Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.
(Wikipedia)
Det er litt uheldig at ordet for “en litterær kanon” er identisk med ordet for det man skyter spurver til jorden med, men når vi snakker om den typen referanseverk man bruker dette ordet om skal det uttales kanån (og burde kanskje egentlig også skrives slik). På engelsk er dette løst ved at man kaller det ene canon og det andre cannon. Er det viktig? Herregud nei. Bør vi bare komme oss videre? La oss si det. Saken er at det er vanskelig å utformulere en allmengyldig kanon for kunstverk på grunn av “smaksproblemet”. Folk liker jo forskjellige ting. Ikke desto mindre finnes det et utvalg kanoner der ute – la oss for å være morsomme kalle dem mange løse kanoner på dekk – som blant annet fremkommer gjennom hvilke bøker som blir mest lest innenfor norskfaget, hvilke filmer som blir hyppigst studert på filmskoler, og så videre. Det er en pragmatisk nødvendighet at det blir sånn. Noe skal man jo lese, studere og senere skrive oppgaver om. Det betyr at “noen” må utformulere et pensum for studiet, som på en og samme tid både betyr at de følger kanonen og at de er med på å skape den.
Siden har vi det berømte smakspolitiet. Inkludert “smaksanarkistene” som mener at alt går, det må bli et personlig valg. Finnes det noe sånt som “god smak” og i så fall, hvordan måler man den? Selv skiller jeg vel egentlig mest mellom de som har noen slags smak (det behøver ikke å være det jeg oppfatter som “god smak” men det må inneholde et bevisst og distinkt stilvalg) og de som er “smakløse”, eller vanilje om du vil. De gjør ikke noe spesielt for å være “stilige” annet enn å kopiere ting de ser rundt seg. Man kan si de er mer fokusert på inntrykket de gjør enn på uttrykket de representerer. Det er med andre ord ikke kreativt, det er manipulativt. Hele forskjellen ligger i fokuset. Kreative individer er de “danserne” Nietzsche snakker om i sitatet “danserne ser ut som galninger for de som ikke kan høre musikken”. Det er noe som kommer ut av dem, noe de skaper, en personlig stil som de vokser inn i over tid — og som “kler dem” fordi det er autentisk. Du skjønner hva jeg mener. Dette er stilskaperne blant oss. Fra et kunstnerisk perspektiv er det vanskelig å se hvordan man kan jobbe på noen annen måte: Identifisere og utvikle det talentet man har i retning av det beste uttrykket man klarer å få til. Så får det siden gå som det går.
Jeg antar uten videre at alle har et personlig utvalg av filmer, bøker, musikk og annet som de vil anbefale til alle som ber om deres råd. Et knippe med favoritter, om du vil. Det er særlig her “smaksproblemet” kommer inn. Hva slags opplevelse er det folk søker når de henvender seg til et kunstverk? Sikkert minst halvparten av alt som noensinne har vært produsert fokuserer på “underholdning” – som sier noe om hva slags etterspørsel som finnes der ute – mens de som typisk utarbeider kanoner ser etter helt andre kvaliteter. Du vet. “Store spørsmål” og den typen ting. Interessante problemstillinger. Sterke opplevelser. Jeg tror de fleste kunstnere – uansett formspråk og sjanger forøvrig – vil oppfatte det som et stort kompliment dersom publikum “får noe ut av det” på en tommel opp måte. Det verste er jo sånt som man bare må trekke på skuldrene av. Verken her eller der. Ikke god og ikke ond. Vanilje. Visst er det “pent” men det sier jo ingenting. Meningene er delte men selv tilhører jeg den flokken som mener at kunst er noe fundamentalt annet enn dekorasjon. Det ene utelukker selvsagt ikke det andre, men det er viktigere at verket “sier noe” enn at det bare er pent å se på, punktum.
