Uansett hvor mye jeg eventuelt måtte fremstå som en “pseudo-intellektuell pratmaker” når jeg driver og skriver så kjenner alle meg – i den grad de kjenner meg – som en løsningsorientert pragmatiker når det er noe som må gjøres. Derfor ser jeg ikke noe poeng i å melde meg på i en forfatningsdebatt av typen “rojalist versus republikaner” på prinsipielt grunnlag. Det vi kan observere er jo et system som mangler mye på å være perfekt, men som fungerer greit nok. Vi får eventuelt ta saken opp til debatt dersom det skulle dukke opp en monark som ikke takler jobben, uansett hva slags form dette tar på det praktiske plan, men så lenge melkeruta humper og skumper over heia såpass bra som den gjør ser jeg ikke noe poeng i å reise temaet. Vi har da for fanden nok av prekære problemer som det går an å jobbe med, om vi ikke også skal introdusere en debatt som alle vet kommer til å virke splittende og opprørende på befolkningen. Jevnfør til hvordan ingen seriøs norsk politiker har lyst på noen ny runde med EU-forviklinger for å “perfeksjonere” opplegget vi allerede har.
Har du hørt om David Icke? For den lange historien, bruk Google, men han er kort fortalt den britiske konspirasjonstypen som i sin tid introduserte tanken om at kongefamilien (i Storbritannia) egentlig er en utenomjordisk rase av øglehybrider med Gud vet hva slags planer for menneskene, men neppe noe bra. Du vet. Disse “fremmede rasene” med alle sine fremmede opplegg er jo ikke som oss. De er farlige. Mange føler dette veldig sterkt der de sitter og angstbiter i neglerota med en aluminiumshatt på hodet. Hva skal man tenke om sånt? De fleste avviser det umiddelbart som evneveikt vås, men det er ikke desto mindre en posisjon i informasjonslandskapet som befolkes av et stort nok antall voksne individer med stemmerett til at de har en viss politisk tyngde. Derfor kan vi reise spørsmålet om ikke også disse bør inviteres til å bli med i en eventuell forfatningsdebatt. De er jo en gruppe som har en organisert mening om kongehusets rolle i det britiske samfunnet, er de ikke? Betyr kanskje ikke ordet demokrati at alle med syn på sakene har rett til parlamentarisk representatsjon? Skal deres ytringsfrihet og rett til å organisere seg bare undertrykkes av “mainstream media” og eliten? Sånn er det å være djevelens advokat. Du må forfølge alle saker langt inn i det absurde. Greia til David Icke er såpass langt ute i kålåkeren til at nesten alle forstår at dette er kørka — men prinsippet om normalisering av ekstreme synspunkter er likevel arrangert på en måte som støtter argumentet om at også øglehybrid-teoretikerne har krav på å bli hørt i samfunnsdebatten. Om ikke, i så fall hvorfor ikke? Hvor går egentlig disse grensene?
