Det eneste som er dummere enn å la seg styre av følelser er å fornekte hva man føler. Da har man jo fullstendig mistet grepet. Virkelig koko blir man imidlertid ikke før man later som om man lar seg styre av slike affeksjoner som er populære i de kretsene man vanker fordi man tror at dette vil være gunstig for ens sosiale posisjon. For eksempel når man later som om man er enig med de som er mest populære (selv om man egentlig er uenig) for å oppnå fordeler innenfor gruppen. Eller rettere sagt når dette blir et vanemessig handlingsmønster.
Min personlige introduksjon til begrepet “den faustiske kulturen” kom via Oswald Spenglers Untergang des Abenlandes men senere har jeg forstått at dette er et vanlig navn å sette på den vestlige modernismen fra og med 1500-tallet. Faustmyten er velkjent. Doktor Faust (som betyr “neve” på tysk) eller Faustus (som betyr “lykkelig” på latin) er en intellektuelt lærd skikkelse som overskrider grensene for menneskelig kunnskap med overnaturlig hjelp. Dermed oppnår han alt han begjærer i en viss tid, inntil de magiske kreftene han har tilgnet seg kommer ut av kontroll og konsumerer hele hans menneskelige essens. Så kommer de underjordiske og henter ham.
Dette med å “selge sin sjel” er et konsept som er hvor gammelt som helst. Hvordan man tolker det varierer imidlertid noe. Hva som alltid må foreligge for at vi skal ha “en faustisk situasjon” er vilje til å forhandle om alt. Når alt har sin pris, også egen integritet, har man i realiteten stilt seg åpen for å bli tilintetgjort som selvstendig individ. Vi kan for eksempel se for oss en talentfull ung artist som sier ja til å bli et “produkt” innenfor musikkindustrien fordi dette vil gi rikdom og berømmelse, men vedkommende bytter i realiteten sine mest skaperkraftige år som produktiv artist mot knapper og glansbilder. Og senere kommer skandalene, stoffmisbruket og selvmordet.
Hvor mye av seg selv kan man gi opp før man forsvinner helt mens det som er igjen bare er et tomt skall? Mange ser på dette som det mest fryktinngytende ved en slavetilværelse, at man blir redusert til en “ting” som bare kan brukes og kastes uten at dette betyr noe for noen. (Mens andre føler psykoseksuell opphisselse av tanken, men la oss ikke gå fortapt i detaljene.) Vi tilpasser oss kulturen i det samfunnet vi tilhører fordi vi er sosiale skapninger som søker samhandling med andre, men samtidig har vi et prosjekt som handler om identitet basert i et sett med tildels ganske vage følelser rundt “hvem vi egentlig er”. Når det ene kommer i konflikt med det andre har vi et problem.
Visse ritualmagiske tradisjoner opererer med den lille døden. Tanken er at når den store døden kommer har man ikke lenger noe man skulle ha sagt, man dør med alt man er, alt man noen gang har vært, og ikke minst alt man noensinne kunne ha blitt. Da er det slutt. Finito. Ingen flere sjanser av noe slag. Ritualene forbundet med den lille døden handler om å “øve seg på å dø”, spesifikt om det at man mister alt man “er”. Det teoretiske fundamentet for øvelsen er at siden man allikevel er dømt til å oppleve tapet av alt man er og har bør man forske på hva dette betyr i forhold til hva man tror at man er og har akkurat her og nå, gitt at mye av det man drasser på kanskje er alskens daukjøtt som man er bedre tjent med å bli kvitt. Tanken er at den lille dødens rituale vil gjøre denne jobben, eller i det minste sette ting i sitt rette perspektiv før man blir “gjenfødt” og fortsetter videre med livet, nå med en annen form for klarhet rundt hva som er viktig.
Det finnes ikke noe universelt gyldig program for å “komme til sans og samling” men selve konseptet anbefales.