Om dokumentarfilmer er det å si at de noen ganger er interessante, andre ganger ikke, men jeg forventer uansett at de i det minste prøver å være “informative” på en saklig måte. Ikke fortell en historie, liksom, bare presenter saken. Det er forsåvidt aldri noe problem når fiksjoner sklir over i det dokumentariske — men det er et alvorlig feilgrep å introdusere fabel og fantasi i et saksorientert verk, med mindre fabel og fantasi er selve saken, som jo hender noen ganger. Det er i utgangspunktet underforstått at vi som publikum vil bli presentert en oppdiktet historie – altså teknisk sett en løgn – når vi går på kino for å se en spillefilm, sånn at sannheten forstyrrer ikke løgnen hvis den dukker opp som dokumentarisk element midt i en dramatisk fantasifortelling, men det motsatte er problematisk på en helt annen måte. Det ligger jo litt i navnet at en dokumentarfilm går inn for å “dokumentere” noe som har med virkeligheten å gjøre. Hva pleier vi typisk å tenke når vi plutselig skjønner at noen lyver til oss? Jeg kan ikke svare for noen andre, men selv reagerer jeg med å innta et mye mer kritisk forhold til alt denne personen kommer med etterpå. Kort sagt, det bryter tilliten. Altså, i utgangspunktet forventer man jo at en dokumentarfilm i det minste skal snakke sant, selv om den kanskje ikke lykkes med å være interessant ellers. Bare en ganske liten løgn ødelegger sannhetsverdien til hele verket. Det jeg vil frem til med denne tiraden er at jeg irriteres av “dramatisert dokumentar” som når de for eksempel bruker et raust antall skuespillere (statister?) i mer eller mindre tidsriktige kostymer til å illustrere en slagscene fra middelalderen og den typen ting. Det beste jeg kan si om det er at man i det minste er tydelig om hva som er sant og usant i hva kameraet til den angivelige dokumentaristen viser når man klipper inn “dramatiserte scener” for … effektens skyld? Jeg forstår ikke engang hvorfor de gjør det.
Ny tid, nye medier. Om femti år – dersom samfunnet fortsatt består – vil det bare finnes et fåtall levende mennesker som kan huske hvordan verden var før vi fikk nettet. Det vi være litt som hvordan det en gang var fascinerende at det fantes folk som husket 1800-tallet, det vil si før vi fikk biler, strøm og så videre. Hvis samfunnet fortsatt består om femti år kommer det til å være bortimot ugjenkjennelig i forhold til hvordan ting er organsiert nå i dag. Og hvis ikke? Det vet jeg ikke. Menneskeheten vil bestå i noen slags form, det er jeg ganske sikker på, men det kan hende vi bare sprer oss utover på en “vill” måte – altså lovløst og disorganisert – sånn som mayaene gjorde da opplegget deres kollapset og gikk under. Så får de som lever da se hva de gjør (og ikke gjør) med saken. Nettet er et nytt medium som allerede dominerer de fleste menneskers tidsforbruk per kommunikasjonskanal. Fjernsyn finnes forsåvidt ennå, men også her er det vanlig med hybridapparater som har en nettfunksjon – i det minste som åpen mulighet – i tillegg til de tradisjonelle kanalvalgene. Det er nå minst like vanlig å innhente nyhetene sine fra sosiale media og nettverk som noen annen kilde til informasjon. Samtidig er det lite kostbart å etablere sin egen private kanal for nyheter og annen agitasjon, det vil si dårlig tilslørt politisk propaganda – som fremkommer bevisst eller ubevisst – i en verden hvor mange “føler veldig sterkt” at de har rett, de har sett lyset, og det ene med det andre. De er uansett veldig flittige med å fremstille innhold i kanalene sine — og et betydelig antall av dem “skyr ingenting” når det gjelder sannhet og løgn, de bryr seg bare om hvor mange følgere de har og at disse følgerne skal hylle dem fordi de er festlige, hyggelige, kreative, intelligente eller hva det nå måtte være som trigger forfengeligheten deres. Det er kort og godt ikke realistisk å forvente sannferdighet, moderasjon og selvkritikk hos de som fremstiller innhold på nettet, som jo selvsagt inkluderer denne plattformen. Man er nødt til å selv utvikle evnen til kritisk tenkning. Du vet. Sette seg grundig inn i saker, tenke seg om to ganger (forsåvidt gjerne flere), og så videre. Mange vet ikke bedre. De bare våser rundt i sin egen fantasiverden. Men mange er også faktisk ondsinnede i sine hensikter — og det lønner seg å forstå forskjellen mellom de to (kritisk bør man imidlertid uansett være til alt sånt som “katten drar med seg hjem” fra nettet).
