Vi må snakke om uttalereglene for bokstaven C. Når den står foran A og O skal den uttales som K, men når den står foran E og I skal den uttales som S. Vi sier jo kafè og Kolumbus, men vi sier også Sesilie, ikke Kekilie. Claro? Det finnes selvsagt mye mer – hva er vel en grammatikalsk regel uten unntak? – men dette holder for vårt formål her og nå, som er å snakke om kenotafer. Et ord som man kanskje burde skrive med C og derfor uttale “senotaf” slik som på engelsk, men hvem bryr seg om sånt? Ordet kommer uansett fra gresk og er en sammensetning av kenos (tom) og taphos (grav). Vi snakker altså om et “æresgravsted” som er lokalisert et annet sted enn de jordiske levningene etter den eller de som gravstedet er til minne om. Det finnes mange sånne som er reist for “den ukjente soldat” som gikk med i krigens kjøttkvern og som senere ble uformelt begravd eller som “forsvant” av andre årsaker, poenget er uansett at enhver krig er en tilstand av uorden som senere krever alle mulige slags opprydningsarbeider, inkludert det å forsøksvis identifisere flest mulig av levningene etter krigens ofre, enten de er soldater eller sivilister. Døde mennesker har ingen rang lenger. Det er minnene om de døde som blir sortert i et hierarki av verdighet som voktes over av særlig oppnevnte individer, til en viss grad også av offentligheten.
The Cenotaph er et krigsminnesmerke i gaten Whitehall i London. Den begynte som en midlertidig struktur bygd i tre og gips, designet av Edwin Lutyens, og reist i 1919 anledning en fredsmarsj ved slutten av første verdenskrig, men [på grunn av] de sterke følelser som vellet opp etter krigen ble den erstattet i 1920 med en permanent struktur og utpekt til Storbritannias fremste nasjonale krigsminnesmerke. En årlig National Service of Remembrance avholdes på Remembrance Sunday, den søndag som ligger nærmest 11. november (Armistice Day, det vil si Våpenhviledagen).
(Wikipedia)
Kenotafen i London ser ikke spesielt imponerende ut. Kort fortalt er det “bare en stein” som riktignok er formet og pyntet litt, men det er ikke noe naturlig turistmål som Berlins Brandenburger Tor, Triumfbuen i Paris, eller engang Nelsonstatuen i samme by. Kenotafen er ikke spesielt fotogen. Likevel har dette minnesmerket en enorm betydning for britene, som bruker det som samlingspunkt for sine årvisse minnestunder for alle de som noensinne har falt i krigen på vegne av Storbritannia. De som typisk samler seg der er ofte selv krigsveteraner og/eller deres pårørende. Seremoniene pleier å avvikles uten særlig mye pomp og drama. Det er jo ikke noen passende anledning for å “markere seg politisk” og denslags, så det har ikke egentlig noen nyhetsverdi heller. Vi kan si det er litt som å gå i noens begravelse: Hvis du selv er levende er du ikke hovedpersonen på stedet og du bør heller ikke prøve å bli det. Så langt så vel. Alle skjønner dette. Vanlig folkeskikk, ikke sant? Imidlertid ble ting litt annerledes i år. Diverse rabiate nynazister samlet seg til det de kalte en “motdemonstrasjon” ved kenotafen, selv om dem de angivelig demonstrerte mot befant seg et helt annet sted i tid og rom; på det nærmeste en kilometer og et par timer unna. Det var nemlig tillyst et demonstrasjonstog “noenlunde samtidig” som trakk hva de anslår var omtrent tre hundre tusen mennesker for å markere solidaritet med Palestina og forlange at Israel må stanse krigshandlingene i Gaza. Dette ble avviklet i relativt fredelige former, men altså på god avstand fra de som samlet seg ved kenotafen.
Så hva var det som skjedde? Som jeg har nevnt ved et par andre anleninger har britene nå en innenriksminister – Suella Braverman – som har vært litt fresk i frasparket med uttalelsene sine, blant annet hvor urettferdig det er at “eliten” angivelig favoriserer venstreorienterte saker mens de høyreorienterte må vansmekte i anonymitet, noe som også var hva de tidligere nevnte nynazistene ønsket å markere ved å møte opp som de gjorde og “overta” ved kenotafen med mannssterk makt og truende fremferd. Foreløpig er det for tidlig å si noe om hva slags etterspill dette vil få, men det kommer garantert til å bli “noe”. Storbritannia er fortsatt veldig politisk ustabilt etter Brexit, samt ikke minst et drøyt tiår med “økonomiske innstamminger” (austerity) som har kjørt landet fullstendig i grøfta. Det har åpnet seg et spillerom for den samme typen nasjonalistisk følsomhet som vi fikk i Norge etter EF-avstemmingen i 1972 og som på lang sikt har manifestert seg i Fremskrittspartiet og et par andre nyfascistiske tiltak uti det politisk brune området. Det fantes jo ikke noe til høyre for Høyre i Norge før Anders Lange og “hundeguttene” satte igang nazitiltaket sitt, forøvrig med pengestøtte fra daværende statsminister John Vorster i Sør-Afrika, som var Anders Langes “sugar daddy”. Politiske kommentatorer i Storbritannia spekulerer i hva som kan være Bravermans egentlige strategi, gitt at hun neppe er fullstendig fette idiot – som også er en mulighet, men ingen sannsynlighet – og de fleste er mer eller mindre enige om at hun ønsker å få sparken fra Rishi Sunaks fyllesyke regjeringsprosjekt, slik at hun kan innta en offerposisjon og jobbe derfra mot å bli ny partileder for Toryene — men for å få til dette må hun fristilles fra alle assosiasjoner til det som vel må være den svakeste regjeringen i Storbritannia noensinne, uansett parti. Det å få sparken ser jo bra ut så lenge man fikk det av en inkompetent sjef. Ihvertfall kan det spinnes på en måte som ser bedre ut enn det å tappert gå ned med den synkende skuta.
Som vanlig, vi lever i “interessante tider” preget av svært alvorlige problemer i den globale skala, hvor det å være løsningsorientert innenfor miljøpolitikken betraktes som et “venstreorientert” og femi sakskompleks, mens “ekte menn” sniffer diesel og fiser svart kullrøyk. Det hele er intet mindre enn surrealistisk. Suella Braverman beskrev – på forhånd – den tillyste Palestinademonstrasjonen som en “hatets marsj” og en ganske samlet høyrefløy i hele den engelskspråklige verden (men særlig – selvsagt – i USA) oppfordrer Israels statsminister Netanyahu til å “utrydde Hamas èn gang for alle” — noe som ikke engang virker realistisk i fantasien, langt mindre på noe praktisk politisk plan som ikke inkluderer organisert folkemord. Hvordan vil dette utvikle seg videre? Vi får vente og se.
