, Rishi Sunak og Keir Starmer, som er i ferd med å gå av og overlate stolen til Andy Burnham. Dette er ikke noe bra tegn. Samtidig har det britiske samfunnet gått rett i dass, men i sakte film. Uansett hvem som kommer med hva slags forslag så vil de møte skarp motstand. Alt bare låser seg. Alle skjønner at det er mye som må gjøres for å få landet på beina ighen, men det er ingen som vil fire en tomme på “rettighetene”. Det er vanskelig å se hva de kan gjøre for å komme i gang med noe og skape en positiv utvikling, men noe må uansett skje. Det er forsåvidt ikke relevant om Storbritannia nå har politisk flertall for å vende tilbake til EU, for der er de jo ikke ønsket før de har greid å få skikk på opplegget sitt. Det er så mye som er ute av kontroll på så mange områder. Hva kan Andy Burnham gjøre som de de andre seks ikke fikk til? Sånn som det ser ut kan det til og med hende at Nigel Farage blir valgt inn som statsminister for partiet ReformUK – Mister Brexit himself (uten hans påtrykk hadde Brexit definitivt ikke skjedd) – og da blir det ihvertfall ikke noe EU-medlemsskap på Gud vet hvor lenge, sikkert mange tiår. Kanskje er dette hva britene behøver for å komme til sans og samling? Farage er selvsagt bare en løgner og bløffmaker som lever høyt som populistisk politiker i opinionen, hvor han kan si hva han vil uten å måtte bevise noe, men hvis partiet hans får flertall blir han nødt til å styre — det vil si gjøre det han kan med det han har, uten å fokusere så mye på alt han ikke har. Alle vet at det er vanskeligere å gjøre noe selv enn å kritisere andre folks idèer, fremgangsmåter og resultater.

 

I serien “store britiske gitarister” spiller vi i dag en sang fra 1976 (året med den legendariske hetebølgen).

Sommeren er alltid varm

Det er vanskelig å forholde seg til såkalte klimaskeptikere, altså folk som tror det er en konspirasjon av misinformasjon som står bak påstandene om menneskeskapte klimaforandringer på grunn av karbondioksyd  i atmosfæren og den typen ting. Det er vanskelig på en vanlig dag når temperaturen ikke er klin kokos, men det er såklart ekstra vanskelig når det er over førti grader der ute og man svetter som en gris så snart man beveger på seg. Sommeren er alltid varm sier de med et skuldertrekk. Jaha. Takk skal du ha. Det er bra at noen har peiling, ellers ville vi jo måttet tro på meterologer, forskere og andre intellektuelle elitetyper som sikkert blir betalt av George Soros for å undergrave bensinindustriens lønnsomhet. Det finnes heldigvis alltid et valg – det er ingen som har trengt meg opp i et hjørne med knivtrusler – så jeg velger å rett og slett holde meg for ørene og si lalala når klimaskeptikerne begynner å snakke. Du vet. Sånn som man gjør når man har blitt hjernevasket av venstreorienterte universitetsmiljøer som er motstandere av fremskritt og lønnsomhet.

Hvordan skal man forholde seg til klimaskeptikere? Det naturlige instinktet påbyr å nikke til dem midt i trynet en fire-fem ganger så blodspruten står, men herregud, sånn kan man jo ikke oppføre seg. Så det blir å smile og si så interessant når de setter i gang med fantaseringen sin. Næhmen sier du det? Skandaløst sånn som de holder på. Det beste er sikkert å ta fra alle skolemiljøene all finansieringen sin, så kan vi jo bare konsultere med autorisete vismenn i de politiske miljøene når det dukker opp noe vi lurer på. Ironisk som dette kanskje lyder, så er det faktisk blodig alvor i USA akkurat nå. Det er uråd å følge med på alle detaljer – eller kanskje ordet er uinteressant – men det siste jeg hørte var at myndighetene vil legge ned et forskningsprosjekt som handler om dypvannsmålinger av havstrømmer, vannets saltinnhold og den typen ting, fordi dette visstnok er woke. Komplekse instrumentpakker som er plassert på mange tusen meters dyp skal hentes opp og destrueres. Dette var ihvertfall planen helt til noen journalister fikk snusen i saken og lagde en mindre skandale slik at de har utsatt den nye handlingsplanen inntil videre. Det er vanskelig å forstå motivasjonen til de som mener at forskningsmiljøene ikke behøver så mange data som de påstår at de gjør, eventuelt at datainnsamlingen foregår på feil grunnlag. Alle husker jo da Trump sa at hvis man ikke tester så mange så vil Covid-tallene synke. Toppers. Hvis man bare ser i en annen retning så er det akkurat som om skogen ikke brenner. Sånn forsvinner problemene. Logikken er totalt fette feilfri.

