Friedrich Engels oppfant begrepet Sozialer mord – sosialt drap – om det vi kan observere når mennesker blir hensatt i stuasjoner som vi vet med sikkerhet vil forkorte livene deres og forringe livskvaliteten på den tiden de får. For eksempel de som tjenestegjorde under den første delen av opprydningsarbeidet etter Tsjernobyl-ulykken i 1986. Soldater ble gitt valget mellom to minutter i Tsjernobyl eller to år ved fronten i Afghanistan. Dette var en grusom ting å fremlegge for naive tyveåringer. Ingen av de som valgte to minutter i Tsjernobyl overlevde, mens mange kom hjem fra fronten etter kamp mot Mujaheddin, Al Quaida og andre grupper som amerikanerne organiserte og finansierte.
Under den nylige coronapandemien oppstod en “motstandsfront” som, når all mannskiten skrelles vekk, presenterer argumentet om at vi må akseptere at gjennomsnittlig to av hundre smittede dør for at vi andre skal kunne fortsette å leve “som normalt”. Naturligvis hadde ikke alle et bevisst forhold til dette argumentet, men mange sa faktisk rett ut at to prosent dødelighet er akseptable tapstall. Det er uansett bare de gamle og de som allerede er syke, svake eller “genetisk uheldige” som blir rammet. Vi andre vil ikke erfare stort mer enn en influensa, om engang dette. Nå er imidlertid sykdomsbildet noe mer komplekst enn dette, fordi det finnes såkalt “lang covid” som av åpenbare årsaker ennå ikke er godt kartlagt i verken forekomst eller konsekvens, men det fremstår som en kronisk lidelse som er tildels invalidiserende. Den pandemien som begynte i det små i 2019 pågår fortsatt på verdensbasis og mange tusen mennesker dør hver dag.
Et alltid like interessant tema er trafikkdøden. Jeg kan umiddelbart tenke på et antall individer i mitt eget liv som døde i trafikkulykker. Om man ferdes langs en nesten hvilken som helst vei som innbyr til fart og spenning vil man kunne observere forskjellige slags markeringer av at akkurat der mistet noen en gang livet. Det er rimelig sikkert at tapstallene i trafikken ville falle ned mot ganske nær null dersom vi halverte fartsgrensene på norske veier, men dette skal folk ha seg frabedt. Det betraktes åpenbart som akseptabelt med både trafikkdød og alvorlige personskader for at de skal kunne nyte fartsvinden der de durer frem. Man hører til og med om de som vil ha både 150 og det som verre er som toppfart på motorveiene. Alle synes jo at de selv er flinke sjåfører. Dessuten har de dårlig tid. Det er nødvendig å kjøre fort.
Den gangen Engels oppfant begrepet sosialt drap var han fokusert på de forferdelige arbeidsforholdene innenfor produksjonsindustrien midt på 1800-tallet, men begrepet har i ettertid fått sitt eget liv. Senere har mye blitt gjort for å sikre arbeidsforholdene og lovfeste en minstelønn slik at det i det minste går an å leve av det farlige, skitne og kjedelige arbeidet, men ingen bør ha noen illusjoner om hva arbeidsgiversiden ville gjort i forhold til “sparetiltak” (som i praksis betyr mer profitt til dem selv) dersom lovverket tillot dette. En fullblods psykopat vil ikke engang se problemet. Folk dør. Javel. Hva så? Alle dør til slutt uansett. Det er ikke mitt problem, jeg er her for å tjene penger. Hvis folk ikke liker jobben kan de bare gå og finne seg noe annet å drive med. I denne bedriften leker man ikke butikk!
Problemet med rikdom er at det går ikke an å bli rik på eget arbeid, man må utnytte og manipulere systemet på noe slags vis … og et eller annet sted i dette bildet må man – bevisst eller ubevisst – ta stilling to hva som er et akseptabelt antall drepte for at man selv skal kunne leve et liv i relativ luksus og komfort. Hvor mange synes du det er greit å drepe? Tallet null er ikke et aktuelt alternativ. Mennesker må dø hver dag for at vi som er rike (alle nordmenn, selv de fattige, er rike i verdensmålestokk) skal kunne nyte godt av våre privilegier. For eksempel vet vi at luftforurensning dreper men vi gjør det likevel. Global oppvarming dreper men vi slutter ikke å brenne fossilt drivstoff av den grunn. Så lenge det finnes noen grader av separasjon mellom oss selv og “det som dreper” klarer vi med litt spenstig psykologisk akrobatikk å slå oss til ro med at alt er helt greit. Jeg gjør ikke noe galt. Alt jeg kjøper er etisk kvalitetssikret så langt som jeg kan rå med.
Og sånn går dagene.
