Jeg vet ikke til hvilken grad det finnes en egen norsk avlegger av den nettbaserte subkulturen incel – “involuntary celibates” – altså (unge) menn som lever i ufrivillig sølibat — eller som vi pleide å si i gamle dager: de som det aldri blir noe på. Det tar jo ofte litt tid før man finner ut av hvordan ting virker i forhold til tilbud og etterspørsel på kjønnsmarkedet. Noen forstår aldri noe som helst; de ville egentlig foretrukket å leve under mer regulerte forhold, la oss si et system med arrangerte ekteskap hvor “bordet fanger”, slik at den frekke tøyta ikke bare kan ta ut skilsmisse når hun oppdager at du ikke har noen svulmende mektig superpenis du kan slå i bordet som argumentet som avslutter all argumentasjon, men nærmest bare en pussig liten tullepikk som du ikke helt vet hvordan du skal bruke.
Sigmund Freud er ikke minst kjent for sine teorier rundt den psykoseksuelle utviklingen hos barn. Penismisunnelse er begrepet han skapte for å beskrive det som skjer hos unge pikebarn når de oppdager at de er annerledes anatomisk konfigurerte enn guttebarna, mens det tilsvarende konseptet i revers er kastraksjonsangst; altså når guttebarna for første gang ser at det finnes mennesker som ikke har penis. Vi kan så å si ooa hela natten med disse to konseptene, men det gidder vi selvsagt ikke. Vi skal istedet gå rett til poenget med det hele, som er at det finnes ingen “korrekt” måte å leve ut sine egne seksuelle tilbøyeligheter, bortsett fra det fette åpenbare: Sex er hva vi kaller kjønnslig lek mellom voksne individer som forstår hva de gjør og deltar frivillig. Informert samtykke er visstnok det rådende nøkkelbegrepet som de seksuelle fagfolkene bruker nå for tiden. Alt som beveger seg utenfor rammene for lavalder, frivillighet og forstand er voldtekt.
Når feminister snakker om voldtektsparadigmet – i den grad de gjør dette ennå, jeg dannet mine inntrykk av feminisme på 80-tallet – mener de alle krefter, strukturer, trender og tendenser i samfunnet som bidrar til å utydeliggjøre hvor grensene går; særlig når de kan spores tilbake til en fantasi om at “mannen er husets herre” og det følger av dette at seksuelle tjenester er noe kvinnen plikter å levere når og hvis dette er etterspurt. Det finnes fortsatt kulturer i vår verden som stiller seg uforstående til at “voldtekt i ekteskapet” kan være en virkelig ting. Kanskje hun bare nektet ham det som er hans rett, slik at han ble nødt til å lære henne en lekse? Det fundamentale prinsippet er at nei betyr nei, alltid og uansett. Er det kanskje ikke en menneskerett at ingen kan tvinges til å delta i noe mot sin vilje, minst av alt noe seksuelt? Jeg er selv en prinsipiell motstander av konseptet “positiv frihet” (det de kaller frihet til) fordi det utydeliggjør det mye viktigere konseptet frihet fra, som er hva de fleste typisk mener når de bruker dette ordet. Individuell frihet koker ned til retten til å si nei. Det man ikke kan (eller vil) si nei til er det som eier deg. Det kan være et menneske, en arbeidskarrière, et kvantum penger, en idè, et narkotisk stoff — eller hva som helst annet som man “bærer med seg” overalt og til enhver tid. Poenget er at man sier aldri nei til det.
