Boligen som ble et pengesluk

Det er ikke i utgangspunktet dumt å tenke at man kan kjøpe et hus som er “helt på knærne” i bygningsteknisk forstand, slik at man kan sette det i stand litt etter litt og på den måten – etter kortere eller lengre tid – ende opp med en fullgod bolig som også er fullt nedbetalt. Men det er litt på grensen hvis man ikke har noen slags peiling på bygningsarbeid. Selvsagt går det an å “lære mens man går” men det er en ganske risikabel politikk. Det er jo viktig å gjøre ting riktig, som den gamle barneregla sier. Saken er at hvis man er nødt til å leie inn en ekstern entreprenør til å lede arbeidene, så henger alt på hvor hederlig vedkommende er. Du kan være heldig, uheldig eller noe et sted midt imellom, men fordi du ikke selv har noen kompetanse er det vanskelig å se hvordan de legger opp fremdriftsplanen sin; om det er rimelig forbruk av tid og materialer eller om de “skriver timer med gaffel” som det heter i bransjen. Altså kaster bort tid med vilje. Sånt skjer. Særlig hvis man fokuserer på de laveste anbudene man får på en jobb.

Generelt sett er det som gjør at folk fortjener merkelappen idiot nesten alltid basert i en overvurdering av egne evner, en undervurdering av sakers vanskelighetsgrad, eller en ond kombinasjon av de to. Du vet. Når man bare “vader rett uti det” uten å se seg for. Så her skal du få regel nummer èn i sånne affærer: Taket må være helt og tett. Det må foreligge tilstandsrapport utført av fagmann, men i tillegg bør man leie inn sin egen konsulent for å se både på rapporten og det den rapporterer om, altså selve taket. Folk må utpå der og se på saken. De må gi tommel opp for at dette taket vil vare i minst ti år til — og selv da vil det ikke kreves mer enn vanlig vedlikehold av taksteinen, eller hva man nå har tekket det med. Blikktak er ikke estetisk pent men det har utvilsomt reddet flere gamle bygninger i Norge enn noen annen enkeltfaktor jeg kan komme på. Jeg ville heller gått for et billig objekt som har tilsynelatende bra blikktak enn noe som har “gammel takstein” – eller takpapp – av usikker kvalitet. Er det ikke egentlig litt åpenbart? Hvis man ikke har bra tak forsvinner jo en av de mest fundamentale idèene med å ha en bolig overhodet: Ly mot vær og vind. Man må uansett påregne “flere hundre tusen” for å legge nytt tak, avhengig av hvor mange odde knekk og vinkler det finnes der oppe — pluss selvsagt all skade som vannet eventuelt har gjort.

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Finn de beste tilbudene her

Mens vi snakker om vannet bør vi nevne rørleggeren — og elektrikeren. Byggeplassens Knoll & Tott. Man er nødt til å ha dem fordi slike tekniske anlegg må autoriseres av noen med slik myndighet – vanligvis handler det om noen spesialkurs og greier, men det er ikke særlig vanskelig å bli autorisert hvis man allerede har fagbrev – fordi hvis ikke så kan det bli trøbbel med forsikringer og denslags i det øyeblikket når man behøver dem mest. Det er i det hele tatt klokt å etablere en mappe for å holde alle dokumenter, bilag og beregninger samlet og oversiktelig på et sentralt sted. Hva jeg mener med dette er at det går en grense her også. Akkurat som taket bør være helt så bør også de tekniske anleggene være oppegående og i henhold til dagens forskrifter og standarder — fordi hvis ikke så er dette også en “Rubicon” som man bør ha et bevisst forhold til. Akkurat som med taket handler det om inspeksjon av anleggene utført av autorisert fagmann. Er det innenfor? Eller må man bytte hele eller deler av opplegget for vann og strøm i huset? Da må man regne med at det flyr enda noen hundre tusen. Dessuten må man alltid ta hensyn til hva slags varmekilder som finnes i huset – eventuelt hva man skal installere – og hva det koster å bruke dem. Det har veldig mye å si for budsjettet. Mange sier for eksempel mye fint om varmepumpe men selv ville jeg ikke våget å bo på et kaldt sted i Norge uten å i det minste ha vedfyring som et aktuelt alternativ i tilfelle strømbrudd.