 

Vi avslutter der, men en klassisk popsang fra året 1981.

Ekstremvarmen farlig for britene

For første gang siden hetebølgen i juli 2022 har britiske myndigheter utstedt rødt farevarsel for i morgen og torsdag, på grunn av en dødelig kombinasjon av varme og fuktighet. Varselet understreker at det er farlig for alle, ikke bare “utsatte grupper”, og folk oppfordres til å endre eventuelle planer de måtte ha hatt for noen type fysiske utskeielser så lenge som varselet gjelder for. Hva skal man tenke? Det har ikke vært noe slikt varsel i Spania enn så lenge, selv om temperaturen er temmelig drøy både her, der og overalt – jeg så tallet 46 på værkartet i dag (riktignok ikke i mitt nabolag) – men det har da heller ikke vært den formen for “trykkende fuktighet” som de forventer i Storbritannia. Rett utenfor der jeg bor kan jeg se at trærnes blader rører på seg, så det blåser med andre ord en mild bris. De har meldt 37 grader her, som definitivt er seriøst varmt, men hvis luften ellers er tørr og det blåser litt så føles det ikke så galt.

Ellers er det å si at Norge vant sin andre kamp i VM og kan nå ikke bli dårligere enn gruppetoer, som betyr at videre avansement til første utslagsrunde er idiotsikkert. Likevel hadde det vært stas å banke Frankrike da. Det vil gi folk litt å tenke på — men det spørs hvor realistisk dette er. Hva er oddsen? Kanskje franskene vil legge seg bakpå og spare krefter til neste runde, men på den annen side virker ikke han Didier Deschamps som en “sånn type trener” heller, så kanskje det blir et heroisk oppgjør hvor begge lagene går for å vinne mest på grunn av æren. Både Norge og Frankrike går jo uansett videre til neste runde — men å slå Frankrike i VM? Det er stort. Det betyr noe. Følgelig er psykologien i oppgjøret slik at det betyr mer for Norge å slå Frankrike enn det betyr for Frankrike å slå Norge. Fra deres synsvinkel er det sikkert litt forsmedelig å tape for en outsider, men ikke verre enn at de klarer å leve med det. Jeg tipper at Frankrikes øyne er festet mer på “veien videre” enn på et oppgjør som ikke betyr særlig mye fra eller til for dem.

Det er litt surrealistisk å sove med full gjennomtrekk hele natten lang, men det laveste jeg målte innendørs var 22 grader i dag tidlig, som allerede har steget til 23,5. Uteluften i går ettermiddag holdt 36 grader mens her inne var det 27. Ganske ubehagelig varmt når man skal gå til sengs, men sånn er realitetene. Det finnes ikke annet å gjøre enn å bare stå han av så skal temperaturen falle med ti grader mot helgen, både om dagen og natten, ifølge værvarslingen. Det skal faktisk bli ganske behagelig. Man blir jo temmelig dorsk og gretten av sånne forhold. Jeg gidder liksom ikke å lage mat engang, så da kan du jo selv tenke deg. Det er noe elementært frastøtende ved sånt som bidrar til å høyne temperaturen i rommet uansett hva det er, slik at jeg må nok leve av ting jeg finner i kjøleskapet enda et par dager. Det vil sikkert gå bra, ikke minst fordi jeg regnet med at det ville ende slik så jeg var forberedt. Det er en fordel å kjenne seg selv.