Selvsagt er man en de facto slave hvis man tvinges til å gjøre ting man ikke vil, holdes på et sted mot sin vilje, og så videre, enten dette skjer under trussel om fysisk vold, gjennom økonomiske tvangstiltak eller hva som helst annet som virker tilstrekkelig avskrekkende til at man ikke kommer seg “ut av hullet” uten noen slags intervensjon utenfra. Det er jo ikke særlig vanskelig å psyke ut og bryte ned folk, særlig hvis de er unge og har liten verdenserfaring. Og ekstra særlig hvis man er et lite barn som får det fra sine egne foreldre – eller andre voksenpersoner med en tilsvarende stilling av “autoritet” i barnets liv – som er den hinsides enhver sammenligning mest alminnelige årsaken til at folk blir føkka i hodet. Vi skal ikke engang nevne seksuelle overgrep, bare det å på autoritært og kommanderende vis hamre inn den teoretiske “oppdragelsen” – altså selve det kognitive idègrunnlaget – som man synes at barna behøver, er overgrep nok for de fleste. Den tragiske dimensjonen i det hele er at foreldrene nesten alltid “mener det godt”, de er bare fette inkompetente. I den grad arvesynd er et realistisk begrep så må det komme på banen i denne konteksten. Folk er som de er bare delvis fordi de “bare er sånn” — det handler minst like mye om hvordan de har blitt trent opp til å være, særlig før de ble gamle nok til å forme den berømte egenviljen (det er vanlig å kalle det vanlige innslagspunktet for dette fenomenet “trassalderen”). For å vende tilbake til Freud så er det å si at han er litt i overkant inisterende i mye av detaljarbeidet sitt – mye kan forklares på måter som ikke er fullt så “freudianske” – men når det kommer til selve konseptet kan det ikke være noen rimelig tvil om at individets psykoseksuelle utvikling starter lenge før de utvikler noen egentlig seksualitet og at mye av dette materialet havner i underbevisstheten. Noen ganger på måter som fungerer helt greit, andre ganger ikke.
Det komiske med incel-bevegelsen er at fantasiene deres om hva som er “attraktive menn” (søk for eksempel på “gigachad”) ligner mer på homoseksuelt runkemateriale – se illustrasjonen på toppen, som er typisk for håndverket til den legendariske Tom of Finland – enn hva de fleste kvinner oppgir som seksuelt tiltrekkende. Klisjèer er klisjèer fordi de ofte stemmer sånn omtrent med virkeligheten, og klisjèen i dette tilfelle er at kvinner imponeres mer av mannens “vesen” enn av hans ytre attributter. Det er selvsagt bra hvis han er pen og alt det der, men dette er ikke et utslagsgivende poeng i bildet. Om noe, så har ekstrem penhet en tendens til å gjøre kvinner skeptiske, på den samme måte og av de samme årsaker som menn er skeptiske til dukkepene kvinner: Hvordan kan noen med et så urealistisk utseende vite noe om det realistiske livet? Selv er jeg ingen ekspert, men jeg har vært noe steder, møtt noen folk og sett noen ting. Jeg tror ikke det hjelper hvis man går ut med “høy kølle” og erklærer at menn bør være sånn og slik, mens kvinner skal komplementere mannens opplegg og sammen skal de drifte firmaet A/S Familien slik det står i boka, og det ene med det andre. Når det er sagt, selvfølgelig finnes det miljøer for “kinky sex” hvor maktspill inngår som en del av pakka, for eksempel rolleleken “tradisjonell husholdning med bjørkeris på rumpa” og gud-vet-hva. Hvis man kan tenke det så finnes det. Seriøst. Menneskelig seksualitet har et absurd antall variabler når det kommer til det å “få jobben gjort” — men man vil aldri komme til dette punktet hvis man ikke begynner med å anerkjenne individets integritet, retten til å sette sine egne grenser og definere sine egne variabler. De rollene som finnes i kulturen er bare modeller. Det finnes ingen universell standard for hvordan man skal tolke rollen som “mann” – eller hva som helst annet som det går an å være – verken seksuelt, kulturelt eller “profesjonelt”. Vi har jo alltid dette som kalles fri vilje, som altså koker ned til “protest”. Retten til å si nei. Dette har jeg ikke lyst til å gjøre eller være med på. Hvis man hører at de sier nei men tvinger dem allikevel så er man en overgriper. Punktum og ferdig diskutert.