Men altså, alle vet jo at folk bygger hus hver dag i denne verden, og det er ikke typisk “åndseliten” som gjør sånne jobber til daglig heller, så hvis man er en normalt oppegående person som skjønner seg litt på bruk av vater og tommestokk, så er det ikke noe håpløst prosjekt uansett hvor håpløst det eventuelt måtte se ut på sitt verste. Det aller mest radikale man kan gjøre er å kjøpe en ruin som krever at man skreller bort alt annet enn veggene og siden bygger opp hele huset på nytt, fra taket og ned. Man sparer litt i forhold til å bygge alt nytt, særlig når vi snakker om gamle steinbygninger eller tømmerhus (mange hundre år gamle) basert i lokalt tradisjonshåndverk. Det handler om “teknisk verdi”, som kort fortalt er prisen for å oppføre et tilsvarende byggverk med de samme materialene og på det samme stedet nå i dag, som i slike tilfeller er “svinedyrt”, i den grad det overhodet går an å få tak i kompetente håndverkere innenfor en rimelig tidsramme. Det går en dyp kløft gjennom hele byggebransjen. Den har vært der i noe over hundre år. Før den tiden var det slik at materialer var dyrt men arbeidstid billig. Det var ikke “ufornuftig” å bruke tid på dekorative detaljer som ingen gjør lenger — fordi nå har vi det motsatte forhold: Materialer er billig mens arbeidskraft er dyrt. Selvsagt går det an å få “bløtkakepynt” også på moderne bygninger, men det støttes ikke av ny økonomisk tenkning. Det er jo elementer som bare gjør byggverket dyrere, uten å “levere” noe man ikke får til på billigere måter. Når det gjelder spørsmålet om “offentlige bygninger” er det steil kamp mellom de – blant annet meg – som mener at de bør være “så bra som mulig” så får det koste hva det koster, og de som mener at de bør være så billige som mulig innenfor den standarden som kreves. Jeg foreslår at man tar med seg eksakt den samme mentaliteten hjem. Dette er jo to vesensforskjellige strategier. Hvis du skal pusse opp huset ditt, vil du ha det så bra som mulig innenfor rammen av det du hare råd til, eller så billig som mulig innenfor rammen av det som er teknisk tillatt? Dette bør man bestemme seg for så tidlig som mulig.

Noen ganger ser man privatprosjekter som definitivt har “individualistisk karakter” samtidig som de konsekvent har gode tekniske løsninger på ting. Man kan se at de har lagt ned mye tid både på planlegging og utførelse; alt er solid utført, papirarbeidet er i orden, den typen ting. Arkitektonisk sett er dette “villblomster” men jeg vil si det er min favoritt blant alle typer bygninger, enten de er store eller små. I Japan har de shintoreligion – Japan er faktisk verdens eneste “siviliserte” land som har en naturreligion som sitt offisielle system – og et element innenfor shinto kalles wabi. Det er en estetisk kvalitet som kjennetegner godt reparerte (eller restaurerte) gjenstander. I henhold til denne doktrinen vil ting tilegne seg “sjel” gjennom å bli håndtert av mennesker. Man kan grovt sett si at “folks hensikter” går i materialene og manifesterer seg på det synlige plan som “kvalitet”. Vi behøver imidlertid ikke å gjøre dette mer mystisk enn å si at godt håndverk alltid er godt håndverk, om det så er nytt eller gammelt. Sannsynligheten for at “det gamle” skal ha bedre kvalitet er imidlertid statistisk større på grunn av det forskyvde forholdet mellom materialpriser og arbeidstidskostnader som jeg nylig nevnte. Jo færre menneskehender som berører et produkt, jo lavere sluttpris. Det er i denne sammenheng man må forstå wabi. Hvor mye tid og kompetanse har blitt investert i tilvirkningen av denne gjenstanden? Hvor stilig er denne gjenstanden? Og så videre. Dette sammenfaller grovt sett med hvordan de fleste som driver med “interiørdekorasjon” tenker: Heller fine gamle ting som har en slags egen soliditet og integritet over seg enn en masse nytt fjas som man får billig på Temu eller noe. Men dette henger som sagt på hva slags strategi man har valgt i forhold til prosjektet. Noen velger selvsagt å hurtigoppføre en McUtleiebolig med vinyloverflater, IKEA-møbler, hybelkjøkken og hele sulamitten, men blant de som går inn for å fremføre et opplegg basert i “kvalitetshåndverk” finner vi mange interessante resultater.