 

Til slutt litt jazz-funk fra 1981.

Den gangen Kåre Karasjok joiket ihjel skattefuten

Noe som har forvirret mange oversettere er forskjellen mellom sex og gender i det engelske språket. På norsk bruker vi jo ordet sex bare om diverse former for “kjønnsaktivitet” mens det på engelsk kan brukes både slik som på norsk og i betydningen “kjønnsstatus”, det vil si om du er kvinne eller mann. Det er en subtil men viktig forskjell som blant annet dukker opp som troll i eske når folk skal oversette propagandamateriale fra engelsk til norsk som et ledd i den stadig like interessante identitetskampen. På norsk tales det om kjønnsroller i de kontekstene av mening hvor man på engelsk bruker ordet gender, men bare selve ordet kjønnsrolle impliserer jo at det er noe utstudert og innlært. Det betyr noe annet og vesensforskjellig enn kjønn, som er en medfødt egenskap. Vi kan si at du spiller din kjønnsrolle mens du er ditt kjønn, om det gir noen mening. Poenget er uansett at det finnes ingen korrekt måte å fremføre sin kjønnsrolle, bare den måten som du selv opplever som “det rette for meg”. Hvilket bringer oss til det de kaller transgender på engelsk. Hvordan skal det oversettes til norsk? Rollebytte? Det blir ihvertfall ikke korrekt å oversette det som transkjønnet.

For noen år siden kjøpte jeg en t-skjorte i England som hadde påskriften SAME SEX, med et hjerte mellom ordene. Det gir jo en litt annen mening på norsk enn på engelsk, selv om ikke alle opplever det som like humoristisk. Det handler om identitet og virkelighetsoppfatning, som for mange er en dødelig alvorlig greie. De kan bli krenket. Noen vil si de kan bli påført psykisk skade. Kanskje hele livet deres blir ødelagt om noen slags ufølsom jævel kommer og kødder med dem, det skal du ikke se bort ifra. Sånt har jo skjedd før. De har sikkert snakket om det i fjernsynsprogrammet Tore på Sporet. Tenk på det du. Alle de tragiske menneskeskjebnene som har måttet kjempe tappert for å overleve fra dag til dag, mot en veritabel armè av hånflirende ondskapsfugler. Hvem vet. Livet er en jammerdal. Dog er det slik at hvis du har slik legning som meg – man kan jo være litt surrealistisk og “udefinert” i forhold til hva og hvem man er – så er definitivt en t-skjorte som sier “samesex” uimotståelig komisk — og faktisk en litt halvinteressant konversasjonsstarter. Min erfaring er at verken samer eller homofile opplevde det som fornærmende, men det var en og annen skrott som syntes det var “upassende” uten at de helt sånn eksakt kunne redegjøre for hvorfor. Sånn blir det når man er “politisk korrekt”.

 

Vi avslutter med blåmandag fra 1983 — først laget ved et uhell men den endte som verdens mest solgte 12″ singel.

 

En spennede uke for Norge

Vis meg hva som skjer i kampene mot Senegal og Frankrike, så skal jeg si deg hva jeg tror om Norges sjanser for å gå videre i VM i fotball. Eller verdenscupen som de sier i utlandet. El mundial her i Spania. Sikkert mye annet også, etter hvor man er. Utlandet er jo ganske stort — og også varierende grader av fremmedartet i stilen sin. Reiser du mye så ser du mye. Det motsatte er også sant. Det finnes folk i Norge som aldri har vært utenfor sin egen landsby men jeg vet ikke om dette gjør dem ekstra norske. Noen synes det. Jeg har hørt mange underlige argumenter. Hva er det som gjør at noen mennesker er norske men de fleste ikke? Svaret avhenger av hvem du spør. Det virker ikke som om det finnes noen offisiell holdning i saken. Staten behandler jo uansett alle som om de allerede er døde og hva enn de holder på med nå i livet er bare forstyrrelser og rot som medfører uorden i de byråkratiske papirene.