Hvis du tenker at en persons DNA og den typen ting vil vise hva slags skapning de er på en vitenskapelig holdbar måte så er du en nybegynner i dette faget. Herregud. Målstengene flytter seg jo hele tiden. Om den britiske kongefamilien ikke er øglehybrider på noen fysisk bevisbar måte, så handler det om demonbesettelse, eventuelt om noe psykiatrisk. Saken er uansett at de er annerledes. De er ikke normale mennesker. De er ikke som oss. Har du noensinne prøvd å ha en normal samtale med en konspirasjonsfantasist? De innbiller seg til enhver tid at alt er veldig organisert der ute. At det til syvende og sist er noen som har kontroll på sakene og fatter beslutninger i tråd med århundrelange opplegg til fordel for “utskiftning av befolkningsgrunnlaget” og den typen ting. For tiden har vi for eksempel her i Norge et segment av befolkningen som skriker lik desperate fugleunger om hvordan vår stolte kulturarv blir islamisert bare fordi de kan observere noen muslimer som holder på med hva det enn er muslimer driver med – jeg kan ikke si det interesserer meg i noen stor grad – mens vi, altså norske nordmenn med mange tusen års stamtavle fra denne regionen, er så skrøpelige at alt vi er, har og står for kan veltes bare med noen gufs av curry og hvitløk. Herregud. Hvem er det egentlig de prøver å fornærme? Hva er det de prøver å oppnå med greiene sine? Som sagt, jeg er en pragmatisk orientert “gjerningsmann” som type, ikke en teoretiker (annet enn når jeg skriver). Mitt umiddelbare spørsmål er derfor alltid — javel, alt det der er vel og bra, men hva tenker du rent konkret å gjøre? Er dette bare meningsløst “hakk i plata” type babbel eller har du en plan? Det blir jo et spørsmål om hva slags tiltak som må iverksettes på bakkenivå for å oppnå, eller i det minste bevege seg i retning av målsettingen. Hva ser de for seg? Et generelt lovforbud mot visse religiøse uttrykk? Det har jo fungert like bra hver gang noen har prøvd. Og hvordan vet du at de ønskede politiske utrenskningene ikke også skal slå tilbake på deg selv ved et senere tidspunkt? Hvis vi først etablerer et eget politikorps som skal føre ettersyn med at folk holder seg innenfor “det politisk korrekte” så vil de neppe stanse ved det religiøse. Det finnes jo så mange slags plagsomme typer der ute, som lever på en måte som ikke er helt A4 med tellekant og fullt regnskap.
For eksempel er det mye seksuelt folk driver med som ikke er til alles velbehag. Det har jo aldri vært vanskelig å få med seg folk på å “stramme opp samfunnsmoralen” med ymse slags tvangsforordninger som skal “gjelde inntil videre”, fordi alle har noen de ønsker å ta. Sånn er folk. Det er derfor prinsippet om “splitt og hersk” alltid fungerer. Frykt er ikke en konsekvens av at noen presenterer våpen, frykten er selve våpenet. Hensikten med å appellere til angst er den samme nå som den alltid har vært: Klikkdannelser. Grupper av individer som søker sammen til felles trøst overfor et felles fiendebilde, som i neste instans gjør dem politisk forutsigbare, for ikke å si nyttige idioter for sånne som søker makt på et uærlig grunnlag. Mekanikken i greia er deprimerende gjennomsiktig. Ikke desto mindre fungerer sånne opplegg forbløffende bra den dag i dag. Folk trenes jo ikke opp til å tenke, bare å “lytte til det de føler” og den typen ting som ikke bare er fullstendig verdiløst, det er direkte skadelig hvis man ikke har adekvate mentale verktøy for å håndtere all gjørpa som bobler like under overflaten for det bevisste og oversiktelige. Redde mennesker er vesentlig mye farligere enn sinte og hatefulle mennesker, fordi mens folk ikke typisk føler at de alltid er “rettmessige” i all sin harme, så føler de definitivt at all deres frykt er velbegrunnet. Verden er jo et farlig sted. Du vet. Dødsskyggens jammerdal og det ene med det andre. Her foregår det litt av hvert. Stygge og skremmende saker. Hva kan vi gjøre for å forbedre situasjonen? De fleste har noen øyeblikk når de filosoferer rundt slike spørsmål. Om ikke hver dag så ihvertfall “ganske ofte”. Nyhetsbildet er typisk fullt av uhyggelig jævelskap til enhver tid — slik at man slipper egentlig aldri opp for gode grunner til å engste seg for det som foregår og hvor alt skal ende. Krig, pest og fandens oldemor. Doomscrolling kalles dette på engelsk. Du vet. Når man er så fjetret av det morbide at man ikke klarer la være å “få med seg siste nytt” selv om det ikke har noen saklig innvirkning på ens eget liv. Krig i Ukraina. Folkemord i Gaza. Fascisme i Amerika. Det er nok å ta av — og finner man ikke noe annet kan man jo alltids bekymre seg for at kassedama på Kiwi bærer hijab, akkurat som om dette har noe å si fra eller til for om hun får til å gjøre jobben sin. Sånn har verden blitt. Eller den har kanskje alltid vært slik?
Vi avslutter med verdens enkleste budskap.
