De siste åra har vi blitt oppmerksomme på omfanget av plastforsøplingen i naturen rundt oss og hvilke negative konsekvenser dette har. Plast og annet avfall kan blant annet føre til kvelning, indre skader, forgiftning og problem med fordøyelsen til dyr. Plast vil med tiden brytes ned til mikro- og nanoplast (små og svært små plastbiter). Vi kjenner ennå ikke konsekvensene dette kan få for mennesker og miljø fullt ut.
(Statsforvalteren.no)
Posten jeg skrev i dag tidlig – altså den forrige før denne – handlet om “det normales tragedie” (tragedy of the commons), det vil si hvordan grensene stadig flytter på seg i forhold til hva som er akseptabelt både for individet og på samfunnsnivå. Som alle vet er det mye plast i verden ved dette tidspunkt, og over halvparten av det har tilkommet i løpet av de seneste tyve år. Saken er jo at plast forsvinner aldri, det bare brytes ned til stadig mindre partikler. I helsevesenet finner man nå slike partikler i blodet til de fleste mennesker. Hvor kommer de fra? Vi har forlengst mistet kontollen over hva som teknisk sett bør behandles som “særlig farlig spesialavfall” — men fordi plasten er så godt egnet til alle mulige slags former for produktemballasje later vi som om alt er helt greit og vi fortsetter som før, med stø kurs rett til helvete. Det går jo ikke an å ta fra folk profittmarginene deres. Eller kreve høyere priser på typiske matvarer fordi de må utmåles og pakkes på en helt annen måte enn den vi praktiserer i dag. Og eksakt derfor går alle ting til helvete.
Dagens middag for meg er basert i noe jeg fant i supermarkedets fattigdisk. Du vet. Den som har alskens matvarer til halv pris fordi “enden er nær” for produktets angitte holdbarhetsdato. Spesifikt så kjøpte jeg “svinebiff” – selv om dette ikke eksisterer i virkeligheten, fordi biff er jo et ord i har fått fra det engelske beef, som de i sin tur fikk fra det franske boeuf som en kulturell bivirkning av normannerinvasjonen i 1066 – og denne “svinebiffen” er attpåtil marinert med mango, ingefær og annet, så hva gjør man med slikt? Jeg valgte å plukke med meg en pose med “thaisuppe” som grunnlag for dagens rett: Thailandsk gryte med svinebiff og ris. Det ble jo å frese opp kjøttet mens jeg kokte to poser jasminris og dumpe alt sammen oppi gryta — med tillegg av to teskjeer “red curry paste” og to spiseskjeer av min hjemmelagde “ekstremist” salsa basert i tyttebær og habaneros. Jeg tenker at noen som faktisk er thai sannsynligvis ville gitt meg et velfortjent ballespark for å kalle komposisjonen min “thailandsk”, men det får så være. Det er jo først og fremst meg selv jeg skal gjøre fornøyd med dette tiltaket. For de som lurer – av faglig interesse eller av andre årsaker – kan jeg si at det fungerte ganske bra.
Imidlertid er det et problem at både kjøttet, suppebasen og risen kommer i plastinnpakning. Hvordan skal jeg forholde meg til dette? Jeg gidder ikke å lage et helvetes opplegg for “resirkulering” og det ene med det andre, fordi sånt monner uansett ikke. Det beste jeg kan gjøre er å kaste søpla på normalt vis, så får det være avfallsselskapets problem å håndtere ting derfra. De får jo betalt for det. Hvis vi skal bremse problemet med plastfjell som bygger seg opp både her og der så kreves det politisk regulering av materialets anvendbarhet; spesifikt i retning av å gjøre plastbruken ulønnsom ved hjelp av avgifter og denslags. Ironisk nok er det mest miljøvennlige alternativet også det dyreste alternativet slik opplegget fungerer i dag, for det er jo mulig å føre et tilnærmet plastfritt dagligliv, man må bare beregne at budsjettet fordobler seg minst èn gang når man insisterer på å “være fin på det”. Den billigste maten er både usunn og miljøfiendtlig, men ikke desto mindre er den populær. Tenk over saken. Virker det ikke for eksempel rimelig at man unner seg en stekt kylling som søndagsmiddag når man resten av uken snur på skillingen for å få ting til å gå rundt? Hvis man etablerer en sånn vane spiser man femti kyllinger i året. Hvor skal man få dem fra? Kan man ale dem opp selv og kverke dem en etter en etterhvert som kjøttsulten melder seg? Ingen gjør dette. Folk kjøper sine kyllinger på det lokale supermarkedet, som får dem fra gud-vet-hvor. Et oppdrettsanlegg for kyllinger? Hvis man først begynner å tenke får man raskt mange ting å tenke på. Det ene trekker jo det andre med seg. Plutselig har man en støyende hønsegård oppi hodet.
Ellers er det å melde at det var femten kuldegrader der ute i dag. Enkelte av de innfødte her i Østerdalen later imidlertid til å være stoisk ufølsomme overfor kulda. Nå er jo ikke femten spesielt kaldt, men kisen gikk gudfader meg i shorts (og han kjørte selvsagt firehjulsdrevet pickup) slik at når han kom inn i butikken og vandret litt rundt der ble beina hans liksom helt rødsprengte på grunn av varmen i lokalet. Det som skjer er jo at blodet trekker seg bort ifra huden når man blir eksponert for kulde. Kroppen oppfatter varmetap som “veldig lite bra” og reagerer momentant. Jeg tror jeg skulle tolerert å gå inn og ut av bilen for å komme meg på butikken kledt i shorts selv om det var femten kalde – jeg går jo for eksempel ut i bare t-skjorte for å hente ved når det er tyve – men jeg ville ikke gjort det. For det første er det ikke bra å utsette kroppen sin for sånt. For det andre ser man jo ut som en evneveik fjøsnisse der man går. Beina blir veldig røde ettersom blodet rusher tilbake for å gjenopprette normaltemperatur i hudoverflaten. Herregud. Hva er det folk tenker på? Selv har jeg et par “vinterstøvler” som er “garantert ned til tredve minus”, selv om jeg strengt tatt ikke går utendørs når det er tredve minus. Jeg husker ikke hva de heter men de er laget i Finland og finnene skjønner hva kulde er, så jeg forholder meg til det. Samtidig er de jo vanntette helt til midt på leggen, så jeg har få bekymringer for gugga der nede på bakkenivå. Stillongs er også standardutrustning så snart frosten kommer. Hvorfor går han fyren med shorts når det er femten kuldegrader? Den eneste saklige forklaringen jeg kan tenke på er at han er ufølsom overfor kulda. Sånt er ikke medfødt, men folk kan jo trene seg opp til å gjøre de mest usannsynlige ting. Pent var det ihvertfall ikke.