Uansett hvor du reiser vil du kunne observere at lokalbefolkningen har varierende grader av negative holdninger overfor utlendinger. Inkludert deg – åpenbart – siden du som norsk ikke kan være “hjemme” noe annet sted enn i Norge dersom vi skal jobbe med de strikteste definisjonene. Men selv det “kommer an på” blant annet hva slags stamtavle du kan legge frem. Alle skjønner dette. Hvor ble dine besteforeldre født? Dette kan se ut som et usaklig spørsmål, men poenget er å ta kontrollen ut av dine egne hender, slik at det ikke lenger er opp til deg å bestemme hvor norsk du skal være og hva dette skal bety for din generelle oppførsel. Hvis det er et spørsmål om arv blir jo den naturlige forlengelsen av dette prinsippet å snakke videre om forvaltning, som det går an å måle. Hvordan forvalter du arven? Bidrar du til å holde det godt norsk eller kjører du noe slags egensindig sololøp? Som vi ser jobbes det med relative størrelser her. Sånne som er opptatt av om andre viser et tilstrekkelig nasjonalistisk sinnelag har mye å gå på i sine analyser.

Av ymse årsaker har det ikke vært så mye sånt i Norge siden Den andre verdenskrig, da partiet Nasjonal Samling satt med den nominelle regjeringsmakten — selv om det i virkeligheten var rikskommisær Josef Terboven som bestemte, på vegne og ved hjelp av den tyske okkupasjonsstyrken. Imidlertid kan vi se til for eksempel Storbritannia. Der har de noen temmelig hårete politiske greier gående. Jeg tror – men jeg kan ikke garantere at dette er sant – det handler om materielle forhold, det vil si om folk har jobb (dersom de ønsker) og samfunnet for det meste “går på skinner” mesteparten av tiden. Det går selvsagt an å finne fattigdom og sosial nød i Norge, for ikke å snakke om dårlig kommunal budsjettstyring og korrupte eller inkompetente ansatte i den offentlige forvaltningen, men ikke sånn som i Storbritannia. Der har de svære bystrøk som ligner postapokalyptiske filmkulisser hvor barn vokser opp mens de observerer at deres eneste realistiske vei til penger og det søte liv består i organisert kriminalitet, særlig narkohandel. Jeg kunne gått inn i en detaljbeskrivelse av hvor ille ting har blitt i løpet av de ti årene som har gått siden Brexit, men jeg orker ikke. Det tjener uansett ikke poenget, som er at statistisk analyse er entydig: Store sosiale forskjeller medfører større sosial uro. Eller vi kan si det er dyrt for et land å frembringe rike mennesker. Mange ressurser må finknuses av alle slik at de kan forvandles til penger for noen få.

Folk mener forskjellige ting når de bruker uttrykket marxisme, men det jeg mener er “dialektisk materialisme” (som er et søkbart begrep om du ikke allerede vet hva det betyr) som politisk grunnsyn. Praktisk talt, i de flestes liv, at pengesaker og arbeidsforhold er hva som styrer deres “sosiale samvittighet” og samfunnsengasjement. Det er mindre viktig hva de tror på og hvilke metafysiske fantasier som preger deres virkelighetsoppfatning. Saken er at hvis du sliter økonomisk så vil dette prege livet ditt. Vi kan si at det er teopatien i dette bildet. Altså erfaringen. Det du kjenner på kroppen. Siden tilkommer teologien, altså forklaringen, eller den politiske tåkepraten om du vil, når diverse smarte typer hisser opp folk med demagogi og hatprat, særlig med tanke på hvem som har skylden for de dårlige tidene og hva du rent konkret kan gjøre for å straffe dem. Som alle vet er det jo svært sjelden at folk synes de selv har skylden for sin egen situasjon, fordi de har jo aldri hatt noe annet enn gode intensjoner og naiv tillit. Du vet. Man regner jo med at folk for det meste snakker sant og at de er seriøse med alle sine planer og prosjekter. Dermed går det som det går. Vi kunne ha snakket om dette i timesvis – og det kommer vi sikkert også til å gjøre en gang – men for her og nå får det være nok.

