Som de sier i en av mange romantiske fantasifortellinger om huliganere: Laget og klubben er to forskjellige ting. Det ene handler om spillet. Det andre handler om supporternes identitet og fellesskap. Du behøver ikke å forstå det, men sånn er det. En ekte fotballtilhenger er først og fremst lojal mot klubben. Laget kan man derimot like eller mislike, alt ettersom hvordan de representerer klubben. Det er relativt. De får som de fortjener. Om de vinner er mindre vilktig enn om de spiller med hjertet, viser klasse og andre “åndelige” ting. Supporterne kommer uansett til å være lojale mot klubben, men livet er bedre når laget er inspirerende typer, som gjerne også har gode sportslige resultater.
Ting er litt annerledes i dag enn de var i klubbfotballens storhetstid. Pengene styrer nå for tiden. Folk lever av å spille fotball, tildels veldig bra hvis de er gode, kanskje også litt heldige. Fotballspillere har blitt gladiatorer og leiesoldater som går dit hvor de tilbyr gode kontrakter. I det minste ønsker de en vanlig arbeidslønn for å vie all tiden sin til å holde seg i form og levere så godt de kan ute på banen. Det er bare rimelig så mye penger som det er i omløp innenfor selv vanlig norsk klubbfotball, før vi begynner å blande inn FIFA og denslags. Fotball er i særklasse verdens største sport, ikke minst målt i penger. Da blir det som det blir. Store penger tiltrekker seg alle mulige slags råskinn.
Det er ikke vanskelig å skjønne hva Qatar vil. (Det skal uttales “katt-tar” som i setningen “en katt tar en fisk” når man sier det fort. Dette er den lyden man er ute etter, ikke den lange A-lyden på slutten som mange bruker.) De har kjøpt seg et VM i fotball fordi dette er noe som gir dem stor oppmerksomhet over hele verden i noen uker. De skjønner åpenbart at “fossile brennstoff” ikke er fremtiden, så de må etablere seg som noe annet enn en oljestat. Uten at jeg verken kjenner eller har noen interesse av de qatariske fremtidsplaner virker det rimelig å anta at VM i fotball bare er et element i noe slags større bilde, skal vi si for eksempel lanseringen av Qatar som et seriøst land i verden, noen som har både pågangsmot og kompetanse i forhold til den nye tidens teknologiske, geopolitiske og verdensøkonomiske utfordringer. Fotball-VM er “audition” for Qatar, derfor går det til verket med minst like mye iver som Norge hadde foran OL i 1994. Dette handler om prestisje.
Hvordan et arrangement som VM i fotball havnet i et land som Qatar er naturligvis en historie om korrupsjon. Når jeg sier “et land som Qatar” mener jeg et land hvor man lever under så tvilsomme folkerettslige forhold at ingen seriøst tror det er trygt å engasjere seg i politisk arbeid der, for eksempel på fagforeningssiden. Det sies blant annet at de som er på stedet og bygger sportsanleggene jobber under svært kritikkverdige forhold. Det er kanskje ikke rimelig å forlange for mye av Qatar siden hele regionen sosialt sett lever på 1200-tallet, derimot er det både rimelig og korrekt å forlange at FIFA skal ha gode standarder for etikk og etterrettelighet i organisasjonen sin, men slik er det dessverre ikke. Det lukter grevling av hele affæren rundt hvordan Qatar ble tildelt VM i fotball 2022 for tolv år siden. Nå har tiden kommet. Nå skal det skje. Kan det være farlig for utenlandske journalister å drive gravearbeid i det qatariske samfunnet? At dette ikke fremstår som et urimelig spørsmål sier noe om hva PR-problemet til qatarerne er. Det oppfattes som et “annerledes” sted. Det virker ikke klokt å bringe med seg frihetsfølelsen sin hvis man reiser til Qatar. Det er nok bedre å ligge litt bakpå og være skeptisk.
Ytringsfrihet er en av hjørnesteinene i et liberalt demokrati. Alle “vestlige” land har eksplisitt lovgivning til beskyttelse av de som etterforsker korrupsjon og annet rusk i samfunnsmaskineriet med journalistiske metoder. Staten og voldsmakten har ikke lov til å gå mot de som på personlig eller profesjonelt grunnlag bedriver samfunnskritikk (enten de “har rett” eller ikke). Da man utformet disse lovene var man imidlertid mindre opptatt av om folk skulle få krangle og skjelle hverandre ut på internett og andre steder, dette virker som et luksusproblem i forhold til at det finnes land i denne verden hvor det å “agitere mot regjeringen” straffes med ti års fengsel eller enda verre ting. Det er en dekadent innstilling til alt ytringsfrihet handler om når man bekymrer seg for “politisk korrekthet”. Det forventes av voksne, ansvarlige mennesker som lever i liberale demokratier at de oppfører seg som folk, selv om dette ikke er noe formelt krav. Det er ikke forbudt å være en drittsekk, det er bare dårlig likt og det skaper som regel en dårlig tone i alle sammenhenger.