 

Siden Storbritannia ble nevnt avslutter vi med denne muntre britiske tonetrallen fra 1977.

Magiske triks og umuligheter blir jo en vanesak etterhvert

Omtrent på denne tiden i fjor kjørte jeg nordover til Norge, etter å ha besørget pengesakene, signert kontrakt og mottatt nøklene til der hvor jeg bor nå. Det var varmt som faen hele veien — til en sånn grad at det var ubehagelig å stanse for da måtte jeg jo forlate det luftkondisjonerte miljøet i bilens kupè, for eksempel hver gang det ble å fylle drivstoff, få seg noe mat og alt annet som er nødvendig underveis. C’est la vie. Særlig turen gjennom Frankrike var lang og varm. Etterhvert som man kommer seg nordover synker jo temperaturen en del. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale noen å kjøre langtur når tempen ligger og bikker like under førti grader, men det var dette som var nødvendig. Dette året holder jeg meg derimot innomhus mens gradene er på sitt mest perverse. For i kjøleskapet hjemme har jeg øl, som Jokke og Valentinerne valgte å formulere seg den gangen da.

Panert kylling er selvsagt en klassiker. Den fulldressede utgaven skal først vendes i krydret mel, deretter i vispet egg, før du til slutt har på brødsmuler. Det heter pan på spansk, derav pan-ering, ikke sant. Men nok om det kyllingtekniske, hva som utgjør “den lille forskjellen” er en dramatisk hvitløkssaus som på arabisk heter toum. Den består ikke av annet enn en hestedose hvitløk, sitronsaft og olivenolje. Det dreier seg selvsagt om den originale allium oleum, som er latin og betyr “hvitløksolje”. Folk har laget greia rundt i middelhavsregionen hvor lenge som helst. Saken er at hvis du behandler hvitløken riktig så fungerer den som en emulsjon. Imidlertid er det fort gjort at sausen sprekker og skiller seg, så du bør ha et par eggehviter – eventuelt hele egget – i bakhånd i tilfelle det blir nødvendig å “jukse litt”. Ellers er prosedyren å piske som faen. Det går seg til. Søk på nettet for flere tekniske detaljer og en komplett oppskrift.

Lokalbefolkningen her har forståelse for at jeg heier både på Norge og Spania i VM, men at hvis disse lagene møtes så kommer jeg til å heie på Norge. Det er ikke noe å diskutere engang. Sånn må det bli. Hvis du ikke liker det kan du kysse meg i ræva og siden kanskje til og med få smake på knuseknoken. Det er greit for meg. Hva er vel livet uten litt bråk? Fotballfølelsene er svært dramatisk for mange, men kanskje ikke så mye for meg. På nettet er det litt støy rundt FIFA og de arrangementstekniske detaljene. Særlig er det mange som har hengt seg opp i at det er så mange tomme seter å se og at FIFA rett og slett lyver om dette. Fjernsynsbildene viser jo det de viser. Det nytter dårlig å hevde at halve publikum er på toalettet eller ute for å kjøpe pølser, fordi det er ikke sånn det fungerer. Med de prisene man må betale – som de fleste ikke engang har råd til – så er det neppe aktuelt å forlate setet sitt særlig lenge av gangen. Grådighet er en stygg sykdom som han der Gianni Infantino åpenbart har pådratt seg i kraftig grad. Ironisk nok kom han inn som en leder med ambisjoner om å utrydde korrupsjonskulturen som hadde etablert seg under han Sepp Blatter, men istedet har ting blitt enda verre. Hva er greia? Det må jo være mulig å styre selv store organisasjoner på en ryddig måte.

 

Til sist overlater jeg ordet til et polsk rockeorkester som synger om kunstens vilkår i vår tid.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top